The slow traveller

Slik talte den langsomt reisende

Jeg lever som dette fordi jeg liker å leve som dette. Det er nok svaret mitt, sier Kjartan Bergsvåg.

DATO: 05.01.2017 / AV: Lene Julsen / FOTO: Kjartan Bergsvåg

‒ Vi går og henter ved! sier han.
‒ Jeg kommer, svarer jeg, og tenker fader må jeg bære? Gud så kjedelig. Kanskje vi burde tatt intervjuet over telefonen? Men nå er jeg her, på Voss. Jeg lot meg lure til at vi definitivt burde snakkes under åpen himmel.
‒ Jeg tenker bedre da, sier han da vi avtaler det oktoberfriske intervjuet over epost.
Akkurat nå tenker jeg at det er litt absurd at jeg befinner meg på en øde øy ved et vann et sted på Voss med en mann jeg knapt kjenner. En jeg bare har sett på tv som bonde i Jakten på Kjærligheten, og så vidt chattet med på face.
Nå holder han i en øks. 

En myk trafikant med et hav av tid
Da Harvest først får vite at Bergsvåg skal ut på tur, krysse Norge på tvers i en kajakk, padle ut fra Kvalavåg 27. juli med telt, sovepose, klesskift, mat og kamera i bagasjen, har vi selv gått i sommerdvale. Jepp, tre ukers ferie, uten klokke, uten en eneste oppdatering eller post. Vi hadde kjent verdens akselerasjon på kroppen, hjernen, tærne, hele skrotten knirka og vi hadde begynt å glemme venners etternavn og slet generelt med dårlig hukommelse, tørstet etter hvile som en knusktørr grønnplante tørstet etter vann. Derfor avtalte vi å møte vestlandspadleren på Voss etter turen var gjennomført. Og Kjartan ville vi skulle sove ute.

Noen måneder senere en høstdag i oktober setter jeg meg på toget og er forutinntatt og tenker på han jeg skal treffe som soft. En myk vestlandsromantiker som høres poetisk ut i alt han sier og skriver (det lille jeg hadde hørt, da). «Eg», «elskar», «framifrå». Han bruker garantert mye tid på å sitte på en stubbe og skrive dikt, som han legger ut på en diktgruppe under pseudonymet Poesipadlaren, tenker jeg. Håret er som saueulla. En myk mann i et mykt element. En myk trafikant med et hav av tid.

Fast food, fast tracks, fast cars
Toget tøffer i vei, forbi Gol og Geilo. Jevnt tempo. Jeg tenker det i grunn er sjelden noe går så stabilt bortover som nå. Verden går som oftest i rykk og napp eller i konstant rush. Alt går fort. Til og med maten blir målt etter hvor raskt den er. Fast food er milliardindustri. Og vi fråtser i det. Så sant vi har tid. Fast lane, fast track, fast cars. Vi kjører forbi rett før en sving for kanskje å spare to minutter. To fuckings minutter. Ikea har selvbetjente kasser. Meny hurtigkasser. Coop supermegahurtigkasser. Til og med salg skal gå i superfart; salgskred, prisras, løp og kjøp. DNB har gitt oss VIPPS, Esso har forsvunnet med lynets hastighet og blitt til On the Run - og et utall varianter av quick fix går igjen i avisenes overskrifter. Hvordan få sprettrumpe på åtte uker? Mist 10 kilo før sommeren, Bli Birken-klar på 1-2-3.
Å spare tid og være effektiv er blitt idealer. For å få presset mest mulig inn i døgnets våkne timer. For å få med flest mulige severdigheter på storbyferien. Peterkirken. Check. Colosseum. Check. Eifeltårnet. Check. Brandenburger Tor. Check. Roma, Paris, Berlin, check, check, check.
Å gå i dybden har blitt for spesielt interesserte. Å ta det rolig har blitt for de få eller de som er dårlig til beins.
Den dyssende tøffingen gjør meg søvnig. Jeg spiser en skive av matpakka. Vi flyter forbi Finse. Tankene lever sitt eget liv, nå holder de på å lage et lite «utkast» av samtalen vi skal ha på togstasjonen når han møter meg, Hei, sier han, hei, sier jeg, det er ein framifrå måte og reise på dette, med tog, kan være en åpningsreplikk fra meg vurderer jeg, innvie med litt vennlig letthet er nok ikke så dumt.

