Året i skogen

Teori om to årstider

Etter ni overnattinger i skogen føler jeg meg rustet til å fremlegge en enkel teori om hvordan alt henger sammen.

DATO: 30.10.2014 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Torbjørn Ekelund

Enhver ekspedisjonist med respekt for seg selv bør nå fram til en erkjennelse underveis. Det burde også gjelde for denne mikroekspedisjonen, selv om den ikke har noe egentlig formål. Jeg hadde lenge lurt på hva det kunne være, det var jo ikke nytt land jeg oppdaget. Jeg hadde nå overnattet ni ganger i skogen dette året. Jeg hadde opplevd stort og smått, mest smått. Hvis jeg skulle trekke fram en enkelt ting som hadde opptatt meg mer enn alt det andre, så måtte det være den kontinuerlige forandringen i lysforhold og temperaturer og de utslagene det ga i naturen.
For hver gang jeg hadde gått inn i skogen hadde noe vært annerledes. Været, selvsagt, men været veksler hele tiden, det fins ikke noe system i det, det er uforutsigbart og forbausende uavhengig av årstidene. Været er en historie for seg. Det jeg hadde vært opptatt av på mine overnattinger, og som jeg hadde hatt stor glede av å observere på nært hold, var summen av alle de små endringene i naturen som til sammen gjorde at den plutselig fremsto annerledes. For en uoppmerksom kontormann er disse endringsprosessene usynlige, han ser bare resultatene av dem. Naturen er hvit om vinteren. Så blir den grønn, gul, brun og sort – så hvit igjen. Dette året hadde vært annerledes. Jeg kunne allerede i oktober slå fast at mikroekspedisjonen var en suksess, forutsatt at jeg ikke ble spist av ulv eller utsatt for andre ubehageligheter under de tre gjenværende overnattingene. Mitt ønske var allerede oppfylt. Jeg hadde fått rikelig med anledninger til å observere årstidene på nært hold, til å studere de ørsmå endringene, og til å tenke på dem. Summen av disse tankene hadde resultert i noe jeg litt overmodig bestemte meg for å kalle Teori om to årstider.

Oktober ble selve glansbildet av en høst, slik juli hadde vært glansbildet av en sommer. Jeg hadde vært heldig med været gjennom det meste av året. Vinteren var tørr og kald, sommeren var tørr og varm. Bare våren hadde nedbørsmengder å snakke om, men det var lenge siden nå, og jeg tenkte ikke lenger på det. Mangelen på nedbør gjorde at fargene i naturen ble stadig sterkere utover i oktober, og jeg la merke til at bladene på løvtrærne ble hengende forbausende lenge før de falt av.     
Omkring midten av måneden var høsten på sitt vakreste. Jeg vurderte å dra til skogs, men jeg hadde begynt å drømme om vinter, og jeg hadde fått det for meg at jeg ville prøve å være der når den første snøen falt. Derfor utsatte jeg avreisen så lenge jeg kunne. Jeg jobbet på hjemmekontoret og jeg drømte om snø. For et øyeblikk det ville være. Våkne en morgen, dra opp glidelåsen i teltet og være den første som så de underlige, hvite partiklene falle fra himmelen. Jeg drømte om å se bakken dekkes av tørr nysnø og en hel botanisk generasjon bli begravet i alt det hvite. Å være den eneste som overvar at der det for kort tid siden yret av liv, der var det nå ingenting, og der terrenget hadde vært ulendt og kupert og i mange farger, der var alt nå hvitt og grått og mykt og buet. Og så stille som det bare kan bli når ny snø faller.
Jeg fulgte ivrig med på værvarslingen. Temperaturene steg og sank om hverandre. Noen dager var det kaldt og klart, så ble det overskyet og varmere igjen. Det var ikke før i månedens siste halvdel at høsten ble våt, slik vi kjenner den. Kaldt regn. Mørkt klokka fem. Svart asfalt, glinsende i lyset fra lyktestolpene om kveldene. Brunt løv i oppløsning på veiene. Små, rislende bekker langs fortauene. I noen dager var høsten sitt gamle jeg. Så sprakk skylaget opp igjen, veiene tørket og sola kikket atter fram. Temperaturene steg. Da det nærmet seg slutten av måneden måtte jeg motvillig innse at det neppe ville bli en hvit oktober.

