Norske friluftsklassikere

Tre i Norge (ved to av dem)

Legendarisk reiseskildring som fortsatt holder mål.

DATO: 03.07.2014 / AV: J. A. Lees & W. J. Clutterbuck / Trestikk:: G. H. Ford

VÅR FØRSTE LEIR

15. juli. - Vi sov godt, og da klokken var åtte, sto Skipperen opp - han er alltid den første til å våkne. Da han så ut av vinduet, var det første han oppdaget de fire simple fyrene som hadde tatt værelsene fra oss og hengt strømpene opp til tørk. De dro akkurat ut på sin vandring og så ikke ut til å ha vond samvittighet.
(...)
Så vendte Skipperen blikket sitt i den motsatte retningen, og, o glede! Der var vår bagasje og våre kanoer i sikte, og det varte ikke lenge før de kom. Mannen som sto for transporten, sa at han hadde reist hele natten og ikke hadde fått sove i det hele tatt. Etter utseendet hans å dømme, var det nok også sant. Han hadde sittet på skipperens sekk alle de 60 kilometrene, og vi beregnet etter tilstanden av dens innhold at han måtte veien omtrent 300 pund. Han var meget grettet etter den anstrengende reisen og forlangte mer betaling da han hørte at han hadde igjen enda en kilometer. Dette var meget sørgelig, og vi syntes det viste et lite vennlig sinnelag, men etter en alvorlig samtale fikk vi ham av sted, og alt endte lykkelig da vi kom til Espedalsvannet og betalte ham hans penger og en shilling ekstra.
Det tok oss bare et kvarter å komme frem til vannet, og da vi hadde fått bagasjen i orden og sendt folkene av sted, fikk vi kanoene på vannet og vann i kanoene - til de sank. Så satte vi oss på bredden og så på ørreten som vaket overalt på vannet, og nå og da kastet vi et utålmodig, lengselsfullt blikk på kanoene, men uten å prøve å legge ut på vår store reise.
Denne taktikken kan for den uinnvidde se ut som rene galimatias, og vi må derfor forklare at kanoene var blitt meget lekke på grunn av den solsteken de hadde vært utsatt for, og de måtte derfor gjennomtrekkes av vann for å bli så tette at vi kunne betro dem våre dyrebare liv og vår kostbare eiendom. Dessuten var vi sultne og syntes det var en fin anledning til å få oss litt å spise. Videre hardde vi en del omordning å foreta med bagasjen for å få den lettere. Så lenge vi hadde reist over land, hadde vi vesentlig lagt an på å få alt til å holde, men nå var letthet viktigere. Omtrent klokken ett, da vi hadde fått alle sakene våre om bord og akkuat skulle av sted, fikk vi sterk motvind. Slik er det alltid. Vi besluttet da å ikke dra langt. Bølgene var temmelig store, men kanoene klarte dem godt, enda de lå meget dypt i vannet, men vi måtte hele tiden holde pumpene gående (dvs. lense dem med svamper).

Vi gikk i land bare to og en halv kilometer fra enden av vannet, og fant omtrent ti meter fra stranden på sydsiden en meget fin leirplass. Den hadde hva dikterne kaller "en småpludrende" bekk tett ved seg. Vi satte opp teltet og fikk oss en enkel middag med bacon og egg og syltetøy. Dette var siste gangen ørret ikke var en del av måltidet. Så dro vi ut i kanoene for å fiske. Esau kom sist fra land, og da han padlet av sted, så han Skipperens stang i den velkjente normalstillinger for fiskestenger i Norge, dvs. i en bue, og fant at han holdt på med to på én gang. Han fikk dem vel i land, og de veide over et pund hver. Det var ingen dårlig begynnelse, men vi fikk siden bare noen få på omtrent samme størrelse. Om det var langt mellom dem, var de som bet utrolig spreke, og i det hele tatt flotte fisker. Vi tørnet inn omtrent klokken elleve. Da begynte det å regne, og vi sov med hodet under teppet, for det var mygg i talløse mengder.

