Essay

Viktigere enn håp

Håp kan bety å bli sittende stille i båten etter at man burde ha forlatt den. I møte med klimakrisen må vi ty til to andre menneskelige kraftkilder.

DATO: 09.07.2015 / AV: Arne Johan Vetlesen / FOTO: Åse Gunleiksrud

I Cormac McCarthys roman The Road skildres en far og en sønn som forsøker å overleve etter en omfattende katastrofe. Noe av det som traff meg sterkest da jeg leste boken, var farens ensomhet. Han var helt alene om å bestemme hvilket syn på verden og på andre mennesker som sønnen skulle ha. Finnes det noe godt? Eller er alle bare opptatt av egen overlevelse, og dermed villige til å drepe? Faren må etter beste evne sile kunnskap og informasjon overfor sønnen. Det vanskeligste av alt er når sønnen spør: Hva tror du pappa, tror du det går bra? Faren kan ikke svare spontant, han må først spørre seg: Hvor mye tåler sønnen å høre? Hva tåler han å skjønne? Dermed reises overordnede spørsmål av typen: Finnes en forbindelse mellom realisme og håp, eller går realisme nå ut på å fortelle sønnen ting som er så fæle at de truer livsviljen som trengs for å ikke bukke under? Er det å si tingene som de er overhodet forenlig med å inngi håp?

At det er ensomt å være faren har flere grunner enn at han er den eneste voksne i sønnens aktuelle tilværelse. Sønnen har i det minste en voksen å støtte seg til og å få råd fra; faren har ingen. Han forvalter hele universet av erfaring og kunnskap som sønnen trenger å trekke veksler på, og en dag å bære videre alene. Faren er alene overfor sønnen ikke bare som ressursperson i snever forstand; han er alene i metafysisk forstand, den som forvalter innsikten i hva som er rett og galt, og forhåpentlig også: i meningen med det hele.

Finnes en ensomhet som tilsvarer denne, bare at den utspiller seg mens katastrofen er underveis snarere enn etterpå?

For å kunne svare, må vi vite: Tiden mellom begynnende tegn til katastrofe og full utfoldelse av den – når er den?

Den er nå. Den er vår tid. Vi rykker nærmere et sammenbrudd, eller sammenbruddet rykker nærmere oss. Hvor raskt det inntreffer, er en funksjon, en samlet virkning, av blant annet våre handlinger. Det høres ut som en erklæring om makt, om kontroll. Men det arter seg motsatt: som en påminnelse om mangel på kontroll, på avgjørende mulighet til å stanse det som er på gang. Det igangsatte er så stort og hver av oss føler seg så liten.

Dønn ensomt.
Ved at vår tid er tiden for varsling, synes den moralske oppgaven åpenbar: å gjøre det man kan, som ansvarlig voksen, før det er for sent å gjøre noe som helst bortsett fra å sikre pur fysisk overlevelse for sitt barn.

Vi er enormt mange i samme situasjon. Vi har kunnskapen om det som skal komme, med stadig større vitenskapelig visshet og om stadig kortere tid: en temperaturøkning på to grader (stadig flere forskere sier tre, eller fire), med tilhørende ødeleggelse av økosystemer og dermed av livsgrunnlag også for den ene arten på toppen av næringskjeden som har satt sin egen verdi og sine egne kortsynte interesser over hensynet til samtlige andre.

Så mange av oss – voksne, kunnskapsrike, engstelige – i samme situasjon, stilt overfor  samme oppgave. Og likevel, så dønn ensomt.

Hvorfor så ensomt? Vel, har du noen gang sett et TV-program som tar opp hvordan vi som er foreldre i dag skal snakke med våre barn om dette temaet? Har noen av våre politiske ledere blitt stilt slike spørsmål? Har noen av dem luftet sin bekymring forstått som en personlig og eksistensiell sådan?

Svaret er nei. Å snakke åpent om dette er på høy tid gitt alvoret i situasjonen og at vi i flere år har visst om det. Like fullt har vi som samfunn ennå ikke begynt på denne samtalen. Vi står uten øvelse og uten forbilder. Våre foreldre kan lite eller intet lære oss om hvordan dette skal gjøres, ganske enkelt fordi bekymringen det handler om, ikke eksisterte for en generasjon siden.