Allerede i juli hadde jeg begynt å fantasere om oktober. Om den kalde, klare lufta og det skrå ettermiddagslyset som gjør at skyggene blir lange og alt i naturen framstår annerledes enn på noe annet tidspunkt av året. Er det fint vær i oktober, er jeg tilbøyelig til å kalle den årets fineste måned. Temperaturene og lufta synes å være optimalt tilpasset min hjerne og min kropp. Aldri fungerer jeg bedre enn da, aldri føler jeg meg skarpere, mer opplagt, i bedre humør.
Jeg dro ut tidlig på formiddagen. Det hadde vært overskyet fra morgenen av, men da jeg parkerte bilen og tok sekken på ryggen sprakk skylaget opp. Kort tid etter var himmelen knallblå. Gul sol og en og annen hvit ulldott av en sky. Helt vindstille. Kald, klar høstluft.
Jeg var i mitt ess der jeg gikk på gamle tømmerveier og nye stier, innom to vann jeg ikke hadde vært ved før, over en ås jeg ikke tidligere hadde krysset, ned i et dalsøkk der det ligger et vann jeg mange ganger har fisket i. Jeg hadde ikke med meg fluestanga. Fiskesesongen var over for min del, og nå ville jeg tenke på andre ting.
Oktober er brunsttid for mange av skogens store pattedyr. De parer seg nå, så går de drektige gjennom vinteren og føder kalvene om våren. Det er den eneste tenkelige løsning i et subarktisk klima som vårt. Store pattedyr trenger store mengder mat for å overleve. Bare ved å gjøre det på denne måten kan de ha håp om at avkommet vokser seg sterkt nok til å klare seg gjennom sin første vinter.
Jeg så ingen store pattedyr, og heller ingen små. Men jeg så fugler, stamfugler, antok jeg, for trekkfuglene hadde allerede vendt nebbet sørover. I en solfylt helling støtte jeg på en flokk med meiser av en type som jeg ikke kunne huske å ha sett før. Det var fem–seks stykker av dem, og de holdt sammen som en liten bande. Hoppet fra noen store steiner og opp i trærne, og fra trærne og ned på steinene igjen. De hadde en hvit og svart rand langs vingene og en lysebrun og grålig kropp. Hele tiden vekselvis fløy og hoppet de mellom steinene og trærne, og hele tiden holdt de øye med meg. De kom nærmere, så trakk de seg tilbake igjen. De var redde, men ikke så redde. Drevet, antok jeg, av den umulige kombinasjonen frykt/nysgjerrighet.

Teorien om to årstider begynte først å ta form i april. Det var varmt om dagen og iskaldt om natta, og jeg tenkte: Hva er det motsatte av april, hvilket annet tidspunkt på året er det akkurat som nå? Jeg kom fram til at svaret måtte være oktober, at oktober markerer overgangen til den kalde årstiden, slik april markerer overgangen til den varme. Jeg vurderte å gi mars og september den samme status, men kom fram til at det ville være feil. Mars og september kalles gjerne den første vårmåned og den første høstmåned, men min erfaring var at de tilhørte den årstiden som snart var forbi, ikke den som skulle komme. Mars var vinter. September var sommer. Men med april og oktober forholdt det seg annerledes.
Jeg hadde tenkt mye på årstidene dette året, antakelig mer enn hva godt er. Jeg hadde virkelig prøvd å forstå dem, skille dem fra hverandre og finne ut når den ene gikk over i den andre. Vi tar det for gitt at det fins fire av dem i Norge, og dette er vi så stolte av. Vinter, vår, sommer, høst. Stakkars sydeuropeerne, som ikke har årstider, kan vi få oss til å si.
Selv hadde jeg etter mye tankevirksomhet kommet fram til følgende: Vi har ikke fire årstider i Norge, vi har to. Sommer og vinter. De er hverandres rake motsetning. Om vinteren er det tjue kuldegrader, om sommeren er det tjue varmegrader. Om vinteren er det mørkt det meste av døgnet, om sommeren er det lyst. I tillegg har vi to tydelige overgangsfaser, det vi tenker på som våren og høsten. Det føles riktigere å kalle dem overgangsfaser enn årstider, for alt ved dem peker framover mot noe annet.
Overgangsfasene er like lange som selve årstidene. Vinteren slutter i mars, men sommeren begynner ikke før i juni. Sommeren ender i september, men vinteren begynner ikke før i desember. Årsaken til at disse overgangene er så lange, er at temperaturforskjellene mellom sommer og vinter er så store på våre breddegrader. Her kan vi kanskje snakke om noe som er særegent for vårt land. Det er førti graders forskjell på sommer og vinter, og det tar tid å forvandle et helt landskap fra tjue varmegrader til tjue kuldegrader. Når vi snakker om årstider tenker vi på noe permanent og stabilt. Skiføre om vinteren og badetemperaturer om sommeren. Slik sett er det kanskje bare månedene juli og august og januar og februar som overhodet kan tenkes å tilfredsstille våre forestillinger. Tre uker med badetemperaturer i juli og august og tre uker med skiføre i januar og februar er alt man kan håpe på. Før disse ukene, og etter dem, handler alt om forandring.

