Tolv netter i Nordmarka

Juni. Naturens hemmeligheter

Sommer i skogen. Sola skinner og fuglene synger. Så hvorfor tenker jeg på huldra og nøkken? Hvorfor biter ikke ørreten? Hvem lager det langtrukne ulet jeg hører midt på natta? Og hva har den tyske sosiologen Max Weber med alt dette å gjøre?

DATO: 26.06.2014 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Torbjørn Ekelund

Akselerasjonen i naturen tiltok. Alt gikk stadig fortere. Det ble juni. Tilvenningen til den nye årstiden var gjennomført, og vinteren var bare et fjernt minne. Det nærmet seg årets lyseste døgn, 21. juni, et av kalenderårets to store vendepunkter. Naturen er full av vendepunkter, hvert døgn, hver time skjer det noe uforutsett. Men det finnes bare to overordnede vendepunkter som er stabile fra år til år, for sånn er naturens elementære logikk: Den blir lysere helt til den blir mørkere. Den blir varmere helt til den blir kaldere.
Juni begynte med de samme milde temperaturene som hadde preget siste halvdel av mai. Så kom regnet. Store nedbørsmengder sammenfalt med at snøsmeltingen i fjellet skjøt fart. Resultatet var flom over store deler av Østlandet. Dette er manifestasjonen av den tregheten i systemet som meteorologene alltid snakker om, tenkte jeg der jeg satt på hjemmekontoret og leste nettaviser. Når det endelig er blitt sommer, da kommer vinterens siste rester i inn bakdøra forkledd som iskaldt, grumsete flomvann som skyller ned fra fjellene, gjennom daler og sokkelleiligheter, over dyrket mark og gårdstun og parkeringsplasser på sin vei mot havet.
Det var tidlig morgen på årets lyseste dag. Som i april hadde jeg tenkt meg til et annet område av Nordmarka enn der det lille tjernet lå, og også denne gangen var årsaken at jeg var på jakt etter noe bestemt som ikke finnes der. Jeg kjente meg på tryggere grunn enn da jeg ville finne tiurleik i april. Også ubehaget fra mai var fraværende. Freuds teorier om aggresjonen og enkeltindividets konflikt med samfunnet var glemt. Den eneste følelsen jeg nå hadde var forventning til det som skulle komme.

Jeg kjørte nordover sammen med mine to kamerater, G og D. Vi er fluefiskere. Juni er vår tid. I løpet av noen korte uker i denne måneden finner alle de største begivenhetene i fluefiskerens liv sted, og den viktigste årsaken til det er, foruten ørreten, den mytiske døgnfluen.
G visste om et vann som skulle ha fine forekomster av den største av alle døgnfluer, Ephemera Vulgata. Siste halvdel av juni er tiden hvor den gjennomgår sin siste metamorfose og blir et landlevende insekt en kort stund før den dør. De kan være flere centimeter lange, de ser ut som små seilbåter der de sitter og tørker vingene på vannflaten før de letter og flyr videre. Vulgata er en døgnflue som utgjør et så stort måltid og representerer en så stor tilførsel av energi for ørreten, at det virker direkte usannsynlig at den skal kunne la være å spise dem. Forutsetningene for denne fisketuren var enkle: Dersom det klekket Vulgata, ville de største ørretene i vannet vake.

