Tolv netter i Nordmarka

April.
SKOGENS RO (NOT)

April er multitaskingens tid. Slik sett minner naturen atskillig mer om det moderne næringslivet enn vi liker å tenke.

DATO: 24.04.2014 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Kristian Bålsrød

Forskjellen på å overnatte alene i skogen og å overnatte sammen med andre er så stor at den umulig kan overdrives. Det spiller ingen rolle om du har med deg én venn eller tjue. Alene eller ikke alene, det er spørsmålet. Forskjellen gir utslag helt ned i de minste detaljer, men viktigst: Når du er alene opphører snakkingen. Du lager ingen lyder selv, annet enn de føttene dine skaper når de treffer skogbunnen. Og disse lydene vil du instinktivt forsøke å begrense så mye som mulig. Når du er alene lister du deg uten at du egentlig er klar over det, særlig etter at det har blitt mørkt. Du vil ikke forstyrre og du vil ikke bli lagt merke til. Sånn er det bare. Denne varsomheten medfører i sin tur at du ser og hører mer av alt som foregår rundt deg. Uten frykt for å overdrive vil jeg hevde at du ser og hører nesten alt når du er alene i skogen og nesten ingenting når du er sammen med andre.

Det er en mild og solfylt formiddag i siste halvdel av april 2013. Jeg står på veien utenfor firemannsboligen med en svær sekk ved føttene. Det gule fjorårsgresset i veikanten har fått selskap av ett og annet grønt, og på trærne er knoppene blitt merkbart større de siste dagene. Asfasten er tørr og lys, det slår en deilig varme opp fra den. Fra hagene hører jeg latter og barnerop, lav summing fra de voksnes stemmer, klirring i kaffekopper, den karakteristiske knirkingen i elastikk som strekker seg når barneføtter lander på trampoliner.
I følge tradisjonen står jeg her på terskelen til en ny årstid, våren, den mest bejublede av dem alle. Metafor for all verdens positive ting, fødsel og kjærlighet og håp og lykke og nye sjanser der de forrige ble forspilt.

Ekspedisjonens fjerde etappe skiller seg fra de tre foregående på to vesentlige områder og jeg er, når sant skal sies, skeptisk til dem begge. Det er min egen feil, men her jeg står og venter kan jeg ikke lenger forstå hvorfor jeg la opp til disse to forandringene nå som jeg virkelig var kommet i siget.
For det første skal jeg ha med meg en turkamerat. Fotograf Kristian Bålsrød, som har praksis i Harvest, skal ta bilder og filme og på den måten dokumentere denne lille begivenheten. Jeg har ingenting usnakket med Kristian, han er et utmerket menneske på alle måter, men det er ikke til å komme fra at han er et menneske, og så langt har hensikten vært å klare seg uten nettopp dem.
For det andre går ekspedisjonen for første gang til et annet sted enn det lille tjernet. April er måneden hvor de store skogsfuglene gjennomfører sine urgamle paringsritualer, og et delmål med denne etappen er å få se en såkalt leik. Tiur eller orrfugl eller begge deler. Vi tar det vi får. Den gamle leirplassen ved tjernet er neppe noe egnet sted, derfor skal vi lenger nord i Nordmarka, til et område der det visstnok skal finnes gode spillplasser.

Jeg blir stående i vårsola og irritere meg over disse to forandringene, og kanskje særlig over den siste. Det var meningen at denne ekspedisjonen nettopp ikke skulle ha noe mål, slik vanlige ekspedisjoner har. Jeg ville gå i sirkler der de andre går rett fram, og i vinter lyktes jeg ualminnelig godt med akkurat det. Men så, i et øyeblikks uaktsomhet, glemte jeg det hele og besluttet at tiurleik var målet i april.
Tanken gir absolutt ingen mening her jeg står og venter på fotograf Kristian. Han ringer og sier at han blir litt forsinket. Når han omsider kommer kjørende, en stor mann i en liten bil, vitner hele hans væremåte om at han har dårlig samvittighet. Jeg liker å tenke at det er fordi vi skal til skogs, fordi han har en instinktiv respekt for det som nå ligger foran ham - og fordi det aner ham at er det noe skogsfolk ikke kan fordra, så er det at folk ikke er presise.
Denne tanken gjør meg straks i bedre humør. Vi lemper utstyret i bilen og kjører ut av Oslo, nordover, forbi drabantbyene og videre oppover Riksvei 4. Mens vi kjører legger jeg ut om tiurleik og spillplasser. Jeg sier:

Glissen skog, helst furu, gran kan også gå, helst gammel, ny kan også gå, gjerne myr, men ikke nødvendigvis, gjerne ved vann, men ikke et must, nå er den beste tiden, men det  kommer an på temperaturen, tiuren ankommer spillplassen om kvelden, den sover i trærne, leiken begynner tidlig om morgenen, vi må holde oss kamuflert, være helt stille, følge godt med.