Naturen er en sirkel og pappskiven vi klippet ut på barneskolen hadde slik sett mer for seg enn jeg den gang var i stand til å forstå. Kun aller øverst og aller nederst på denne pappskiven fins det håp om stabilitet. Forøvrig er alt sammen en overgang. Jeg hadde prøvd å finne ut hva som kjennetegner disse overgangene. Jeg hadde kommet fram til at den eneste stabile faktoren er lyset. Det finnes ingen andre forutbestemte bestanddeler i naturen, kun lyset. Alt det andre gjør nøyaktig som det vil. Dessuten er det slik at lyset og temperaturene ikke er koordinert. Lyset kommer før temperaturene, kan man si, lyset er årsak og temperaturene er virkning. Jord og vannmasser må henholdsvis varmes opp og kjøles ned, og det tar tid. Derfor er det ikke varmest på årets lyseste dag, men gjerne en måned senere. Derfor er det ikke kaldest på årets mørkeste dag, men gjerne en måned senere.
Alt dette hadde langsomt demret for meg i løpet av ekspedisjonens ni første måneder, og jeg skrev det ned da jeg kom til leirplassen ved tjernet på denne tiende turen.
Ingen hadde vært der siden jeg var der i september. Ingen spor, ingen tegn til mennesker, og en halvbrent stokk lå i bålet på samme sted som jeg hadde forlatt den en måned tidligere.
Jeg monterte telt og tarp som sist og la inn alt utstyret. Så ble jeg sittende og hvile på fjellet i det siste sollyset. Nesten alle bladene hadde falt av løvtrærne rundt tjernet, og skogbunnen var fuktig og full av råtnende vekster. Lyset falt skrått inn i landskapet og gjorde alle naturens bestanddeler tyngre og mer synlige. Selv en ørliten mygg kunne sees på tjernets stille vannflate, og i det siste sollyset drev små tråder av edderkoppnett forbi.
Skumringen kom allerede i halv fem-tiden. Straks ble det kaldere. Jeg fant ved, noen tørre grankvister, ellers var det meste fuktig og halvråttent, men med litt bjørkenever og et grundig forarbeid fikk jeg fyr. Utenfor lyskjeglen var det helt svart allerede klokka seks. Mye mørkere enn i januar, for nå var ikke snøen der.
Det var stjerneklart. På teltduken så jeg at det allerede hadde dannet seg rim. Jeg hadde min oransje dunsovepose og fryktet ikke kulden.

I løpet av natten våknet jeg og hørte regn mot teltduken. Det virket ubegripelig at det kunne skje så brått. Det var stjerneklart og iskaldt da jeg la meg, og i de påfølgende timene ble det bare kaldere. Så hadde det altså likevel skyet til og blitt mildere igjen mens jeg sov.
Jeg spiste frokost i teltet. Hele tiden hørte jeg regnet falle på teltduken. Jeg pakket sammen sakene og stappet dem ned i sekken. Tok på meg alle de tjukke klærne, skalljakke og skallbukse ytterst. Så gikk jeg ut av teltet.
Jeg var rimelig sikker på at jeg var det eneste mennesket som gikk tur i Nordmarka akkurat da, en vanlig hverdag, klokken seks om morgenen på kanten av en årstid. Oktoberregnet var iskaldt. Tåken lå tung og tett over grantrærne. Det var knapt noe lys å snakke om. Mens jeg gikk over reinlav og mose gjennom den søkkvåte skogen tenkte jeg at overgangen fra september til oktober hadde vært større enn jeg var forberedt på. Det var et varsel om det som nå var et ufravikelig faktum: At kulda vil vinne over varmen og at en ny årstid definitivt sto for døren.

Følg med på Harvest. Få våre beste saker som e-post hver fredag.

SLUTT