Essay

Tid er penger

Hvorfor har vi så lite tid, når vi ikke jobber mer enn før? Kanskje er rikdommen selve problemet.

DATO: 03.09.2017 / AV: Simen Tveitereid

Jeg besøkte en mann som var 92 år gammel. Han bodde hjemme, var så frisk som en mann på 92 kan være. Han tuslet i tøfler over stuegulvet, fornøyd med at han ennå klarte trappene, en daglig luftetur bort til Joker-butikken, om ikke været var for ille. En vanlig dag: Å få Aftenposten på døren, en telefon fra datteren, duften av Fjordland etter 2,30 minutter i mikroovnen, et brukbart program på tv. Det slo meg, mens jeg pustet inn den innestengte formiddagsluften i den mørke stua:

Snart er jeg der. 

En banal tanke. Som likevel slo bena under meg - helt til jeg satte tennene i en sashimi på Carl Berner og tenkte igjennom morgendagens avtaler. Snart er jeg der. Du også. Det er bare et spørsmål om tid før vi er 92. Og i mellomtiden skal vi klage, over alt vi ikke har tid til. 

”Tid er nyttig ved ikke å bli nyttet. Ledig tid er som ledig gulvplass i et værelse”. 
– Shu Paihsiang

Paradokset. 
Kanskje er dette de to viktigste utviklingstrekkene ved livet i Norge i min generasjon (født 1971): Vi er blitt rikere. Og vi har fått dårligere tid. 

Hva nå det siste måtte bety. Ingen har jo mer tid enn andre. Ingen får mer eller bedre tid. Tiden er det mest demokratiske av alle goder. Det er 24 timer til alle hver dag. I dag var det sikkert en praktfull soloppgang på Femunden. Men hvem var der ute og så den, annet enn en skrullete naturfotograf.    

Er vi så presset på tid fordi vi jobber mer enn før? 

Arbeidsdagen er blitt kortere, og selv om flere kvinner er yrkesaktive, er gjennomsnittstiden brukt på lønnsarbeid omtrent som i 1970. Fritiden har økt, på bekostning av tid brukt på husarbeid. Hverdagen er også full av hjelpemidler folk ikke hadde før. Maskiner som vasker klær og tallerkener. Nettbank. Ferdiglagd omelett.  

Likevel er hele vår kultur gjennomsyret av tidsnød. Hverdagsmaten må først og fremst være rask å lage. Vi snakkes, sier vi, mens vi snakkes. Vi må snart møtes. Men akkurat nå er det litt mye. Mange tar ikke telefonen, kommuniserer kun via sms. Reisevei får stadig større betydning for hvor folk kjøper hytte (ifølge Prognosesenteret). Folk kjøper stadig mer fritidsutstyr, men får sjelden brukt det. 

Det er ingen mangel på hjelp mot stress og tidspress. En hel industri er opptatt av virkningene. Bøker, coacher og eksperter gir råd om hvordan tiden bør brukes effektivt. Apper skal være snarveier i informasjonsstrømmen. Treningssentre skal raskt gi overskudd - til å yte mer. Yoga sikrer balansen.

Færre er opptatt av årsakene. Hva kommer alt dette tidspresset av, hva er det som driver denne tilstanden?   

Money talks.   
Når velstandsnivået og lønningene stiger, får tiden en høyere økonomisk verdi. Dette påvirker vår oppfatning av tidspress, hevder nyere amerikansk forskning. 

Vi er vant til å tenke at knappe goder, det som er sjeldent, har en høy verdi. Men denne sammenhengen kan også snus, antar Stanford-professor Jeffrey Pfeffer: Det som har høy økonomisk verdi, vil vi oppfatte som sjeldent, som mangelvare. Når tiden blir mer verdt, vil vi også tenke at den er knapp. 