Vår tid kjennetegnes av rasjonalisering og intellektualisering og, fremfor alt, av avmystifiseringen av verden, hevdet den tyske sosiologen Max Weber. Jeg har det samme forholdet til uttrykket «avmystifiseringen av verden» som jeg har til Freuds «ubehaget i kulturen», som virket så relevant i mai. Jeg husker bare delvis hva det betyr, men jeg tenker stadig på det og fyller det kanskje med mitt eget innhold.
Weber hevder, slik jeg husker det, at en viktig meningsdimensjon i menneskenes liv gikk tapt med den vitenskapelige revolusjonen. Der naturfenomener tidligere var ubegripelige, ble menneskene nødt til selv å fylle dem med mening. De skapte fortellinger og myter om disse naturfenomenene, og fortellingene hadde ofte en normativ innvirkning på menneskenes liv. Et tordenvær eller et vulkanutbrudd – eller for den saks skyld en flom – kunne tolkes som gudenes vrede, og menneskene måtte gå i seg selv og tenke: Hva har vi gjort for som har vekket deres harme? Har vi fortjent denne styggedommen? Hva kan vi gjøre for å unngå den i fremtiden?
Med den vitenskapelige revolusjonen kom forklaringene: Elektriske utladninger i atmosfæren. Utbrudd av flytende steinmasser fra jordas indre, forårsaket av høyt trykk. Snøsmelting i fjellet som sammenfaller med lavtrykk og store nedbørsmengder.
Der verden tidligere hadde vært mystisk, magisk, nesten, ble den nå fullstendig triviell. Det fantes bare tørre, empiriske fakta. Der menneskene tidligere hadde levd sine liv underlagt ytre instanser (Gud, kosmos, naturen), sto mennesket plutselig selv på toppen av skaperverket. Den vitenskapelige og industrielle og teknologiske revolusjonen la slik sett grunnlaget for den store utbyttingen av naturen som vi fortsatt opplever. Plutselig hadde menneskene ikke bare kunnskapen og midlene til å gå løs på naturen og forme den etter sin egen vilje. De hadde også overmotet.
Resten er historie. Naturfenomener ble analysert og forklart ned til minste detalj. De gamle fortellingene raknet. Verden ble avmystifisert, og en grunnleggende meningsdimensjon i menneskenes liv var tapt for alltid. Mener altså Weber. Og jeg. Om enn på litt forskjellige måter.

Vi ankom vannets sørside. Vi fant oss en odde som besto av et fjell og et flatt område med en og annen høy, slank furu. På vestsiden av odden lå en stor, grunn vik. På østsiden var bredden mer kupert, en stor flytetorv fantes der, samt en og annen vik med høyt, grønt gress i vannet.
Vi begynte å montere utstyret. Hele tiden løftet vi hodet og kikket utover vannet. Vi visste at tidspunktet på året var riktig, at tidspunktet på døgnet var riktig, at værforholdene var optimale. Alt stemte, og det var en sjeldenhet, for når man er tørrfluefisker er det nesten aldri noe som stemmer.
Vi festet hver vår vulgataimitasjon i enden av fortommen og ble sittende og vente. En imitasjon er en eksakt etterligning av det ekte insektet, og siden døgnfluen i sitt siste stadium før den dør, faktisk sitter på selve vannfilmen, fiskes disse imitasjonene flytende. Dette er det såkalte tørrfluefisket. Du kaster kun på vakende fisk, eller på fisk som på annen måte viser seg i overflaten. Ingen vak, ingen kast. Det har blitt mange turer i sistnevnte kategori.

Døgnfluene er eldgamle, primitive insekter som det finnes over 3000 arter av, spredt over det meste av verden. I Norge er det registrert i underkant av 50 ulike arter. Selve navnet døgnflue og den metaforiske bruken av det i vår dagligtale, indikerer at disse insektene har et kort liv. Det har de forsåvidt også, men det er lengre enn et døgn, og det man kan betrakte som ferdige insekter ved et skogsvann i juni, utgjør dessuten bare det aller siste, korte stadiet i disse skapningenes liv. Det er deres fullbyrdelse vi ser når de danser over vannet med sine store, gjennomsiktige vinger, og den eneste misjonen de nå har er å legge sine egg. Deretter kan de dø i trygg forvisning om at livsoppgaven er fullført.
På et tidspunkt letter døgfluen fra vannet og flyr innover land. Men før den gjør det, utgjør den det perfekte måltid for vannets ørreter. Når du ser en fisk vake i juni, er det store sjanser for at det er en døgnflue den tar. De har en utbredelse og fins i en mengde som gjør at de representerer en av ørretens viktigste næringskilder gjennom sommeren. At tørrfluefisket i det hele tatt skulle oppstå uten døgnfluene, er nærmest utenkelig. Det var disse insektene som fikk engelskmennene til å utvikle denne sporten, eller hva den nå skal kalles, på midten av 1800-tallet. Engelskmennene hadde tilgang på allverdens fjær fra sine tallrike kolonier, og de første fluenes utseende ble deretter. De satte også ut ørret som siden har befolket elvene i de samme fjerne himmelstrøk, noe som medførte at den i dag er en av verdens mest utbredte fiskearter. Engelskmennene har i det hele tatt vært relativt ubeskjedne når det gjelder å ta seg til rette i verden og påtvinge omgivelsene sine egne, sære tradisjoner.

