Essay

Kunsten å gå

Jeg tilbringer minst fire timer hver dag med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål.

DATO: 30.04.2017 / AV: Henry David Thoreau

Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig - jeg vil betrakte mennesket mer som en innbygger i naturen, eller som ett med den, enn som et medlem av samfunnet. Jeg vil fremsette en påstand som setter saken på spissen, hvis det nå er slik jeg kan få frem poenget, for det finnes nok av forkjempere for sivilisasjonen; presten og skolekomiteen og alle dere andre vil nok ta hånd om den saken.

I løpet av livet har jeg bare møtt et par personer som forsto seg på kunsten å gå, det vil si å gå turer, som så å si hadde begavelse for det som på engelsk kalles sauntering, et ord som tiltalende nok har sitt utspring i «lediggjengere som i middelalderen streifet rundt om i landet og ba om almisser, under påskudd av å skulle vandre à la sainte terre» - til Det hellige land. Til slutt begynte barna å rope: «Der går det en sainte-terrer», en saunterer, en vandrer til Det hellige land. De som aldri går til Det hellige land, slik de later som, er virkelig ikke annet enn lediggjengere og vagabonder, men de som går dit er vandrere i den sanne betydningen av ordet, som er den jeg legger i det. Andre vil imidlertid avlede ordet fra sans terre, uten land eller hjemstavn, hvilket i dets sanne betydning vil si ikke å ha noe bestemt hjem, men være like mye hjemme overalt. For dette er hemmeligheten ved en vellykket vandring.

Den som sitter stille i et hus hele tiden kan være den største landstrykeren av alle, men vandreren i ordets sanne betydning er ikke mer en landstryker enn elva som bukter seg frem, og som på samme tid ufortrødent søker den korteste veien til havet. Men jeg foretrekker den første betydningen, som uten tvil også er den mest sannsynlige. For enhver vandring er et slags korstog, som prediket av en eller annen Peter Eremitten i oss, om å gå ut og gjenerobre dette Det hellige land fra hendene til de vantro.

I sannhet, vi er ikke annet enn forsagte korsfarere, selv vandrerne nå til dags, som aldri med liv og lyst vil gå i gang med et foretak som ingen ende har. Våre ekspedisjoner er bare småturer, og om kvelden vender vi tilbake til den samme lune ovnskroken som vi forlot. Halve turen handler om å gå tilbake i våre egne fotspor. Kanskje burde vi legge ut på selv den korteste tur i det udødelige eventyrets ånd og uten tanke på å vende tilbake, parate til alene å sende vårt balsamerte hjerte hjem til vårt forlatte kongerike. Om du er rede til å forlate far og mor, søster og bror, hustru og barn og venner for aldri å se dem igjen; om du har betalt din gjeld, satt opp ditt testamente og i ett og alt gjort opp ditt bestikk og er en fri mann - da er du klar for en vandring.

For å holde meg til min egen erfaring så pleier kameraten min og jeg - for iblant er jeg sammen med en kamerat - å more oss med å forestille oss at vi er riddere av en ny, eller snarere en gammel orden - ikke ryttere eller kavalerer, men vandrere, en enda eldre og mer ærerik stand, er jeg sikker på. Den chevalereske og heroiske ånd som en gang tilhørte ridderen, synes nå å ha tatt bolig i - eller kanskje ha senket seg ned i - vandreren, ikke den vandrende ridder, men den vandrende vandringsmann. Han er en slags erde stand, utenfor kirken og staten og folket.

Vi har kjent oss som omtrent de eneste på disse trakter som har utøvet denne edle kunst, men sant å si vil de fleste av mine bysbarn, i hvert fall hvis man skal tro deres egne forsikringer, gjerne gå en tur nå og da slik jeg gjør, men de kan ikke. Ingen rikdom kan kjøpe den nødvendige fritid, frihet og uavhengighet som utgjør dette fagets kapital. Den kommer bare gjennom Guds nåde. Det fordrer en direkte dispensasjon fra himmelen å bli en vandrer. Man må være født inn i vandrernes slekt. Ambulator nascitur, non fit - vandreren fødes, han lages ikke. Enkelte av mine bysbarn kan sant nok erindre, og har beskrevet for meg, vandringer de gjorde for ti år siden, da de var så velsignet å fortape seg i skogene en halvtimes tid, men jeg vet meget godt at de alltid siden har holdt seg til den slagne landevei, hvilke pretensjoner de enn måtte ha om å tilhøre vandrernes utvalgte stand. Uten tvil har de for et øyeblikk kjent seg oppløftet som gjennom et minne om en tidligere tilværelse, da også de var skogboere og fredløse.