To døtre og 200 sauer
Kjartan Bergsvåg (37) er bonde og har gård, er tømmerhogger, snekker, har to døtre og 200 sauer. Det hender han løper for å rekke ting. For å mate dyra eller hogge noen trær. Eller hente på skolen.
‒ Med denne hverdagen, som mange av oss har, er det enda viktigere å stoppe opp, mener han.
‒ Innimellom trenger jeg å tenke på hva jeg fyller livet mitt med. Nordmenn er rike og bruker kolossale mengder penger på fritid, i mange tilfeller kunne de skrudd ned de materialistiske krava og hatt nettopp det…mer fritid.
‒ Du, sier han til meg, og avbryter seg selv. (Vi har padlet i en skranglete kano over et lite vann og befinner oss på en liten øy ved Grønlivatn.) 
‒ Ja, hva er det, sier jeg?
‒ Du surrer rundt. Vi leter etter tørr ved. Nåletre er å foretrekke, men er veden tørr er det best brennverdi i den som måtte ha størst tetthet.
‒ Tetthet. Ok. Sier jeg, da går jeg og leter etter noe tett.  

Jeg leter etter noe tett. Vi skal hogge ved og telte. Vi skal snakke om ekspedisjonen hans, at han padlet fra Karmøy i vest til Halden og svenskegrensa i øst. Er det ikke nok å være sauebonde, snekker, tømmerhogger, far, investert i nytt svært sagbruk har han også gjort? Hva er det dette ekspedisjonsstyret handler om? Hva driver han? Og så snakker han om å reise rolig? Slow travelling?
Men akkurat nå er det bare å få tent bålet som skal holde oss varme i løpet av ettermiddagen og kvelden, som opptar han. Ikke at det er så veldig kaldt, til å være i slutten av oktober er det rene sommeren. 11 grader da vi forlot bilen. Nå kanskje ni. Men jeg har allerede begynt å fryse.
Jeg prøver å ta initiativ. Eller later som. Somler litt slik at han skal ordne det første. Jeg tilbyr meg å hente never. Han fikser veden. Det vil si han henter et tre som lå knekt etter fjorårets massive snøfall. Han hogger av kvistene og drar treet med seg over bekken. Tømmerhogger. Det var lett å se. Snekker. Men myk, slik jeg hadde sett han for meg, som en sentimental hobbypoet på en stubbe…det hadde jeg foreløpig ikke sett noe til. Stemmer som regel aldri slike forutinntatte inntrykk, hvorfor slutter jeg ikke bare med det.
Mens han sleper et digert tre fortsetter han på tankene om ekspedisjonen han har gjennomført, han sier at han ville, om så for bare noen få uker, leve et rikt liv på enkle midler. Han ville se Norge på en ny måte, fra havperspektiv og med hvilepuls. Det var utgangspunktet for ekspedisjonen. Et stort blått, fritt rom der han kunne duppe av gårde.

‒ Jeg synes det er fascinerende å krysse landområder med bruk av kajakk eller kano, følge vassdragene, finne ruter. Fascinasjonen startet i Canada (fra han var 20-27 år var han til sammen flere år i Canada fordelt på mange turer), landet er som skapt for padling med store, lange vassdrag og innsjøer, det var slik Nord Amerika ble "åpnet" med kano av pionerene som reiste innover, forteller han.
Jeg bommer på en sten og plumper med den venstre benet ut i den iskalde bekken og vår vannkilde for det neste døgnet, blir bløt til litt over kneet, han er opptatt med å bære og snakke, så jeg later som ingenting. Han fortsetter:
- Jeg reiste over til Canada som 20-åring og det ble et halvt år med padling, jobbet på farm og haiket til Mexico. Det var starten på en rotløs livstil som varte til jeg fikk barn, og akkumulerte i en padleekspedisjon som er ti ganger lengre enn turen jeg tok i sommer. En kamerat og jeg krysset Nord-Amerika i en neverkano, det måtte være en neverkano uten spiker og plastikk, bygd på ekte indianervis, brukt på en ekte voyagerreise. Voyager er fransk, de første som reise innover landet i kano ble kalt nettopp det.
- Norge har ikke samme topografi, men ruta jeg tok i sommer har jeg sett på lenge. Den har omtrent bare padling. Det er en framifrå måte å se landet på. (under bildene avslører Kjartan hva meningen med hele livet er, bare vent og se!)

