Tolv netter i Nordmarka

Juli. Folk i skauen

Det har ikke alltid vært den herskende mening at all fritid burde tilbringes i naturen. Også friluftslivet slik vi kjenner det, er en oppfinnelse.

DATO: 10.07.2017 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Torbjørn Ekelund

Mikroekspedisjonen er halvveis. Seks måneder er tilbakelagt, seks gjenstår. Siden jeg dro ut på min første overnatting i januar, har jeg mange ganger stilt meg selv spørsmålet: Hva er det egentlig du driver med? Sove alene i skogen en natt i hver av årets måneder, hva skal det være godt for? Jeg har hittil ikke klart å komme opp med noe bedre svar enn at jeg alltid har likt å være i skogen, og at jeg alltid har tenkt på den som en arena for rekreasjon. Frisk luft, bruke kroppen, være mer oppmerksom på omgivelsene enn jeg ellers er, fiske, ta bilder, brenne bål, sove ute. Det er en klisjé. Stor er den også. Men det gjør den ikke mindre sann av den grunn.

Mange nordmenn tenker som meg, og juli er måneden hvor de fleste gjør alvor av vinterens drømmer. Antallet teltnetter er høyere da enn på noe annet tidspunkt i året. Ryggsekker og myggmiddel og soveposer og liggeunderlag og primuser og kaffekjeler og fiskestenger – alt tilhører en grunnutrustning vi er oppdratt til å tenke at det er nødvendig å være i besittelse av dersom du skal leve et fullverdig liv i dette landet.
Sånn er det selvsagt ikke. Denne forestillingen er resultat av en helt bestemt historisk tradisjon og et særegent natursyn, og jeg har den største respekt for alle dem som velger å la skog være skog og heller lever sine liv i byen.
Jeg har ingen tro på at mennesket blir lykkeligere eller bedre av å være i naturen. Fritjof Nansen mente det. Arne Næss mente også det. Jeg tror det er å trekke det for langt. Det handler ikke om å være et godt eller dårlig menneske, eller om å leve et fullverdig eller amputert eller liv. Det handler om hvor man trives og hva man liker å drive med. For noen er shoppingturer til de store verdensmetropolene det foretrukne. For andre er det ensomme overnattinger i skogen. Og for ganske mange er det begge deler.

Folk som ferdes i skogen, lar det ofte skinne gjennom at de vurderer denne aktiviteten som mer høyverdig enn alle andre fritidssysler. De har en irriterende tendens til å ville påtvinge andre sine egne preferanser, både familier og enkeltpersoner.  I dette landet stiller de sterkt. De har tradisjonen i ryggen, men denne tradisjonen er kortere enn vi ofte tenker. Det har ikke alltid vært den herskende mening at all fritid burde tilbringes i naturen. Også friluftslivet slik vi kjenner det, er en oppfinnelse. For tusen år siden, eller tre hundre for den sakens skyld, bodde folk i naturen. De ble født der og de døde der, de visste ikke om noe annet, og at de derfor skulle gå rundt med en forestilling om friluftslivet som en slags motsats til deres daglige liv, ville være direkte usannsynlig.

Juli var mais rake motsetning. Det var ikke noe ubehag i kulturen, det var ikke egentlig noe kultur å snakke om i det hele tatt. Familien dro på hytta. Det var sol hver eneste dag. Vi badet og fisket og grillet og gikk turer, vi padlet kano og dro på utflukter og inviterte venner og spiste is. En kveld etter at ungene hadde sovnet, nakne og solbrune på dynene sine, fant jeg fram datamaskinen og ga meg til å kikke på bilder fra vinterens overnattinger. Det var en underlig opplevelse. Hundrevis av identiske motiver. Snø. Spor i snøen. Istapper.  Er det jeg som har tatt disse bildene? tenkte jeg. Har jeg virkelig vært der? Motivene fortonte seg uvirkelige der jeg satt. Likevel følte jeg en merkelig dragning mot dette landskapet, det rå ved det, det dramatiske og kompromissløse.
Allerede i midten av juli begynte kystlandskapet langsomt å forandre karakter. Der det ved feriens begynnelse hadde vært irrgrønt, var det grønne nå langsomt i ferd med å gå over i gult. Det skjer ekstra tidlig her hvor svabergene dominerer terrenget, hvor jordsmonnet er skrint og hele tilværelsen er sørvendt. Det var fortsatt noen dager til mikroekspedisjonens sjuende etappe, og jeg ble gående og lure på hvordan det så ut i skogen nå.
Ville den se annerledes ut enn i juni?
Ville det være gult og tørt også der?
Da jeg omsider dro av gårde, var det sen ettermiddag. Jeg sang høyt for meg selv i bilen og følte meg som en ualminnelig heldig type. Et ensomt overnattingsdøgn midt i juli. En ferie i ferien, en lykke midt i lykken.