( ... )

Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst tre timer hver dag, og ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål. Du kan trygt by meg en penny for tankene mine, eller tusen pund. Når jeg iblant blir minnet på at håndverkerne og kjøpmennene passer sin butikk ikke bare hele formiddagen, men også hele ettermiddagen, mange av dem sittende med bena i kors - som om bena var skapt for å sitte på og ikke for å stå eller gå på - så synes jeg de fortjener en smule respekt for ikke å ha tatt livet av seg for lengst.

Jeg, som ikke kan bli på mitt værelse en eneste dag uten å bli anløpen av rust, og som iblant har stjålet meg ut på tur like før fem på ettermiddagen, når det er for sent å redde dagen og kveldsskyggene alt er i ferd med å blande seg med dagslyset -jeg har kjent det som om jeg har begått en synd jeg må gjøre bot for - og jeg må innrømme at jeg er forbauset over utholdenheten, for ikke å snakke om den moralske ufølsomheten, hos mine naboer som sperrer seg inne i butikker og på kontorer hele dagen i uker og måneder, ja nesten år i strekk. Jeg vet ikke hva slags stoff de er laget av, der de sitter klokken tre på ettermiddagen som om det var klokken tre om morgenen. Napoleon Bonaparte kan gjerne snakke om motet man har ved daggry, klokken tre morgenmotet, men det er ingenting imot det motet som kan sitte muntert ned på det samme klokkeslettet på ettermiddagen - ansikt til ansikt med det egne jeg som man har vært seg bevisst siden morgenen - for å sulte ut en garnison man er bundet til med sterke bånd av sympati. Jeg undrer meg over at det omtrent på denne tiden, eller la oss si mellom klokken tre og fem på ettermiddagen - for sent for morgenavisene og for tidlig for kveldsavisene - ikke høres en altomfattende eksplosjon opp gjennom gaten og ned igjen, som sprer et utall av gamle, hjemmestrikkede begreper og særheter utover og gir dem en luftetur for de fire vinder - og djevelskapen dermed kurerer seg selv.

Hvordan kvinneslekten, som er enda mer bundet til huset enn mennene, holder det ut, vet jeg ikke, men jeg har grunner til å tro at de fleste av dem ikke holder det ut i det hele tatt. Når vi en tidlig ettermiddag om sommeren har ristet landsbystøvet av frakkeskjøtene og skynder oss forbi disse husene med deres rent doriske eller gotiske fasader, som har slik en fred over seg, hvisker min kamerat at ved disse tider har sannsynligvis beboerne alle som en gått til sengs! Da er det at jeg verdsetter skjønnheten og det ærerike ved arkitekturen, som aldri går og legger seg, men som bestandig står frem, rak i ryggen, og holder vakt over dem som sover.

Uten tvil har lynnet og ikke minst alderen mye med saken å gjøre. Etter hvert som en mann blir eldre, tiltar hans evne til å sitte stille og dyrke innendørs sysler. Han blir mer lik kvelden med hensyn til vaner når livets aften nærmer seg, inntil han til slutt bare viser seg litt før solnedgang, og i løpet av en halvtime får all den vandring han behøver.
Men den typen vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk, eller om å løfte manualer og vekter; vandringen er i seg selv dagens virksomhet og eventyr. Hvis du er ute etter mosjon, så gå og let etter livets kilder. Tenk deg en mann som står og svinger manualer for helsens skyld, mens disse kildene veller frem på fjerne enger som han aldri har søkt.
I tillegg bør en gå som en kamel, som sies å være det eneste dyr som tygger drøv mens det går. Da en reisende spurte dikteren Wordsworths stuepike om lov til å se hans arbeidsværelse, svarte hun: «Her ser De hans bibliotek, men hans arbeidsværelse er utendørs.»

