Dyrking

Varmt er mitt hjarta for jordi mi

Jeg har jobbet som gartner hele mitt yrkesliv. Noe av det første jeg lærte var hvor viktig selve jorda er.

DATO: 09.04.2014 / AV: Anja Bruland / FOTO: Nina Ruud

Varmt er mitt hjarta for jordi mi..

Stein Versto har skrevet teksten Min Veg, som Odd Nordstoga synger på Pilegrimplata, og jeg skulle ønske jeg hadde telemarksdialekt. Kanskje betyr jordi planeten jorden, men det er ikke så nøye. For meg betyr den jordi mi, den jeg dyrker i, som jeg tilbringer utallige timer sammen med fra mars til november. Som jeg har med meg hjem i buksebretter og sokker, på hansker og under skoa.

Min jord er leirete, det er mer leire enn jord, og det betyr at hadde jeg vært fornuftig, hadde jeg funnet et annet sted å dyrke, for det er tungt, sykt tungt, for å bruke et nymotens uttrykk. Ikke er det så greit å være plante i den heller. Lite luft til røttene, vannet kommer seg ikke unna, og når den tørker helt opp blir den som betong, sprekker som et tørkerammet område i Afrika langsetter traktorveiene i åkeren min. Det ser ikke bra ut.

Men det er denne jorda jeg dyrker i. Har gjort det siden 2009, og vi begynner å kjenne hverandre bedre. Jeg vet at mine krefter er minimumsfaktoren, så jeg er aldri redd for å slepe for mye hestemøkk ut i åkeren. Det går i tonn, samme med Oslokompost, billigste kjøpejorda jeg har tilgang på, som har noe nytteverdi. Leira tar imot, spiser det opp, og mens den spiser kommer livet tilbake, mark og edderkopper, sopp og bakterier, det som virkelig trengs, grunnen til at jeg jobber på meg dårlige skuldre. Når jeg har de på laget mitt, da er jeg ikke lenger alene, da har jeg verdens mest nøysomme armé med meg. Får de noe å spise, og jeg unngår å presse de sammen med tunge maskiner, ja da kommer de tilbake, og vi er på rett spor igjen.

Jeg har jobbet som gartner hele mitt yrkesliv, og var så heldig at noe av det første jeg lærte var forståelsen av jordlivets betydning. Uansett hva du prøver deg på av dyrking, så blir du ikke god til det før du forstår litt om jord. Jorda kan gjøre det lett å dyrke, eller nesten umulig. Jorda er som en god flamme, når den har det bra, får litt påfyll i ny og ne, og ellers greie forutsetninger, tar den vare på seg selv, livet i den vokser og jorda blir ennå bedre.
Får den bare kunstgjødsel og trykkes sammen av uvettig maskinbruk, da kveles den som en flamme med for lite luft. Etter det må du kjøpe og tilføre alt det plantene dine trenger, hele tiden, for jorda som kunne gitt de det, kan ikke gjøre det lenger. Jeg dyrker økologisk, mer av hensyn til dette jordlivet, enn til egen helse egentlig. Økologi kun av hensyn til menneskelig helse, kalles grunn økologi på fint. 

En god jord har god struktur, det kalles grynstruktur og skal være kornete og litt rundt i kantene. Har jorda di harde, rette kanter, er den skadet av for tungt press. Det ser man helst der det har kjørt maskiner, men også der det har vært spilt mye fotball og under stiene i hagen. De gode grynete jordaggregatene gir plass til luft og vann mellom seg, som plantene får tak i når de trenger det. Røttene hygger seg og brer seg dypt eller vidt, det gjør de ikke i pakket jord.  Meitemarken liker seg også, og myriader av andre skapninger som utgjør en levende jord. Legger du et lag ferskt gressklipp på en slik jord, er den borte i løpet av 14 dager. Noen har vært der og spist den, eller tatt den med seg ned i jorda og spist den der. Et godt tegn, og en bra ting å gjøre, det med gressklippet.

Jeg synes jorda får for lite oppmerksomhet. Den er en av de fire elementene, men vi snakker mye mer om luft og vann. Ild har kanskje et litt mer dramatisk omdømme. Jord er litt som Østfold, vi vet jo at den er der, men vi snakker ikke så mye om den, litt traust og kjedelig kanskje? Men den er ikke det. Sikkert ikke Østfold heller. Jord er grunnlaget for nesten alt vi spiser. Jord er godt å jobbe med, det er udiskutabelt verdig arbeid, eksistensielt godt for sjela. All denne hagegleden, dyrkingsinteressen, hvorfor kunne navnet på 500 planter hvis jeg ikke kjenner igjen en god jord når jeg ser en? Hvis jeg ikke vet hva som skal til når jorda ikke har det helt bra?

Så leirjorda mi og jeg, vi er blitt venner vi. Den trenger litt omsorg bare, dessverre av den fysisk tunge sorten, men pytt, damer i førtiåra har godt av litt styrketrening. Nå har jeg som sagt stelt den i noen år, og den begynner å vise meg hva den kan, når den har det bra. En leirjord tørker ikke opp så lett. Den holder på både vann og næring, og når den er i slag kan plantene hente det de trenger fra leirjorda, mens sandjord mister fort både vann og næring. Så den er blitt et bra hjem for plantene mine, når jeg bare holder min del av avtalen. Det er ikke del av avtalen å skrive om den, men jeg syntes den fortjente det, min hyllest til en god kollega. Og venn. 

SLUTT