Man kan innvende at hver epoke har hatt sine bekymringer, slik at spørsmålet om hvordan voksne skal kommunisere dem til dine barn slett ikke er nytt. Etter krigen fulgte en periode der mange var engstelige for atomkrig mellom supermaktene USA og Sovjet. På 1950-tallet kan fedre og mødre ha ligget våkne om natten på grunn av redselen for hva en slik katastrofe ville innebære. Forskjellene mellom det som utgjorde faren da og det som gjør det nå, er imidlertid enorme. For det første var det alltid en mulighet for at forhandlinger kunne føre til et gjennombrudd i form av nedrustning, og dermed avblåsning av faren for atomkrig. Det var en politisk og diplomatisk vei frem til å redusere faren, basert på enighet om å fjerne trusselen. Straks slik enighet var oppnådd, kunne den implementeres (ødeleggelse av eksisterende våpen, opphør av produksjon, forbud mot salg og spredning). Situasjonen kunne altså, ved mobilisering av den påkrevde vilje og kløkt, raskt og effektivt reverseres: snus fra overhengende fare for katastrofe til å sørge for at faren var over.

Klimaendringer og artsutryddelse konfronterer oss med en fare av en grunnleggende annen karakter. Politiske vedtak og påfølgende atferdsendringer vil kunne gjøre en forskjell, det er riktig nok. Men siden det har gått så mange år uten at vi, på politisk og rettslig nivå, har vedtatt og iverksatt tiltakene som trengs, har vi mistet verdifull tid: Vi har ventet, vært passive, skjøvet problemet – eller byrdene ved å gjøre noe med årsakene – foran oss så lenge at vi dermed har forverret problemet i en grad som gjør det ukontrollerbart. Som politisk kollektiv og som enkeltindivider har vi ikke villet gjøre atferdsendringer mens problemet var relativt lite. Ved å la problemet vokse, har vi satt oss i en situasjon der vi straffes for våre unnlatelser, vår bagatellisering, vår benektelse: artene som er utryddet, isbreene som er smeltet, regnskogen som er hugget, er tapt for all fremtid. Den kloden vi gir videre til de neste generasjonene, er ikke bare langt farligere enn den vi selv overtok da vi var unge; den er også langt fattigere.

Siden vi deler et skjebnefellesskap overfor den beskrevne faren, er det merkelig at det oppleves så ensomt å engste seg for fremtiden. I klimaspørsmålet er det som om jo større problemet blir og faren vokser ettersom vi ikke handler, desto mer vokser mange  menneskers behov for benekting. På engelsk finnes uttrykket: ”to rise to the occasion”. Som kollektiv bedriver vi det stikk motsatte. 

Årsaken er oss.
Jeg har ingen personlige minner fra tiden da atomkrigsfaren var på topp i forbindelse med Cubakrisen tidlig på 1960-tallet. Men jeg vil anta at folk fant det lett å dele sin bekymring med hverandre. Når vi i så liten grad gjør dette stilt overfor faren for kollaps i verdens økosystemer, skyldes det trolig svært ulike årsaker. For det første er vi, som vanlige mennesker som lever nå, viklet inn i den økologiske krisen på en måte som de som levde under den forrige krisen ikke var. Det er jo summen av våre daglige handlinger som privatpersoner og som forbrukere som skaper humankapitalens overbelastning av naturkapitalen i vår tid: hva og hvor mye vi handler i butikken, vår mobilitet, vår forurensning; alt det som er den enkelte voksnes bidrag til sitt lands økologiske fotavtrykk, hvis ringvirkninger spres over hele verden (mobiltelefonen som inneholder coltan hentet fra urskogen i Kongo, etc.). Årsaken som hver dag bidrar til problemet, som forsterker og intensiverer det over hele kloden, er ikke en avgrenset gruppe personer i et bestemt land: det er oss. I kraft av vårt enorme materielle forbruk, våre handle- og reisevaner, er vi som er voksne i dagens Norge internasjonalt å regne som miljøverstinger; et eksempel ikke til forbilde og overtakelse av andre, men til skrekk og advarsel: jo flere som adopterer vår livsstil, desto verre for miljøet.

Handlingene som forsterker den skjeve utviklingen, er nettopp ikke spektakulære, enn si klassifisert som  kriminelle eller stemplet som umoralske. Å kjøpe den nye bilmodellen, å unne seg flere ferier langt unna, å skjemme bort ungene med det nyeste i Disneyprodukter laget i Kina - den selvfølgelighet med hvilken vi gjør dette, og ikke hever et øyebryn over venner og naboer som gjør det, står i enorm kontrast til det spektakulære ved miljøkonsekvensene. Vår materielle velstand er lik naturens forringelse og artenes massedød; årsaken rutinemessig, virkningene uopprettelige. Det vanepregede bidraget fra hver og en av oss fortoner seg så trivielt at de færreste stanser opp og reflekterer over det. Det handler jo ikke om avvik, om å gjøre noe som tiltrekker seg oppmerksomhet, men om å oppføre seg likt med alle andre. En livsstil som deles av nær sagt hele ens nærmiljø og omgangskrets, og som godkjennes av myndigheter og er i tråd med lovverket, utløser ingen ubehagelige moralske spørsmål. Synet på forbruk som kilde til lykke og tilfredshet, og som manifestasjon av sosial status, bekreftes dessuten gjennom allestedsnærværende reklame og gjennom kulturelle forestillinger om vellykkethet. Jeg kjøper litt ekstra ”fordi jeg fortjener det”. Alle handlingene som gjør sitt til at et allerede historisk svimlende høyt materielt forbruk øker år for år er i samsvar med vår kulturs gjeldende idealer om hva som skal til for å lykkes.

