Naturvern

Villmarksbrevet

Noe vil forlate oss den dagen vi lar den gjenværende villmarka bli ødelagt.

DATO: 21.10.2017 / AV: Wallace Stegner / Oversatt av: Jostein Henriksen

Los Altos, Calif.
3. desember, 1960
David E. Pesonen
Wildland Research Center
Agricultural Experiment Station
243 Mulford Hall
University of California
Berkeley 4, Calif.

Kjære Mr. Pesonen:

Så vidt jeg forstår, jobber du på den delen av friluftslivs-kommisjonens rapport som omhandler villmark. Jeg vil tillate meg å fremme noen argumenter for bevaring av villmark som har lite med friluftsliv å gjøre, i alle fall slik man vanligvis forstår ordet. Jakt, fiske, fotturer, fjellklatring, camping, fotografering og nytelse av naturlige omgivelser er sikkert alle ivaretatt i rapporten din. Det er sikkert også villmark som genetisk reserve, en vitenskapelig tommestokk vi kan bruke til å måle verdens naturlige balanse opp mot menneskeskapt ubalanse. Det jeg vil ta til orde for er ikke så mye bruken av villmark, så viktig den enn måtte være, men forestillingen om villmark som en ressurs i seg selv. Fordi den er immateriell og åndelig vil en slik ressurs kunne framstå som mystisk for de praktisk orienterte – men det vil antakeligvis alt som ikke kan flyttes av en bulldoser.

Jeg vil snakke om villmark som en forestilling som har vært med på å forme sinnelaget vårt og som opplagt har påvirket historien vår. Dette har lite med friluftsliv å gjøre, ikke mer enn hva kirker har, eller hva slitet, optimismen og det ekspansive i det historikere omtaler som den «amerikanske drømmen» har. Selv om det i denne omgang er i en friluftslivskartlegging at villmarkas verdi gjøres rede for, håper jeg allikevel at du tillater meg å snike inn disse tankene blant rapportens sider.

Noe vil forlate oss den dagen vi lar den gjenværende villmarka bli ødelagt; hvis vi tillater at de siste urørte skogene blir gjort om til tegneseriehefter og plastkartonger; hvis vi driver de få gjenværende eksemplarene av ville dyr til dyrehager eller til utryddelse; hvis vi forurenser den siste klare lufta og de siste rene elvene og skyver asfalterte veier gjennom den siste stillheten, så vi aldri igjen vil kunne være fri fra støyen, avgassene og stanken fra menneskers og bilers avfall. Så vi aldri igjen kan se oss selv som enkeltstående, separate, vertikale og individuelle i denne verden, som en del av omgivelser bestående av trær, steiner og jord, i slektskap med andre dyr, som en del av naturen, utrustede til å høre hjemme i den. Uten noe gjenværende villmark har vi ikke lenger mulighet til et øyeblikks refleksjon eller hvile, men er fullstendig forpliktet til en hodestups ferd inn i vår tids teknologiske termitt-liv, det fullstendig menneskestyrte miljøets vidunderlige nye verden. Vi trenger urørt villmark, så mye av den som vi har igjen og så mange typer vi har igjen, fordi den var utfordringen som formet sinnelaget vårt. Vissheten om og betryggelsen av å ha urørt villmark, er bra for vår åndelige helse, selv om vi bare begir oss inn i den hvert tiår. Når vi er unge, er den viktig fordi den gir uvurderlige øyeblikk med tilregnelighet, avbrekk og hvile i ellers utilregnelige liv. Når vi er gamle er den viktig i kraft av å være der, som forestilling, hverken mer eller mindre.

(saken fortsetter under bildet).

