Tolv netter i Nordmarka

MARS. DRØMMEN OM VILLMARKA

Ekspedisjonens tredje etappe handler om Chris "Into the wild" McCandless og Timothy "Grizzly Man" Treadwell, om skogen og om meg selv.

DATO: 27.03.2014 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Torbjørn Ekelund

Drømmen om å forlate sivilisasjonen for å leve et fritt og uavhengig liv i naturen er antakelig like gammel som sivilisasjonen selv. Folk føler seg ensomme og søker mot sosiale fellesskap, eller de gjør det motsatte. Der to eller flere mennesker er samlet, vil minst en av dem på et tidspunkt begynne å dagdrømme om å gi seg i vei på egenhånd, forlate de andre, kanskje for godt, for å søke et sannere liv et annet sted.
Jeg elsket slike historier da jeg var yngre, og jeg elsker dem fortsatt. Mark Twains Tom Sawyer og Huckleberry Finn, Helge Ingstads Pelsjegerliv, Henry D. Thoreaus Walden - or life in the woods.
I vår tid fikk Jon Krakauers bok Into the wild klassikerstatus i det samme øyeblikket som den ble utgitt, og det er neppe tilfeldig. Boka er en dokumentarisk fortelling om den amerikanske middelglassegutten Chris McCandless, som forlot det trygge forstadslivet i Washington for å skape seg et nyt liv i Alaskas ugjestmilde villmark.
McCandless er bare et av mange eksempler på mennesker som betraktet den urørte naturen som det eneste riktige stedet å oppholde seg. Motivene kan variere, men forestillingene om hva man kan oppnå med å foreta en slik manøver, er forbausende konsistende fra eneboer til eneboer: Nesten alltid handler det om søken etter frihet, om at samfunnet legger begrensninger på enkeltindividet som i naturen er helt fraværende. Det handler om å kunne bruke kroppen, om å leve i pakt med elementene, om å fylle tilværelsen med en mening som er fraværende i kulturen, om å gjenfinne noe som har gått tapt i den moderne siviilisasjonen, om å leve på kanten av stupet, i en verden der døden aldri er langt unna. Eller som Chris McCandless selv formulerer det i et av mange etterlatte notater som er gjengitt i Krakauers bok:

I don't want to know what time it is.
I don't want to know what day it is or where I am.
None of that matters.

Jeg har mange ganger lurt på hva som har hindret meg i å gjøre noe lignende. Alt, vil jeg tro. Egentlig er det et tåpelig spørsmål, pinlig, nesten, for jeg har absolutt ingen grunn til å foreta meg noe så drastisk, og det går dessuten utmerket an å være fascinert av noen uten at man av den grunn må kopiere sine helter.
Når jeg i mitt 42. år likevel bestemte meg for å iverksette min lille ekspedisjon i Nordmarka, må jeg kanskje innse at rester av den gamle drømmen fortsatt er der. At den ikke er blitt realisert i større format har å gjøre med flere ting, blant annet at jeg allerede fra barnsben av tilegnet meg en stor, nesten overdreven, respekt for naturen. Og selv om jeg skammet meg over den og forsøkte å riste den av meg som ungdom, slapp den aldri taket.
Jeg ville være en våghals, slik mange av mine kamerater var. Jeg ville kjøre fort på ski i ukjente bakker, kjøre båt om natta uten lys eller redningsvest, dra på fisketurer til ukjente steder uten kart og nødvendig utrustning og vade lenger ut i elva enn jeg visste var forsvarlig. De som gjorde det, innbilte seg at de levde mer da. Resonnementet var ikke ulikt det basehoppere bruker i dag, eller klatrere som absolutt skal klatre uten sikring og som har fått det for seg at dette er den eneste måten å gjøre det på. Vissheten om at noe kan gå galt maksimerer opplevelsen. Tanken på at du når som helst kan dø, gir livet mer mening (den korte stunden du har igjen).
Noe sånt var det vel de tenkte, og i det faktum at det nesten utelukkende er menn som tenker sånn, og sjelden kvinner, skjuler det seg en sannhet som har å gjøre med evnen til å begripe at ditt eget liv ikke bare handler om deg selv.
Det hendte at også jeg gjorde risikofylte ting utelukkende fordi de var risikofylte. Men i det store og hele hang denne ærefrykten for naturens uforutsigbarhet igjen i meg, og jeg tok alle tenkelige forhåndsregler.

