Tolv netter i Nordmarka

Mai. Ubehaget i kulturen

For den som liker seg i skogen er måneden mai en trussel.

DATO: 28.05.2014 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Torbjørn Ekelund

When spring came (...) there were no problems except where to be happiest. The only thing that could spoil a day was people, and if you could keep from making engagements, each day had no limits.
Ernest Hemingway, A moveable feast

For den som trives i eget selskap, er mai en umulig måned. Den er de store kollisjonenes tid. Linjekonvaller skal plukkes, men nevøen Otto har konfirmasjon den samme helgen som de springer ut. De første døgnfluene klekker når familien er invitert på kaffe til Halvorsens nede i gata. Orrleiken må avlyses fordi onkel Rolf har fått gratisbilletter til tivoli og inviterer alle med.
Sånn er mai. Det er en måned så full av begivenheter både i naturen og i kulturen at konflikt er uunngåelig. Og naturen taper alltid, selvfølgelig gjør den det. Å virre formålsløst rundt i skogen alene regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet, ikke i vårt land, og sannsynligvis heller ikke i noen andre. Det finnes ingen forståelse for at noen individer heller vil tilbringe tid alene i et lite kuppeltelt enn sammen med et femtitalls artsfreder i et stort partytelt.
Min drøm om et temporært reservat møtte gjennom hele dette året aldri større utfordringer enn den gjorde i mai. Alt skjedde samtidig, både i naturen og i kulturen. Og som vanlig vant kulturen. Jobb og selskapeligheter og arrangementer og avslutningsfester. Det var for mye av alt. Jeg reagerte med sinne og frustrasjon. Mai er den mest bejublede av alle årets måneder, objektet for flere dikt og sanger enn noen annen årstid. De handler uten unntak om hvor mild og skjønn den er, om hvordan fuglene bygger reder mens gjøken synger koko.
Hva hjelper vel det når ingen er der til å se det?

Gjennom vinteren var livet enkelt. Jeg hadde nesten ingen avtaler, og de få begivenhetene som fant sted, gjentok seg hver uke. De var rutiner, de krevde ingenting annet av meg enn at jeg husket dem. Da nyttårsaften var overstått lå en rekke på nesten hundre hverdager der, monotone og oversiktlige som en stille, snøkledd vidde.
Roen kom. Jeg var i mitt ess, og siden forandringene i naturen var så små, var det enkelt å følge med. Det var mer snø eller mindre snø. Rosa soloppganger over hustakene i øst, eller en hvit, konturløs himmel. En ny art på fuglebrettet. En iskald vind fra nord. Dagens lengde har økt med fjorten minutter siden vintersolverv.
I siste halvdel av februar skjedde det noe. Det skjer alltid da, og det første du legger merke til er lyset om ettermiddagen. Det henger liksom igjen på himmelen etter at sola har gått ned, som om det kun med den største motvilje slipper taket og overlater jorden til mørket. En dag merker du at sola ikke lenger er kald, men varm, slik den er ment å være, og i mars kan alt skje. Ingenting er normalt og ingenting er unormalt. I april kommer de første tegnene på at varmen vil vinne over kulden. Hver dag forandres omgivelsene, og når mai kommer skjer alt på en og samme tid. Temperaturene stiger, og det som i januar og februar utgjorde den avgjørende begrensningen under mine overnattinger, fraværet av dagslys, det alt måtte planlegges utfra, det er plutselig blitt en helt irrelevant størrelse. Det er lyst hele tida. Eller i hvert fall mer enn lenge nok.