Vi er, som Darwin påpekte, en vill art. Vi har aldri blitt temmet, domestisert eller avlet fram ved hjelp av vitenskapelige metoder. Allikevel har vi i minst tre årtusener deltatt i et kumulativt og ambisiøst kappløp for å endre og kontrollere omgivelsene våre og i prosessen kommet nær ved å domestisere oss selv. Antakeligvis anser få mennesker fremdeles «framskrittet» som en udelt velsignelse. Ved siden av økt komfort og flere materielle goder, har det påført oss åndelige tap og står nå i fare for å bli den frankensteinen som kan ødelegge oss. Å ivareta et grep om den naturlige verden, å forbli, i den grad det er mulig, gode dyr, er en måte å bevare vettet på. Amerikanere har fremdeles den muligheten, kanskje i større grad enn mange andre folkeslag, for samtidig med at vi viste oss som historiens mest effektive og nådeløse miljøødeleggere, der vi skar, brant og kuttet oss gjennom dette villmarkskontinentet, så virket samtidig villmarka på oss. Den forblir i oss, like sikkert som de indianske navnene forblir på landskapet vårt. Hvis den abstrakte drømmen om menneskets frihet og menneskets verdighet noensinne ble noe mer enn en abstrakt drøm, er det i alle fall delvis takket være det faktum at vi på stillferdige måter ble tøylet av det vi la under oss.

Yankeen fra Connecticut[1] forstår til slutt at det var i overkant optimistisk å sende verdige kandidater fra Kong Arthurs urettferdige kongerike til rehabilitering på en menneskefabrikk. Slike egenskaper kan ikke framtvinges, men må vokse fram. Villmarka var en nødvendig forutsetning for en mann som Twain selv, et menneske med demokratisk sinnelag og tro på enkeltmenneskets verdighet. Hannibal[2], Mississippi-elva, Virginia City[3] og bortenfor disse stedene, villmarka; villmarka som mulighet og forestilling, det som har gjort oss forskjellig fra og, inntil vi glemmer det i larmen fra industrielle byer, mer vellykkede enn andre nasjoner. For amerikaneren, i den grad han kan kalles en nyskapning, er framfor noe et sivilisert menneske som har funnet seg selv opp på nytt i møte med villmarka. Den amerikanske erfaringen har blitt til i konfrontasjon med gamle folkeslag og kulturer fra en verden så ny at den like gjerne kunne ha dukket opp fra havet. Dette har vært vår kilde til håp og entusiasme, håp og entusiasme som kan videreføres til nye generasjoner som aldri har opplevd sivilisasjonens yttergrenser. Men bare så lenge vi bevarer det som er igjen av det ville som en kilde og et løfte – som en slags villmarksbank.

Som romanforfatter håper jeg at du tilgir meg at jeg ser litteraturen som et indirekte, men allikevel grunnleggende sannferdig speilbilde av vår nasjonale bevissthet. Og som du kanskje er klar over er litteraturen uvel, bitter, i ferd med å gå av hengslene og i ferd med å miste håpet. Romanforfattere har blitt samfunnets erklærte fiender. Det finnes knapt en skikkelig eller vesentlig roman fra dette århundret som ikke delvis eller fullt ut imøtegår amerikansk teknologisk kultur for dens kommersialisme, dens vulgaritet og måten den har tilgriset et uberørt kontinent og en uberørt drøm på. Jeg har ingen illusjoner om at bevaring av gjenværende villmark vil kunne kurere denne tilstanden. Allikevel ville symboleffekten av at vi som nasjon hadde klart å anvende andre kriterier enn kommersielle og utarmende betraktninger, være oppløftende for mange amerikanere, ikke bare romanforfattere. Vi må vise at vi er i stand til å akseptere den levende kloden, oss selv inkludert; vi trenger en åndelig fornyelse som det å være en del av det naturlige kan frambringe. Og et av de fremste stedene der vi kan oppnå noe slikt, er villmarka, der sivilisasjonens fornøyelsesparker, bulldosere og fortau ikke har adgang.

