Livet på landet

Veien ut

Byen var ikke for meg lenger. Hardangervidda var uoppnåelig land. Men jeg måtte være mer ute.

DATO: 18.10.2013 / Video & Foto: Kristian Bålsrød

Jeg ville være mer ute. Lenge av gangen, ikke en dagstur i marka, ikke en hyttetur en helg, av gårde fredag ettermiddag, med vin og lam og bøker, tilbake igjen søndag kveld, etter litt for lange netter. Det var noe annet jeg ville, en ny tilstand. En følelse du trenger tid for å oppnå. 

Men det går ikke med familie og barn. Du kan ikke reise tre uker alene på Hardangervidda når du har unger. Kanskje en uke, men det er ikke lenge nok. Jeg kunne ha gjort det da jeg var 25, men da var det fjernt. Jeg kan vente til jeg er blitt 50 og ungene har flyttet ut. Det er for lenge å vente. Å gjøre som Erlend Loes Doppler -stikke til skogs mens ungene sitter og ser barne-tv, og så bare bli der, var jo ikke et alternativ. Jeg var ikke desperat. Jeg innså bare at byen ikke var det rette for meg lenger.

Hva skulle jeg gjøre?

I mange år satt jeg i køen som snirkler seg framover E18 inn mot Oslo alle søndagskveldene om våren. Med tid til å gruble. Hvorfor kunne jeg ikke bare bli der nede? Hvis det var det jeg ville? La stedet avgjøre hvor jeg skulle bo. Leve der hver stein og hver sti og syrinen på heia var barndomsvenner.   

Jeg har alltid likt meg best utendørs. Med årene som går, enda mer. Men i rekkehuset i Oslo, med min lille rekkehushage ved det lille skogholtet, hendte det at jeg ikke fant noen særlig grunn til å gå ut av huset. Barna skulle følges til barnehagen, mat handles inn, ja, men jeg snakker om å være ute. Særlig om høsten, etter at bladene hadde falt og før det kom snø som ble liggende, var det få grunner til å holde seg utendørs. Jeg satt på mitt hjemmekontor og kikket ut, så fram til å hente posten, selv om det sjelden var post. Kunne jeg ikke gå en tur? Det var ikke langt til Østmarka. Eller dra opp i Nordmarka, det beste med Oslo, som alle sier. Jo, jeg gjorde av og til det. Men å gå sånn, uten noe mål og uten ski på beina, føltes litt stusselig, litt smått. Som om jeg var ute og luftet meg selv, det var ikke følelsen av frihet.  

Jeg kunne ikke være tre uker på vidda, men jeg kunne vel bo i naturen?

Da kunne jeg hver kveld se ut av vinduet, mot skjeve furutrær oppe på fjellknausene, se åker og eng og lag av skog, og i fem minutter en vinterkveld kunne jeg rusle ut og bare se litt på stjernehimmelen. Jeg kunne følge med på de små skiftningene fra dag til dag, kjenne den første varme vårvinden på kroppen mens jeg holdt på med et arbeid ute, være i båten en tidlig høstmorgen, kjøre gjennom frostrøyken over vannet, ut mot soloppgangen.

De fleste dager er ikke sånn.  

Utmeldt hipster.
Mange sier de liker valget mitt. Ojoj, sier de, skulle gjerne gjort det selv. Noen snakker så om Det Gode Liv, som om alle utenfor byen var førtidspensjonerte solbærdyrkere. Noen mener at jeg har meldt meg ut av verden, andre antyder at jeg er blitt en hipster. Pussig kombinasjon. Særlig når jeg stort sett gjør som bestemor alltid har gjort. Kløyver småved til å fyre opp i ovnen med om morgenen, setter en brøddeig, ser an været og vinden, for å vurdere hva dagen skal bringe. Om dette gjør meg til en klisje, på linje med menn i Brooklyn som går i rutete skjorter og brygger egen Brown Ale, så er det greit. Å hogge sin egen vinterved på disse kanter er like naturlig som å ta på seg ullgenser.  

Men all denne nytelsen av naturen jeg driver med, denne turgåingen og denne padlingen i solnedganger og soloppganger, er ikke bygdefolkets vis. Bønder gikk ikke på tur, skulle ikke gå ærendslaus i skogen. Ro en fin kveldstur? Bare hvis det var håp om fisk. Friluftsliv var for byfolk, som trengte ferie. 

Jeg kjenner en liten rest av dette i meg. Det jeg liker aller best utendørs er arbeid, som jeg får til og som er nyttig. Slå med ljå. Hogge ved. Grave i jorda. Den urbane og moderne måten å tenke om kroppsarbeid på er at det renser sinnet, på zen-buddhistisk vis. Det blir i hvert fall fint langs jordekantene. Ved i ovnen. Og god søvn. 

Prosjekt-tyranniet.
Å bo på en liten gård er å alltid ha noe å gjøre ute. Selv om en ikke har dyr (de kommer, de kommer). Det er alltid et tre som burde vært hogd. En li som kan ryddes. Det er befriende, men fellen ligner den i byen: For mange prosjekter samtidig. Vil for mye, lager seg for lange lister og planer over alt en skal gjøre. Bygge hønsehus, begynne med sauer, restaurere et uthus.

Ender med å gå irritert i ring rundt seg selv og sjekke mailen. 

Jeg ville bare være mer ute. Være i skogen en høstmorgen. Tenne på en kvisthaug jeg har samlet, der jeg har ryddet en lysning, et vennlig lite sted jeg vet om. Kappe opp et tre som har måttet gi seg for vinden, tynne litt i småskogen.

Det er ikke så ofte det skjer, men det er fint å ha muligheten. Hvis jeg vil, kan jeg straks ta støvlene på! Åkeren og enga, sjøen og vannene, alt er rett ved meg, i går og i morgen, uansett hva jeg ellers utretter. Hver dag går jeg over tunet, ikke gjennom et boligfelt. Ser gamle steingjerder, går under låvebrua. Ser ikke blokker og går under gangveier.

Det du gjør hver dag, er livet ditt. 

HARVEST ER GRATIS og oppdateres jevnlig med saker om mennesker og natur. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her  

SLUTT