I første halvdel av mai hadde jeg frustrerende mye arbeid jeg måtte få unna. Ting hadde forskjøvet seg, tidsfrister nærmet seg, nye jobber dukket opp. Til tross for irritasjonen jeg kjente, desperasjonen etter å komme ut, forsøkte jeg å beholde fokuset på naturen, men jeg merket nå at det var mye vanskeligere. Mai er en måned hvor antallet begivenheter i naturen mangedobles, men det samme skjer i kulturen. Der det for bare noen uker siden ikke skjedde noen verdens ting, skjedde nå plutselig alt. Det var religiøse og nasjonale merkedager, museumsbesøk og dugnader, skoleprøver og fotballturneringer og bursdager og utflukter og allverdens ulike avslutningsfester.
Epostkontoen rant over av meldinger, og nesten alle krevet noe av meg. Det var beskjeder om stadig nye arrangementer, om oppmøtetidspunkt og antrekk og ansvarområder. Jeg printet vedlegg med excelark fulle av datoer, som jeg deretter førte inn i almanakken. Faren er stor for å glemme ting i mai, og jeg hater å glemme ting. Jeg hisset meg opp, jeg følte meg fanget, og jeg irriterte meg som jeg alltid gjør over det faktum at folk på død og liv må feire selv den minste begivenhet sammen med andre.
Den første uka i mai var spesielt ille. Jeg ville til skogs. Jeg visste at det ville være fint ved tjernet nå. Men så var det altså jobben. Og det familiære. Og alt det andre. Det som til sammen kalles kulturen i denne mikroekspedisjonen.
Jeg skev frenetisk på datamaskinen, og i hver pause ble jeg sittende og stirre på kalenderen. Jeg prøvde å finne luftlommer i en overfylt hverdag, små øyeblikk hvor jeg kunne få gjort alt sammen. Jeg ble irritabel og oppfarende og kjeftet for den minste ting. Jeg ropte til ungene når de ville at jeg skulle kjøre dem til skolen og i barnehagen om morgenen. Kanskje var det lett regn ute. Kanskje en sur vårvind. Jeg sa at vi uansett måtte gå eller sykle, for bilkjøring forurenser. De svarte at også sko og sykler forurenser, de etterlater jo gummi på asfalten.
- Tenk på Jan Baalsrud! ropte deg, - han kuttet av seg sine egne tær og gikk på ski til Sverige med tyskere i hælene. Men dere klarer ikke engang å gå seks hundre meter til skolen i femten varmegrader?
Jeg bruker alltid Jan Bålsrud som argument når ungene nekter å gå. Baalsrud er en slags husvenn hos oss, og ungene er for lengst blitt immune mot hans dramatiske skjebne.
Jeg kjeftet og kjeftet. Dag ut og dag inn hadde vi det sånn, og det var min feil, selvsagt var det det.

Nasjonaldagen nærmet seg. Jeg led av søvnmangel og stress og en generell følelse av ubehag. Jeg satt inne på hjemmekontoret hele dagen og hver eneste kveld. Jeg var den bleikeste mannen i nabolaget, jeg fikk smerter i muskler og ledd, noen antydet at det kunne dreie seg om D-vitamin mangel. Du får ikke sollys på kroppen, du er jo alltid inne, sa de.
Jeg tenkte på Sigmund Freud, den østerrikske legen som er mest kjent for å ha utviklet psykoanalysen. I en liten bok som heter Ubehaget i kulturen hevder Freud at det alltid vil eksistere en grunnleggende konflikt mellom individet og samfunnet. For at et samfunn skal fungere, og for at ting ikke skal gå helt over styr, må det foreligge en slags pakt mellom borgerne, visse retningslinjer for hva man gjør og hva man ikke gjør. Individet tvinges til å undertrykke noen av sine naturlige drifter hvis det skal leve i sameksistens med andre, blant annet den såkalte dødsdriften, aggresjonen, som utgjør kulturens motstander. Hos de fleste individer går dette greit, skriver Freud, men hos noen kan det føre til nevroser og psykoser. Typisk Freud, alltid kommer han trekkende med nevroser eller psykoser. Jeg leste denne boka da jeg studerte, og jeg husker for å være ærlig ganske lite av den. Men jeg liker tittelen, og jeg tenkte mye på den i mai 2013. Slapp av, sa jeg til meg selv der jeg satt krumbøyd over tastaturet. Det er bare ubehaget i kulturen. Du er verken nevrotisk eller psykotisk. Du vil bare en tur i skogen.