Det nærmet seg ekspedisjonens tredje etappe. Jeg puslet for meg selv på hjemmekontoret, mens jeg fulgte med på vær og føreforhold og begynte å finne fram det nødvendige utstyret. Mars 2013 var ikke som mars 2014. En lang høytrykksperiode innledet måneden, og høytrykk om vinteren betyr kulde. Det var kaldt og klart. Den neste dagen var lik den forrige. Isen på småveiene i boligområdet blandet seg med skitt og salt og stein og strøgrus. Den lå halvmetertjukk langs fortauene og så ikke lenger ut som noe som kunne smelte.
Og den smeltet heller ikke.
Det nærmet seg slutten av måneden da jeg pakket sekken og bega meg ut på min tredje overnatting i skogen. Dagen i forveien hadde jeg i sin helhet tilbrakt på sofaen, for sånn kan også livet på hjemmekontoret arte seg: Det finnes dager da jeg kan lese en bok eller se en film og si til meg selv at dette er en del av jobben min. Det er et privilegium jeg nesten alltid glemmer å sette pris på.
Jeg la meg på sofaen med notatblokk og kulepenn. Først så jeg den tyske regissøren Werner Herzogs dokumentarfilm Grizzly Man. Filmen er bygget rundt de unike opptakene bjørneentusiasten Timothy Treadwell filmet gjennom 13 år alene i Katmai National Park i Alaska. Treadwell levde tett på en stamme grizzlybjørn i alle disse somrene. Han oppfattet seg som en del av stammen, en slags bjørnenes høye beskytter. De siste opptakene i flimen er fra slutten av september 2003. 5. oktober samme år ble Treadwell drept og delvis spist av en av bjørnene han forestilte seg at han beskyttet.
Når filmen var slutt, fant jeg fram en artikkel som sto i Outside magazines januarutgave fra 1993. Forsiden er i sin helhet viet én enkelt sak:

EXCLUSIVE REPORT
LOST IN THE WILD
On April 28, 24-year-old Chris McCandless walked off into America´s Last Frontier, hoping to make sense of his life. Four months later, he was dead. This is his story.

Saken er skrevet av den anerkjente klatreren og journalisten Jon Krakauer. Etter at den ble publisert ble den gjenstand for så massiv oppmerksomhet at Krakauer bestemte seg for å utvide den til en hel bok. Han hadde truffet en nerve. Boka Into the wild utkom tre år senere. Krakauer dokumenterer McCandless reise gjennom USA, helt fra han som nyuteksaminert student legger i vei i sin gamle Datsun, til han blir funnet død i en buss i Alaska. I 2007 når historien Hollywood og blir film. Senere dette året, omtrent på den tiden jeg var ute på min november-overnatting, trykket Outside en ny stor sak om Christopher McCandless, nesten tjue år etter at de trykket den første. Den har tittelen The Chris McCandless Obsession Problem og handler om den kultusen som oppsto i etterkant av Krakauers bok, og som fortsatt lever i beste velgående.
Reaksjonene på både Timothy Treadwells og Chris McCandless' skjebne kjennetegnes fremfor alt av at de er ekstremt polariserte. Enten er folk tilhengere av de to eventyrerne og deres livsprosjekt (som, ironisk nok, endte med døden), og da er de ofte tilhengere på en måte og i en grad som får en til å tenke på disipler. På den andre siden fins motstandere, og de er omtrent like ekstreme. Argumentene i denne leiren er at McCandless og Treadwell var to uansvarlige sjarlataner som ikke tok hensyn til noen andre enn seg selv, to egoister som - hevder noen - fikk som fortjent. 
Det finnes også noen som målbærer et mer nyansert synspunkt på de to eventyrernes tragiske skjebner. Skogvokterne i Alaska, for eksempel, som nøkternt konstaterer at mennesker ikke kan bli venner med bjørner. Og at dersom du skal overleve i Alaska må du på forhånd sørge for å være i besittelse av det nødvendige utstyret og den nødvendige kunnskapen. Chris McCandless, hevder skogvokterne, hadde ingen av delene.