Å ferdes mye utendørs i sol og vind vil uten tvil medføre en viss herding av karakteren - det vil få et tykkere hudlag til å legge seg over vår naturs finere kvaliteter i ansiktet og hendene; på samme måte som hardt fysisk arbeid berøver hendene noe av deres følsomhet ved berøring. På den annen side kan det å holde seg innendørs medføre at huden blir bløt og glatt, for ikke å si tynn, ledsaget av en økt følsomhet for visse inntrykk. Kanskje ville vi være mer mottagelige for enkelte gavnlige innflytelser på vår intellektuelle og moralske vekst hvis solen hadde skint og vinden blåst litt mindre på oss, og det er uten tvil en vanskelig oppgave å finne det rette forhold mellom å være tykkhudet og tynnhudet. Men jeg tenker som så at skorpen av værbitthet tidsnok vil falle av - at det naturlige botemiddelet er å finne i det forholdet natten har til dagen, vinteren til sommeren, tanken til erfaringen. Det vil gi desto mer av luft og solskinn til våre tanker. Arbeiderens barkede håndflater, mer enn lediggangens slappe fingre, er fortrolige med en finere vev av selvrespekt og heltemot, som ved berøring begeistrer hjertet. Bare ren sentimentalitet ligger til sengs om dagen og mener seg uskyldshvit, fjernt fra all solbrent og herdet erfaring.

Når vi går, søker vi naturlig til markene og skogene; hva ville det bli av oss hvis vi bare vandret i en hage eller en allé? Til og med enkelte filosofiske sekter har følt nødvendigheten av å få brakt skogene til seg, ettersom de ikke brakte seg selv til skogene. «De plantet lunder og gangveier med plataner» hvor de tok subdiales ambulationes, daglige spaserturer, under bueganger åpne mot himmelen. Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene? Jeg blir mistroisk overfor meg selv, og kan ikke hjelpe for at jeg gyser litt når jeg finner meg så dratt inn i det som kalles nyttig arbeid - for det hender nå og da.

Området hvor jeg bor kan tilby mange fine turer til fots, og selv om jeg i så mange år har vandret nesten hver dag, og ofte flere dager i strekk, har jeg ennå ikke utnyttet mulighetene fullt ut. En helt ny utsikt er en stor lykke, og jeg kan stadig erfare den en hvilken som helst ettermiddag. To eller tre timers vandring vil ta meg til så merkelig et land som jeg noensinne kunne vente å se. Et enslig gårdshus som jeg aldri har sett før, kan iblant være like bra som besittelsene til kongen av Dahomey. Det finnes i virkeligheten en harmoni som lar seg oppdage mellom hva landskapet formår å frembringe innen en radius på halvannen mil, eller grensene for en kveldsvandring, og de tre og et halvt snes år som utgjør et menneskeliv. Det er noe man aldri blir helt fortrolig med.
Nesten alle såkalte menneskelige fremskritt nå til dags, som å bygge hus og å hugge ned skogen og alle stor trær, vansirer rett og slett landskapet og gjør det mer tamt og simpelt. Tenke seg et folk som ville begynne med å brenne ned gjerder og la skogen stå! Jeg så de halvt nedbrente gjerdene som endte i det ukjente midt ute på prærien, og en eller annen verdslig gnier som sammen med en landmåler etterså sine eiendomsgrenser, og mens himmelen bredte seg ut omkring ham, enset han ikke englene som beveget seg til og fra, men gikk og lette etter et gammelt stolpehull midt i paradiset. Da jeg igjen kastet et blikk bort på ham, så jeg at han sto midt ute i en pøl av en stygisk myr, omgitt av djevler, og han hadde uten tvil funnet sine grenser - tre små steiner hvor en staur var blitt drevet ned - og da jeg så nærmere etter, oppdaget jeg at Mørkets fyrste var hans landmåler.

