Tur

Ute av tiden

Tre uker uten klokke.

DATO: 29.06.2016 / AV: Engebreth Grøthe

Husker du hvordan en dag kunne oppleves da du var liten? Da du sprang ut for å leke med naboungene etter frokost. Det var ingen inndeling i timer og minutter du måtte forholde deg til, men en frihet til å fylle tiden som ikke var styrt utenfra. Da dagen opplevdes som en uendelighet av tid som kunne fylles med det du ville. Var du lykkeligere da?

Som voksen er du underordnet klokka. Tilværelsen vår er konstruert slik at vi hver dag må forholde oss til timeplaner og tidspunkter. Både på jobb og ellers titter vi ustanselig på den lille oppfinnelsen. Fra vi våkner og til vi legger oss. Dag ut og dag inn styrer den oss. Stresser oss opp.

Men er det da slik det bare er – at alt er timet og tilrettelagt rundt oss til enhver tid? En protesttanke vekkes i meg. Hva om jeg utfører et lite eksperiment ved å rømme fra tidens tyranni? Et lite dykk ut i det tidløse? Jeg bestemmer meg for å forsøke å gjenoppleve følelsen fra da jeg var liten, og tiden ikke var en særlig sentral faktor i tilværelsen. Tre uker settes av til prosjektet. Naturen er det perfekte skjulested.

Skal man leve uten klokker og tidspunkter må man ha samfunnet på litt avstand. Gjerne folk flest også. Polene eller Grønlandsisen blir litt ekstremt. Heldigvis er vi velsignet med mange øde og folketomme områder her i landet. Jeg bestemmer meg for å starte hjemmefra: på gårdsplassen i Kristiansand. Målet er familiehytta i Hemsedal, en strekning på noen hundre kilometer. Jeg gleder meg. Denne turen skal bli en virkelig tidløs opplevelse!

2. 
Dag to begynner når jeg våkner. Jeg aner at det er veldig tidlig. Sola er så vidt oppe, men ikke mange andre. I et vann hopper fisken, og jeg prøver fiskestanga. Intet på kroken ennå. Padlingen går greit, og fokuset rettes mot basisbehov som mat og hvile. Landskapet rundt endrer seg sakte, og langt borte ser jeg Setesdalsheiene reise seg.

Det blir en ny dag før jeg når Byglandsfjord, der det er tid for å skaffe seg litt forsyninger. Jeg er raskt inne i butikken og rasker med meg det nødvendige. Ut kommer jeg uten å ha sett en eneste klokke. I grunnen er jeg ikke interessert lenger heller. Det er en herlig følelse. Ute på fjorden er vinden tiltagende, men til min skuffelse i feil retning.  I påvente av andre vindforhold padler jeg først et kort stykke, til en av de nydelige sandstrendene som finnes langs Byglandsfjorden. Ute på fjorden ligger noen innbydende holmer som også må besøkes. Sola steker, og der ute er det bare å flekke av seg klærne og vaske svetten av seg i det avkjølende og klare vannet. Badebukse er unødvendig, det er kilometervis til nærmeste vei  – og ingen å se i nærheten. Jeg kjenner en gryende frihetsfølelse. Men har det noe med forsøket på å løsrive seg fra tiden å gjøre? Det er kanskje litt tidlig å si.

Morgenen etter er jeg nok enda tidligere oppe, for soloppgangen over åsene i øst rekker jeg fint, enda det er en av årets lengste dager.  Jeg er bønnhørt, og det er vindstille. Jeg prøver å forestille meg hvordan dalen må ha sett ut for de første turistene som reiste oppover Setesdalen for et par hundre år siden. Det er ikke vanskelig. Kun åretakene bryter morgenstillheten. Veien synes knapt ute fra fjorden, og gårdene ligger der som de har gjort i århundrer. Det føles som om tiden går saktere nå. Kanskje har det noe med at jeg hele tiden beveger meg i så rolig tempo også.