Kristian tror antakelig at jeg vet hva jeg snakker om, men det gjør jeg ikke. Kristian synes i det hele tatt å ha en overdreven respekt for min kompetanse som skoggangsmann, og derfor unnlater jeg å gjøre noe nummer av at jeg kun har sovet tre netter ute alene, i hvert fall i moderne tid. Det føles på en måte fortjent at jeg det neste døgnet kan nyte en viss anseelse.
Kristian sier at han gleder seg til en natt i skogen, men han er usikker på utstyret. Han har gode sko og en solid turbukse, men han har hettegenser i bomull og en sovepose som ser urovekkende tynn og gammel ut. Jeg nevner ikke at det etter all sannsynlighet kommer til å bli en iskald natt. At det er fint vær og skyfrihimmel nå, betyr at det blir lavere temperaturer til natta fordi all varmen forsvinner opp i atmosfæren når det ikke er skyer der som kan isolere. Soveposen hans er for tynn, jeg kan allerede nå fastslå at han vil få en ubehagelig natt under åpen himmel. Men det er for seint å gjøre noe med det, og han vil neppe ta sin død av det.

Vi forlater riksveien og fortsetter videre på en skogsbilvei. Veien stiger hele tiden, og på toppen av åsen,  to–tre hundre høydemeter opp fra dalen, flater skogsbilveien ut. Jordbrukslandskapet under oss strekker seg nordover og vestover så langt jeg kan se. Det er våronn der nede, åkerlapper overalt, små og store, brune og grønne. Og fjellene lengst borte, blålige, innhyllet i noe som minner om varmedis.
Veien stopper ved en bom ved en stor parkeringsplass. Vi parkerer, tar sekkene på ryggen og legger i vei.
Grusveien er bløt og sølete. Telen er åpenbart nettopp gått her, mens den fortsatt sitter i langs den snødekte veikanten. Etter en halv times gange skjærer vi av fra skogsbilveien og følger en sti som så vidt er synlig mellom de nakne løvtrærne. Stien har en gang vært en gammel kjerrevei. I følge kartet vil den lede ned mot et område med tre småvann og en stor, sammenhengende myr. Hvis jeg har forstått mine informanter riktig, er disse områdene en yndet spillplass for storfugl. Tiuren inne i skogen. Orrfuglen på de åpne myrene.
Det er ikke mange kilometrene å gå, derfor tar vi oss god tid. Vi kikker etter blåveis, men ser ingen. I nordhellingene ligger snøen fortsatt dyp, selv om den er grovkornet og råtten. Vi er glade og opprømte slik man ofte blir når man er i skogen en mild vårdag, og mennesker som er glade og opprømte har en tendens til å prate mye. Jo mer lyd vi lager, desto mindre lyd lager skogen rundt oss. Jo mer vi skravler, desto mindre legger vi merke til.
Vi sjekker kartet. Vi har ikke fulgt godt nok med, vi har gått for langt. Vi snur og går tilbake, så forlater vi stien og beveger oss nedover mot dalbunnen, dit vi antar at vannene og den store myra befinner seg. Vi kaver oss gjennom en tett, ung bjørkeskog. Så flater terrenget ut og vi kommer inn i et åpnere område dominert av furu.
Dette er tiurland, tenker jeg, mens jeg stirrer vaktsomt til høyre og venstre. Kristian er rett bak meg. Vi begynner å hviske til hverandre. Det er ingen grunn til å tro at vi skal se tiur nå, midt på dagen, men jeg liker tanken på at vi sniker oss rundt på denne måten. Dessuten har jeg etter mange år som fluefisker lært at man aldri riktig kan vite med naturens skapninger. Ikke sjelden foretar de seg merkelige ting som strider mot alt det de ellers driver med, og skogsfuglene er nå så fulle av hormoner at de er på randen av galskap. Alt kan skje, så det gjelder å være forberedt. At Kristian går rett bak meg med sitt filmkamera bidrar også til at jeg forsøker å snike meg rundt på en så grasiøs og liketil måte som mulig.