Tilbake til Nordmarka og den mer risikoaverse artikkelforfatterens tredje overnatting. Kalenderen viste palmesøndag. Det var skyfri himmel, kaldt og vindstille. Jeg likte dårlig at jeg måtte til skogs på en fridag. Sjansen var stor for at skogen ville være full av mennesker, og jeg er ikke overvettes glad i å treffe mennesker i skogen.
Det var som jeg fryktet. Parkeringsplassen ved inngangen til skogen var tettpakket av biler. De blinket skarpt og metallisk i den sterke vårsola, og det var ingen ledig plass til min. Jeg funderte på om jeg skulle vente til noen kom ut av skogen og forlot parkeringsplassen, men det var tross alt ikke noe postkontor, dette. Jeg kunne kjørt videre, men jeg ville ikke det heller. Så det endte med at jeg for en sjelden gangs skyld ga faen i regler og forskrifter og presset bilen inn i en snøfonn, mellom et stort grantre og en liten trafostasjon. Så tok jeg sekken på ryggen, låste døra forsvarlig og la i vei.
Jeg trasket de samme bakkene som sist, sekken tung på ryggen, lua i hånda. Inne bak trærne kunne jeg hører suset fra ski gjennom harde seinvinterløyper. Jeg hilste til høyre og til venstre og jeg smilte til alle jeg traff. Oppe ved det islagte vannet møtte jeg en mann som lurte på hvorfor jeg gikk på beina når jeg kunne gå på ski. Mannen var av den klassiske markasorten, i midten av sekstiårene, unaturlig brun for årstiden, lua tilbakestrøket i panna, tynne ski, dyre klær. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg mumlet noe om at jeg også tok bilder og da ble det i meste laget med staver og ski å holde styr på. Mannen nikket, la seg frampå stavene og skøytet vestover. Du har kanskje pengene og den korrekte moralen, tenkte jeg, men stilen din, gamle gubbe, den litt for raske takten og de små utslagene av sviktende balanse, avslører at også du skal innhentes av tiden.
Jeg fortsatte videre. Etterhvert som jeg kom lenger inn i skogen møtte jeg også færre mennesker. Jeg passerte leirstedet uten å svinge bortom. Jeg hadde fått det for meg at dersom jeg nå lagde spor i snøen, ville sporene kanskje forårsake at forbipasserende skiløpere av den sorten jeg nettopp hadde møtt, stoppet opp og utbrøt: Se, et enslig menneske har gått her til fots, til fots!, og sporene virker ferske! Kom, la oss følge dem og se hvor de ender!
Noe slikt kunne jeg ikke risikere. Dessuten var det lyst til langt utpå kvelden, så det hastet ikke med noe. Jeg hadde til alt overmål latt teltet bli igjen hjemme. Jeg aktet å sove rett på snøen, så det var ingen leir som skulle etableres. Jeg kunne komme tilbake når dagen var over, når det begynte å mørkne og skiløperne forhåpentligvis var dratt hjem.