Eg er eit forunderleg syn der eg går med kajakken på tralla, noen har sett meg på TV (Jakten på Kjærligheten journ.anm) og kjem bort og spør kva eg held på med og kor eg skal. Eg ska padle Noreg på tvers seier eg. Eg skal ende opp i Halden.  (fra dagboka, dag 1, Kårstø)

‒ Og dette er livet for deg? Spør jeg. Drømmeferien?
‒ Jeg tenker at ekspedisjonsliv og å være på vei er et surrogat for det livet jeg egentlig ville levd, eller hadde passa inn i. Jeg er nok født i alle fall hundre år for sent... ingen hvite flekker på kartet, gullet blir tatt ut av store maskiner, tømmeret blir hogd av store maskiner, flyet frakter oss fort og langt, nesten ingen sjøfolk igjen, ting er så tilrettelagt, man er en brikke i et større spill.
- Fortell mer!
- Det er en stor sikkerhetsfaktor i alt vi driver med. Vi har begrenset innvirkning på egne liv, det er så mange andre faktorer som spiller inn. I den velstående verden har vi bygd opp et enormt støtteapparat i form av velferdsordninger, de vil jeg som sosialist alltid støtte, jeg anerkjenner alt arbeidet og fokuset generasjonene før meg har lagt ned for å skape de godene vi har, men den tar også vekk noe ved livet. Kort sagt så må jeg fryse for å kjenne gleden ved å være varm, være sulten for å kjenne gleden ved å være mett, det handler om kontraster og at jeg får problem med "tilværelsens uutholdelige letthet", det skaper et hulrom og behov, for de som vil ut og lenger. Jeg jakter etter følelsen av å mestre ting selv, ikke ha noe å lene seg på.
‒ Det å måtte stole på, og måtte klare seg helt selv, fascinerer og trigger meg.
Han legger det digre treet han drar på cirka to meter fra vannkanten på en plass han mener også har den ypperligste spotten for en kveldssalong.
- Se her, her har du ryggstøtte, sier han og bøyer seg ned og banker lett på lyng og kvist som om han puffet opp en sofapute.
- Og her kan du ha pilsen din, sier han og legger øksen fra seg på en trestubbe han mener vil fungere perfekt som bord.

Padler forbi store tankbåter
Det er selvsagt tull at han ikke bryr seg om prestisje og oppmerksomhet. Inni der, bak tredagersskjegget og krøllene, ligger det og lurer en ekshibisjonist. Som da han meldte seg på Jakten på kjærligheten. Og ble en av de mest populære noen gang.
‒ Det er noe av det morsomste jeg har vært med på, sier han.

Han er litt som en hvitkledd hare i vinterland, liker seg best når han er ute i naturen og sliter for tilværelsen. Men innimellom får han lyst til å ta på seg knalloransje refleksvest og rope: se her, se på meg!
‒ Slow travelling, begrepet som gikk igjen da jeg beveget meg bortover i vannoverflaten, det var en følelse av å være så nær elementet som mulig, følge bevegelsene, flyte avgårde, forteller han.
Om vi skal legge den tyske sosiologen Hartmut Rosas samfunnsdiagnose til grunn, om økt sosial akselerasjon (som han i boken Social Accelration definerte som «økt output per tidsenhet» på tre områder: teknologi, sosiale relasjoner og livstempo) har antall kilometer per time, informasjon per internettsøk, jobber per yrkeskarriere, partnere per liv og masse annet økt de siste tiårene.
Vanskelig å være uenig i det. Derfor syntes Kjartan det var på tide å ta det litt rolig. Han syntes nettopp uttrykket, slow travelling, var perfekt til å representere ekspedisjonen, et uttrykk han for øvrig trodde han fant på selv, men som vi påpeker får 88 millioner treff på Google.
- He, he, det er så typisk. Og så representativt. Alle har vært overalt, og alle tanker er tenkt, smiler han.
Når jeg begynner å lese om slow travelling får jeg en forståelse av at det er en slags retning, en ide om at verden ikke trenger å føles som en tivolikarusell, begrepet ble først brukt etter det vi har klart å finne ut, i reiselivsbransjen, det handlet om å utforske et sted, ta seg tid til å bli kjent med stedet og menneskene, snarere enn å rushe rundt for å se severdigheter for så å krysse dem av listen, kanskje kan det også beskrives som en tilstand der du går mer i dybden enn skraper på overflaten. Senere har det kommet flere ting på markedet som bærer preg av denne holdningen, slow TV for eksempel, sakte TV på norsk, som for eksempel livedekningen av Hurtigruten-skipet MS Nordnorge under dets 134 timers reise fra Bergen til Kirkenes, som fikk stor oppmerksomhet både i Norge og i utlandet, også innenfor mattradisjonen ser vi motsatsen til fast food nemlig slow cooking.
Men allerede på ekspedisjonens andre dag skal Kjartan få kjenne på naturkreftene og på frykten den fremkaller, da det går alt annet enn rolig for seg.

