#norgesferie

Et forsvar for den rastløse reiseformen «videre, alltid videre!»

Vår familie har i sommer forsøkt å leve i pakt med idealene for vår tid: Nyte stillheten, gripe øyeblikket. Det gikk dårlig.

DATO: 10.08.2017 / AV: Kjetil Østli

Vår familie har i sommer forsøkt å leve i pakt med idealene for vår tid. Det er umulig. 
Logg av.
Nyt stillheten.
Husk å nyte øyeblikket.
Ta det med ro.

Det er ikke lett, det må jeg si. Vi, fire barn (1-10 år), og to voksne, er på vei med tog og Volkswagen Caravelle fra Oslo til slekt og venner i nord-Norge. Vi har satt av en uke opp og fem-seks dager hjem. Vi har ikke booket overnatting på forhånd. Vi kan stoppe hvor vi vil, la humla suse og drømmene komme – og oppfylles underveis. Og nå er vi på Helgelandskysten, denne perlen i nord som flere og flere mennesker og medier ber oss oppsøke for stillhet, ro og naturens magi. Vår storfamilie kan dra ut på øyene langs kysten her og leve som Paolo Coelhos fanskare. Vi kan dra innover fjellene her og nyte livet slik folk som har lest Den lille prinsen for mange ganger ville ha gjort. Her i nord er det UNESCOs Verdensarv alt sammen, det er bare å nyte. Regnet slår mot vindusruta som hagl, en paraply vrenges i vinden på et fergeleie.

Velg å ta en pause.
Husk å nyte øyeblikket.
Du fortjener å bare være deg..
Nå er det tid for kvalitetstid med familien!

Hvorfor skal man alltid videre, hva med å stoppe tiden?
Vi ikler oss goretexjakker og regnbukser og går på glatte svaberg langs en fjord. Vi har tatt en pause! Vi fyrer opp primus, lager kaffe og kakao. Vi har husket å nyte øyeblikket! Tåka velter mot oss som Saurons hær. Nordavinden tiltar. Barna leter etter skjell og krabber, sklir på steinene, men brekker ingenting. Vi lever i nuet! Jeg begynner å gruble på hvordan vi skal få tørket klærne. En overnatting bør vi også snart tenke på.
Været er ikke krise. Sånn er det å feriere i Norge. Det forsterker inntrykkene når været blir bra. Men det gjør idealene vanskelig å nå, skaper rift i drømmene vi hadde før vi dro.
Vi spiser et par brødskiver, må skynde oss før brødet blir til grøt.
Videre, roper kona.
Vi må videre! Roper jeg til barna.
Jeg laster kokeapparat og kjeler inn i bilen, mat plasseres i en kurv i forsetet, jakker henges til tørk bakerst i bilen, barn spennes fast, kosedyr og smokk legges til rette, vannflasker er fylt opp, kona tar rattet, jeg tar NAFs veibok og NAFs perle Norges vakreste omveier.

Jeg ser venner på Instagram fotografere seg selv liggende. Ganske snodig fenomen, men litt fint. De legger seg altså ned et sted, der fisker de frem telefonen og sikter nedover forbi sitt eget underliv, slik at det de tar bilde av, er sin egen mage, underliv, hofter, lår, legger og tær foran en fjord eller et fjell eller på en brygge eller gress. De slapper av. De har logget av. Solen skinner. De nyter, griper øyeblikket, eter jordbær på en sensuell måte (perverts), hever et hvitvinsglass (drankere). De koser seg nå. Har valgt å ta en pause. Carpe diem. Jeg har ull innerst, det blir vamt inni bilen, klør litt, og jeg tenker ”men for fan, har dere au pairs? Har dere 25 timer i døgnet? Skal dere ikke gjøre noe?”
Vår familie prøver å gripe øyeblikket, men vi skal videre, alltid videre. Vi nærmer oss Glomfjord nå, eller var det Rurøy, på jakt etter overnatting og lyr, makrell eller sei til middag.