16. juli. - Det var en herlig morgen, og vannet viste seg fra sin beste side, men var ikke så slående vakkert som mange andre vi har sett. Det har høye åser på begge sider, med barskog helt ned til stranden, og oppe ved enden ligger noen øyer spredt hist og her. Men vannet er temmelig grunt, trærne nokså forkrøplete, og langs åssidene ligger det en god del seterhytter som, selv om de ser ut til for det meste å være ubebodde, gjør lanskapet mindre vilt.
De innfødte har et par båter på vannet og fisker litt for egen regning. I dag så vi en mann som drev med det avskyelige "oter"-fisket.
Alle de innfødte som får se leiren vår når de ror forbi, kommer i land for å betrakte oss og våre eiendeler. De går alle sammen frem på samme måten: De kommer i land, stirrer og sier ingenting. Så trekker de båten opp og fortøyer den, kommer tett bort til teltet, stirrer og sier ingenting, hverken til hverandre eller til oss. Så sier Esau i fortrolighet, som om det var en ny og glimrende idé (han har gjort akkurat det samme sikkert hundre ganger): "Det er best at vi er høflige mot dem, for de kan kanskje skaffe oss noen egg, og de ser ganske snille ut." De innfødte står fremdeles og stirrer og sier ingenting. Så sier Esau på norsk: "Det er deilig vær i dag. Har dere noen egg?" På det svarer da lederen for de innfødte meget vidløftig på sitt eget barbariske kaudervelsk, og Esau, som ikke har forstått et mukk av det, svarer: "Ja, ja, men har De ingen egg?". Og derpå avsides til Skipperen: "Gad vite hva den tosken snakket om?" Så oppdager de innfødte at ord er bortkastet, og de faller tilbake til sin tidligere tause stirring, og etter en time eller to drar de som de kom. Iblant kommer de tilbake med egg i en kurv, og da betaler vi dem og gir dem litt fisk. Men andre ganger betrakter de oss som farlige sinnssyke som må skys som pesten.

(...)
Stranden her var ypperlig for bading, og vi nøt desto mer å plaske i vannet i da, som vi på Dalbakken hadde ligget i klærne og bare hatt en såpekopp å faske oss i. Straks etter badet tente vi bål, og kokken begynte arbeidet sitt - vi hadde hver vår dag i denne stillingen. Mannen fra Dalbakken brakte oss litt melk, og vi trakterte oss selv med kaffe. Når vi ikke har annet enn boksemelk, drikker vi te, for til det går den an, men til kaffe finner vi den ubrukelig. Etter frokost gikk vi i hver vår kano, tok mat med oss og dro utpå fiske hvor det falt seg. På en dag som denne har vi en herlig tid hvis fisken vaker, og gjør den ikke det, ligger vi inne på gressbakken i solen og røker, tegner eller dreper mygg. Vi har også da en herlig tid, så timene går i nytelsesrik lykksalighet og alt er fred. Siden vi har hver vår kano, er vi ganske uavhengige av hverandre og passer bare på å komme hjem klokken seks til middag. Etterpå baker fisken nesten bestandig, og vi fisker da til omtrent klokken 11, da vi gjerne tørner inn, enda det slett ikke er mørkt på den tiden.

Søndag 18. juli - Det regnet hele natten, men, som Tweedledum sa om paraplyen sin: "Ikke under her", og en grøft vi hadde laget kvelden før, holdt gulvet ganske tørt. Å få tent ild til frokost var et besværlig arbeid, men til sist fant vi litt ved som var tørr nok til å brenne. det forsatte å regne på en hold-på-hele-dagen-om-du-har-lyst slags måte, og vi satt derfor i teltet og leste, samt tok inn doser av whisky og vann for å motvirke all skadelig virkning av lesningen - for noe av det var poesi.

Utdraget er trykket med tillatelse fra forlaget. Illustrasjonene er fotografert direkte fra boka.

SLUTT