Dagene gikk. Jeg var en innbitt og uoppmerksom kontorrotte, men noe fikk jeg likevel med meg. Den første gangen jeg la merke til varmen var tirsdag 7. mai. Brått minnet temperaturene om sommer og lufta var så mild at ungene kastet genseren og løp ut i hagen i bare T-skjorter mens de ropte: våår!
Dagen etter ble det kaldt igjen. Det var som om gårsdagen ikke hadde eksistert, og sånn fortsatte det helt til jeg om ettermiddagen 16. mai sto ute i hagen og monterte et partytelt sammen med min gode nabo D. Plutselig strøk en mild vind over hagen. Den var så annerledes, denne vinden, at kroppen reagerte instinktivt. Jeg kunne se at D reagerte på samme måte. To menn sto der på gresset og plundret med barduner og teltstenger, vinden kom og de slapp bardunene og løftet hodene nesten samtidig, som om de var to gressende rådyr som nettopp hadde hørt en urovekkende lyd borte fra det nærmeste skogholtet.
Dette er vendepunktet, tenkte jeg. Akkurat her, akkurat nå, kommer sommeren.
Da jeg omsider fant et smutthull og igjen kunne vende nesa mot skogen, var det som vanlig bare noen dager igjen av måneden. Jeg var i elendig humør. Jeg visste at jeg egentlig burde blitt hjemme. Det var fortsatt mye arbeid som gjensto og morgenen etter måtte jeg i et møte nede i byen klokka åtte. Jeg fryktet at turen ville bli kraftig amputert, derfor bestemte jeg meg for å dra ut tidlig om morgenen. I verste fall fikk jeg gå tilbake seint på kvelden, så ble det ikke noen hel overnatting, men likevel nesten et døgn i skogen.
Det var fortsatt varmt, men mørke skyer hadde drevet inn over Østlandet. Været var ustabilt og trykkende. Jeg pakket en lett sekk på 32 liter med bare det aller mest nødvendige: Tarp og liggeunderlag og sovepose. Et skift bestående av ullstillongs, ulltrøye, ullsokker og en tynn regnbukse. En pakke knekkebrød, en tubeost, to middager fra Real turmat. Fluestang og fluesnelle, samt en fyrstikkeske med noen få fluer i. Før jeg la meg sjekket jeg yr.no. Det meldte store nedbørsmengder utover morgendagen og kvelden.

