Mennesket og rovdyrene

Ulv - et portrett

Iblant dreper ulv mennesker. LIkevel er det trygt å gå tur i skogen. Mer entydig får vi det ikke.

DATO: 11.11.2017 / AV: Petra Ahne

Ulven krever noe annet av oss: Den unndrar seg den entydigheten som mennesket til alle tider har villet legge på naturen. Aldri har vi hatt mer kunnskap om ulven enn i dag, når teknologien er i stand til å løfte den ut av skogens og nattens mørke og opp i lyset, ved hjelp av radiosendere, små fly og kameraer. Tiden burde altså være inne til å bringe det virkelige dyret der ute nærmere dyret i vår forestillingsverden. Det virker imidlertid som det nesten er for mye forlangt. Vi klarer ikke annet enn å ha følelser for naturen, sier den amerikanske økologen Stephen R. Kellert (1), det er en del av biofilien, den uvilkårlige tilknytningen vi mennesker føler til naturen rundt oss, og som er en nødvendig del av et fullverdig liv. Og denne tilknytningen omfatter både estetisk nytelse og sympati på den ene siden og frykt og avvisning på den andre.

Imidlertid er det tilsynelatende sjelden at disse følelsene tillater ambivalens. For noen er ulven fremdeles det udyret som må bekjempes, for andre er den et symbol på den truede villmarken, og mer enn det: bent fram en edel skapning.

Faktisk ville det ha vært nokså praktisk hvis synet på ulven var entydig, det ville ha gjort mye en del enklere. Da kunne man ha brukt fakta som argumenter mot dem som er skeptiske til ulv i sine nærområder. Når noen på et informasjonsmøte spør om de bør være redde for å gå i skogen nå som det er ulv der, ville det vært nyttig å kunne svare at ulv aldri har angrepet et menneske. Men det ville ikke ha vært sant. Den grundigste undersøkelsen om dette emnet ble offentliggjort av Norsk institutt for naturforskning i 2002. Der blir hundrevis av rapporter om ulveangrep siden 1500-tallet vurdert ut fra troverdighet.(2) Resultatet er at ulven egentlig ikke betrakter mennesker som bytte, men at det forekommer at den dreper mennesker. Oftest har slike ulver lidd av hundegalskap, noen ganger ikke. Det forskerne imidlertid alltid fant, var en eller annen forhistorie. Det kunne være tider da det var mangel på naturlige byttedyr, og ulven vente seg til å oppholde seg i nærheten av hus og grender for å livnære seg på avfall og husdyr, og slik mistet frykten for mennesker. I hele Europa kjenner man til ni dødelige angrep siden 1950. Fire av dem ble begått av ulver som ikke hadde rabies.

Svaret på spørsmålet om turer i skogen burde altså være: Iblant dreper ulv mennesker. Likevel er det trygt å gå tur i skogen. Mer entydig får vi det ikke.

Likeledes ville det vært nyttig å kunne argumentere med at ulven er helt uunnværlig for balansen i et økosystem. En slik fortelling er blitt fortalt igjen og igjen i USA de siste årene, og den blir det fremdeles, så uimotståelig er den: Ifølge den fortellingen helbreder ulven så å si Yellowstone nasjonalpark, der den ble plassert ut i 1995 etter å ha vært borte fra området i hundre år. Ulven får nasjonalparken til å blomstre, den sørger for at sangfugler og bever vender tilbake. Og alt dette bare fordi den reduserer bestanden av elg, som hadde vokst ut av kontroll, og som i sin tur spiser bestemte planter som andre arter også er avhengige av. Den tiltalende teorien om trofiske kaskader, det vil si at rovdyr også påvirker arter som de ikke har noen direkte forbindelse med i næringskjeden, lar seg imidlertid ikke fullt ut forsvare i dette tilfellet. Dette har nyere studier vist. (3) Det er omtrent på samme måte som med spørsmålet om hvorvidt ulven særlig velger svakere dyr som bytte, og dermed øker kvaliteten på genbassenget i viltbestanden. Tendensen er der – men vitenskapen har ikke belegg for å si noe definitivt.

Det fungerer altså ikke å knytte ulvens eksistensberettigelse til dens harmløshet, dens økologiske nytte eller for den saks skyld til dens edle vesen. Alle forsøk i de retningene innebærer enda en gang å presse ulven inn i et antroposentrisk perspektiv og sjalte ut det problematiske.

En slik problemfaktor er at ulver iblant følger jaktmønstre som framstår som provoserende. For eksempel hender det at en flokk dreper flere dyr enn den klarer å spise. I Canada fant forskere 34 kadavre av karibukalver der noen var blitt tatt en bit av, andre bare bitt i hjel, tilsynelatende i løpet av noen minutter. (4) Det som for mennesket må virke som tøylesløs blodtørstighet, skyldes antakelig en impuls som for det meste er nyttig for å overleve, nemlig å ta bytte når anledningen byr seg. Men i noen sjeldne tilfeller får denne jaktimpulsen helt uhindret utløp.