Jeg sier til Kristian at planen er å blinke ut noen områder som virker lovende, og så oppsøke dem igjen grytidlig i morgen. Det er min plan, og når man ser etter et bestemt terreng på denne måten, da er det gjerne sånn at man synes man ser dette terrenget overalt. Hver kvadratmeter virker lovende, og sånn er det også nå. Vi noterer oss de ulike plassene og bestemmer oss for å vende tilbake i grålysningen.
Nå er vi sultne. Vi vil ut av denne tette skogen, vi vil tenne bål og finne oss en leirplass, men så snubler vi helt tilfeldig over et skjelett av et stort rovdyr og blir stående ordløse og stirre på det.
Skjelettet har lange, spisse hjørnetenner og selve kroppen er omkring en meter lang. Det er helt komplett. Det ligger på siden, sammenkrøpet og litt nedsunket i skogbunnen. En gang var dette skjelettet et dyr. Kanskje har dyret vandret omkring i disse traktene, kjent at kreftene langsomt har tatt slutt og i stum forundring over denne ukjente kroppslige forandringen lagt seg ned for å hvile litt. Så har livet dets endt akkurat her. Pelsen og kjøttet, hud og sener og innvoller, alt har blitt spist eller det har forvitret, men skjelettet har blitt liggende, uvisst hvor lenge, uten at noen har sett det før nå.
Vi er de første, sier Kristian, kanskje det er en ulv?
Jeg svarer at jeg ikke aner, men det er for stort til å være en rev og det har ikke hodeformen til en gaupe. Jerv kan det heller ikke være, så da gjenstår vel bare ulv og hund. Vi blir enige om at det må være det siste, det kan ikke finnes noen annen forklaring. Restene av det som var en hund ligger her, og noen har engang savnet den. Vi blir stående der i skogen og stirre på skjelettet en god stund. Så river vi oss løs og går videre.

På 1990-tallet ble begrepet multitasking innført i det norske arbeidslivet. Som med mye annet som ble innført i arbeidslivet på 1990-tallet – åpne kontorlandskap og sparkesykler i korridorene og joggesko til dressen og teambuilding og kaffeautomater – ble også multitaskingen omfavnet av den moderne, norske næringslivslederen. Multitasking betyr å gjøre flere ting samtidig. Og hvis multitasking faktisk skal være nødvendig, så må det betyr at alle ansatte til enhver tid har så mange ting de må gjøre, at hele organisasjonen kollapser dersom de ikke multitasker. Svarer på eposter mens de sitter på do, snakker i telefonen mens de skriver reiseregning, spiser lunsj mens de leser møtereferater.
Multitasking forutsetter en bestemt kognitiv evne, og den evnen heter simultankapasitet. Hvor god du er til å multitaske betinges av hvor stor simultankapasitet du har. At psykologer og hjerneforskere betviler om det overhodet er mulig for den menneskelige hjerne å tumle med to tanker samtidig, affiserer neppe sparkesykkelkongene, verken da eller nå. Slik jeg har forstått det, er den alminnelige oppfatning at det ikke lar seg gjøre, men at hjernen derimot er i stand til å skifte fokus veldig raskt, fra det ene til det andre og tilbake igjen. Simultankapasitet blir dermed synonymt med fravær av konsentrasjon, det motsatte av fordypning. Resultatet blir at en hel masse mennesker gjør en hel masse ting, men at ingen lenger gjør noe skikkelig.

Multitasking er et stikkord for naturen i april, men i motsetning til hvordan det er i næringslivet, er denne egenskapen ikke innbilt og jålete, men direkte livsviktig for naturens innbyggere. Etter måneder i dvale eksploderer naturen. Der det for bare noen uker siden var dødt og stille, yrer det nå av liv. Årsaken er like enkel som den er åpenbar. På våre breddegrader må alt skje i løpet av disse korte vårukene dersom avkommet skal rekke å vokse seg sterkt nok før vinteren kommer. Multitasking er en absolutt nødvendighet for dyrene og fuglene og alle de andre skapningene som har naturen som sitt hjem. Å gå opp i én ting innebærer den sikre død. Å konsentrere seg er i naturen det samme som ikke å konsentrere seg. Dens innbyggere skal nå finne en make, bygge et bo, verne om sin eiendom, holde konkurrenter unna, spise andre, men unngå å bli spist selv.
Forestillingen om skogens ro er aldri mer malplassert enn om våren. Det er kaos og industri fra morgen til kveld, et mylder av intens virketrang, knappe tidsfrister, ambisiøs grûndervirksomhet, krangel om eiendommer og fleksing av muskler. Og under det hele lurer den evige kjønnsdriften, på en og samme tid roten til alle konflikter og årsaken til at livet opprettholdes og videreføres.