Den første døgnfluen dukket opp etter ti minutter. Først var det ingenting, så satt det plutselig en vulgata der. Den var stor og praktfull, relativt sett var den så stor at den nesten var skremmende. Den bare dukket opp, som om den hadde materialisert seg i løse lufta.
Vi fortsatte å stirre. Vi så en til. Vi så to. Vi så fem. Vi så femten. Plutselig var de overalt i den lille bukta, men ingen ørret hadde ennå vist seg. Ofte tar det litt tid fra en klekking starter til ørreten begynner å vake. Den må oppdage insektene, selvsagt, men vel så viktig er det at den må få det inn i det bittelille hodet sitt at disse insektene er mat. Ørreten har hjerne på størrelse med en ert, det er ikke sannsynlig at den har noe velutviklet hukommelse. Snarere virker det som den glemmer nesten alt, eller at de erfaringene den til en hver tid ikke har bruk for, av kapasitetshensyn skyves inn i hukommelsens mørkeste avkroker. Når noe nytt inntreffer, som ørreten riktignok har opplevd før, men et stykke bakover i tid, da må informasjonen om dette nye hentes fram igjen – og det kan altså ta litt tid. Jeg liker å tenke på ørretens hukommelse som et rom som er så lite at det bare er plass til én karakter der av gangen. Hvis døgnfluene skal inn, må flyvemauren ut, hvis fjærmyggen skal inn, må vårfluene ut. Jeg vet ikke om det er nøyaktig slik den fungerer, men det gir mening å tenke sånn, og det korresponderer godt med den virkeligheten man kan erfare under en insektklekking.
For at ørreten skal huske at en vulgata, som den for alt vi vet ikke har sett siden i fjor, faktisk er mat, kreves et tilstrekkelig antall fluer på vannet. Kvantiteten gjør at ørretens reptilhjerne endelig gir beskjed til det mentale fjernlageret, aha, det er mat!, og når den først begynner er den ofte ikke til å stoppe. Hvis det er en stor klekking av et bestemt insekt på et bestemt stadium kan ørreten noen ganger bli så ensporet og fokusert på akkurat dette insektet, at den avviser alt annet som tilbys den. Mengden betyr alt. Det insektet det er mest av, blir for ørreten selve definisjonen på mat. Det er omtrent som om du hver eneste morgen måtte smøre tredve brødskiver med Nugatti til ungene før de omsider skjønte at det var mat, og begynte å legge i seg.

Med det moderne imitasjonsfiskets inntog på 1980-tallet ble vitenskapelighet et viktig begrep i fluefisket. Fluefiskeren kastet ikke lenger på måfå og med en vilkårlig flue i enden av fortommen. Han målte vanntemperaturen, undersøkte fiskens mageinnhold og bandt sine egne imitasjoner, kopier av de ekte insektene i deres ulike utviklingsstadier. På den måten innbilte imitasjonsfiskeren seg at han kunne forklare naturen ned til minste detalj, lure naturen på naturens egne premisser og eliminere sjansene for fiasko. Fluefisket ble en empirisk aktivitet der nøyaktige forhåndsberegninger skulle føre til et vitenskapelig korrekt resultat. Det lukter Max Weber lang vei av denne historiske utviklingen, men heldigvis viste det seg at menneskets vitenskapelige kompetanse også her har sine grenser.

Vulgataene fortsatte å klekke, men ingen ørret vaket. Først var vi forundret og tenkte at vakingen bare var litt forsinket, at det var som med Nugatti-metaforen, at det trengtes et visst antall for å sette ting i gang. Så begynte vi å innse at det kanskje likevel ikke ville skje noe.
G kom tilbake etter flere timer ute på en flytetorv. Der hadde han sittet i ro og ventet, G har for vane å gjøre det, og slik jeg kjenner ham ville det kostet ham lite å bli sittende der og vente på neste års vulgataklekking. D begynte å koke kaffe på en av de moderne trykkokerne som nå er å få, en propanbrenner der kokeenheten skrus fast i selve brenneren. Vannet kokte på et minutt, tre ganger så fort som det gjør på min mer tradisjonelle primus.
Fortsatt klekket en og annen vulgata. De ble sittende i flere minutter før de lettet, men ingen ble spist. Vi var enige om at vi aldri hadde opplevd noe lignende, og at dette var et klart avtalebrudd fra naturens side.
Etterhvert dukket det også opp enkelte vårfluer på vannet. Vårfluene klekker også i vannfilmen, men derfra og ut er deres oppførsel svært annerledes enn døgnfluenes. Der døgnfluene sitter som grasiøse seilbåter på vannet, durer vårfluene rundt som små, kompakte motorbåter. Det er noe innbitt og arbeiderklasseaktig over dem sammenlignet med døgnfluene, de skiller seg fra hverandre som alvene og dvergene i Ringenes Herre.
Vårfluene visste det ikke selv, men de hadde valgt å klekke på gunstigst tenkelige tidspunkt. Hva ørreten drev med der nede i mørket, var det ingen av oss som skjønte, men at det måtte være noe viktig, hersket det ingen tvil om. Den ville ellers ikke funnet på å la dette etegildet passere ubemerket. Ingen av vårfluene ble tatt. De fortsatte å surre rundt i det skrå ettermiddagslyset, og etter en stund mistet vi interessen for dem og lot dem uforstyrret holde på med sitt.

