Kunst og natur

HVOR STOR HYTTE TRENGER MAN FOR Å NYTE EN KOPP KAFFE PÅ TRAMMEN?

Solveig Egeland lager bittesmå hytter av lokale, ubearbeidede naturmaterialer. Nå har hun bygd på Koster.

DATO: 01.06.2015 / AV: Lena Ronge / FOTO: Knut Røthe

- Hvor stor hytte trenger man for å nyte en kopp kaffe på trammen? Den setningen er et mantra for meg. Det som startet som noe jeg gjorde av irritasjon, endte med å bli noe jeg gjorde av kjærlighet. Til naturen, til mennesker, til musikk og til å minne oss på noe vi har glemt.
Hun er utdannet arealplanlegger. Hun jobbet som bygningsantikvar i et område der stadig større arealer ble brukt til hyttefelt med infrastruktur og brede veier helt frem. Hyttene ble større og større. Veiene bredere og bredere, gjerne sprengt ut midt i et fjell for at hytteeiere skulle slippe å kjøre rundt fjellet i de dyre bilene sine.
-Jeg ble så sint og frustrert til slutt. Det er jo ikke der lykken ligger.
Dette sa kunstneren Solveig Egeland mens vi sto og beundret hennes siste arbeid, de to bittesmå hyttene Nyperosa og Håpet.
Jeg tenkte: Kan man bevege verden ved å bygge hytter? Kan hyttebygging kalles musikk? Og hvorfor i alle dager nevnte kronprins Haakon en søppelhytte på Svalbard i sin tale på klimakonferansen under Ciceros 25-årsjubileum?

Noen timer tidligere. Knut og jeg er på vei til Koster. Knut er mannen min, men han er også fotograf. Vi er invitert av Solveig Egeland. Hun bygger små hytter av ulike materialer. I flere måneder har hun holdt på med sitt kunstprosjekt, denne gangen på den svenske øya. Hun kaller det "Jorden vi arvet" og hun snakker om miljøvern, musikk og det å finne tilbake til seg selv. Det høres svevende ut. Lite vet jeg om effekten dette kunstverket vil ha på meg bare et døgn senere.
I prospektet Harvest får tilsendt, står følgende:

Hyttene er en stemme i miljø og naturvern, men også filosofisk ved at de på en underfundig og lavmælt måte minner oss på gleden som ligger i det enkle og nære og spesielt da nærhet til naturen. Det handler om å finne tilbake til noe som ligger lagret i ryggmargen vår, gleden og samspillet til naturen. Hogge ved, bære vann, gå barbeint på stien. Verdier som de fleste av oss kjenner, men som kanskje har kommet litt bort i vår velstand og overisolerte vegger.

- Jeg hadde egentlig tenkt å innvie Nyperosa selv, sier Solveig. Jeg håper dere skjønner hvor spesielt dette er, å få sove der den aller første natten.
Jeg skjønner ikke helt hva hun mener. Men dagen etter er jeg ydmyk og takknemlig. Nye tanker er tenkt der mellom trærne på Koster. I den lille hytta Nyperosa som Knut og jeg har fått lov å innvie. Nyperosa ligger sammen med Håpet, med et lite platå imellom og en trapp ned til en myk skogbunn full av duftende barnåler. Fra trappen og mot den grønne enga der vi akkurat så to rådyr løpe inn i skogen, ligger heller av trestubber. De ser ut som noter og er som skapt til å løpe på. I Håpet finnes en liten benk og et stubbebord. Nyperosa har en stor seng som eneste innredning.

Koster skulpturpark har offisiell åpning i juni. De har kjøpt kunstverket og det skal stå her på ubestemt tid. Det er første gangen noe skal bli stående etter at utstillingen er over, forteller Solveig.
- Det blir hardt å forlate dette som har fylt meg hele døgnet i flere måneder. Jeg må stole på at de tar godt vare på hyttene; fyller dem med liv og kjenner hvor mye naturen betyr. Vi er jo natur!
"Jorden vi arvet" følger permakulturprinsipper. Det betyr at mest mulig av materialene kommer fra stedet. Hyttene på Koster er bygget av eik, furu, osp, einer og kledd innvendig med bjørkenever. Taket er tekket med håndkløyvd spon av tjæret kvalitetsfuru.
- Her trengte jeg hjelp av profesjonelle håndverkere. Erik Tesaker, som Harvest skrev om for kort tid siden, ble en av mine uvurderlige hjelpere til dette byggeprosjektet. Lærere og elever ved båtbyggerskolen i Fredrikstad likeså.
Installasjonen er et verk og skapt musisk, i betydningen at hver del er som et vers som er tilpasset helheten. Og hver grein, hver stokk er som en tone som er bearbeidet, tilpasset for å harmonere med neste «tone», slik at det dannes harmoniske overganger.
Norsk komponistforbund hører musikken i prosjektene hennes. Solveig har fått støtte til å få komponert et musikkverk i forbindelse med åpningen i juni.