Jeg skulle tilbake til tjernet, men denne gangen ville jeg gå dit fra en annen kant. På veien visste jeg at jeg kom til å passere flere større vann som er mye besøkt av familier, av sportsfiskere og bærplukkere og helt vanlige campingturister.
Jeg parkerte bilen og begynte å gå. Først langs en grusvei, omgitt av grønt på alle kanter, under trekroner som bredte seg ut over hodet mitt, som renset lufta og produserte livgivende oksygen for alle jordens skapninger, store og brusende, fulle av fugler og insekter og tett løvverk, under disse trekronene gikk jeg, med en mosedekket skogbunn som steg bratt på veiens vestside og en sildrende bekk på veiens østside. Liten nå, etter uker uten nedbør.
Jeg fortsatte innover i skogen mens jeg tenkte på Peter Christen Asbjørnsen, eventyrsamleren, som tilbrakte mye tid akkurat her. Det var i første halvdel av 1800-tallet, på et tidspunkt hvor begrepet friluftsliv ennå ikke var en del av den vanlige nordmannens vokabular. På Asbjørnsens tid levde de fleste mennesker i dette landet et friluftsliv i bokstavelig forstand. De var ute, ikke inne.

Friluftslivet slik vi kjenner det, er en oppfinnelse. Denne måten å være i naturen på ble brakt til landet av turister, gjerne overklassen, ofte fra England. Laksefiskere og tindebestigere som oppsøkte den urørte naturen og benyttet den norske lokalbefolkningen som guider. Som fjellførere. Som kleppere i elvene.
Henrik Ibsen regnes som den første som benytter begrepet friluftsliv. Det fins i diktet «På Viddene», som ble utgitt i 1859. Bare ni år seinere, i 1868, blir Den Norske Turistforening stiftet, så friluftslivet slik vi kjenner det i dag, ble etablert og organisert i den siste halvdelen av 1800-tallet. Fritjof Nansen er den som aller tydeligst har formulert det som siden har blitt den herskende norske forestillingen om friluftsliv og koblet den til begreper som naturlighet, opprinnelighet, sunnhet og identitet. Lignende tanker finnes hos Arne Næss og de såkalte økosofene.
Der jeg gikk var jeg likevel mer opptatt av Peter Christen Asbjørnsen. Han gikk nemlig selv her for over 150 år siden. Og hans motiver var forbausende like de jeg selv har for å ferdes i skogen.
Asbjørnsen har også sin plass i norgeshistorien, men han er først og fremst kjent som eventyrsamler. Ikke like mange vet at han var blant de første i norsk litteratur som formulerte noen av de tankene som siden er blitt liggende som selve grunnfjellet i vårt forhold til og vår forståelse av naturen. Først i fortellingen Sommernatt på Krogskogen, senere i En natt i Nordmarken. Begge ble skrevet et drøyt tiår før Ibsen brukte begrepet "friluftsliv" for første gang. Asbjørnsen bruker ikke begrepet friluftsliv, men det er likevel nøyaktig det han bedriver. En natt i Nordmarken åpner med disse berømte setningene:

En julidag gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme byen min vandrelyst og all min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene.