Jeg kan begynne ved min egen dør og lett gå ti, femten, tyve, hvilket antall som helst av kilometer, uten å passere noe hus, uten å krysse noen vei bortsett fra den som reven og minken bruker. Først langs elva, så bekken og så sletten og skogbrynet. På mine trakter finnes det hele kvadratkilometre som ikke har noen innbyggere. Fra mang en høyde kan jeg skue sivilisasjonen og menneskenes boliger i det fjerne. Bøndene og det de har utrettet er knapt mer synlig enn skogmurmeldyrene og deres huler. Mennesket og alle dets affærer, kirke og stat - og skole, handel og næring, og håndverk og jordbruk - til og med politikk, det mest uroskapende av alt - jeg blir glad av å se hvor lite plass det opptar i landskapet. Politikken er bare en smal strime land, og den enda mindre landeveien der borte fører til den. Iblant viser jeg den reisende ditover. Hvis du vil til den politiske verden så følg den brede vei, følg den mannen som går til markedet, sørg for å ha støvet etter ham i øynene, og det vil lede deg direkte til målet - for den politiske verden har også bare sitt begrensede sted og opptar ikke all verdens plass. Jeg forlater den slik jeg forlater en åker med bønner og går inn i skogen, så er den glemt. I løpet av en halvtime kan jeg gå til et sted på jordens overflate hvor et menneske ikke er å se fra den ene enden av året til den andre, og hvor det følgelig ikke finnes noen politikk, for den er like flyktig som røyken fra en manns sigar.

( ... )

Noen går ikke i det hele tatt, andre går på landeveiene; noen få går over eiendommer. Veier er laget for hester og forretningsfolk. Jeg ferdes forholdsvis lite på dem, fordi jeg ikke har hastverk med å komme meg til noe vertshus eller noen kolonialbutikk eller leiestall eller jernbanestasjon som de måtte lede til. Jeg er en brukbar hest når det gjelder å reise, men har valgt ikke å bli landeveishest. Landskapsmaleren bruker menneskefigurer til å markere en vei. Han ville ikke anvendt meg som figur til den slags. Jeg vandrer ut i den samme naturen som de gamle profetene og dikterne Manu, Moses, Homer og Chaucer gikk omkring i. Du kan kalle det Amerika, men det er ikke Amerika. Hverken Amerigo Vespucci eller Columbus eller noen av de øvrige var denne naturens oppdagere. Det finnes en sannere skildring av den i mytologien enn i noen såkalt Amerikas historie som jeg har vært borti.

Og likevel finnes det noen få gamle veier som kan bli betrådt med utbytte, som om de fører noensteds nå som de nærmest er ute av bruk. Her har vi gamleveien til Marlboro, som synes meg ikke å gå til Marlboro nå, med mindre den da viser seg å ta meg til Marlboro. Jeg drister meg til å snakke om den her, fordi jeg antar at det må finnes en eller to slike veier i hver eneste by.

( ... )

I disse traktene er den beste delen av landskapet ennå ikke blitt privat eiendom, ingen eier det, og vandreren nyter en relativ frihet. Men den dagen vil nok komme da det vil bli stykket opp i såkalte hage- eller parkanlegg, der bare noen få vil hengi seg til sine eksklusive og begrensede gleder, der antall gjerder vil bli mangedoblet, og menneskefeller og andre innretninger bli funnet opp for å holde folk på den allmenne landeveien; og hvor det å vandre fritt over Guds jord vil bli omgjort til å bety det å krysse en eller annen herres eiendom. Å nyte en ting eksklusivt vil i alminnelighet si det samme som å ekskludere en selv fra den sanne gleden ved å nyte den. La oss derfor bedre våre muligheter før de onde dagene kommer. 

LES MER UNDER ANNONSEN:
Et essay om Thoreau og Til naturen. 

Å vandre, å tenke, å være

Et essay om Thoreau og Til naturen.

Kald luft kiler kinnet. Det ligger et drag av snø i lufta. I langsomme, seige tak drar vi oss oppover lia. Turen går fra Elveli og i retning Kikut, ikke den mest brukte løypa i Oslo-marka.
Dette hadde gamle Thoreau digget! Og nå har et norsk forlag børstet støvet av et par av hans mindre kjente skrifter.
«Åh, det er så herlig. Dette har jeg lengtet etter!» Ordene tilhører min sønn. Han er student i København og elsker det urbane livet. Men byens ensformige vinterhimmel knuger. For hva er det han og mange av hans norske medstudenter der nede savner? Norsk natur, ifølge dem selv. Årstidsvariasjoner. Hva strømmer de ofte via nett? NRKs mange serier med Lars Monsen.
Du tenker kanskje dette burde være et tema for NRKs serie «Innafor». Men nei. Dette er ikke så aparte som man skulle tro. Det er et «sug» etter natur hos mange unge. Bare spør DNT, med rekordtilslutning av nye medlemmer. Folk vil ut. De vil kjenne at de lever. Autentisk.