Jeg ser bakover i vår minibuss der fire barn er fastspent, to av dem sover, Fy faen, Despacito og Botanisk hage går på repeat, vi er et sted mellom Namsskogan og Mo i Rana, på den alternative ruta E6, kalt Villmarksvegen, nær Børgefjells ene fot. Vi burde stoppet her. Vi burde stoppet der elva renner inn i Fiplingvannet eller ved utosen. Jeg har fisket ørret der før, satt personlig rekord på tørrflue. Jeg har lest Lars Monsens gode bok om Børgefjell, vi burde gått innover Ranserdalen og opp til Klumpen. Vi kunne badet i elva nå som det er en glipe med blå himmel.
Men vi skal videre, nå er vi på vei til Hattfjelldal og mot den mer og mer berømte Rabothytta.
Vi henter en DNT-nøkkel i en postkasse i en bygd som heter Korgen. Vi snirkler oss oppover fjellet, ser Okstindan gjennom skydekket, brusende bekker, grønt fjellvann, høyere og høyere, mer vind, mer snø, mye snø. Bilen stopper i snø, og der starter stien mot Rabothytta. Vi går ut. Vinden pisker, snøen ligger fast her, sikten er på drøyt hundre meter, et av barna har øreverk.
Det er klart vi burde tatt det med ro. Brukt et par dager på Rabothytta. Nytt stillheten. Tatt en pause. Men dit kommer vi jo oss ikke. Vi har møtt veggen her på fjellet.

Vi må videre, roper kona, vi må videre! Roper jeg til barna, og vi setter på Fy faen, Botanisk hage og Despacito igjen og kjører ned fra fjellet og overnatter ved en elv som ser aldeles vakker ut.
Og gleden brer seg, det er helt sant. To nordlandspils, endel eventyrbrus, to store melkesjokolader, og barna fisker gratis i lakselva. Jeg gir dem alle tips og triks. Jeg hungrer etter å fiske. Men barna har stengene nå. Begge er borti fisk. Stengene bøyer seg to-tre ganger, men de glemmer tilslaget. Det gjør ikke noe. Begge er oppslukt. Det er snart midnatt, solen går ikke ned. Vi kunne vært her en uke, men i morgen skal vi videre, uvisst hvor, men alltid videre, og som jeg gleder meg!

Snart skal jeg til poenget, men jeg må forklare litt.
Når jeg ser boligreportasjer i Aftenposten, eller i blader på venterommet hos legen, eller hos tannlegen, ser jeg i sånne reportasjer gjerne en mann sitte med en diger tekopp i en sofa i et hus som står ferdig oppusset og hvor putene er lekkert dandert, eller jeg ser en kvinne som dormer med en kaffe og et blad i (kanskje i) en hengekøye utenfor en nyoppusset låve på Vestfossen, der ”møkkakjeller ble drømmehuset” eller ”bedehus ble hyttedrømmen” eller ”stasjonsbygning ble atelier og økologisk ripspresse”, og jeg ser og ser og ser på bildene, for stirrer jeg lenge nok, kommer en Sannhet om bildet frem, og det skjer, for brått ser jeg, ja alle ser jo det, at den mannen som sitter der i et nyoppusset hus og ”slapper av” og den dama som ligger der på bildet og ”koser seg”, aldri ellers sitter eller ligger der og koser seg og nyter roen, aldri har de ”nytt øyeblikket” slik som på bildet, såklart, aldri har de kost seg med en kopp kaffe på trammen og tenkt at de skal gjøre ingenting, eller bare nyte stillheten, nei, de har brukt tre år, eller et liv, på oppussingen, han har fått gjentagende utmattelsesforkjølelser og hun har ikke rukket å være med venner, begge er blitt skilt, barna bor nå i Berkåk eller hos den andres foreldre i Risør/Horten, og for å se barna må du ta den svingete indre vei forbi Siljan og Skien fordi E18 er full av kø, ja, for de koser seg ikke, de har fire millioner i gjeld, og de spekulerer seg syke over dette med gjelden, og lever ikke i nuet, nei, legger de seg ned for å leve i nuet, kommer tankene og martrer dem, som mygg på naken kropp, og tankene kverner dem sønder og sammen, helt til interiør-reportasjeteamet dagen etter møter opp med ferske boller og fotostativ for å lage saken ”slik roer vi ned og lever sommerdrømmen i vår oppussede ferieperle”.
Sånn er det. Alle ser jo det - om de bare stirrer lenge nok på disse bildene, og jeg anklager ingen på bildene for å leve og bedra slik, tvert imot, det er flott at de fortsatt later som om at idealene faktisk er livet, slik general Custer sa (kan vi tenke oss): ”Dette skal vi klare” liggende på rygg med en sirkel av spyd og indianerfjær over seg, men, innser jeg, vår familie klarer ikke dette. Nei, vår familie prøver å sitte stille og nyte øyeblikket, men det korthuset kollapser selv uten et vindpust, den yngste må ha ny bleie, den andre erter alle andre ved konstant å gjenta navnene våre på en psykopatisk blid måte, den tredje er sint på den fjerde som vil komme frem til et sted vi kan overnatte. Og rett før dette bålet, ofte fyrt opp i norsk samtidslitteratur, virkelig slår gnister og tar fyr, drar vi videre.