Allerede i disse første linjene ligger kjernen til de verdiene mange av oss i tillegger friluftslivet: frihet, ro, ettertanke, en tilværelse nærmere det opprinnelige, det vi egentlig kommer fra. Det er et forbausende sammenfall mellom grunntanken i disse setningene og hovedtankene i Nansens og Næss' senere og mer programmatiske essays. At jeg liker Asbjørnsens fortelling ekstra godt, er ikke bare fordi den kom før både Nansens og Næss', men også fordi den handler om en så liten tur. Asbjørnsen har knapt med tid til rådighet. Det er en mikroekspedisjon han legger ut på. Nå var det riktignok mer villmark mellom Karl Johans gate og hjertet av Nordmarka på hans tid enn i vår. Allerede oppe på Sankthanshaugen snudde folk som gikk søndagstur fordi de fryktet å bli angrepet av ville dyr. Men likevel.
Asbjørnsens starter nede i Kristiania, går oppover i Maridalen, over Kamphaug, han ser Skjærsjøen blinke nede mellom furuene, følger Bjørnsjøelva opp til Bjørnsjøen og fortsetter videre innover.
Han møter to markafolk, Elias fisker og en mann han bare refererer til som hadelendingen. Det blir kveld. De sitter ved bålet, de forteller historier, det vil si, Elias fisker forteller, de andre lytter. Han forteller om huldra, om skatter og skattegravere, om en sølvåre så tykk som en tømmerstokk på bunnen av Blankvann, om blå, uforklarlige lys i skogen om natta, julebukker og bjørner og udyr av uante dimensjoner, om hvordan nissen huserte ved Sandungen, «og meget mere, som hadde tildradd seg i Nordmarken i gamle dager». Til tross for overtroen og mørket og Elias' urovekkende historier hviler det en stemning av ro og fordragelighet over fortellingen.
 

Jeg hadde nesten ingenting med meg på min juliovernatting. Jeg hadde ikke en skreppe, som Asbjørnsen antakelig hadde, men jeg hadde en liten sekk med det aller mest nødvendige, og etter to uker på hytta med vedhogst og trillebårkjøring og mye fysisk aktivitet var jeg blitt lettere og sterkere i kroppen.
Jeg kom forbi et stort vann da sola var i ferd med å gå ned bak åsene i vest. Et par med påfallende stor aldersforskjell, eller en mor og en sønn, hadde slått opp teltet sitt på den første naturlige leirplassen. Jeg gikk utenom i en stor bue, jeg hadde ikke lyst til å prate med noen. Paret hadde tent bål og strukket en tørkesnor mellom to trær. Den var full av klær, det så ut som de hadde vært der en stund, eller de hadde bare et voldsomt forbruk av klesplagg, kanskje fordi de var nyforelsket tross aldersforskjellen, at de likte å pynte seg for hverandre der inne i skogen og stadig måtte inn i teltet for å skifte til nye antrekk.
Jeg fortsatte langs vannets østside. Jeg passerte en familie på tre, mor, far og en liten datter. Datteren vagget rundt i vannkanten mens moren og faren fulgte vaktsomt med. Som hegrer sto de der, stive i kroppen og med oppsperrede øyne, årvåkne, for vannet var mørkt og bunnen var myk og mudrete, og jeg tenkte at jeg visste nøyaktig hvordan de hadde det. De hadde satt opp telt. De skulle åpenbart overnatte.
Et stykke lenger ut passerte jeg en far og en datter på omtrent samme alder, også de hadde satt opp telt. Så gikk jeg rett på fire kamerater som lå og halvsov i lyngen med hver sin fiskestang ved siden av seg. De fikk meg til å tenke på de fire vennene i Lars Saabye Christensens roman Beatles. Også de krysser Nordmarka i sommerferien.
Jeg nikket hei til kameratene og fortsatte videre. Ytterst på en halvøy fant jeg en fin odde med et solvarmet svaberg som skrådde ned i det dypblå vannet. Der slo jeg meg ned uten egentlig å vite hvorfor. Jeg hadde ingen andre planer enn å bli sittende der en stund før jeg fortsatte videre rundt vannet og oppover mot mitt eget tjern.
Gjennom hele dagen hadde det vært skyfri himmel og solgangsbris. Svalene fløy høyt og en musvåk jamret over åsen på den andre siden. Det var en sånn kveld hvor alt er stabilt og forutsigbart i naturen. Vannet lå speilblankt, trærne sto tause, himmelen ble dypere blå i øst, og det var vanskelig å forestille seg at naturen overhodet kunne se annerledes ut enn den gjorde akkurat da.
Men idyll er til for å brytes. På motsatt bredde begynte faren i den lille trebarnsfamilien å kjefte på datteren. Han ville ha henne til å stille opp på et bilde, men datteren hørte ikke etter. Stå der! Sånn ja! Helt stille! Nei, nei, nei! skrek faren, uvitende om hvor godt lyd bærer over stille vann. Stemmen hans ble stadig mer desperat og skingrende. Datteren sa ingenting. Moren sa ingenting. Kunne han ikke bare slippe dette fotoprosjektet, visste han ikke at unger aldri orker å posere på den måten, visste han ikke at det eneste han ville ende opp med, var et oppstilt motiv med misfornøyde modeller?
Faren fortsatte å mase, stadig mer intenst. Jeg tenkte at denne turen opprinnelig var hans idé. Datteren hadde ingen begreper om friluftsliv, selvsagt, og moren hadde antakelig forutsett at dette kom til å skje. Kanskje hadde hun gruet seg, fordi hun visste at mannen hennes kom til å bli overtent, at han for en gangs skyld følte at han var i førersetet, at han nå skulle vise dem en barsk og nådeløs tilværelse i en tid hvor nesten alt dreier seg om bleieskift og morgensamtaler med barnehagepersonell om matallergier og konsistensen på barnets avføring. Jeg så dem for meg. Kanskje var det for mye av alt der borte langs bredden. Kanskje innså de at de hadde tatt seg vann over hodet og at overnattingsturer i telt aldri blir sånn som man tenker at de skal bli når man sitter hjemme og planlegger. Jeg kjente meg igjen. Det kunne vært meg.
Det lille som var igjen av idyll ute på odden, ble i samme øyeblikk effektivt utradert av en sverm med knott som bestemte seg for at mitt hode skulle utgjøre denne sommerkveldens siste tilholdssted. Først lot jeg dem holde på, i et slags fåfengt håp om at hvis de bare ikke fikk noe oppmerksomhet, ville de fly videre. Men knott er knott. De er ikke som unger eller mobiltelefonselgere. Sammen og hver for seg boret de seg inn i alle kroppsåpninger, i øyne og nese og ører, de trengte bare noen sekunder, så var de der, og de var så små at det var nytteløst å forsøke seg på noe målrettet forsvar, slik man tross alt kan mot mygg, i hvert fall under noenlunde normale forhold. Var jeg opptatt med hendene i mer enn tre sekunder, var knotten overalt. Jeg visste at de ville gi seg når det ble skikkelig mørkt, men så lenge aktet jeg ikke å vente.