I et brev til Waldo Frank fra 20-tallet uttrykker Sherwood Anderson det mye bedre enn jeg er i stand til: «Da dette landet var nytt og folk vandret ensomme over jorder og i skoger, er det er lite trolig at de ikke kjente på en storhet utenfor seg selv, en følelse som nå på en eller annen måte har gått tapt. Hemmeligheter hvisket i gresset, lekte blant grener i trekronene, ble virvlet opp og blåst over Amerikas lengdegrader i skyer av støv på prærien i kveldingen. Jeg er gammel nok til å huske historier som bekrefter troen på en dyp, halv-religiøs innflytelse som engang preget oss. Eimen av den hefter fremdeles ved de beste verkene til Mark Twain … Fra min egen hjemby husker jeg gamle menn som snakket med inderlighet om kvelder de hadde tilbragt på de store, åpne slettene. Det målbandt dem. De lærte seg kunsten å være stille … »

Vi kunne også ha lært den kunsten, til og med i dag. Barna våre og barnebarna våre kunne ha lært den. Men bare hvis vi ivaretar alt det ville som er igjen av hensyn som er så lite friluftslivsrelaterte, så upraktiske og mystiske som dette.

Jeg tror det er betegnende at litteraturen snudde fra håp til bitterhet i 1890, nesten nøyaktig i det øyeblikket sivilisasjonens yttergrenser ikke lenger fantes, og i det den amerikanske livsførselen dreide mot det urbane og industrielle. Jo mer urban den har blitt, jo mer frenetisk den teknologiske endringen har blitt, jo sykere og bitrere har litteraturen og mennesket blitt. Jeg vokste opp på åpne sletter i Saskatchewan og Montana og i fjellene i Utah, og det de stedene gav meg er uvurderlig. Hvis jeg med jevne mellomrom ikke hadde kunnet fornye meg selv i fjellene og ørkenen i vest, ville jeg gått fra vettet. Selv nå, når jeg er forhindret fra å oppsøke villmarka, er bare tanken på fargene i ørkenen i syd-Utah, eller vissheten ved at det fremdeles finnes prærieområder der verden i ett øyeblikk både kan være flat og rund, og der det lille, men uvurderlige mennesket kan kjenne på trettiseks vinders fem ulike vindretninger, en sikker trøst. Tanken er nok til å holde meg oppe. Og når områder med villmark blir progressivt utnyttet eller «forbedret», når uranselskapenes jeeper og bulldosere vansirer ørkenen og veier skjæres gjennom alpin skog, og når restene av den urørte og naturlige verdenen taktfast eroderes, er hvert tap et lite dødsfall i meg. I oss.

Jeg kjøper ikke argumentet om at villmarksområder som allerede er utsatt for beite eller gruvedrift allerede har mistet sin uskyld og dermed kan «høstes». Om gruvedrift har jeg lite pent å si, annet enn at prosjektene gjerne er kortlevde. Den utvinnbare rikdommen blir utvunnet, gruveganger, gruveslam og ruiner ligger igjen og i det tørre amerikanske vesten leges ikke menneskeskapte sår raskt. Allikevel er de bare sår; de er ikke dødelige. Det er bedre at villmark er såret enn at den er utradert. Dersom beite kontrolleres så det ikke skader vegetasjon, ødelegger økologien eller konkurrerer med ville dyr, er den ikke i seg selv i konflikt med villmarksfølelsen eller gyldigheten av villmarksopplevelsen. Jeg har sett nok utmarkskveg til å vite at de egentlig er ville dyr, og menneskene som gjeter dem har sjeldenhetens verdighet i en villmarkskontekst; de hører rett og slett hjemme i sivilisasjonens grenseland og har en følelse av riktighet. De representerer en invasjon av urørt land som er like gammel som det neolittiske mennesket, og i moderasjon kan de til og med understreke menneskets følelse av å høre til i den naturlige verden. Under oppsyn kan de passe inn, under kontroll trenger de ikke forringe eller ødelegge. Jeg synes ikke beiting skal tillates der det aldri har vært beitet, men jeg tror heller ikke at ellers urørt villmark skal elimineres fra fredningsplaner fordi det det allerede foregår beiting som er i tråd med villmarkas tilstand og forestilling.