Vi fortsetter gjennom skogen. Vi er helt stille nå. Kanskje er det funnet av skjelettet som er årsaken, det er ikke til å nekte for at det gjorde et visst inntrykk. Resultatet er uansett at fuglesangen rundt oss tiltar, eller kanskje har den vært der hele tiden uten at vi har lagt merke til den. Vi trasker etter hverandre gjennom dette bruset av nytt liv, solstrålene skjærer gjennom den åpne skogen og får det til å blinke og glitre i den fuktige skogbunnen.
Vi kommer fram til det første vannet, krysser den første myra, fortsetter gjennom et skogholt og kommer ut på en større myr som leder ut til et annet vann. Flere steder er den 30–40 meter bred fra vannkanten og inn til der skogen begynner. Til sommeren vil det yre av liv her, men nå ligger myra død og livløs. Noen steder er den bløt, andre steder fortsatt frossen.
Vi finner en plass som er egnet til å slå leir på. Det er en liten forhøyning på myra som ligger i tilknytning til noen bjørketrær. Her er bakken hardere og tørrere. Dessuten ligger leirplassen et stykke unna det området jeg har størst tro på at skogsfuglen vil trekkes mot. For alt jeg vet tar jeg helt feil. Kanskje har vi lagt oss til midt på spillplassen, men noen sjanser får man ta i livet og et sted må vi tross alt være.
Kristian vil filme at jeg finner ved. Jeg klarer ikke å la være å gjøre meg til, jeg vil så gjerne at alt jeg gjør skal fremstå kjent og dagligdags for meg. Jeg brekker av noen tørre greiner innerst på en gammel, krokete gran. Greinene er beinharde og ganske tjukke, det smeller når de omsider knekker. Den ene greinen slår inn i hånda mi og skaper et stort kutt. Blodet renner. Det gjør veldig vondt, men jeg later som ingenting.

Mens vi holder på der på myra går ettermiddagen langsomt over i kveld. Sola henger fortsatt over åsen og gjør det varmt og behagelig. Vi rigger oss til og pusler med leiren. En stabel tørrved ligger allerede klar på bålplassen. Vi spikker tilstrekkelig med friskt granbar til at det kan utgjøre en seng til hver av oss, plasserer liggeunderlagene på toppen og soveposene oppå der igjen. Telt har vi ikke med oss, men vi bruker tarpet som et siste underlag så ikke fukt skal trenge gjennom. Så tenner vi et stort bål, setter oss ned og der blir vi sittende.
Vi spiser og prater, vi drikker whisky og har det på alle måter utmerket. Kristian er en trivelig fyr, blid og interessert, nysgjerrig på alt han ser rundt seg, innstillt på å lære om både det ene og det andre. Jeg forklarer som best jeg kan, og jeg tenker at det slett ikke var så dumt at jeg inviterte ham med på denne turen. Hadde jeg vært her alene nå, ville jeg sittet helt stille og lyttet, anspent og årvåken. Så ville jeg krøpet inn i soveposen og lengtet etter morgenen.

Klokka elleve lar vi bålet brenne ut og kryper ned i soveposene. Omtrent samtidig kommer to traner flyvende over vannet. De kommer sørfra, lyden går foran dem, suset fra de store vingene og de tunge kroppene, og der er de, grå og utydelige og spøkelsesaktige, som to flakkende sjeler i vårkvelden.
Kristian har gjennom hele kvelden uttrykt stor beundring for min oransje sovepose og tilsvarende skepsis til sin egen blå. Han har hatt den i mange år, forteller han, det er ofte sånn med soveposer, du får en av foreldrene dine rundt konfirmasjonsalder, og siden følger den deg. Fibrene isolerer dårligere etter år i kompresjonstrekk og det finnes en ikke ubetydelig produktutvikling også på dette feltet, noe som selvsagt har resultert i at det som virket bra på 1980-tallet, i dag er fullstendig avleggs.
Kristian rapporterer fra soveposen sin at den likevel virker forbausende varm, og her skal jeg innrømme at jeg smiler litt for meg selv. Når du har sittet foran bålet i flere timer og på toppen av det hele har whisky i blodet, da føles alt varmt og godt helt til du har sovnet. Men straks du sovner vil kroppen kjøles ned, og siden du har drukket whisky tar det kanskje litt lenger tid før du merker ubehaget og kulden og faktisk våkner. Når du først våkner, føler du deg kald på en helt annen måte en folk flest legger i ordet. Tro meg, jeg har opplevd det mange ganger. Halvsovet og hutret meg gjennom lange teltnetter med varme og snorkende turkamerater ved min side.
Det er ingen sjanse for at Kristian vil fryse i hjel her på myra, men han vil ganske sikkert få det ubehagelig. Jeg kan uansett ingenting gjøre. Kanskje tåler han mer enn meg. Folks evne til å holde på varmen virker å være veldig varierende, og jeg er blant dem som fryser raskest.
Vi ligger i posene og prater en stund, så sier vi god natt. Overalt i åsene som stiger opp på begge sider av vannet hører vi lyder. Det kryper og kravler i skogen, det knaker og knirker og suser og piper. Et maskineri av nærmest uendelige proporsjoner er i ferd med å våkne til liv etter vinteren, og ingen tid skal gå til spille.
Jeg sovner og våkner igjen flere ganger. Jeg liggende i posen og kikke ut på vårnatta. Mørket er ikke like tett som det var i vinter, jeg kan skimte konturene av åsen på den andre siden av vannet, omtrent som i et grovpikslet fotografi. Jeg hører grynting fra Kristian, det virker som han har sovnet. Så sovner også jeg igjen, og våkner ikke før mobiltelefonen ringer fra et sted langt nede i soveposen.