Det var blitt sen ettermiddag. Ingen av oss hadde lenger troen på at ørreten skulle vake. G og D pakket sakene sine. Det hadde ligget i luften en god stund at denne dagen ikke ville bli noen god fiskedag, så de bestemte seg for å vende nesen hjemover. De tok sekkene på ryggen, sa hadet og forsvant over furumoene.
Roen senket seg over vannet og skogen på årets lyseste kveld. Jeg ble sittende ute på odden med en gryende følelse av vemod, slik det alltid er når man er alene i skogen. Det var ikke lenger nødvendig å si noe, og når ingen lenger snakker, vendes oppmerksomheten mot omgivelsene. Lyset smuldret opp. Omgivelsene var fortsatt synlige, men mer kornete, som på et gammelt fotografi. Det var natt, men himmelen var likevel lys. Det vaket langs en odde på den andre siden av vannet. Det vaker alltid på den andre siden av vannet.
Jeg slo opp tarpet inntil en bergvegg innerst på odden. Jeg la ut liggeunderlag og sovepose og samlet sammen sakene mine. Demonterte stangen, la fluene på plass i boksen. Vulgataimitasjonene var brukt for første og siste gang dette året. Disse insektene hadde kanskje vært synlige i en uke i skogen, kanskje ville de være synlige i en uke til før deres tid over vann var slutt og de ville falle ned som såkalte spinnere. De var årets generasjon av Ephemera Vulgata, og dette var alt jeg så til dem. Når jeg kom tilbake i skogen i slutten av juli ville de for lengst være døde.
Jeg spiste knekkebrød med tubeost og drakk myrvann til kveldsmat. Kanskje er myrvann usunt i store mengder,  men jeg hadde ingen alternativer. Tyggelyden fra kjevene var høy og knasende i den stille midtsommernatten. Hvis huldra finnes ville hun høre dette. Og nøkken, helt klart nøkken. Tåken la seg over vannet, gråhvit og mystisk mot den store flytetorven. Klokken nærmet seg ett, det mørkeste tidspunktet på årets lyseste natt, og det var ikke mørkt i det hele tatt.
Jeg krøp inn i soveposen og tenkte på Max Weber. Dette tok han ikke høyde for, den tyske sosiologen, at til tross for all kunnskap vi besitter, skal det ikke mer til en enn ensom sommernatt ved et skogstjern før verden igjen fortoner seg mystisk. Det er slående hvor lite som skal til før man hensettes i en helt annen tilstand enn den alminnelige kritisk-rasjonelle. Der jeg lå under tarpet og stirret ut på vannet, var vitenskapelige forklaringer fullstendig ubrukelige. Hvis nøkken hadde dukket opp ute på odden, mørk og svær og dryppende, ville det ikke fortont seg urimelig i det hele tatt.

