Ørret & musikk

En vill ide!

Store deler av året bor kunstner Lars Monrad Vaage ved et ørretvann i Ål. Neste helg arrangerer han og visesanger Stein T. Bjella en festival som kombinerer ørret, musikk og…tennis.

DATO: 25.06.2015 / AV: Ingvild Telle / FOTO: Colin Eick

- Vi er bare veldig nysgjerrige, sier Lars Monrad Vaage (42) og smiler. Kunstner, fisker og nå også festivalsjef for Villfiskfestivalen på Ål neste helg: 3. – 5. juli. Her lover han faglig påfyll for sportsfiskere, grunneiere, næringsfiskere, og kvalitetsmusikk fra Ingrid Olava, Moskus Trio, Hasse Farmen, Svartlamoen Hardkor og medarrangør Stein Torleif Bjella. Bokbad, film og 500 liter øl, spesialbrygget til festivalen av Dronebrygg i Oslo. Og til slutt tennisturnering – la oss ikke glemme den.

- Kombinasjonen er nok ganske vill, innrømmer festivalsjefen.
- Jeg og Stein Torleif har en totalfascinasjon for alt som har med ørret å gjøre.

Harvest møter kunstneren i Ål sentrum. En villmarkens mann, høy, sterk, og med luftige, lyse krøller. Rolig og avbalansert – lite tyder på festivalnerver. Men det er ikke her, med asfalt under beina, vi skal tilbringe dagene. Lars har langt vakrere og viktigere ting å vise oss: nemlig Veståsen, en 10 minutters kjøretur fra Ål, opp på 1000 høydemeter. Der ligger hytta Huldraheim og ørretvannet kunstneren og storfamilien eier.

Vi lesser utstyr, mat og mennesker i en liten trebåt. Den er smal og glir lett gjennom vannet til tross for den økende vinden. Lars ror uanstrengt, forteller om festivalen, ørretfiske og insekter som snart klekkes - og om katapulten (!) vi så elegant passerer. Montert mellom to grantrær, er den konstruert for å slenge ildkuler ut over vannet, og er en del av et kunstprosjekt Lars er i ferd med å ferdigstille. Den skremte visst vettet av to tjuvfiskere for noen dager siden...

- Se der, en marginata, peker Lars. En lang, svart døgnflue svever opp og ned i luften. Snart svermer tusenvis av dem, da er det perfekt å fiske. Vi går i land ved Huldraheim.

Den har vært i familiens eie i over 100 år, siden tippoldefarens tid. Selve hytta fikk oldefar Hans Sundt Monrad satt opp da han var 16 år. Den gangen en 10 kvm liten jakthytte - i dag består Huldraheim av flere påbygde historiske deler. Også Stein Torleif eier et eget fiskevann. Rett bak fjellet der, over kanten slik, viser Lars og tegner en bue i luften. De to møttes for første gang da Lars hadde kunstutstilling på kulturhuset i Ål. Felles bekjente brakte dem sammen - ørreten gjorde dem til kompiser. Eneste forskjellen er at Bjella liker å fiske med garn, Lars foretrekker flue og oter. 

Festivalprogrammet ble til over en god middag her på hytta. Rundt bordet satt Stein Torleif og Lars, og med seg hadde de Lars Nilssen fra fiskeserien Lars&Lars. Foran seg ark med skriblerier, drømmer og visjoner for festivalen.

- Nilssen kjenner jo alle, og har full kontroll på alt som skjer i hele Norge. Han er helt rå, sier Lars engasjert. Uten Nilssen hadde det nok ikke blitt noen festival.

Kultivering av vann.
Punkt fem på lørdagens program er av ekstra interesse for Lars og storfamilien: ”Ørekyte, kan ein bli kvitt den? Metode og erfaring” med Morten Kraabøl fra kompetansesenteret NINA. Vannet ved Huldraheim er nemlig fullt av ørekyte, noe som gjør at ørreten her ikke blir stort større enn 400 gram.

