Særoppgave

Zapffe & jeg

En skoleelev ville skrive særoppgave om ham. Du er velkommen til å «ta risken» på å møte meg, svarte Peter Wessel Zapffe.

DATO: 08.11.2013 / AV: Geir Harald Samuelsen / FOTO: Privat

18 år gammel. Besatt. Mest av fjellklatring, men av mye annet også.
Udødelig, skoleflink og resultatfiksert. Jeg hadde klatret i flere år. Var rimelig sikker på å bli god. Hadde lagt sirlige planer for progresjonen i skarpklatringens hardeste disipliner for årene som skulle komme. En grad bedre i halvåret. Det betød grad ni i løpet av 1988. Jævlig optimistisk. Jeg var, uten å forstå det, dårlig genetisk egnet for klatring på toppnivå. Hadde for tung muskulatur. Men jeg gav jernet. Enset ikke signaler som skulderskader og hyppig sykdom.
På den tiden var det vanlig å snuse på filosofi hvis du så på deg selv som en klatrer. Og det gjorde jeg.
Arne Næss kjente jeg godt til, Peter Wessel Zapffe hadde jeg lest lenge. (klatringens og filosofiens svar på Solan Gundersen og Ludvig.)
Jeg skammet meg litt over interessene mine. Klatring var jo ikke ordentlig sport, og filosofi var i beste fall meningsløst tankespinn. Ubrukelig kunnskap for vanlige folk. Det var jo ikke engang kunst!
Zapffe hadde riktignok skrevet gøyale ting fra fjellet og naturen, men han skrev også doktoravhandling om alt som var tragisk i livet, en slags hybridtekst mellom filosofi, litterær analyse og diktning.
Jeg følte vel egentlig at den avhandlingen lå godt an til å bli rammet av min bestefar rektorens ramsalte kritikk av den mest overflødige delen av norsk akademisk kultur:
”Det neste blir vel at noen skriver doktorgrad om norske ku-navn”, hadde han uttalt.
Jens Bjørneboe likte imidlertid boken. I et essay fra 1950-tallet beskrev han den som en ”original, gripende, åndfuld og fremfor alt smertelig opriktig melankoliens filosofi. Den er gjennomstrømmet av en navnløs, men til siste blodsdråpe artikulert verdenssmerte”. [1]

På skolen, mot slutten av 80-tallet, skulle man skrive det som kaltes en særoppgave. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk ideen til å intervjue Zapffe. Kanskje fordi han bodde i nærheten, eller at hans navn var kjent i klatremiljøet, og at alt som kunne relateres til klatring var euforisk kult.
Men jeg husker godt at jeg ikke var like kjekk da svaret kom i postkassen.
På et postkort sto det med skjelvende skrift at jeg var velkommen til å ”ta risken” på å møte ham. Men jeg måtte ikke ha for store forventninger til møtet, da han var ”gammel, syk og trøtt til både sjæl og legeme”.
Det første han sa da jeg omsider møtte ham og tok ham i hånden, var: ”Jeg har kommet til min indre pol. Trikkene har stoppet å gå”.

Så begynte intervjuet til særoppgaven. (Resten av teksten er scannede bilder)

SLUTT