Det var tre dager siden vårjevndøgn, det bestemte tidspunktet på våren hvor sola er like lenge over horisonten som den er under. I februar var lyset det eneste synlige tegnet på at tiden var gått. Nå var det også snøfritt i sørhellingene, selv om snøen fortsatt lå i lårhøyde på flatmark. Under det tynne laget av nysnø var snøen råtten og porøs, og under grantrærne var den dekket av små, brune barnåler.
Jeg så dyrespor overalt. De gikk hit og dit, på kryss og tvers, det var fugler og dyr, små og store, med poter og med klover, i en salig røre. De avslørte at det nå var trafikk i skogen, en bevegelse i naturen som jeg ikke tidligere hadde lagt merke til. Revir skulle forsvares, reder skulle bygges, en make skulle finnes. Vinterens stillstand skulle snart avløses av en nærmest manisk aktivitet, for sånn er livet på våre breddegrader, der vinteren er lang og klimaet subarktisk. Den korte tiden man har til rådighet må utnyttes, skal man ha noe håp om å videreføre sine gener og å overleve selv.
Jeg spiste lunsj ved vannet med det åpne elveoset. Langs iskanten på den andre siden av elva lekte to fossekaller. Jeg ble sittende og betrakte de sorte og hvite fuglene som, ser det ut til, lever hele sitt liv i overgangen mellom vann og land. Vannkanten er fossekallens sone, her har den alt den trenger for å leve et lykkelig liv og realisere seg selv som fossekall. De to fuglene beveget seg rykkvis, frem og tilbake langs iskanten. I det ene øyeblikket dykket de, i det neste kom de opp igjen. De stupte opp på isen slik jeg har sett pingviner gjøre det på tv.

Klokka kvart over seks gikk sola ned bak trærne. Kveldshimmelen var lyseblå, nesten hvit. Lyset ble gradvis svakere og temperaturene sank. Det begynte å smelle i isen igjen, og i elveoset knitret det når ny is ble dannet. Det var nesten litt vemodig, for det var et fåfengt prosjekt å danne ny is nå. Varmen ville sakte vinne fram, men det kunne jo ikke vannet vite. Det holdt bare på med sitt, fulgte fysikkens lover og forandret form straks temperaturene nådde et bestemt punkt. Om det var vår eller høst var vannet knekkende likegyldig.
Til slutt var det for mørkt til at jeg kunne skimte fossekallene langs iskanten, men jeg hørte dem fortsatt. Jeg tok sekken på ryggen og bega meg oppover mot leirplassen. Det var ikke noe problem å finne fram, selv uten hodelykt. Snøen gjorde alt lysere, og snart ville stjernene dukke opp på himmelen. Det var tre–fire dager til fullmåne.
Da jeg kom til det punktet der jeg måtte skjære av fra tømmerveien, klatret jeg opp på toppen av brøytekanten . Så hoppet jeg så langt jeg klarte, slik at jeg landet innunder et stort grantre. Det ville vært et underlig syn hvis noen hadde vært der til å se det. Jeg krabbet under treets nederste greiner, helt inne ved stammen, og kom etter litt fomling ut på den andre siden. Deretter fortsatte jeg gjennom den dype snøen fram til leirplassen. Det kunne fortone seg som en unødvendig tungvint måte å gjøre det på, men gevinsten var at jeg nå kunne sove i trygg forvisning om at ingen skiløpere ville oppdage sporene mine og dermed få det for seg at de skulle forfølge dem for å se hva som befant seg i enden. Jeg ville være aleine. Jeg skulle tross alt sove uten telt, fullstendig ubeskyttet og eksponert for omgivelsene.