I en kronikk som ble publisert i Dagbladet like før jul 2012, på den tiden jeg gjorde de siste praktiske forberedelsene til denne mikroekspedisjonen, skriver professor i sosialmedisin Per Fuggeli: Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken din. Kronikken traff en nerve og ble raskt innlemmet i de norske visdomsordenes Hall of fame.
Da jeg dro ut på min første, ensomme januarovernatting var uttrykket "ikke vær et ettall på jorden" for lengst blitt en vedtatt sannhet, og jeg følte meg derfor litt i utakt med opinionen der trasket rundt helt alene i skogen, i ferd med å realisere en drøm tuftet på diametralt motsatt behov. Det føltes ikke på noen måte som en handling styrt av aggresjon eller dødsdrift, men likevel kjentes den avvikende.
Slik jeg forsto Fuggeli, var kronikken en oppfordring til å være mer empatisk, raus og sosial, og slik sett føyde den seg inn i en nesten overtydelig trend i vår tid, hvor vellykkethet måles etter hvor mange venner du har, eller hvor stort nettverk, som det nå for en hver pris skal kalles, som om det skulle ha noe med strømforsyning eller datakapasitet å gjøre.
De menneskene som har størst sosial kapasitet feires som forbilder. De er alltid synlige, de stiller opp overalt og til alle døgnets tider, i frokostdebatter og på kveldspremierer, på alle tenkelige arrangementer og intervjuer og selskapeligheter. Det finnes ingen ting disse menneskene ikke mener noe om, til og med friluftslivet legger de beslag på. Jeg har en gang sett en kjent norsk mann bli intervjuet og avbildet i et ukeblad under tittelen: ELSKER Å FISKE. På oppslagsbildet var personen avbildet smilende og i fullt fiskeutstyr. I hendene holdt han en såkalt haspelstang, som fiskes med en snelle som henger under stanga. På bildet var snella vendt oppover på stanga og dessuten montert bak-fram. For å illustrere dette bedre for den som ikke har greie på fisking, var det som en person skulle stått på et par langrennsski som lå med skituppene pekende bakover og bindingene ned i snøen - og uttalt: JEG ELSKER Å GÅ PÅ SKI.
Sett utenfra finnes det ingen ting disse menneskene føler at de ikke behersker, ingen arenaer de ikke tenker at de hører hjemme på, og jeg tar meg stadig i å lure:
Er de aldri alene? Er de aldri hjemme? Har de barnevakt mens de skriver aviskronikker om hvor viktig det er å tilbringe tid med ungene? Må noen andre passe på flokken deres når de gjør tv-intervjuer om hvor viktig det er å passe på flokken sin? Eller tenker de at flokken deres utgjøres av hele det norske folk, og at det derfor er deres plikt å tilbringe så mye tid som mulig i offentligheten, slik at hele flokken får sett dem og alle demed kan føle seg noenlunde trygge?

Klokken var fem om morgenen, men lyset flommet allerede skarpt og hvitt over hustakene. Jeg gikk langs en asfaltvei, nordover, med sekk på ryggen. Til høyre for meg lå et stort friområde. Ingen mennesker er våkne klokka fem om morgenen, men måkene kretset over fotballbanene, på jakt etter meitemark i det duggvåte gresset. Ved en kiosk sto en drosje parkert med gult lys på taket. Sjåføren hadde lent hodet mot nakkestøtten, det så ut som han sov.  Han hadde mørkt hår og hvit skjorte. Kanskje var han fra Iran. Kanskje fra Afghanistan. Kanskje var han en sosial fyr som elsket å være på fest. Kanskje var han en einstøing som trivdes best for seg selv. Sannsynligvis var han noe midt i mellom, men nå sov han.
Jeg fortsatte videre, oppover, nordover, jeg krysset rundkjøringer og midtrabatter, det var ingen biler på veiene. Jeg stoppet ved et blått busskur. En smal sti forsvant inn blant trærne bak skuret. Her begynte skogen. Her begynte Nordmarka. Oslo lå umder meg, bare noen kilometer unna. Snart skulle byen våkne til liv, folk skulle haste til arbeidet, stoppe på rødt lys, vente på grønt lys, levere i barnehagen, hente på SFO, ringe, maile, løpe, handle. De skulle være meg i går og meg i morgen. Men ikke i dag.
Asfalten var våt og svart av nattens dugg. Det luktet av jord og gran. Det er så lite som skal til, tenkte jeg. Jeg krysset veien og snudde meg en siste gang. Så gikk jeg inn mellom trærne og ble borte i skogen, som om jeg gikk gjennom et magisk speil i et eldgammelt eventyr.