Pfeffer mener at velstandsutviklingen de siste tiår er en viktig del av svaret på hvorfor tidspress er så utbredt. Og det handler like mye om psykologi som ytre faktorer. Økt inntekt fører til en følelse av mer tidspress - uten at forklaringen er lengre arbeidsdager eller mer ansvar. I et eksperiment lot den amerikanske professoren folk utføre den samme jobben på lik tid, men for ulik betaling. Folk som fikk høyere timelønn følte seg mer presset på tid. Det viste seg også at de best økonomisk stilte satte av mindre tid til å lese et dokument (kontrollert for lesetempo). 

Økt velstand gjør flere tilbud tilgjengelige. Og når tid blir penger, vil vi lettere tenke på hva det koster ikke å jobbe. Å kaste bort tiden eller bruke den uproduktivt, får en høyere kostnad når tiden er mer verdifull. Tid kan selges og kjøpes som en vare, men det betyr at den også kan skusles bort. Stanford-professor Pfeffer sier: Bekymring for å maksimere verdien av tiden, kan føre til at vi blir dårligere i stand til å sette pris på mer håndfaste goder -"like smelling the roses".

Rik på tid. 
Å streve for å bedre sine materielle vilkår er et biologisk instinkt i mennesket. Økonomisk vekst er ennå målet for samfunnsutviklingen. Hvert år krever fagbevegelsen mer lønn til sine medlemmer. Det står over alle andre hensyn, LO er blant de som presser hardest på for oljeboring i Lofoten.  

Men: Forskning har lenge vist at økt levestandard utover et visst nivå ikke øker menneskers lykke eller livskvalitet. Rikdom gir muligheter. Men et eller annet sted kan muligheter gå over til å bli noe negativt og skape ufrihet. Kanskje har vi for lengst passert denne grensen. Velstand skaper problemer, ikke bare for folks helse og for miljøet, men også for vårt indre velvære. Tiden blir så dyrebar at den må utnyttes. Vi må hele tiden tenke som en kritisk forbruker, vi vil ha value for money. Det krever en konstant og slitsom evaluering av hva som er verdt å bruke tid på.

Kanskje er dette luksusproblemer i ordets rette forstand. Fattigdom er verre, hjelper lite å ha ledig tid, da. Men livsstilssykdommer er epidemiske i sin utbredelse, og psykiske lidelser ventes i 2020 å bli det største helseproblemet i vestlige land.  

I ganske mange år nå har såkalte trend- og fremtidsforskere snakket om at den nye luksusen vil bli å ha god tid. Det skulle bli status å jobbe mindre, være i balanse, bruke tid på familien og interesser, være i naturen, gjøre frivillig arbeid.

Kanskje det. Men hvor blir det av denne trenden? 

Alle ønsker seg mer tid. Det sier vi i hvert fall. Men får vi mye tid er den ikke lenger like verdifull i en pengeøkonomi. Kanskje frykter vi egentlig å stille oss slik at vi får mye tid, sammen med barn (det kan bli kjedelig) eller alene (det kan bli ensomt). Kanskje ønsker vi å ha lite tid, mange synes jo å strebe mot en travel tilstand.  

Hva hvis tiden fikk lavere økonomisk verdi ? Om for eksempel lønnsøkning og vekst ikke var en årlig selvfølge, men ble erstattet av andre tanker om det gode samfunn. Hva ville da skje med vår oppfatning om tid ? 

Om det kostet oss litt mindre å ta fri, ville alle jobbet mye mindre? Det er slett ikke sikkert, for de fleste liker å ha en jobb. Men kanskje ville følelsen av tidspress bli mindre akutt?   

Mulighetene for alt man kunne gjøre ville bli noe færre. Ironisk nok kunne det være da man endelig tok seg tid og råd til den padleturen på Femunden. 

Alt som publiseres på Harvest er gratis å lese, men det er ikke alltid gratis å lage. Mange lesere støtter oss med et lite beløp, og det er den viktigste årsaken til at vi fortsetter ufortrødent videre - og når ut til stadig flere. Klikk her hvis du vil bidra til å hjelpe Harvest videre. 

SLUTT