- Når hyttene bygges, er det svært intenst og emosjonelt. Jeg holder på i flere måneder, sammen med lokale hjelpere og profesjonelle håndverkere, som jeg selvfølgelig ønsker å betale for jobben de gjør. Av og til jobber vi tolv timer i strekk. Når hyttene er ferdige er vi helt utmattet. Vi blir som en slags symbiose. Jeg vil at alle som er med å bygge, lytter til sin indre stemme. Jeg har ingen tegninger og for noen er det en lang prosess før de tør å slippe seg løs og stole på at det de gjør er bra nok, forteller Solveig Egeland.
- Her på Koster har det vært en spesiell utfordring. Svensker liker ordning och reda og de kunne ikke tro at de skulle bygge noe uten tegninger. Det var mye frustrasjon. Men når resultatet er dette, er det verdt det, eller hva?
Jeg nikker med kaffekoppen i hånden. På trammen.
- Den første Nyperosa ble bygget i rosa finèr, på Lista fyr. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at hun skulle bygges, og var nesten ferdig med de to hyttene som var planlagt. Men hun snakket til meg fra rullesteinene. Jeg vet jeg høres litt gal ut nå, men sånn var det, ler Solveig.
Nyperosa er et kjærlighetsrede. Gjennom hele utstillingsperioden var hun fullbooket. Hun bærer på mange hemmeligheter. Et eldre ektepar skrev i gjesteboken etterpå; om hvordan den natten hadde bragt dem nærmere hverandre. I år kommer hun tilbake til Lista fyr. Med utsikt utover Atlanterhavet, er New York  den neste store drømmen hennes. Tenk den lille rosa hytta midt i Central Park!

Fergen legger til kai tidlig på kvelden. Vi går på gamle kjerreveier, over vakre blomsterenger. To rådyr løper inn i skogen. Og der, mellom trærne står de små hyttene. Det lukter natur. Det lukter noe kjent og glemt. Jeg får lyst til å ta av meg på beina; kjenne skogbunn under føttene. Lyden av havet, vinden og fuglesang. Jeg tror jeg forstår hva Solveig vil fortelle. Og jeg setter meg på trammen. Det er umulig å la det være.
På benken på platået deler Knut og jeg en flaske vin når mørket faller på. Vi hører havet og fuglene. Vi hører vinden i trekronene. Og vi tenker nye tanker.

- I fjor sommer bygget vi en hytte av søppel på Svalbard, forteller Solveig Egeland. - Jeg ville rette fokus mot forsøpling av havet. I flere havområder er det nå målt seks ganger mer plast enn plankton. Fisk og fugl forveksler søppelet med mat og dør. Kunstprosjektet kaller jeg Ocean hope, og dette var den tredje hytta bygget av søppel. Senere holdt jeg et foredrag om Ocean Hope. Alle syntes installasjonen viste miljøvern på en ny og appellerende måte. Helt til jeg fortalte at jeg kunne leve av kunsten min. Og at målet mitt var å betale alle som hjalp meg en anstendig lønn. Da var det flere som uttrykte sin skuffelse. Det virker som miljøvern er noe som skal skje på dugnad; frivillig og uten fortjeneste. At dette er en opplest og vedtatt sannhet. De store rederiene med cruiseskip, som hiver tonnevis med søppel i havet, kan tjene seg rike. Mens jeg, som viser hva som faktisk skjer gjennom kunst, ikke burde kunne tjene penger. Det undres jeg over uten å sutre. Jeg driver med det jeg elsker å gjøre. Da kronprinsparet var på Svalbard i fjor, tok de seg tid til en tur innom søppelhytta. Det synes jeg er litt stas. Og det viser at dette treffer der det skal. Vi må jo gjøre noe. Og dette er min måte.

SLUTT