Norgeshistorie

Slik jaktet nordmenn for 1000 år siden

Hvordan jaktet de reinsdyr før? Og hvorfor er det så frodig der reinen har gått? Reinsdyret har betydd mer for Norge enn du aner.

DATO: 21.08.2014 / AV: Frid Kvalpskarmo Hansen / FOTO: Per Jordhøy

Vi befinner oss i Rondane, 1000 år tilbake i tid. Det er en kald, klar høstmorgen, og duggen perler seg i pelsen til reinflokken som er på vei opp fjellryggen mot Formokampen. 
Ser du flokken ovenfra danner den en spiss, med en ledersimle helt i front. Gamle reinjegere kaller ofte ledersimlene for varsimler, siden hun alltid er på vakt.

Også denne morgenen er det varsimla som reagerer først. Flokken er nesten på toppen når en rekke med staver kommer til syne på vestsiden av fjellryggen. Øverst i stavene er det festet en bit bjørkenever, som fanger varsimlas oppmerksomhet når de flagrer i vinden. Hun blir urolig, og stopper et øyeblikk opp mens hun speider mot stavene. Bak henne presser dyra seg sammen. Alle prøver å komme seg til inn den tryggeste plassen i flokkens sentrum. Med ett skyter varsimla fart, og trekker med seg flokken opp mot toppen – bort fra stavrekken. Villreinen trekker alltid oppover når de blir skremt, slik at de får best mulig oversikt over mulige rovdyr på både to og fire bein.

Ved toppen griper panikken reinflokken. Enda en stavrekke dukker opp på østsida av ryggen, det er kun en smal passasje som er åpen for flukt. Flokken prøver å skifte retning, men med ett dukker det opp jegere i bakkant av flokken.

Varsimla er desperat. Den eneste utveien er passasjen mellom stavrekkene. Det er først når hun kommer over toppen hun oppdager at flokken er ledet inn i en felle – rett inn i et massefangstanlegg. Veien er stengt av en halvsirkelformet fangstbås, med høye vegger murt i stein. Hun prøver å rygge bakover, men trykket fra flokken bak er for sterkt. Reinen presses inn i fella, og når båsen er full, stenges den effektivt av jegerne. Så hankes en og en rein gjennom en port på den ene sideveggen. Én mann holder reinen fast, en annen løfter øksa til et dødelig slag. Inne i båsen går reinen i ring, i desperat jakt på en utvei. En grov neve kommer gjennom porten igjen, og med et fast grep røskes varsimla ut. Øksa løftes.

Når alle dyrene er slaktet, bunter en av jegerne skremmestavene sammen. Mens de andre mennene laster fangsten på hesteryggen, går han et stykke nedenfor varden. Mellom to steiner gjemmer han stavbunten, klar for neste fangst.  

Tilbake i nåtiden bøyer arkeolog Runar Hole seg over en grønn tursekk, og spenner fast en bunt meterlange bjørkestaver. Han har fremtoningen til en sjenert tenåring, selv om han har passert 40. Vi befinner oss i 1000 meter over havet i den gamle setergrenda Høvringen – sørvest i Rondane, med utsikt mot Jotunheimen. Herfra har turistene funnet veien til fjells helt siden 1800-tallet, da de første engelskmennene slang geværet over nakken og stakk til fjells på reinsjakt. I dag går imidlertid ferden enda lengre tilbake i tid. Målet er et over 1000 år gammelt fangstanlegg for rein – et såkalt massefangstanlegg – som ligger på toppen av Formokampen. En konstruksjon bygd på en tid da Norge var et land i borgerkrig, slagmarkens kjemper var ikledd rustning i skinn og villreinen var fjellets gråe gull.

- Vet du hva jeg kom til å tenke på?
Runar reiser seg og vipper sekken på ryggen. Han kompenserer for lavt stemmevolum med høyt engasjement.

- Dette er antagelig første gang på 1000 år at noen setter opp skremmestavene i dette massefangstanlegget. Tenk på det!

Norge i borgerkrig
For tusen år siden lå Norge og bikka mellom vikingetid og middelalder. Vi hadde så smått begynt å få våre første rikskonger i folk som Harald Hårfagre, Håkon Gråfell, Eirik Blodøks og Olav den hellige – navn vi enda hører gjenlyd av i dagens monarker. Striden mellom kongsemnene ble stadig mer opphetet utover 1000-tallet, og perioden mellom 1130 og 1240 kalles av den grunn ofte borgerkrigstiden. Tross stridigheter var dette en periode med stor vekst. Befolkningen ble fordoblet fra 200 000 til 400 000 innbyggere mellom 1000- og 1200-tallet, og den første håndfull byer vokste frem.

Det var likevel mindre enn tre prosent av Norges befolkning som bodde i byer i sein vikingetid og tidlig middelalder. Du må huske at de minste byene på denne tiden bare hadde noen hundre innbyggere, og de største – slik som handelsbyen Bergen – ikke hadde mer enn noen tusen.

Det forteller Jon Vidar Sigurdsson som er professor i Historie ved universitetet i Oslo. Han forklarer at selv om Norge var i vekst, så levde folk flest fra hånd til munn. Vanlige folk hadde stort sett ett sett med klær. De rike kunne du kjenne igjen på lang avstand, de var de eneste som hadde farget tøy.