Hele dagen gikk jeg rundt. Det regnet litt, så var det opphold. Så begynte det igjen å regne, og sånn holdt det på. Fuglesangen var en annen enn i april, selv om jeg den gangen ikke trodde det var mulig. Nå var det en vegg av lyd i skogen, og de løvtrærne som fortsatt var nakne i april, var innhyllet i en grønn tåke. Noen steder var bladene nesten helt usprunget. Andre steder var det kun små knopper på trærne. Det var en sein vår. Likevel så jeg mot åssider med ti nyanser av grønt, fra de lyseste bjørkene til de mørkeste grantrærne.
Jeg kom inn på en sti jeg aldri før hadde gått på. Skogbunnen var dekket med tepper av hvitveis. Langs bekkene vokste bekkeblom, og overalt hørte jeg svarttrostens karakteristiske fløyting. Hvis jeg stoppet og forsøkte å lokalisere hvor sangen kom fra, fant jeg den nesten alltid på den øverste greinen i toppen av de høye granene.
Jeg fortsatte på den ukjente stien, sjekket kartet, så at den etter alt å dømme ville føre meg tilbake til den gamle tømmerveien og deretter ned til min faste leirplass. Det var ingen grunn til at jeg skulel dra dit, egentlig var den jo plukket ut fordi snøen var så dyp i vinter. Nå merket jeg at jeg likevel ville dit, fordi jeg ikke var der i april, fordi jeg ville undersøke om det vaket i det lille tjernet og fordi jeg på en merkelig måte savnet denne ubetydelige flekken med jord og skog og myr og vann.

Klokka tre på ettermiddagen var jeg framme. Det var opphold, til og med gløtt av blå himmel. Jeg benyttet sjansen til å sette opp tarpet. Kanskje har jeg nevnt dette før, kanskje har jeg nevn det flere ganger: Et tarp er en rektangulær teltduk med snorer i alle fire hjørner og på alle fire langsider. Det kan spennes opp nær sagt hvor som helst, og beskytter mot både regn og vind. Tarpet er det enkleste og beste friluftsutstyret jeg har. Jeg prater om tarpet i alle mulige sammenhenger, og siden nesten ingen mennesker vet hva et tarp er, og siden nesten ingen noen gang vil få bruk for et tarp, er det liten respons å få.
Jeg bestemte meg for å lage et telt av tarpet. Det ville trolig begynne å regne igjen, antakelig ganske kraftig, og derfor ville det være fornuftig å gjøre sidene så tette som mulig. Jeg spikket til en pinne på halvannen meter og dyttet den tredve centimeter ned i jorda. Jeg spikket til en annen pinne som var halvparten så lang som den første, og dyttet også den tredve centimeter ned i jorda. Deretter strakte jeg tarpet over de to pinnene, slik at toppen på hver pinne traff midten av hver kortside. Jeg trakk tarpet ned på hver side av pinnene, strammet til og festet bardunene i bakken. Resultatet ble et lavt, A-formet telt. Det var ikke plass til å sitte der inne. Men det var plass til å ligge.
Jeg krøp inn og la meg på magen på liggeunderlaget. Jeg kokte opp vann på primusen mens jeg holdt øye med tjernet. Ingen ørret hadde så langt vist seg, men så var det heller ingen insekter å se. Når vannet kokte, skrudde jeg av gassen og åpnet en pakke med Real Turmat. Chili con carne, det er den klart beste. Jeg helte kokende vann oppi og rørte rundt med en pinne, slik at innholdet ble tilstrekkelig fuktig. Så lukket jeg pakningen og lot den stå i fem-seks minutter for å godgjøre seg.

Etter middag ble jeg liggende under tarpet og kikke ned på tjernet. Det skyet til igjen, og kort tid etterpå begynte det å regne. Jeg var trøtt. Jeg hadde lyst på kaffe, men jeg manglet vann. Mens jeg lå der og vurderte om jeg skulle orke å gå ned til tjernet for å hente, sovnet jeg, og dillemmaet løste seg av seg selv. Da jeg våknet var regnet sterkere. Jeg hørte det før jeg åpnet øynene. Jeg ble liggende med øynene lukket mens jeg hørte hvordan det stadig tiltok i styrke. Det er lett å la seg lure av regndråper mot teltduk, lyden får det alltid til å virke som det er skybrudd utenfor.
Nå var det faktisk ikke så langt unna. Det dundret mot teltduken. Vannet begynte også å samle seg på bakken og renne inn gjennom åpningen i tarpet. Ikke mye, men nok til at jeg ble våt på buksa.
Klokka seks avtok regnet igjen. Soveposen var våt. Liggeunderlaget var vått. Men det var mildt og likevel ganske behagelig. I januar var jeg stivfrossen på dette tidspunktet av døgnet, jeg hørte buldringen fra isen nede på tjernet og det var for lengst blitt mørkt. Selv i april ble det minusgrader straks sola gikk ned. Nå var det 15 varmegrader til tross for at sola nesten ikke hadde vist seg.