Leirplassen lå urørt. De tre elgsporene fra februar hadde fått selskap av et mylder av andre spor. Elg og rådyr og hare. Sikkert også rev. Mus og ekorn og andre småkryp. Overalt var det spor etter fugler, fra vinger som hadde bakset i snøen og fra tynne, små føtter som hadde trippet forsiktig rundt.
Klokka var ni. Jeg spikket granbar som jeg spredte ut på snøen nøyaktig der teltet mitt hadde stått i februar. Jeg la to lag oppå hverandre, og passet på at greinene lå slik at den buede delen vendte oppover. På den måten ville de gi en ørliten fjæring når jeg la meg på dem, og sengen ville føles mykere. Jeg la liggeunderlaget på toppen og soveposen oppå der igjen. Sekken, som ville bli dekket av rim i løpet av natta, pakket jeg inn i tarpet. Så tok jeg motvillig av meg skalljakke, primaloftjakke og boblebuksa, stappet det ned i sekken og krøp inn i soveposen bare iført ullstillongs, genser, sokker og lue.
Før jeg sovnet forsøkte jeg å lese i Into the wild. Jeg så ingenting annet enn boksidene. Skogen rundt meg var bare en sort, uklar vegg, og gudene vet hva som lurte der inne og stirret tilbake på meg.
Filmen om Chris Mccandless liv har ivaretatt forbausende få av de nyansene som finnes i boka. I filmen fremstilles han som en endimensjonal eventyrer. Han gjør opprør mot sine foreldre og mot det profittorienterte forbrukssamfunnet som omgir ham i staten Washingons øvre middelklasse. Storsamfunnet er fienden, enkeltindividet er helten. Fortellingen er en slags romantisk tragedie som er ment å etterlate seeren i en blanding av ærefrykt, sorg, misunnelse og skamfølelse på egne vegne. Krakauers bok er derimot full av perspektiver. Han sammenligner Chris McCandless med andre, lignende eventyrere. Det finnes mange av dem i USAs unge historie, og på mange av disse har Alaska fungert som en magnet. The last frontier, det eneste stedet hvor det fortsatt er mulig å leve et fritt liv, slik Henry D. Thoreau beskriver det i sin berømte bok Walden:

I went to the Woods because I wished to live deliberately, to front only the essential facts of life, and see if I could not learn what it had to teach, and not, when I came to die, discover that I had not lived.

Det viste seg raskt at lesingen ble i overkant upraktisk. Jeg måtte nødvendigvis holde boka opp foran ansiktet når jeg leste, og for å få det til, måtte jeg til enhver tid ha minst én arm utenfor soveposen. Når jeg hadde lest ferdig en side og skulle bla om til den neste, måtte jeg også strekke ut den andre armen, og i lengden ble dette opplegget veldig kaldt. Jeg stappet boka og hodelykta og lesebrillene ned i soveposen, dro posens hette godt over hodet og lua langt ned i ansiktet og ble isteden liggende og tenke på andre eventyrere jeg har lest om.
Richard Proenneke er en mann jeg har fått sansen for. Han levde store deler av livet sitt i Alaskas villmark, helt aleine, på et sted han døpte Twin Lakes. Han dro dit første gang på slutten av 1960-tallet. Proenneke var utdannet mekaniker og snekker. Han var en praktisk mann på alle måter. Han laftet sin egen hytte, i dag er den en attraksjon for fotturister. Proenneke filmet sine opplevelser. Han filmet seg selv mens han bygger hytta, når han padler i kano, når han tilvirker ulike redskaper av tre, når han sitter utenfor hytta og kikker ned mot innsjøen. Fortellerstemmen er grov og nøktern.
Proenneke snakker aldri om seg selv som et mål for ekspedisjonen. Hans oppmerksomhet er alltid rettet utover, mot omgivelsene. Han snakker om hva han må gjøre, når han må gjøre det og hvordan. Hytta må stå klar før første snøfall, laftingen må gjøres slik og slik. Stadig gjentar han viktigheten av å ta seg tid, aldri forsøke å forsere arbeidsoppgavene. Andre mennesker snakker han lite om, heller ikke sine politiske eller personlige motiver for å leve som han gjør.
Jeg har også sett en film med en irsk mann som la ut på en hundre dager lang ekspedisjon i Canada sommeren 2009. Også iren filmet seg selv, og resultatet ble en tre episoders dokumentar som ble vist på National Geographic Channel. Iren har en helt annen tilnærming til ekspedisjonslivet. Han er Proennekes rake motsetning.
Filmen starter i flyet på vei inn over ødemarka. Iren filmer kun sitt eget ansikt. Han er opprømt. Han forteller at han har gjort mange slike ting før, han har til og med vært på Mount Everest. Men dette, å være hundre dager aleine i villmarka, det er han usikker på hvordan kommer til å arte seg. Sjøflyet setter ham av på avtalt sted, letter og flyr videre. Iren fortsetter å filme seg selv, fortsatt smilende og opprømt. Allerede på dette punktet i filmen aner man at han er en fyr som mer enn noe annet tenker på den mediale versjonen av seg selv, på at dette skal bli en film som skal sees av hundretusener av mennesker. I motsetning til hos Proenneke, er irens oppmerksomhet nesten alltid rettet innover. Han er en narsissist i villmarka, og det kan sannelig ikke være enkelt. Til det kjedsommelige gjentar han at det fins bjørn her, og at han er her helt alene.
Den første dagen padler han ut på innsjøen med fiskestang. Han får raskt tre harr som han tilbereder og spiser til kveldsmat. Derfra går alt nedover. Han gråter foran kameraet, sier at han savner mennesker, noen å holde rundt ("someone to hold and hug") og noen å snakke med. To uker seinere klager han over at han er sulten. Det virker uforståelig, for han har fiskestang og han befinner seg ved bredden av en stor innsjø i Canada. Han skyter et pinnsvin og et par ekorn. Han filmer aldri at han fisker. Han blir stadig mer utmagret, stadig mer apatisk. Det eneste han fortsatt virker å være interessert i, er seg selv og sin egen tilstand. Etter femti dager gir han opp. Han sender SOS-signaler over radioen, og når sjøflyet litt senere lander på innsjøen, filmer han seg selv mens han gråter og klemmer piloten.
Richard Proenneke hadde planlagt å bli boende i hytta si ved Twin Lakes i to år. Han ble der i 30. Det året han fylte 82 flyttet han til broren sin i California, der han levde de siste årene av sitt liv. Han døde i 2003.