Derfor krever det sitt å stå imot og å gå i en annen retning. Gjør du det, har du hele bevisbyrden. Sosialt sett er du avviker. Moralen er såpass privatisert i vårt samfunn at om du flagger kritikk mot naboens påsketur til Thailand eller innkjøp av en rådyr Hummel, så vær forberedt på svar på tiltale. Moralsk basert kritikk av andres handlemåte er nær blitt tabu i vår tid. Føler du deg bedre, kanskje? Er ikke voksne autonome, herrer i eget hus?

Olas og Karis små og store bidrag til høyere global temperatur betraktes og behandles som en privatsak: deres sak, uegnet for andres kritikk og inngripen. Resultatet er at vi som samfunn holder en beskyttende hånd over det som bidrar til klodens ødeleggelse. Som om økosystemers intakthet kontra ødeleggelse skulle være en privat preferanse blant andre; en preferanse som ikke engang betraktes på samme linje med de med motsatt fortegn, men som attpåtil gis hele bevisbyrden når noen tør sette ord på den overfor bestemte personers handlinger. Vi praktiserer en moral som beskytter en praksis som i sine samlede virkninger ødelegger vårt livsgrunnlag. Det er godt gjort av en kultur å demontere moralens livsbeskyttende funksjon; å sørge for at det ikke bare psykologisk forventede, men også moralsk godtatte og økonomisk anbefalte, tar form av den enkeltes ukrenkelige rett til å overforbruke og utarme begrensede ressurser – den individuelle forbrukers rett til tyveri fra fremtiden, fra våre etterkommere og fra alle andre arter.

Hvis noen synes dette ble mye kulturkritikk og lite dokumentasjon, så ta to eksempler, det ene fra Canada, det andre fra USA. I Canada anla en miljøvernorganisasjon sak mot selskapet som hogget skogen i det siste habitatet i landet der en spesiell ugleart holdt til: northern spotted owls. Gjennom flere rettsinstanser ble følgende dom opprettholdt: ødeleggelsen av habitatet er fullt legal og kan fortsette ettersom ”økonomiske interesser er mer tungtveiende enn interessene til den truede arten”. Og i USA ble aktivisten Jeffrey Leuers dømt til 22 år i fengsel fordi han, som en erklært symbolsk protesthandling, hadde tent på tre SUV’er (firehjulstrekkere). 

Makt til å endre.
Når dette er sagt, er det grunn til å understreke at noen har større ansvar for ødeleggelsene vi snakker om enn andre. Noen har enormt mye mer makt over de kreftene som styrer utviklingen i feil retning enn andre; bestemte aktører er de kreftene. Som borger kan jeg forsøke å gjøre mitt for å få Statoil ut av tjæresandprosjektet i Canada, for å la oljen ligge i Barentshavet, for å forby reklame for spesielt miljøskadelige produkter og tjenester. Jeg kan skrive, oppfordre, endre mine handlevaner. Men jeg kan ikke ta beslutninger av en type som avgjør hva som skal skje. Topplederne innen politikk og næringsliv, som Jens Stoltenberg og Helge Lund, har et mye større ansvar for å endre slike gale praksiser, ettersom de har mye større makt. Det er derfor bare til et visst punkt at det er riktig å rette fokus mot egne preferanser, egne valg, eget forbruk, slik jeg gjorde ovenfor. Makten til å endre skadelige praksiser, eller til å motsette seg forsøk på endring, er enormt ulikt fordelt, selv i et demokrati som Norge.

Å ta et personlig eierskap til de globale miljøproblemene, til om to-graders-grensen holdes eller overskrides, det være seg på moralsk grunnlag og i rollen som forelder for de som skal arve konsekvensene det handler om, innebærer en misforstått tro på eget ansvar og egen makt som i realiteten skygger for et fokus på dem hvis maktbaserte beslutninger er enormt mye viktigere.