Den bratte stigningen tar aldri slutt. Dette er «rett i kroppen». Pusten går tungt. Ingen av oss sier noe. Det er godt å dele stillheten. Vi passerer en hytte med flott utsikt mot sørvest. Burde jeg ha kjøpt meg en hytte? Tja, er lykken å eie, spør jeg meg selv. Bør ikke naturgleden være gratis? På den annen side: Et eget sted gir ro og nye muligheter til å trekke seg tilbake og nyte det gode liv. Og samtidig få tid til dypere kontemplasjon. Kanskje mer skriving?

Den amerikanske forfatteren Henry D. Thoreau (1817–1872) gjorde akkurat det, da han i to år, to måneder og to dager trakk seg tilbake til en hytte ved vannet Walden i delstaten Massachusetts. Der skrev han klassikeren Walden. Livet i skogen. I boken komprimerer han tiden ned til ett år og deler sine observasjoner og filosofiske betraktninger inn i mønster etter de fire årstidene. Boken er en klassiker, og Thoreau regnes som inspirasjonskilden til den moderne miljøbevegelsen. Hans tanker har også ansporet mange frihetselskende reformatorer, inkludert Martin Luther King og Mahatma Gandhi. I 2017 feirer vi at det er 200 år siden han ble født. Det markeres i mange land.

Her hjemme går Pax forlag til oppgaven med glød. De har tidligere utgitt omtalte Walden (2007). Sivil Ulydighet og andre politiske tekster kom i 2011, med et tema som lå den anarkistiske naturmannen på hjertet. Årets jubileumsutgave heter Til naturen og inneholder to klassiske tekster, som begge handler om å bruke og nyte naturen. I Kunsten å gå (Walking, 1862) inngår livsfilosofiske betraktninger og poetiske naturskildringer. Mens han vandrer i skogen, vandrer tankene. Underveis viser han både til Østens tenkere og til pilegrimene, til middelalderens vaganter og romantikkens vandrere. Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mener han.
I En vintervandring (A Winter Walk, 1843) handler det på samme måte om å stemme sitt sinn etter naturen, om kunsten å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen. Dette inngår også i forfatterens sivilisasjonskritiske program. For ham er naturen både livgivende og intellektuelt stimulerende kilde til selvstendig tenkning.

Jeg glipper et par tak og myser opp mot snøen som nå laver ned. Den poetiske Thoreau skriver det slik: «Men mens jorden har sovet, har luften overalt vært levende av fjærlette fnugg; de faller som om en nordisk Ceres er hersker, dryssende sine sølvkorn over alle marker.»
En skikkelse kommer susende nedover. Blikk møtes, et kort nikk. Turfolk uten ord, men med mye kommunikasjon. Grantrærne står tause og bivåner vårt fysiske og mentale forehavende, mens oksygenet pumpes jevnt ut i kroppen, og det slår meg hvordan Thoreaus skrifter fortsatt griper oss og vekker gjenklang i vårt moderne liv. 

RELIGIONENS INNVIRKNING

Historisk innførte det vestlige mennesket et skille mellom seg og naturen for et par tusen år siden, og vel så det, da vi ble monoteister. Vi begynte å dyrke den ene og sanne Gud. Tidligere var vi animister. Vi tilba steiner, trær og hellige fjell. Men Gud skulle tilbes som noe åndelig, noe utenfor verden. Panteisme ble sett som hedensk av kirkefedrene. Det fantes noen hederlige unntak blant noen autoritative personer, slik som Frans av Assisi (1181--1226) og Hildegard av Bingen (1098–1179). Ifølge den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener har alle de monoteistiske religionene stor skyld i at vi i dag står overfor store miljøproblemer. Vi tror vi kan utnytte naturen som om vi ikke var del av den, for slik har vi blitt satt til å herske over verden. (i)

Herbener og Thoreau kunne utvilsomt ha hatt noen inspirerende naturvandringer sammen. Thoreau var kritisk til religionens innflytelse på menneskesinnet. I En vintervandring skriver han: «Men selv de beste hellige skrifter rommer når alt kommer til alt bare en skrinn tro. Dens helgener lever strenge og forsiktige liv. La en tapper og from mann tilbringe et år i skogene i Maine eller Labrador, og se om de hebraiske skriftene taler fyllestgjørende om hans tilstand og hans erfaringer, fra vinteren setter inn til isen sprekker opp.»