Jeg tok sekken på ryggen og fortsatte gjennom skogen, langs en smal sti som ledet mot toppen av en ås. Det var merkbart mørkere enn i juni, men fortsatt mer enn lyst nok til at hodelykt ikke var noe jeg tenkte på. Da jeg kom til toppen av åsen, fulgte jeg åskammen til jeg visste at jeg var på høyde med det lille tjernet. Jeg fortsatte gjennom blåbærlyng og over myrer. Da jeg kom fram, var det blitt så mørkt som jeg antok det kom til å bli denne julinatten. Jeg tente bål og spente opp tarpet, og da glørne var nesten slukket, helte jeg vann over restene og la meg til å sove.
Jeg våknet tidlig som alltid. Været var det samme, blå himmel, ingen vind. Men fuktigheten var høyere nå, undersiden av tarpet var våt, og i gresset på myrene blinket det i dråper på spindelvev. Jeg kokte vann på primusen og laget kaffe. Livet var fint. Jeg skulle ikke tilbake til hjemmekontoret. Jeg skulle tilbake til ferien og hytta ved sjøen.
Asbjørnsen må ha hatt det på en lignende måte på sin vandring gjennom Nordmarka, tonen i fortellingen antyder i hvert fall en mann som er i sitt ess. Han gir ikke noen uttømmende analyse av hvorfor han føler seg så hjemme i skogen, han konstaterer ganske enkelt at byen er klam og trykkende, mens skogen er det motsatte.
Ikke på noe tidspunkt uttrykker teksten misnøye, ingen steder er beskrivelsene negative. Bortsett fra i åpningssetningene, men der er all negativitet rettet mot byen. Asbjørnsen var en naturromantiker, han så først og fremst det han ville se. Og så er det et annet trekk ved En natt i Nordmarken som ofte har slått meg. Den versjonen jeg selv har lest, og som jeg tror er den originale, er så uryddig og springende, både når det gjelder tegnsetting og grammatikk, at det innimellom kan være vanskelig å få med seg innholdet. Jeg liker å tenke at forklaringen er denne: Kanskje Asbjørnsen kom hjem fra sin skogstur og satte seg til å skrive på et kvistværelse nede i Kristiania. Kanskje han skrev ut historien i ett eneste drag, innså at det var noen feil der, men kjente dragningen mot nye eventyr og tenkte: Jeg gir pokker i rettskrivningen, den kan noen andre ta seg av! Jeg drar heller til skogs og finner en ny historie!

SLUTT