Jeg våknet klokka fire. Det vil si: Jeg våknet allerede i totiden av en merkelig, langtrukken fuglelyd. Et sørgmodig ul var det – ouuu, ouuu – flere ganger etter hverandre. Jeg ble liggende og lytte til dette ulet og kikke ut på vannflaten, blank og hvilende. Jeg sovnet igjen, men klokken fire var det på tide å stå opp.
Det var allerede lyst. Et kjøttmeispar med unger holdt til i en furu rett ved leirplassen. De var husokkupanter. I ren latskap hadde de overtatt en større fugls reir, for hullet var altfor stort. Jeg observerte dem også dagen i forveien. De fløy fram og tilbake til reiret, ut og inn, ut og inn, med insekter, larver, mark og biller i nebbet. De landet på en grein, virret med hodet, så etter farer, smatt inn i hullet, kom ut igjen og gjentok prosedyren. De tok ingen pause før i titiden på kvelden. Da holdt de opp.
Da jeg krøp ut av tarpet kvart over fire var de allerede på vingene. Jeg kokte kaffe og ble sittende og betrakte dem. Alltid må de være på vakt, disse kjøttmeisene, alltid må de frykte det verste. Kjøttmeisen kan ikke gå opp i ting, den kan ikke glemme tid og sted, for gjør den det står de i fare for å bli spist av noe som er større enn seg selv. Og det er mye som er større enn en kjøttmeis.
I naturen er døden overalt, hele tiden. De store spiser de små, og noe som er større en disse igjen, spiser dem. Sånn holder de på, hver og en av skogens innbyggere på sitt tildelte nivå i næringskjeden. Kvelden i forveien haddde jeg lagt merke til to bevere i en vik i vannets sørøstre ende, og det slo meg da at de to gnagemaskinene virket forbausende frigjorte fra denne evige multitaskingen. De var travle og jobbet på, men de hadde bare denne ene oppgaven og virket ikke like observante på omgivelsene. Kanskje har ikke beveren noen naturlige fiender i en norsk østlandsskog, for hvilket vesen i denne skogen skulle være i stand til å fange og spise en bever? Ingen, vil jeg tro, og derfor har heller ikke beveren noe utpreget fryktinstinkt. Den er velsignet med en tillit til omgivelsene og en tro på at det er mulig å konsentrere seg om oppgaven, jobbe i fred og fullføre et påbegynt arbeid uten fare for å bli forstyrret.
Jeg pakket sammen tarpet og fiskeutstyret og tok sekken på ryggen. Vannet lå stille, skodden hang tjukk innved land på den andre siden. Så tittet sola fram over åsene i øst. De første strålene fikk gresset på myrene til å blinke som diamanter og edelstener.
Det er lett å bli vemodig på årets lyseste dag. Det er lett å henfalle til pessimisme og negative tanker, men i naturen er det slik at den opplevde årstiden kommer etter den astronomiske. Slik flommen som forårsakes av snøsmeltingen i fjellet først inntreffer i juni, slik vil varmen fra sola først virkelig gjøre seg gjeldende i juli og august. Vann og fjell og landmasser skal varmes opp og kjøles ned, varmes opp og kjøles ned. Og det krever ikke mye innlevelse for å forstå at den prosessen er tidkrevende.
Klokka halv seks om morgenen satt jeg meg i bilen og kjørte hjemover. Irritasjonen fra mai var forsvunnet som dugg for solen, jeg var lutter harmoni og glede. Nå er jeg halvveis, tenkte jeg fornøyd der jeg humpet langs den smale tømmerveien. Nå er jeg halvveis. Det har gått bra så langt. Og herfra og ut blir det bare mørkere.

PS. Dagen etter at jeg kom hjem fra min juniovernatting snakket jeg med min kamerat T på telefonen. Jeg fortalte ham om den merkelige, langtrukne fuglelyden som hadde vekket meg i løpet av natta. T har tilbrakt atskillig flere netter enn meg i Nordmarka, han spurte hvor jeg hadde overnattet, og da jeg fortalte det ble han stille. Så sa han: Du er klar over at det fins et sagn om det stedet? Nei, svarte jeg, jeg vet ikke om noe sagn. Han fortalte. Angivelig skal en ung mor en gang ha druknet sitt barn i dette vannet, og folk sier at hun går igjen. Jeg takket T for opplysningen og sa at jeg er glad for at han valgte å vente med den til etter at jeg var kommet hjem. Jeg forklarte ham at denslags fort kan bli for mye for meg, at jeg blant annet har valgt ikke å se filmen Blair Witch Project fordi jeg er redd den ville ødelagt en viktig del av livet mitt, at den ville tvunget meg til å finne en helt annen interesse enn skogsturer, noe som praktiseres innendørs og i opplyste omgivelser, squash eller aerobics eller bingo eller vinsmaking. T humret på telefonen. Ikke et vondt ord om vinsmaking, sa jeg, men det ville ikke blitt det samme.

SLUTT