Leirbålet

Zen og kunsten å svinge en øks

Les om hvordan det gikk da artikkelforfatteren bestemte seg for å bytte ut den blytunge motorsaga med en øks.

DATO: 31.03.2014 / AV: Haakon Bull-Hansen

Jeg står med føttene viklet inn i greiner og røtter og hodet i en plastboble, midt i et inferno av støy og eksos. Mellom mine hvite knoker drar den åtte kilo tunge JOBU-saga som en vill hest. Den glefser seg fresende framover med meg på slep gjennom kvist og kratt. Det er som å kjøre kampfly i skogen, uten cockpit eller haleror. Kvistene smeller mot hjelmen, visiret dogger og hørselvernet gir høytrykk i hodet mens beina famler etter fotfeste i den sleipe underskogen. Hver gang jeg skifter stilling, kjenner jeg at den tjukke vernebuksa dasker som en våt bleie mellom beina.
Det var i året 1975, og jeg var inspirert av den grønne bølgen, som handlet om å prøve lykken i alternative samfunn med natural­husholdning, grønnsaksdyrking og gammeldags håndverk. Forbil­dene var gjerne inspirert av besøk i fristaden Christiania og andre sentrale strøk på kontinentet. For en som bor i Norge, hvor byene allerede er små nok, betydde det alternative samfunn å søke ut i naturen. Og den er atskillig barskere enn den i flatlandet der sør.
En dristig flokk dro til Karlsøy i Troms, anført av poeten Jan Bojer med tilnavnet Vindheim, og etablerte en alternativ koloni der. De mer forsiktige nøyde seg med et småbruk i Hyggen. Jeg sto imot i det lengste, men da den grønne bølgen kom, ble jeg dratt mot bestefars skog i Sandsvær, ca ti mil fra Oslo. Jeg hadde lest både Henry David Thoreaus sivilisasjonskritiske Walden. Livet i skogene og Hans Børlis jordnære skogsarbeiderdikt, og følte at dikt­skriving og tømmerhogst måtte være en ideell kombinasjon. Min mor var kanskje ikke helt overbevist om bærekraften i prosjektet, men gledet seg over at odelsgutten viste interesse for arven. Alt jeg trengte var en motorsag.

Jeg burde kanskje blitt advart av utseendet til selgeren i butikken, en svær kar med arr på kinnet og et uutgrunnelig, vassblått blikk.
«Har du felt trær før?» spurte han, og gransket min urbane, syttitalls-coole skikkelse opp og ned.
«Ja», sa jeg og nikket, før jeg la til: «Men bare små, med øks.»
Han gned seg på arret og tenkte et sekund, før han løftet en diger, rødmalt motorsag ned fra veggen.
«Da skal du ha denne, en skikkelig sag med fem hester. Den veier noe over åtte kilo med olje og bensin på tanken.»
Han holdt den fram så lett som om den var et nyfødt barn.
Jeg løftet instinktivt hendene, men han ville visst holde på den en stund til. Det var tydelig at jeg var kommet til en faghandel. Her var ikke en ekspeditør en som bare solgte deg det du ville ha, men en som vurderte om du var verdig til å motta et så fint produkt.
«Det er ikke den letteste modellen, men den er solid og gir god styring. Med på kjøpet får du en times grunnkurs her i butikken. Og riktig verneutstyr. Du vet, motorsaga er ikke som øksa, som lager et rent kutt i beinet. Sagkjedet lager et sår som ikke kan sys. Blodårer blir revet i stykker, og er du alene i skauen da, blør du fort i hjel.»
Han la inn en pause. Sikkert for å la pulsen min stige noen sekunder.
«Det er mange som tenker at verneutstyr som hjelm og vernebriller er helt unødvendig», fortsatte han. «Men huet må passes for fallende trær. Og brillene...»
Han pekte med en kjempefinger mot sitt ene øye, som jeg nå så at lyste glassmanetaktig og tomt.
«Dette øyet mista jeg da en flis kom fykende denne veien. Hvis du ikke bruker briller, kan det fort bli glassøye på deg også, gutt.»
Med mors sjekkhefte falt valget på den store saga. JOBU var motorsagenes svar på Harley Davidson, konstruert av Drøbak-selskapet Johnsen og Busk i 1950. Deres første modell het Primus, veide 15 kilo og var ikke for pingler. Siden det også kostet flere månedsverk i skogen å skaffe seg den, tok det noen tiår før motor­saga ble alminnelig blant hoggere. Fra 1970-tallet og framover sto kjedesaga - sammen med traktoren - for en revolusjon i skogen. Dermed var den norske skogen lønnsom noen tiår til.