Ved Ose snevres fjorden inn og padleturen er slutt. Nå skal beina overta for ømme overarmer. Fra Hovatn stryker jeg innover heiene. Skyer fra vest lover regn, men foreløpig griller sola nakken min, og jeg kjenner den varme følelsen av alle hverdagsbekymringene som fordufter straks man er på fjellet. Det enkleste er det beste, heter det, og nå dyrker jeg det enkle liv. De enkleste har det kanskje best også? 

På vei innover heiene kommer jeg over flere gamle støyler som står til nedfalls og som snart vil vende tilbake til naturen. Noen initialer og årstallet 1612 kan skimtes på en av de morkne stokkene. Jeg legger meg ned i lyngen og prøver å gjøre en tidsreise mentalt. Hvordan var det å være ensom budeie her inne på heia på sekstenhundretallet? Føltes tiden lang, da? Kanskje lusket bjørn eller ulv rundt her etter buskapen. Sikkert var det nok at slitet ofte overskygget idyllen. I dag er slitsomme arbeidsoppgaver og tunge tak byttet ut med begreper som stress og tidsklemme. Undres på hva som er best?

3. 
Via lite brukte stier og traktorveier tråkler jeg meg nordover i Telemark. De øde gårdene og stølene langs ruta får meg til å undres. Gårdstun med eldgamle laftede bygninger ligger og sover, fraflyttede som de er. Kan hende er eierne bosatt i byen til vanlig, og bor der bare en uke eller to i løpet av sommeren. Stølene opp mot fjellet er stort sett ubrukte. På en av dem treffer jeg en familie i tre generasjoner som kan fortelle at stølslivet der tok slutt på 80-tallet.

– Stølingen krevde mye, men det var jo det vi drømte om hele resten av året, sier den eldste og får en ekstra varme i stemmen. Hun vet at kommende generasjoner aldri vil få oppleve den særegne roen og stemningen som fulgte med stølslivet. Dagens samfunn spør kun etter det som er mest rasjonelt, og ikke etter det som er best for oss mennesker. Å spare tid og penger er et ideal. Jeg passerer en riksvei og skimter de jagende blikkene til hverdagsmenneskene i bilene som suser forbi, på vei til å gjøre alle hverdagstingene. Hva har vi igjen for å rekke alt det vi rekker?

En morgen våkner jeg av at jeg er kald på føttene. Det er rim på teltduken. Selv om ikke sola er oppe ennå, pakker jeg sammen teltet og labber av gårde. Det er en nydelig morgen, og langt i nord lyser det i en snødekket rand. Jeg går og går og tenker på ingenting. Etter en lang stund, ser jeg ei lita bu langs stien. I det jeg drar forbi, kommer et menneske ut av døra og jeg får meg en prat. Det er godt å snakke litt, etter dager uten selskap med andre med meg selv. Kaffe får jeg også.

– Skal si du er tidlig på’n. Klokka er ikke åtte ennå, sier karen. Jeg forteller om prosjektet med å kople ut tidsinndelingen av dagene.

– Ja, den som kunne gjøre som deg, sier han. - Men forpliktelsene er for mange.

Senere tenker jeg på dette mens jeg går videre. Hva er det egentlig som forplikter? For mange blir det kanskje en plikt å holde tritt med velstandsutviklingen. Å ha penger nok til å kjøpe alt det markedet overbeviser oss om er nødvendig for å leve et såkalt fullverdig liv. Men egentlig er det et åk for oss. Vi selger tiden vår til diverse arbeidsgivere. Saktens får vi kjøpt en del ekstra dippedutter som sikkert er kjekt å ha. Men sannelig har vi i dette rike landet muligheter til å bruke tiden vår annerledes . Hvis vi virkelig vil.

4. 
Ved Rjukan følger jeg en del av sabotørløypa, merket som den er fra Rjukan fjellstue. Ved et høydepunkt åpenbarer Rjukan sentrum seg langt der nede, og på motsatt side av dalen ruver Gaustatoppen, slik det har gjort fra før menneskene inntok landet. Folk og biler kan skimtes som små prikker ved fjellenes føtter. Jeg strekker meg på en gresstust og nyter tilværelsen. Mer lykke enn dette får man i hvert fall ikke for penger. Jeg føler nå virkelig at jeg opplever tiden annerledes. Mer distansert på en måte. Timer og minutter er ikke på dagsordenen, og nå teller jeg bare dagene. Etter en liten dupp i solsteiken svinger jeg mot nord og innover Hardangervidda.