Hva ville Thoreau ha sagt om dagens vintre, «forstyrrede» som de er mange steder på grunn av begynnende klimaendringer. Skiføret her på Østlandet i år har vært mildest talt skiftende, og det har vært relativt sett lite snø. Likevel har det vært flere skikkelige kuldeperioder. Mange har i stedet for skiturer funnet glede i å ta skøytene fatt på de mange vannene. Thoreau beskriver en skøytetur i marka rundt der han bodde, som like spennende som en første ferd over polarisen med kaptein Parry eller Franklin. Altså ingen unnskyldning for å sitte hjemme fordi det ikke er snø. Eventyret venter!

Thoreau kan sies å være en forløper for dypøkologien. Han går «inn i naturen», for å bruke et velkjent begrep fra Arne Næss. Begge to følte og åndet med fjell, trær og dyr. Og begge kunne sin klassiske filosofi. De var tenkende mennesker med sterk formidlingstrang. Og de måtte ut.
Mange filosofer, poeter og tenkende og skapende individer er vandrende sjeler. Immanuel Kant travet gatelangs i sitt Königsberg. Arthur Schopenhauer vandret hver dag. Thomas Mann og Virginia Wolf skal ha vært avhengig av vandring. Tilfeldig? Neppe. Vi er skapt for bevegelse, vi er den vandrende apen. Vi frigjør lykkehormoner og gode antistoffer når vi er i bevegelse. Depresjonens verste fiende er det fysisk aktive mennesket.
Aristoteles’ filosofiskole ble for øvrig kalt peripatetisk, det vil si «å gå omkring». De sto, gikk og samtalte. Ingen henging over pultene der i gården. Skandinavias store filosof, Søren Kirkegaard, gjorde dette til en livsform. Han trengte ikke å forholde seg til norsk eller amerikansk vinter og hadde ergo ikke bruk for egen hytte. Brolagte gater var hans skispor.

NATUREN SOM KULTUR

Men det er en stor forskjell på Kirkegaard og Thoreau. For som sistnevnte sier: «Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, og ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål.» Han synes synd på handelsmenn som står eller sitter dagen lang i sine butikker. Selv blir han «anløpen av rust», som han skriver, om han må være inne en hel dag.

Jeg blir forbigått av et hurtigtog med stramtsittende skidress. Rekker han å reflektere i den farten? Jeg bevarer roen og holder meg til mitt jevne tempo. For hva sier guru Thoreau? «Hvis du er ute etter mosjon, så gå og let etter livets kilder. Tenk deg en mann som står og svinger manualer for helsens skyld, mens disse kildene veller frem på fjerne enger som han aldri har søkt.»

Naturen har helbredende effekt, det vet vi i dag. St. Olavs Hospital ble høsten 2007 tildelt Norsk Forms hederspris da hele 20 prosent av sykehusområdet ble avsatt til grøntareal, for potensielle helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og redusert behov for medisin ved naturbildene.[ii] Landskapsforskere hevder at natur i byer bedrer folks moral.[iii] Erfaringer fra planteparseller på Grønland i Oslo viser at aktive grøntområder skaper nye møteplasser og roer sosiale spenninger.[iv]
Slik vitenskap eksisterte ikke på Thoreaus tid, men han gjengir morsomme anekdoter som peker på det samme underliggende fenomenet. «Da en reisende spurte dikteren Wordsworths stuepike om lov til å se hans arbeidsværelse, svarte hun: ’Her ser De hans bibliotek, men hans arbeidsværelse er utendørs.’»

AMERIKANSK PATRIOT

Det slår meg når jeg leser disse to korte, vakre naturrefleksjonene, at Thoreau er en helhjertet amerikansk patriot. Europa og Orienten er verden av i går, med mye god litteratur og filosofi. Men mennesket søker alltid vestover, skriver Thoreau, og i denne søken kom de til et nytt jordisk paradis, Amerika.

«Slik planten er laget for dyret, slik planteverdenen er laget for dyreverdenen, er Amerika skapt for Den gamle verdens mennesker.» Det er mye (tids)patos her, men Thoreaus litterære grep fungerer: «Skogene er større, slettene videre, himmelen blåere, alt var større der; laget for å motta alle verdens folk.» Dette fristed, denne siste villmark, stenges nå som kjent, i alle fall for noen.