Derfor vil jeg si noen ord om en ferieform som ikke er så populær. Eller, den får ingen sanger mer, få romantiske dikt, få romaner og få hyllester i avisene, få psykologer vil gi den skryt. Virker det som.
Nemlig Den rastløse reiseformen. Som handler om at man skal videre, alltid videre, nesten som flukt. Idet noe blir kjedelig eller slitsomt, reiser vi videre. Som kriminelle eller som loffere som vet at de snart blir tatt for å ha stålet et glass syltetøy, litt korn og et par verktøy.
Det er selve urformen i reisesjangeren, konstant forflytning, aldri hvile. Der er vi nå. Vi har vært i nord, og nå kjører vi sørover, innom daler, oppom fjell, ut i fjorder, innom butikker, bortpå noen rasteplasser. Vi kunne stoppet ved den elva på Saltfjellet, men da ville vi til svømmehallen i Tufsingdalen eller hva det het der. Vi kunne stoppet ved Lovund, men da ville vi spare penger og finne en perfekt teltplass, alltid rundt neste sving. Og vi fant noen praktfulle jordbær på grensen mellom nord-trøndelag og Nordland, og vi fant en sandstrand midt på høyfjellet nær Røros som vi gikk tur på midt på natta (i regn og pluss fire grader), og vi fikk gratis is og mat av den ustabile kafeverten som kom i skade for å anklage barna mine for å ha stjålet is. Og vi fant et privat lekeland nær Selbu, reist av en slags oppfinnertype som ikke kan ha visst hva godt han/hun har kunnet gjøre for sine barn. Nesten ingenting av dette var Instagram-vennlig. Og ærlig talt var lite av dette noe for familiens historiebøker. Men det funket. Vi ble sakte men sikkert smittet av spenningen: Hva ligger i Trofors? Hvordan ser Steinkjer ut? Er Stiklestad verdt en svipptur? Og hva med Tautra? Hva er rundt neste sving?

Kona og jeg har Krysset USA med tog, fra New Haven/Boston til San Fransisco. Videre, alltid videre. Hoppe av i Atlanta. Noen timer der. En svipptur til Nashville og Memphis. Et par dager der. Men alltid videre. Noen timer i Houston, et døgn i New Orleans, videre til Grand Canyon. Videre, alltid videre. Man forstår lite av en plass av å være der noen timer. Man blir sjelden kjent med noen. Men man får en ting: konstant spenning, uendelige muligheter.

Det slo meg da vi passerte elvene Tya og Nea der kamerater før har fisket stor ørret, ja, det slo meg da jeg så ørret vake her, at her ville jeg faktisk stoppe, her vi stoppe. Men jeg kan ikke stoppe her nå for å fiske med flue mens fire barn venter bak meg, det går ikke. Og hva skjedde? Når du alltid skal videre, glir skuffelser lett av. Rundt neste sving så vi en reinsflokk som krysset veien, og et værskille som var så tydelig at været var flott foran på bilen, mens det høljet ned bak på bilen. 
Og det slo meg da vi kom opp på fjellet, i Stugudalen, og vi måtte sove for natten, og det slo meg nær Kilboghavn der vi møtte yrkesfiskende tyskere og tsjekkere som ga oss fersk fisk til suppa vår, at dette funker jo, dette funker faktisk meget bra. Dagen etter dro vi videre.
PS. Denne livsstilen fungerer trolig ikke hjemme. Der kalles dette nemlig ikke å reise, men å flykte.

Harvest er gratis å lese. Om du liker det vi skriver, støtt oss gjerne med et lite beløp. 
Vipps gjerne til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her. 

SLUTT