Det var ikke de store trærne jeg felte, men de unge som sto for tett og var brukbare til ved. Etter et par dagers villmannskjøring med saga i skogen kjente jeg at armene og ryggen ikke klarte mer. Krattet var uovervinnelig. Jeg rev av meg verneutstyret og gispet etter luft. Det kunne ha vært mitt endelige farvel med motorsaga. Men en ung idealist gir seg ikke så fort. Jeg hadde nettopp lest boka Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel av Robert M. Pirsig. Boka ga men både oppskrift og inspirasjon til å nærme seg maskinen på en ny måte, og ga meg nytt mot. Jeg leste bruksanvisningen igjen for å se hva jeg gjorde feil.
Som sykkelen til Pirsig hadde motorsaga en del ulemper, som elementer av støy og forurensing. Dessuten krevde den kontinuerlig vedlikehold, som at jeg flere ganger om dagen måtte søle med totaktsbensin, etterfylle med sagolje, slipe tennene på kjedet og rense saga for flis. Pirsig innrømmet at dette vedlikeholdet var kjedelig, men bare hvis man ikke hadde forstått Zen. Arbeidet med detal­jene ga mening når man begynte å ha omsorg for maskinen, lytte til motoren og kjenne hvordan den hadde det. Dermed kom Pirsig - som ble født i 1928 - med indirekte kritikk av Thoreau - født i 1820 - som han mente hadde liten sans for teknologi.
Siden Thoreau levde mer enn 100 år tidligere, fant jeg sammenligningen urettferdig. Som nordmann hadde jeg dessuten en romantisk dragning som sa meg at skikkelig  skogsarbeid skulle foregå med håndkraft og hest. Det slo meg at det måtte være den ultimate menneskelige arbeidspro­sess, en skogens Tai Chi-øvelse. I skjulet hang bestefars gamle øks og sag.
Av faren min hadde jeg lært det elementære, som er å hogge et felleskår i treet for å styre fallretninga, og rope «varsko her!» før den siste barkresten kappes på baksiden.. Det var viktig å stå så bredbeint at jeg ikke hogg meg i leggen. Når sikkerheten var i orden, kunne jeg slappe av og konsentrere meg om filosofien. I motsetning til motorsaga, som styrte meg i en berserkergang gjennom skogen, krevde øksa at jeg var i ett med den. Når dette stadiet var nådd, kunne jeg åpne meg mot naturen. Jeg begynte med å se ordentlig på hvert tre, veie det mot skogens rikdom der det sto, og vurdere tømmerverdien mot livet det kunne ha i framtiden.
Så tok jeg øksa, kjente på balansen og justerte håndstillingen. Med et fast, tohendig grep løftet jeg den bakover i en bue, for så å slynge eggen mot stammen. Idet den traff barken måtte grepet være løst, så ikke slaget forplantet seg i armene. Når jeg hogg ga øksa en tett følelse med treet, og en bevegelse som var mer forstå­elig for kroppen.
Også lydene var naturlige. Først løftet jeg øksa i en langsom og lydløs bevegelse, som når et rovdyr lister seg innpå sitt bytte. Når jeg svingte den mot treet hørtes et svakt sus før den gikk i treleggen med et konkluderende smell. Jeg gjentok bevegelsen helt til treet falt med et tungt og knakende drønn. Så ventet en hellig stund hvor jeg - som jegere og hoggere før meg - kunne lene meg på skaftet og betrakte den vakre kjempen jeg hadde felt, vemodig og stolt på samme tid.
Med slipestein og bryne fikk jeg øksa sånn passe skarp, og brukte den til å hogge og kviste flere trær. Men da alle stokkene lå nakne på bakken og ventet på oppkutting og kløyving til ved, kjente jeg hvordan kraften forlot meg og rant ut i støvlene. Men jeg ga meg ikke, hentet håndsaga og dro meg gjennom stokkene, lengde for lengde. 
Da jeg hengte de gamle redskapene på plass i bua, kunne jeg konstatere at vedstabelen knapt dekket langveggen på vedskjulet, og ikke ville holde til mer enn en måneds fyring. Zenhogsten ga meg riktig nok mange lykkelige øyeblikk, men jeg visste at om noen måneder ville kulda komme, sommerhelgens blåmandag, tiden da de praktiske behov tar overhånd.
Så jeg gjorde som alle andre, og lusket tilbake til motorsaga.
Jeg grep den tunge metallkroppen og veide den i armene, lukket øynene og sjekket oljen. Snart brøt den stillheten igjen, barken, den friske veden og akkorden. Og vedstabelen vokste med imponerende fart. Likevel ble jeg aldri glad i maskinen, den ga meg ingen øyeblikk av zen. Men den ga meg fem manns arbeid for en. Det moderne monsteret hadde vunnet det første slaget. Landlivets fortryllelse var brutt. Etter alt arbeid var jeg for sliten til å nyte livet, og for selskapssyk til å skrive dikt. Så jeg dro tilbake til byen for å slipe mine albuer der.

Teksten er et bearbeidet utdrag fra boka Til skogs, utgitt på Kagge forlag 2013.

SLUTT