Vi har kommet opp i høyden og stopper ved et åpent landskap kledd i sin fineste vinterkappe. Grantoppene beveger seg med vinden i en vakker vintervals. Om sommeren er det myr her.

Nettopp en våtmark blir et hovedpoeng for Thoreau. «Håpet og fremtiden ligger for meg ikke i gressplener og dyrket mark, ikke i byer og metropoler, men i de ugjennomtrengelige og gyngende våtmarkene.» Han næres mer av myrene som omgir fødebyen hans, enn av de oppdyrkede hagene i landsbyen. Og han drar det enda lenger og hevder at kun byer med skoger rundt vil frembringe gode tenkere. «De siviliserte nasjonene – Hellas, Roma, England, er blitt holdt oppe av urskogene som i gammel tid råtnet der nasjonene ennå står. De overlever så lenge jordsmonnet ikke er uttømt.» Det er med andre ord håp for Oslo!

Vi kommer inn til Kikut, svette, slitne, sultne og lykkelige. Kikutstua, et yndet turmål for mange østlendinger gjennom årtier, er litt mitt eget Walden. Det er hit jeg, som hytteløs, ønsker å nå inn. År etter år, sommer som vinter.

Og likeledes er det slik mange frilufts- og filosofiinteresserte kommer tilbake til Thoreaus skrifter. Jean Jacques Rousseau var med og dro i gang en fornyet interesse for naturen, mystikken og det enkle liv gjennom sine filosofiske skrifter på 1700-tallet. I mer moderne tid har vi hatt mange gode forfattere som har beskrevet verden fra naturens ståsted, slik som Jack London, vår egen Mikkjel Fønhus og dikteren Hans Børli. Men Thoreau står fortsatt igjen som den store vestlige naturfilosofen og -poeten.

I NÆRMILJØET

Det er igjen tid for mer «vandring», i alle kanaler. En serie som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er nasjonaleiendom. Hurtigruta og (det svært saktegående) NSB har blitt internasjonale TV-suksesser. Romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal 2011), av Tomas Espedal, får mye oppmerksomhet. Filmer som Grizzly Man (2005), Into the Wild (2007) og Mot naturen (2014) tar opp eksistensielle spørsmål, som kanskje er ekstreme, men de tangerer likevel Thoreaus univers og utfordrer oss. Også Thoreau var sannsynligvis på noen vis en sær einstøing og må, som alle, ha hatt sine egne indre demoner å slite med. Men han klarte å styre sine grublerier, fantasier og tanker inn i berørende litteratur. Få av oss kan kombinere Thoreaus naturglede, naturinnsikt, generelle kunnskap, sivilisasjonskritikk og poetiske kraft. Men det er viktig å huske at den intellektuelle Thoreau ikke var noen «villmann» som dro Canada på tvers. Han elsket mest sine vandringer i sivilisasjonens nærhet. I sitt nærmiljø. Det var denne vekselvirkningen mellom det som omkranset byen, og bylivet som gjorde ham til det sansende mennesket han må ha vært.   

Det er mange, meg selv inkludert, som bruker skogene rundt Oslo. Ute i denne naturen frigjøres tanken, om jeg er alene eller i samtale med andre. Og jeg føler at jeg eksisterer. Ute i naturen opplever jeg min egen individualitet sterkere enn i byens larm. Eller for å si det med Ibsen, i siste vers i På viddene fra 1863:[v]

Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud,
der byder i højden at vandre!
Mit lavlandsliv har jeg levet ud;
heroppe på vidden er frihed og Gud,
dernede famler de andre.

 

 Jens André P. Herbener. Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion. Flux Forlag 2016.

[ii] Dag O. Hessen. Natur. Hva skal vi med den? Gyldendal 2008, side 51– 61.

[iii] Karsten Jorgensen, Morten Clemetsen, Anne-Karine Halvorsen Thoren og Tim Richardson (red.). Mainstreaming landscape through the European Landscape Convention. Routledge 2016, kap. 2.

[iv] Helene Gallis. Dyrk byen! Håndbok for urbane bønder. Spartacus 2015.

[v] Henrik Ibsen. Samlede verker I--XXI, Hundreårsutgaven (bind XIV). Gyldendal 1999.

SLUTT