Jeg lå under tarpet til klokka ble åtte. Så tok jeg fluestanga og gikk ned til tjernet. Jeg tok noen kast langs myrkanten, prøvde alle fluene jeg hadde med. Jeg gikk rundt hele tjernet og holdt på i flere timer. Ingenting skjedde, ingen fisk viste seg. Det begynte å mørkne, og omtrent samtidig begynte det å regne igjen. Jeg var kald. Min oransje goretexjakke bidro ikke lenger til å holde fuktigheten ute. Det var en dyr jakke av god kvalitet. På varebeskrivelsen sto det at den var spesielt mye benyttet av profesjonelle fjellførere i Alpene, og kanskje var det nettopp dette som fikk meg til å kjøpe den. En regndag i skogen og jakka slutter å virke. Jeg forbannet min manglende evne til å motstå produktreklamer og trasket over den søkkvåte myra og tilbake til tarpet.
Der inne var alt vått. Jeg krøp likevel inn og ble liggende. I flere timer lå jeg der i stummende mørke og hørte på regnet, og hadde Freud sett meg da, er det ikke umulig at han hadde tatt noen telefoner. Det var ikke direkte behagelig under tarpet, men jeg vennet meg på sett og vis til situasjonen, og det var en fin avveksling fra hjemmekontoret. Klokka var ett på natta da jeg bestemte jeg meg for å ta fatt på hjemturen. Det var sju timer til møtet i byen skulle starte. Jeg hadde et par timers gange før jeg ville være hjemme, dessuten måtte jeg dusje og henge utstyret og klærne til tørk og sjekke mailen for å finne ut hvor møtet skulle avholdes. Kanskje burde jeg også forberede meg litt.

Det regnet hele veien ned gjennom skogen. Jeg var så våt at jeg ikke lenger hadde noe å tape. Det var i seg selv befriende. Her går en mann som er våt helt inn til skinnet, så bare fall, regn, han bryr seg ikke lenger om deg! Nede ved lunsjplassen stoppet jeg. Jeg tok av meg goretexjakka og regnbuksa og underbuksa, som var av bomull og sikkert veide halvannen kilo i våt tilstand. Til slutt sto jeg der i stummende mørke med fjellstøvler, ullsokker, ulltrøye, ullstillongs og en dryppende sekk på ryggen. Alt var vått, men det varmet likevel. Jeg fortsatte nedover den evige tømmerveien mens jeg tenkte på Freud og Fuggeli.
Jeg har ingen dødsdrift å snakke om og noe mer aggresiv enn når jeg tar fram Jan Baalsrud-argumentet, blir jeg sjelden. Jeg liker å gå alene i skogen om natta kun iført tynt ullundertøy, men jeg kan også være en sosial type som trives på fest. Utfordringen i mai er å finne balansen.
Kanskje fins det andre som har det som meg, kanskje er jeg bare i utakt med tiden. Uansett vil jeg runde av denne etappen av mikroekspedisjonen Tolv netter i Nordmarka med et sitat fra en jeg en gang kjente og som avsluttet nesten alle setninger han uttalte med følgende visdomsord: Folk er, når alt kommer til alt, ofte veldig forskjellige.

SLUTT