Jeg har også lyst til å si noe om hvilke typer villmark vi gjerne anser som verneverdige. Umiddelbart tenker man ofte på skogs- og høyfjellsområder. Fjell og skoger er åpenbart viktigst fra et friluftslivsperspektiv, både som genetiske banker og som kilde til skjønnhet. Men for åndelig fornyelse, identitetssøken og som kilde til undring, kan andre typer landskap ha like stor verdi. Kanskje mer, dersom de ikke er like vennlig innstilt til liv, men mer abstrakt ikke-menneskelige. På prærien i Saskatchewan, der jeg vokste opp, var nærmeste nabo seks kilometer unna, og om natta så vi bare to lys på hele det mørke, rundete landskapet. Det var fullt av dyr – mus, jordekorn, røyskatter, ildere, grevlinger, prærieulver, graveugler og slanger. For meg var de som lillebrødre, som likeverdige skapninger, og jeg har aldri sett på dyr på noen annen måte siden. Himmelen over landskapet hvelvet helt ned til bakken på alle kanter, og var full av voldsomme vær, skyer, vinder og hauker. Jeg håper jeg lærte noe av å se så langt, av å se opp, av å være alene. En prærie som denne, en som er stor nok til å bære blikket helt til en synkende, avrundet horisont, kan være like ensom, storslått og enkel i sin framtoning som havet. En villmarksopplevelse kan like gjerne avstedkommes på et slikt sted, og på samme måte som alpine skogsområder, burde den svinnende prærien ivaretas på vegne av forestillingen om villmark.

Det burde også de store, endeløse ørkenområdene som er delvis vansiret av gruveselskaper, men ellers åpne, vakre, ventende og nære enhver Gud man ønsker å se i dem. Som en smakebit kan jeg foreslå Robbers’ Roost i Wayne, Utah, nær Capitol Reef National Monument. I det tørre ørkenklimaet smelter ikke bulldoser- og jeepspor vekk i bakken med det første, men landskapet gjør på en eller annen måte arrene ubetydelige. Det er en vakker og forferdelig villmark, villmark som Jesus og profetene vandret i. Brutal og fargerik, brukket og slitt så knoklene har kommet til syne, under en veldig himmel som ikke bærer spor av teknokratiet, og i skjulte hjørner og lommer under klipper, kildevannets plutselige poesi. Det er komplett likegyldig om bare en håndfull mennesker oppsøker dette landskapet hvert år. Det er nettopp det som gjør det så verdifullt. En vei her ville være en krenkelse. Folkemengder ville ruinere det. De som ikke lenger har krefter eller vitalitet til å begi seg inn hit, kan rett og slett sette seg ned og se. De kan se 300 kilometer, helt til Colorado: Og når de ser ned over klippene og dalførene i San Rafael Swell og Robbers’ Roost, vil de også se lenger inn i seg selv enn noe annet sted jeg vet om. Og de som ikke engang greier å komme seg via bilvei til områdene på Aquarius-platået, kan rett og slett gruble over idéen, nyte vissheten om at et så tidløst og vilt område av kloden fremdeles er der.

Dette er noen av de tingene villmarka kan gjøre for oss. Og for å bevare den, er vi er nødt til å legge andre prinsipper til grunn, andre prinsipper enn bruk og nytte eller friluftsliv. Vi er rett og slett nødt til å ha vilt landskap tilgjengelig for oss selv om vi aldri gjør noe annet enn å kjøre til dets yttergrense for å titte inn. Det forsikrer oss om vår egen tilregnelighet som skapninger og er en del av håpets geografi.

Med beste hilsener,
Wallace Stegner

***

“Wilderness Letter” by Wallace Stegner. Copyright © 1960, 1988 by Wallace Stegner. From THE SOUND OF MOUNTAIN WATER by Wallace Stegner. By arrangement with Brandt & Hochman Literary Agents, Inc. All rights reserved.

Noter:

[1] En referanse til Mark Twains bok En Connecticut Yankee ved kong Arthurs hoff.
[2] By i Missouri der Twain ble født.
[3] By i Nevada der han jobbet som reporter og for første gang tok i bruk det berømte pseudonymet sitt.

***

Du har nettopp lest en Harvestsak helt gratis. Vi skal fortsette å lage gode saker, men det blir enklere med din støtte.
Bli støtteabonnent her.
Vipps til 71085. 
Eller gi et beløp til konto 6039.08.22084

SLUTT