Biologen Hans Kruuk, som har innført begrepet "overskuddsdreping" (5) for denne atferden som forekommer hos mange rovdyr, mener at mennesket nettopp lar seg fascinere av disse dyrene fordi det evolusjonshistorisk selv er jeger, har sans for jaktens mekanismer, samtidig som det som potensielt offer også kjenner frykten for rovdyret. Vi kan altså identifisere oss både med jeger og den som jages, og det holder å se et dyreprogram på TV for å merke hvor fort perspektivet kan skifte hos en selv. En dokumentar om sameksistensen til ulv og bison, for eksempel, der man først blir rørt av å se hvor kjærlig ulveforeldrene leker med ungene, for så å dra ut på jakt – valpene blir jo sultne. Der sympatien er omtrent likt fordelt så lenge den timelange duellen mellom ulveflokken og en mektig bison varer, og der ulvene til slutt nesten er like utmattet som byttet deres. Men der medfølelsen til syvende og sist faller ned på bisonens side da ulveflokken begynner å glefse i seg biter av pels og kjøtt fra bisonflanken mens dyret ennå lever.(6) Konfrontert med de bildene stiger det følelser opp i en som det er vanskelig å verge seg mot: Stakkars bison. Grusomme ulv.

Det er nå på tide at begge sider får slippe til. Det ligger en mulighet i det at ulven ikke gjør det enkelt for oss, og at den unndrar seg det entydige. Muligheten til å innse at den er like fremmed, like annerledes, like uforståelig som naturen selv. Ikke grusom og ikke god, fordi slike kategorier bare kan gjelde for dem som kjenner til dem. En del av en verden som følger lover vi ikke har skapt; som har frambrakt mennesket, men som også ville ha eksistert videre uten oss. Det får en til å føle seg mindre å se verden på den måten, det er ubehagelig, og det er et perspektiv man ikke kan forlange at alle skal innta, og i hvert fall ikke den som nettopp har funnet restene etter en sau som ulven har tatt.

Men det er nødvendig i en tid som geologer allerede har gitt navnet antropocen for å markere tidspunktet da mennesket begynte å påføre kloden irreversible forandringer. Vi har selv blitt en slags naturkraft, en temmelig ødeleggende en. Naturen er nå i vår varetekt. Det er mennesket som bestemmer hva det skal bli av den.

Det at ulven har vendt tilbake, er resultatet av en slik beslutning. Det at ulven svarer ved å trå oss så uforskammet nær, er en utfordring. Det ville vært enklere om man kunne holdt av et reservat til den, og at den holdt seg der som i en slags zoo uten gjerde. Da ville ordenen vært sikret: på den ene siden mennesket, på den andre den konserverte naturen på betryggende avstand. På 1900-tallet betydde naturvern for det meste å opprette slike avgrensede områder for planter og dyr. Ulven nekter imidlertid å være med på noe slikt. Den går rett og slett lenger og kan ha en meget stor aksjonsradius. I 2012 vandret en radiomerket ulv fra Slovenia over de østerrikske Alpene til Italia. Nord for Verona traff den en hunnulv, og sammen stiftet de en flokk. To hundre mil, ingen nasjonalparker er så store.

Dessuten trenger ikke ulven noe reservat. En av grunnene til at den er en suksesshistorie for artsvernet, er nemlig at den er så tilpasningsdyktig. Det eneste den trenger for spre seg videre, er at den ikke blir drept. Siden åttiårene har ulvebestandene i Europa og USA vokst. Å beskytte dyr betyr å gi dem plass å leve på, og det finnes arter som har svært spesifikke behov i så måte. Det gjelder ikke ulven. For den er livsområdet der det finnes næring. De tett befolkede landskapene i Europa med både åker- og skogbruk er mer enn bra nok. En ulv på et øvelsesområde for hæren i Sachsen er ikke noe stakkarslig dyr som har mistet sitt egentlige habitat. Den lever et like ekte ulveliv som et individ i den canadiske villmarken. Men den rokker ved en romantisk idé: at den sanne naturen bare er der mennesket ikke er.

***

Noter:

(1) Denne ideen gjennomsyrer Stephen Kellerts bok Birthright. People and Nature in the Modern World, Yale 2012.

(2) J.D.C. Linnell et al.: The Fear of Wolves. A Review of Wolf Attacks on Humans, Trondheim 2002, tilgjengelig på nettet på www.wwf.de/ fileadmin/fm-wwf/Publikationen- PDF/2002.Review.wolf.attacks.pdf, lest 25.07.2016.

(3) Økologen Arthur Middleton tok for seg de feilaktige oppfatningene om en eventuell positiv effekt av ulvens tilbakekomst i en artikkel i New York Times: «Arthur Middleton: Is the Wolf a Real American Hero?», i: New York Times, 9. mars 2014.

(4) Frank L. Miller et al.: «Surplus Killing as Exemplified by Wolf Predation on Newborn Caribou», i: Canadian Journal of Zoology 63 / 2011, s. 295–300.

(5) Hans Kruuk: Hunter and Hunted. Relationships between Carnivores and People, Cambridge 2002, s. 50 ff.

(6) Se BBCs dokumentarserie Ei iskald verd (originaltittel Frozen Planet), 5. episode.

Forsidefoto: Ulvejeger i USA i 1920-årene. Fra boka.

SLUTT