Klokka er fire. Det er fortsatt mørkt. Soveposen er dekket av rim, men jeg fryser ikke. Det sikkert ned mot ti minusgrader, månen henger stor og hvit over åsen i vest, glørne i bålet har for lengst slukket. Jeg reiser meg opp på albuene. Kristian ligger på siden i sin blå sovepose, med ryggen mot meg. Jeg snakker til ham, først lavt, så høyere. Han begynner å grynte. Fy fader, som jeg har frysi, sier han, herregud, jeg har ikke sovet et sekund. Han ser såpass forkommen ut at jeg skjønner at det ikke er på sin plass med morsomheter. Jeg vet jo hvordan han har det.
Vi tenner bålet, det hjelper straks på kuldefølelsen. Vi spiser frokost og pakker utstyret. Det begynner å lysne. Vi snakker lavt nå. Kristian sier at det første han skal gjøre når han kommer til byen, er å kjøpe sovepose. Jeg svarer at det er en god idé. Så tar vi sekkene på ryggen og begir oss tilbake i samme retning som vi kom i går.

Jeg har ikke sett tiurleik i voksen alder, men jeg mener bestemt at jeg så det sammen med morfar da jeg var barn. Han var ofte på tiurleik, han likte å fortelle om det, og kanskje er det disse fortellingene som jeg nå blander med faktiske opplevelser. Morfar sa: Stå stille helt til tiuren begynner å lage sin karakteristiske lyd. Da befinner den seg i en slags trance, da kan du gå et par skritt framover og slik sett komme nærmere. Vi sto opp grytidlig om morgenen og gikk til spillplasser morfar visste om, det var de samme år etter år. Den gangen virket det ubegripelig på meg at vi faktisk bare skulle se, og ikke skyte, eller i det minste ta noen bilder. Jeg var, som mange barn, kvantitativt orientert og betraktet enhver sopp- eller bær- eller fisketur som bortkastet hvis jeg ikke hadde med meg noe hjem.
Kristian går først nå, jeg rett bak. For hver tiende meter stanser vi og lytter. Ingen lyder i skogen, ingenting som tyder på at en leik er i emning. Vi føler oss kanskje litt dumme der vi går, som to posører uten andre tilskuere enn hverandre. Når vi kommer ut på selve myra igjen knaser det for hvert skritt vi tar. Myra har frosset til i løpet av natta, det er umulig å bevege seg på den uten at vi lager lyd. Det er som å liste seg i et hav av tørt knekkebrød, og jeg kjenner der og da at jeg mister siste rest av tro på at vi skal få se tiur.
Ute på vannet har ny is lagt seg i løpet av natta og på isen går to linerler. Det er første gang jeg ser linerle i år, denne lille trekkfuglen som representerer et av våre aller fremste vårtegn. Linerlene tripper hit og dit, virrer med hodet, vipper med stjerten, alltid er det bevegelse i en kroppsdel hos denne fuglen, den er grunnleggende spastisk konstruert fra naturens side, aldri står den helt stille.
En linerleleik, det er da noe, hvisker jeg til Kristian.
Det er helt lyst nå. Vi fortsetter halvhjertet og i full villrede om vi er på sporet av noe som helst. Jo lenger vi går, desto mindre bryr vi oss om å være stille. Når vi kommer tilbake til den døde hunden har vi begge for lengst gitt opp håpet om tiur, selv om ingen av oss har sagt det rett ut. Vi tar en siste titt på skjelettet som ligger nedsunket i skogbunnen. Så går vi skravlende tilbake til parkeringsplassen.

SLUTT