Eksport av villrein
Kummerlige kår gjorde at det var vanlig for høvdingene å kjøpe bøndenes lojalitet gjennom store fester med fri flyt av kjøtt og mjød. Denne smøringen av lekmannsstanden var ikke gjort bare med tanke på krig, det var også viktig for høvdingene å ha god tilgang på arbeidskraft. Maktkampen som hadde preget samfunnet siden starten av vikingtida gjorde at det var viktig for kongene og høvdingene å skaffe seg et økonomisk overskudd. Dette gav grunnlag for en større hird og økt makt. Naturressursene var – da som nå – en viktig måte å skaffe seg inntekter på, og dette gav villreinen en sentral rolle på den politiske scenen. 

Villrein var en ressurs som kunne utnyttes nokså intensivt. Så lenge du hadde arbeidskraft nok, kunne du skaffe store mengder fangstprodukter på kort tid, forklarer arkeolog Runar Hole.

De største massefangstanleggene ligger i tilknytning til store gårder, noe som støtter teorien om at villreinfangst var en kilde til rask profitt. Tofte kongsgård i Gudbrandsdalen – som i sin tid gav husly til Harald Hårfagre – ligger for eksempel i tilknytning til to fangstanlegg med rom for over tusen dyr. Disse anleggene fungerer som en innhegning, slik at reinen kunne bli slaktet over en periode på flere uker.

Slike anlegg produserte for eksport til utlandet. Det var stor etterspørsel i Europa etter gevir, som ble brukt til produksjon av bruksgjenstander som kammer. I tillegg ble skinn i denne perioden brukt til alt fra å lage rustninger til å kle tak på borger.

Arkeolog Hole forteller at Trondheim ble en svært viktig handelsplass mot slutten av vikingtida. Det er rimelig å anta at mye av fangsten fra Gudbrandsdalen ble fraktet over fjella, og eksportert herfra. Etter 1030 utviklet også kirken seg til en betydelig samfunnsinstitusjon, som utfordret kongemakten. Handelsinntekter fra villrein ble dermed enda viktigere for å holde på makten.  

Siste skanse
Tilbake på Høvringen krysser vi parkeringsplassen og svinger inn på stien som går opp til Formokampen 1428 meter over havet. Med på turen er også Per Jordhøy – en lystig nord-gudbrandsdøl med bart. Etter en dag med Per vet jeg både nøyaktig lokasjon for alle bilulykkene han hadde på 70-tallet, og når på 80-tallet han kjøpte sin første Bergans-jakke. Han er i tillegg en mann som har skrevet en god bunke bøker om villrein, ved siden av at han i mange år har arbeidet med å kartlegge massefangstanlegg i NINA – Norsk institutt for naturforskning.

- Legger du merke til hvor frodig det er her vi går nå?

Vi har passert tregrensen med omkring hundre høydemeter når Per leder oppmerksomheten min ned til stien. Med ett oppdager jeg at det er som om det renner en elv av grønt nedover den ellers steinete fjellsiden. 

- Det er fordi villreinflokkene har trukket over fjellryggen her i hundrevis av år, og gjødslet veien etter seg, forklarer Per entusiastisk.

Men villreinen som en gang hersket disse fjellene, holder i dag stand bak siste skanse. Norge er i dag det eneste landet i Europa som enda har rester av den opprinnelige ville fjellreinen.

Til sammen finnes det anslagsvis 35 000 dyr fortelt på ulike fjellområder i Sør-Norge. Det er likevel bare omkring en femtedel av disse som stammer fra den opprinnelige ville reinstammen. Resten har enten sitt opphav i tamrein, eller en salig blanding av vill- og tam rein. Tamreindriftene i Sør-Norge hadde sin glanstid på 1800- og langt inn på 1900-tallet, forteller Jordhøy.

Han legger til at det enda er tamreindrift i noen sør-norske fjellstrøk – for eksempel i Vågå og Lom.  

Hvis den norske villreinbestanden skulle gå tapt, vil det også bety punktum for en innholdsrik historisk relasjon. Arkeologiske spor viser at villreinen var en viktig ressurs for folk i Sør-Europa allerede for 30 000 år siden. Faktisk er det rimelig å anta at vi har villreinen å takke for at vi i det hele tatt tok turen nordover. Da istida tok slutt for 10 000 år siden begynte nemlig dyrene å trekke nordover – og menneskene fulgte etter. Gradvis lærte vi oss mere effektive metoder for jakt, og norske fjell er full av spor etter fangstfolkets læringskurve. Vi er et kvarter fra toppen når Runar Hole stopper opp, og viser meg ett av punktene på denne kurven.   

- Dette er en fangstgrav tilpassa for å fange én rein. Som du ser er den lagt akkurat i reintrekket opp mot Formokampen.

Den rektangulære gropa er et par meter lang, og selv om noen steiner har rast ut kan du tydelig se hvordan den er murt opp.

- Dette er gammel teknologi – de eldste fangstgravene i Norge er datert til omkring 1500 f.Kr, forteller Runar.