At klokka ikke betyr noe som helst i uke etter uke, gjør noe med sansene ellers. Jeg blir mer oppmerksom på lysendringer og solas gang over himmelen. Når kompasset er med, er det jo lett å vurdere når sola omtrentlig er i sør og det er midt på dagen. Når det er overskyet, går dagen mer i ett, og i juni er det lyst mye av døgnet uansett. Dagsrytmen tilpasser seg etterhvert kroppens behov. Kjenner jeg sulten sterk nok, er det tid for matpause. Om beina trenger en hvil, tar jeg en pause. Ingen står jo med stoppeklokke og ber om å haste på. Jeg tenker på hva tid egentlig er. At det er noe som vi har konstruert som en praktisk innretning, men som ikke er en opplagt greie for alle kulturer i verden. Her i Europa bruker vi oppdelingen av tid for alt det er verdt. En bekjent av meg fortalte om en arbeidssituasjon han var oppe i. Et firma hadde leid ham inn, og han måtte dokumentere hva han gjorde 6 ganger i timen. Hvert tiende minutt! Tid er penger, sies det jo kjekt. Tid er det livet består av, tenker jeg. Og den tiden er ubetalelig.

5.
Over fjellet fra Uvdal mot Tunhovdfjorden er det god utsikt mot Hallingskarvet. Også her ligger stølene og sover. Kanskje drømmer de om nye tider, der bøndene igjen ser verdien av å bruke sin tid på å leve i den vakre friheten her oppe noen sommermåneder. Den siste natta tilbringer jeg i telt på en liten topp på Torpoåsen med utsikt nordover mot bygda Hemsedal og fjellene rundt. Sola vil visst aldri gå ned denne junikvelden, likevel sovner jeg fort etter middagen, sikkert med et lykkelig smil rundt munnen.

Avslutningsdagen presenterer seg med knallblå himmel. Som vanlig er jeg oppe med sola. Disse morgenstundene er ofte de beste i løpet av dagen. Lufta er stille, sola lager lange skygger mot vest, og fuglene får synge sine vakre triller i fred. Etter hvert er både stier og åsrygger kjente for meg, og jeg kan legge vekk kart og kompass. Men så er det ingen bønn lenger. Den lenge fredede mobiltelefonen må nå fram fra bunnen av sekken, og dagen stykkes igjen inn i minutter og timer.        - Om jeg rekker middag kl. fire?

Hva er egentlig klokka? Ungene møter meg litt før målet og følger med de siste par kilometerne til hytta og stølen nær det høyreiste Skogshorn-fjellet. Her må kuene fortsatt hentes inn hver kveld og melkes av budeia, og sauer, høner og hester tusler rundt om på vollen. Tiden har stått litt stille her, sier noen.  

Eksperimentet er over. Så hva har jeg igjen for å fristille meg fra tiden? Det å bevege seg til fots skaper først og fremst en særegen ro i kropp og sjel. Sansene skjerpes, og alt oppleves mer intenst. Jeg vil egentlig kalle det en kalibrering av tilværelsen, der opplevelsen av å komme nærmere seg selv og omgivelsene er slående sterk. Den mer eller mindre uberørte naturen opplevdes som en god arena for å kople seg ut av tiden. Øvelsen er nok mer krevende hvis man er flere enn en. Erfaringen var at jeg begynte dagene når sola sto opp, og at det var naturlig med en god pause midt på dagen. Jeg kjente også på en lykkerus gjennom å leve enkelt og uten at noe skulle rekkes. Men det beste med å frigjøre seg fra klokka er følelsen av frihet. For vi lever alle som slaver av tiden – jeg skjønner det nå.

SLUTT