At vi i en billedlig forstand ”alle er i samme båt”, betyr altså ikke at alle har like stor anledning til å gjøre noe som vil monne i det store bildet. Den ubehagelige sannheten Al Gore snakket om, er både mer direkte politisk og mer brutal enn han la opp til: nemlig at de som har mest politisk og økonomisk makt er oppsatt på å gjøre alt som denne makten tillater dem for å tviholde på en kurs som innebærer økosystemenes ødeleggelse, tross politisk motstand og tross advarsler fra klimaforskere. Å bekjempe gjeldende kurs, vil si å bli møtt med alle de maktmidler den politiske og økonomiske eliten rår over, det være seg i Norge, i USA eller i Kina. Gore tok feil da han sa: ”Problemet vi står overfor, et ikke et politisk, men et moralsk problem.” Nei: problemet er selve det økonomiske systemet som hver og en av oss er en del av og må agere innenfor; et system med vekst som mål og med økt produksjon som middel, der produksjonen i stor grad er ensbetydende med uopprettelig skadeverk på naturgrunnlaget, ”crimes against nature” som går fri fra straff fordi ingen arter unntatt mennesket tilskrives moralsk verdi (av mennesket).

Barnets spørsmål melder seg igjen: ”Vil det gå bra, pappa?” ”Kommer vi til å klare det?” ”Hvordan tror du verden er når jeg er så gammel som du er nå?” 

Raseri og kjærlighet.
Ikke bare har moral, forstått som det samfunnsmessig forventede og godtatte, skilt lag fra økologi, fra selve livsbetingelsene, fra det som kreves for å sikre også vår egen art en fremtid. Som individer har vi også skilt lag fra kollektivet, eller mer presis: det individuelt praktiserte har kommet på kollisjonskurs med det kollektivt bærekraftige. Kulturen gir oss absolutt ansvar for oss selv og for egne valg ved å erklære vår autonomi, vår rett til selvbestemmelse, som ukrenkelig – alt sammen på individnivået. For kollektivet vi inngår i og som våre små og store handlinger virker inn på, gis vi derimot intet ansvar – ikke ut over det metaforiske eller, om man vil, festtalepregede. Jorden og alle de arter, alle de livsformer den består av, er, med suverent unntak for en art – oss selv – uten slike rettigheter, uten slik ukrenkelighet, slik iboende verdi. Det er den grunnleggende feilen: splittelsen vi som kultur har skapt, og deretter agert på, mellom oss selv og alt annet liv, mellom kultur og natur, menneske og natur. Jo større splittelse og opplevelsesmessig  avstand, desto større fremmedgjøring; og jo større fremmedgjøring, desto mindre evne hos oss til å stanse rovdriften på en stadig mer såret natur. Slik er destruksjonen blitt en ond og selvforsterkende sirkel: jo mer vi har ødelagt, desto mer ødelagt vår sensitivitet med tanke på å redde det ennå ikke ødelagte. Det handler om vår kulturelt betingede nummenhet, vårt hovmod – hybris – overfor alt ikke-menneskelig. Vi handler som om vi er hevet over og uavhengige av alt annet enn oss selv. Vi er i stedet helt avhengig av det. Sannheten må forties, og fortielsen har mange kostnader: vi herder oss i stedet for å føle og sanse, benekter i stedet for å ville forstå, lar oss distrahere på tusen måter i stedet for å dvele ved det vesentlige.

Svaret til barnet som spør må starte med dette: å peke på det mest elementære av alt – livets avhengighet av betingelsene for fortsatt liv. Og barnet vil forstå. Det ikke barnet, eller barnets forståelses- og følelsesevne, som er problemet. Det er oss voksne.

Det vi trenger å gi våre barn, er ikke først og fremst håp. Håp er vakkert, idealistisk, moralsk uklanderlig. Men det er neppe den beste analysen å hevde at å spre håp, i form av positivt svar på spørsmålet om det vil gå bra, er det viktigste vi voksne i dag kan gjøre. Å holde på håpet kan tvert imot vise seg å utsette nødvendig handling. Håp kan bety å sette sin lit til å evne og vilje til endring hos de mektige, som viser seg sørgelig ubegrunnet. Håp kan bety å bli sittende stille i båten etter at man burde ha forlatt den, eventuelt forsøkt å fjerne dem som styrer dens retning og bestemmer dens hastighet. Håp kan inngi en tro på egen makt og evne til å skape endring som ikke samsvarer med realitetene, og som lar de som vitterlig besitter makten beholde den uten kamp. Håp kan vise seg som avsporing og avmakt. Som tålmodighet overfor det man absolutt ikke burde tåle, det som legges øde mens man håper på dets redning.

Hvis ikke håp, hva da?

Jo, to kraftkilder som henger nær sammen med hverandre: kjærlighet og raseri. Kjærlighet til alt levende på jorden som vi mennesker deler med uendelig mange andre arter og former for liv. Dernest raseriet som vokser i oss, enten vi er barn eller voksne, når vi opplever at så mye av dette livet ødelegges, med vitende og vilje. Et raseri næret av kjærligheten til det som trenger beskyttelse. Et raseri på vegne av de stemme- og vergeløse, mot de mektigste. Et raseri drevet av kjærlighet til livet og alt levende.

SLUTT