Kommentar

Vår-sår

Våren er et sjokk. Snøen smelter. Jeg kommer til syne som en ferdigoppskutt rakett som ligger våt og uten gnist i grøfta.

DATO: 08.04.2017 / AV: Lene Julsen

Klokka er seks på ettermiddagen og det er ikke mørkt. Jeg hører på P1 i bilen på vei fra Greåker til Oslo, temaet er våren og hvor vidunderlig den er, det er bare så vilt sier den ene, jeg merker selvfølelsen, mestringsfølelsen, alt bare vokser, utrolig hva slags virkning denne årstiden har.
Romantiseringen av mars, april og mai fortsetter forbi den nedlagte flyplassen på Rygge, Mosseporten kjøpesenter, inn i Vestby og forbi Ås. De snakker om krokusen og lange, lyse kvelder, om den fine låta «Føkk lunsj» som hyller B-menneske-livet, «om å drikke øl og sprit, ikke si en drit, bare danse», de snakker om eufori og forelskelse, og jeg skrur av.

Jeg kommer fra vinteren, en tilværelse der alle tanker er pakket inn i vatt og følelsene tullet inn i ull og dun, der jeg legger meg i mørket og står opp i mørket, der jeg har nok med å komme opp når vekkerklokka ringer, kle minsten så hun ikke fryser og passe på at alle har noe i halsen, der jeg har nok med å holde noroviruset unna, tørke snørr og smøre fet krem på tørre kinn, der alt bra som skjer er bonus og – jeg liker det, den beskyttende tilværelsen vinteren gir. Vi er venner, vinteren og jeg, og jo mer den nærmer seg sitt innerste vesen, jo kaldere og mørkere den blir, jo mer ovenpå blir jeg. Vinteren fikser jeg. Jeg er outsideren fra Non-league som møter Manchester United i cupen. Ingenting å tape. Alt å vinne. Og om det skulle dukke opp mørke tanker og jeg blir trist og lei spiller vinteren alltid på lag, om jeg føler for å være inne, tar den også kvelden klokka fire. Lett.   

Kom vår og la knopper briste, skriver en på Facebook. Om P1 var euforisk er FB-feeden ekstatisk. Våren velter over meg med caps lock og utropstegn. Et bilde av en hestehov som stikker opp mellom to isklumper følges av teksten «Se! Våren her. Lykke!!». En annen har lagt ut et bilde av båten som står under presenning i hagen, «Snart duket for å innvie sesongen #vårogsommer2017 #tidenes», ei dame sitter på verandaen i sola med et glass bobler: «Sitter på verandaen, nyter et glass bobler, 15 grader.  Kan det bli bedre?» spør hun retorisk.

Eh. Ja.

Kom vår og la sjelen briste. Det er meg. Et vandrende følelseskaos. Melankoli, nostalgi, hysteri (av 1800-tallets mest populære psykiatriske diagnoser mangler jeg kun to: mani og demens.) Luktene er så sterke, sender hjernen rett tilbake til fortiden (ikke til 1800-tallet, men til 1980- og 90-tallet.)

Vårens første sykkeltur, den klingende lyden av de små plastikkdingsene pappa hadde festet på hjulene, lukten av asfalt, den befriende følelsen av å ha på olajakke og joggesko, ringeklokke, «unna vei, her kommer jeg» og slædding. Hvem lagde de lengste bremsesporene på grusveien, hvem syklet fortest bort til skolegården, hvem turte å rope hei til de store gutta som spilte gatehockey.

En liten barnefot som stikker tåa ned i aprilhavet, som løper opp til mammaen sin og forteller hektisk, glad «jeg gjorde det, jeg gjorde det, jeg tok den nedi, mamma, det var kjeempekaaaaaldt.»

Nye vårsko. Splitter nye rosa joggesko med hvite såler og hvite lisser som hadde stått på hylla i gangen hele vinteren og endelig, endelig var klare til å legge verden for sine føtter.

Små hender, hånd-i-hånd, opp og ned i gata, hinkende, dansende, hoppende bortover, paradis og hoppetau, rim og regler, «Mandagsbarn får vakre øyne, tirsdagsbarn blir lett på tå … »

Det river i hjertet og brenner på kinn. Ikke fordi minnene ikke er gode, men fordi jeg lurer på hva jeg driver med nå – hva i all verdens land og rike driver jeg med nå, og jeg lurer på, var det da jeg levde, liksom ordentlig levde. Hva fyller jeg dagene med nå?

Er det for mye?
Er det for fullt?
Er det for feil?

Våren kommer som et sjokk hver gang. Overgangen og forandringen, nostalgien og selvransakelsen. Det meste går på samvittighet og feil bruk av tid. Jeg går meg selv etter i sømmene og grubler på om jeg har brukt unødvendig mye tid på teknologi. Mobil, sosiale medier, PC. Før var det bare Beverly Hills 90210 på TV tirsdag kveld og noen runder med Nintendo i uka. Thats it. Nå finnes forstyrrelsene overalt og jeg lar meg svimlende lett forføre. Fokuset føres ned i en skjerm, og livet lukkes ute. Jeg syntes ikke det er bra. Men jeg gjør det for det. Jeg syntes jeg er svak og våren minner meg på det. Spesielt den første tiden. Ditt svake menneske. Livet er jo her!!!

I motsetning til mørketida der jeg føler meg trygg og anonym, tildekket, føler jeg meg naken nå. Avslørt.

Der krokusen lever et hemmelig liv under jorda det meste av året, men så snart våren melder seg, brøyter seg opp gjennom snøen i sin fargesterke drakt, klar til å omfavne livet, føler jeg meg desto mer duknakket og frynsete. Jeg kommer til syne under snøen som en ferdigoppskutt rakett som ligger våt og uten gnist i grøfta. Kontrasten til den lyse vårlykke rundt meg, gjør meg enda  mørkere. Jeg har hatt rytmen hele vinteren, den langsomme, slepende, tålmodige rytmen, men nå er våren «in the house», den har satt på syre-musikk og føkka opp hele harmonien,  jeg føler meg plutselig i utakt med hele det våryre samfunnet og heller ikke i takt med meg selv.

Våren får meg alltid til å føle slik, samme hvordan jeg angriper den, spiller ingen rolle om jeg er nonchalant eller om jeg prøver å forberede meg, manøvrere inn i et modus som når du skal fakke en ball, alle sansene er skjerpet, klar til å ta i mot, men det hjelper ikke, sjokket kommer okke som, en slags mental brå-oppvåkning.
Der mange har lengtet, savnet og springer rett i armene på den og koser seg med bobler og båtpuss når den «endelig» kommer, må våren vokse på meg.  Og kanskje en gang ut i april, når jeg har klart å vende fokuset fra innover til utover, først da skjønner jeg hva alt «styret» i Facebookfeeden dreier seg om.

SLUTT