Han legger til at de fleste fangstgravene bare tar ett dyr, siden det er komplisert å konstruere en type som tar flere i samme slengen. Det har like fullt vært drevet utstrakt fangst med hjelp av denne metoden.

Mellom Dombås og Oppdal er det et område med over tusen fangstgraver. Det er nesten som et minefelt for rein.

Impulser fra Romerriket
Etter hvert fant fangstfolket i Skandinavia ut at det gikk an å kombinere passiv fangst – altså fangstgraver – med aktiv jakt. Resultatet var massefangstanlegg, som lurte mange rein inn i en fangstbås ved hjelp av skremmestaver eller terrengformasjoner. 

- De som drev disse anleggene må ha hatt enormt god innsikt i villreinens adferd og reaksjonsmønster, for at fangsten skulle bli vellykket, skyter Per Jordhøy inn.

Trolig ble enkle versjoner av massefangstanlegg tatt i bruk allerede i den romerske jernalderen, som strakk seg fra Kristi fødsel frem til år 400. Impulsene fra Romerike gjorde at Norge i denne perioden utviklet seg til å blir et lagdelt samfunn med sterke høvdingdømme. Disse intensiverte utnyttelsen av naturressursene, for å kunne drive handel.

Det er funnet mange romerske prestisjegjenstander som bronsekar og glass fra denne perioden. Dette tyder på at det var en elite som etterspurte luksusgjenstander, som samtidig hadde kontroll over handelsnettverket, legger Runar Hole til.

Skremmestaver i isbreer
Vi når toppen av Formokampen 1428 meter over havet, og i det vi bikker varden dukker fangstbåsen frem. Selv om veggene er halvannen meter tykke på det breieste, er den vanskelig å se før den er rett foran deg. Vi setter oss ned med ryggen inn mot båsen og tar en kaffepause. Jeg skrur av termoskoppen, men i det jeg tipper flasken blåser kaffen innover fjellheimen i et blaff.

Selv om vinden skaper utfordrende kaffepauseforhold, var den nyttig når man drev med reinfangst. I flere isbreer har det nemlig smeltet frem skremmestaver, som har gitt ny kunnskap om hvordan fangsten foregikk.

Stavene er omtrent en halv meter lange, og noen av de har en bit never eller spon festet i en snor på toppen. Reinen er oppmerksomme på ting som stikker opp i silhuett, men reagerer først og fremst på bevegelse. Det var derfor viktig å feste på en neverbit som kunne flagre i vinden, forklarer Runar.

Liknende metoder er også brukt andre steder med villreinjakt. I Sibir ble gåsevinger montert på varder som reinskremsel, mens de på Grønland brukte trepinner med torv på toppen. I dag får metoden ytterligere én variasjon i form av gaffateip, som Runar leiter frem fra sekken samtidig som han løsner bunten med bjørkestaver. Entusiasmen er nesten sterkere enn vinden, når han og Per går i gang med å sette opp skremmepinnene inn mot fangtsbåsen. 

- Du kan tydelig se akkurat hvor de har stått!

Villreinkjenner Per spenner et snøre mellom stavene, mens arkeolog Runar teiper fast rikelig med sølvfarget gaffa. Det blafrer heftig i teip, når ledegjerdet ned mot fangstbåsen til slutt står klar. 

- Dette er helt fantastisk, sier Per andektig.

- Ja, det er bedre enn jeg kunne forestilt meg, kommer det kjapt fra Runar.

Brå stopp
Selv om det er gaffa som flagrer i vinden, trekker disse bjørkestavene like fullt en linje mellom oss og de folka som fulgte etter reinen hit for 10 000 år siden. Hele veien gav villreinen grunnlag for at menneskene i Skandinavia overlevde og at samfunnet utviklet seg. På slutten av 1200-tallet forsvant imidlertid massefangstanleggene i Nord-Gudbrandsdalen brått.

- Jeg tror dette kan ha sammenheng med at Hanseatene overtok nordmennenes handelsnettverk mot utlandet i denne perioden. Uten eksportmuligheter gav villreinfangst i storskala lite økonomisk utbytte. Årsaken kan også være knekk i bestanden, etter en lang periode med intensiv fangst, forteller Runar Hole.

Bunnen for villreinen var likevel langt fra nådd. På starten av 1900-tallet førte intensivert jakt og økt tamreindrift til at villreinen ble utryddet i mange fjellområder i Norge. Fra 60-tallet har det blitt jobbet aktivt med å gjeninnføre villrein i den norske fjellheimen, og verne om artens leveområder. Sistnevnte kan være vanskelig siden villreinen skyr både kraftlinjer, jernbane og vei – og derfor lett får sitt habitat kraftig begrenset.

Kanskje er det århundre med jakt og fangst som har gjort villreinen så var for menneskelig inngripen i terrenget, funderer Per – mens han snører hetta så stramt rundt hodet at bare barten stikker ut.

Før vi går samler Runar Hole bjørkestavene sammen. Han går litt nedenfor varden og gjemmer stavbunten mellom to steiner.

- Til neste gang, sier han.  

SLUTT