- Det er sannsynligvis selvforskyldt. Trolig var det utsetting av ørretyngel som brakte ørekyten til vannet, forklarer kunstneren. Mange settefisk-anlegg var infisert med ørekyt i en periode. Den lille fisken i karpefamilien er å finne i alle av landets fylker. Den blir opp til 10-15 cm lang og lever i stim langs vannkanten. I noen vann merker man ingen forskjell på ørretens kondisjon og mengde, i andre vann kan ørretbestanden så mye som halveres.

Familien har gått helhjertet til verks for å bekjempe arten i mer enn 25 år. I flere bekker har de satt ut ørekyteruser. Bygget selv og på eget patent, eksperimenterer Lars i år med sperrer med myggnetting i bekkene. Den leder mye av ufisken inn i rusene. I sommer drar han dessuten på studietur til Djupa på Hardangervidda for å se hvordan de eksperimenterer med å bygge små fall som er så høye at ørekyten ikke klarer å komme opp, men er lave nok til at ørreten klarer det.

Vi er tilbake i robåten, denne gangen på vei til østsiden av ørretvannet. Tre av ørekyterusene er plassert der. Lars trer på seg vadestøvlene og vandrer oppover i bekken.

- På en god dag fyller jeg to slike bøtter, sier han idet det han heller hundrevis av ørekyte ut av rusen. Småfisken spreller i 16-litersbøtten.

- Jeg regner med å hente opp 150 kilo i løpet av sesongen, forklarer Lars. Akkurat nå skulle han egentlig vært i Kabelvåg i Lofoten for å jobbe med avgangsstudentene på kunstskolen, men takket nei. Det lar seg ikke kombinere med ørekytens gytesesong.

Motvinden er tung på vei tilbake til hytta. Fotografen ror mens Lars slenger ut en oter med 15 fluer. Årevis med åretak på Veståsen betaler bra. Lars vet at med forhold som i dag, oppholder fisken seg i le like ved hytta. Oteren glir langsomt gjennom vannet.

- Nå har jeg jævlig trua, sier han med dempet røst, tydelig spent.
Det rykker til! Opp kommer en 400 grams flott fjellfisk. Stor jubel i båten. Totalt tre fisk går i pannen denne kvelden. På tradisjonelt vis, med kokte poteter, smeltet smør, rømme og agurksalat blir ørreten servert.

I peisen knitrer veden. Huldraheim er et levende museum. Fiskestenger og truger på veggene. Et gammelt kart fra tyskerne, en tobakkspipe, gamle spiker. I bokhylla står en velbrukt bok med fiskeskinn på bokryggen, 600 sider tykk og med tittelen Ørretboka. Forfatteren er Jakob Dybwad Sømme, fiskernes svar på ”grizly man”. Sømme sov med ørreten i kar ved siden av sengen.

- Mye av det Sømme gjorde var fantastisk. Fangstteknikk, ørretens liv, gyting, mat. Men mye var også feil, og motsatt av hva vi gjør i dag, sier han. På programmet til Villfiskfestivalen har de invitert biolog Øystein Nord som har skrevet biografien ”Som fisken i vannet”, om Sømmes liv.

Etter en kald sommernatt med minusgrader på Huldraheim, varmer et etterlengtet væromslag. Til toner fra NRK Alltid Klassisk svermer store mengder av marginata over frokostbordet på tunet.

- Dette vannet er drømmestedet mitt. Selv om jeg vet at jeg kan dra andre steder og få større fisk der, er det her jeg vil være, sier festivalsjefen.
Snart klekker dessuten vulgataen, Norges største døgnflue. Med Villfiskfestivalen neste uke, kan tilværelsen ikke bli stort bedre for fluefiskeren. Eller kan det det?

- Det topper seg nok under tennisturneringen, smiler han.

SLUTT