Hele natta sov jeg ute. Jeg våknet ikke før alarmen på mobiltelefonen ringte klokka fire. Det var en nærmest ubeskrivelig disharmoni i dette øyeblikket, den elektroniske ringelyden i den store, mørke stillheten. Men jeg er ingen indianer, og jeg ville gjerne få med meg soloppgangen.
Soveposen var dekket av tjukt, hvitt rim, men jeg frøs ikke. Jeg pakket sammen utstyret i lyset fra hodelykten. Jeg tente bål og kokte kaffe. Så gikk jeg sakte hjemover.
Jeg gikk så stille jeg kunne i de fordømte Iditarod-støvlene. Jeg så etter elg, oppmuntret av opplevelsen i februar. Himmelen var dekket av lysende stjerner. Grantrærne sto som urørlige skygger langs tømmerveien. Det var som å gå i en tunell, eller som å sitte i et romskip på vei mot nye galakser. Nesten alt jeg så lignet på elg i det svake morgenlyset, men når jeg stoppet, var det alltid bare et tre eller en stein eller en rotvelt. En rev kom luntende over en åpen slette nedenfor veien. Reven løp lett og uanfektet. Da den fikk øye på meg stanset den og løftet hodet. Så ga den gass og forsvant som en pil inn i skogen.
Jeg så ingen elg denne gangen. Litt skuffet ruslet jeg sakte ned de siste bakkene og tenkte at dette er det siste jeg ser av vinteren 2013.
Da jeg kom ned til parkeringsplassen var det blitt helt lyst. Småfuglene sang og sola dukket opp over de store åsene i øst. Parkeringsplassen var tom for biler, det var kun én igjen, og den sto presset inn i en snøfonn mellom et grantre og en trafostasjon. Så er det ingen andre enn jeg som har sovet i skogen denne natten, tenkte jeg fornøyd før jeg startet bilen, lovpriste oppfinnelsen varmeapparat og vendte nesa mot byen og alle de herlige menneskene.

SLUTT