Årstider

Trøsten med høsten

Høsten er ekkel. Men magisk.

DATO: 03.10.2017 / AV: Lene Julsen

Hvis du spør en søreuropeer hva hun misunner oss nordboere mest, er det stor sjanse for at hun sier; årstidene deres.
Hva mener du, spør du forbløffet tilbake, preget av omgivelsene, der du står godt plassert i tjukkeste høsten? Det greiene her! Mener du dette! Det loddrette, piskende vannet som dusjes ned fra himmelen og flommer over gatene, på takene, på bilvinduene, på stiene, i nakkekragene, som gjør at vi hele tiden må ha en paraply, aller helst fullt regntøy tilgjengelig, som gjør at vi må pakke inn ungene, og ikle dem ullundertøy allerede 1. september. Og du mener den vinden som uler og mørket som stadig tar for seg av lyset vi i sommer ble så glad i og som vi hadde ventet en evighet på skulle komme, og som bare danset noen dager i absolutt fullkommen frihet på himmelen før den ble erobret av den dystrere og langt mer dominerende svartkledde vennen, som kom ubedt og bare grabbet til seg. Er det det du mener, spør vi søreuropeeren? Ja, hun som kan bade i over tjue grader til langt ut i september, kanskje oktober, og som ikke trenger å legge bort hverken sommerkjoler eller tynne bomullsjumpere for å få plass til det hersens vintertøyet som skal følge oss i måneder fremover. På og av. Av og på. Lag på lag. Mamma, stilongsen krølla seg. Mamma, jeg har tissa på meg. Pappa, votten er dum! Pappa, det kløøøør! 

Nei, sier søreuropeeren, jeg tenker ikke på det, sier hun, når sant skal sies, tenker jeg ikke slik på det i hele tatt. Du vet, jeg tenker på fargene om høsten, når trærne og bakken og skogen og engene og, ja, i grunn, alt, slipper ut sin magi, når de gradvis, fra dag til dag, går fra å være sommergrønne til å bli gule, til å bli røde og oransje, til å bli klarere enn den klareste fargepalett, og så tenker jeg på de morgenene der den kalde natten ligger igjen på bladene som spenstige, duggfriske dråper og den lukten den gir fra seg, natten som glir over i morgen og som glir over på trærne og i tjernene og i skogen, du vet den lukten, kald lyng, våte bartrær, sola som står opp og kjemper seg plass og setter sitt preg på det hele, på lyset, på lufta, på luktene, på alt omkring deg, og alt inni deg, det var nok heller det jeg mente, sier søreuropeeren. Og så tenkte jeg på det dere om høsten har i vente. Det som kommer etterpå. Det vi andre drømmer om og ser på film og som dere lever midt oppi. Temperaturen som synker såpass at det som kommer ned fra himmelen er tykt og hvitt og samler seg når det treffer bakken.
Du har helt rett, ingenting er vel så vakkert som å høre løypemaskinen når du drikker morgenkaffen, sier du og er blitt sugd inn i søreuropeerens forestillinger. Eller barnelatter i snøballek. Tenk, dette ligger foran dere, sier hun. Ja, dette ligger foran oss, sier du.
Men først er det høst! 

SLUTT