Det er spesielt å padle forbi eit stort raffineri og tankbåtar, men ingen problem av nokon slag, før eg skulle over Hervik-fjorden. DA kom vinden, og bølgene, et satans vær. Blir redd og forbanna. Held det gåande til forbi Stong………. Og utforbi i Muslandsvåg føler eg det vert litt kritisk med fleire meter høge bølger, eg klarer ikkje padla på tvers lenger, må kome meg inn mot land. Eg klarer det. Er kald. På grunn av regnet får eg ikkje tent bål, eg klarar det til slutt. No må eg kvile (fra dagboka, dag 2, (nesten ved) Nedstrand).

‒ Dette høres jo ikke rolig ut i det hele tatt. Kanskje du bare burde dratt til Syden som alle andre?
‒ Hehe, eru gærn.

Sauebondens kunstpause
For vestlandspadleren mener det ikke nødvendigvis trenger å være et motsetningsforhold mellom det å ha ambisjoner og jobbe målrettet og samtidig gjøre hele greia mykere, dypere, roligere. 
‒ Det er nok ikke så enkelt at alt skal gå rolig for seg hele tiden. Klassisk ekspedisjon handler veldig ofte om å nå et mål, jeg padlet åtte-ti timers økter om dagen, det blir jo litt som å ta samfunnets prestasjonsjag med seg inn i naturen, bruke den som lekegrind for å realisere seg, men selvsagt også få oppleve mye natur, enkel tilværelse, se ting og plasser, gli sakte forbi.
‒ Men altså ekspedisjon? Du søker deg på en måte vekk fra hverdagsmaset, men legger samtidig ut på en ganske tøff tur og legger et press på deg selv der ute?  Ville det ikke vært deilig å bare dra på en tur helt fri for sånt? Jeg mener; ekspedisjon, bare ordet oser jo av målbare verdier og prestisje, sier jeg.
Akkurat nå er han opptatt med å få fyr på bålet. Det går lett. Den lille brisen som er kan knapt merkes.
Og han blir helt stille.
Jeg har stilt et spørsmål. Noe sånt som hvorfor gjør du dette? Hvorfor brukte du ferien din, fire uker, i en kajakk? Jeg hadde kanskje stilt det før, også fått svar, men husket ikke helt. (Var litt satt ut av å være så våt i det ene benet.)
Han svarer ikke. Jeg lurer på om han ikke hørte hva jeg sa. Var det flåsete av meg? Ble han fornærmet fordi jeg ikke hadde hørt etter tidligere. Det går tre sekunder, det går fem, ti…tjue. Fader.
Jeg kan ikke se munnen bevege seg, kanskje fordi han ser en annen vei. Jeg ser bare krøller og en Fjellreven-rumpe. 
Senere skal han fortelle meg at han kan bli oppfattet som uhøflig fordi han ikke alltid ser mennesker i øynene.
‒ Jøss, sier du det, det har jeg ikke lagt merke til, lyver jeg.
‒ Det er i så fall ikke meningen, det er bare det at jeg...tenker, sier han. 

Så han tenkte. På hva han skulle svare på dette store spørsmålet. Hvorfor gjør jeg dette? Han tar seg god tid. Jeg skjønner at dette vil drøye. Jeg setter meg i buskene og tisser så lenge. Han har ikke lagt merke til at jeg har gått.
Nå står jeg der igjen.
‒ Jeg gjør det fordi jeg liker det, sier han.
Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet. Kanskje minimum et Ingstad-sitat eller et resonnement på fem setninger. Men filosofien var enkel.
‒ Fordi det er det jeg liker å gjøre. Sier han på nytt med ny ordstilling. Uten at det tilfører noe mer informasjon på blokka.
Men da jeg står der i stillheten tenker jeg at det egentlig er et forbanna realt svar. Hvorfor gjør han det? Fordi han liker det, fordi han føler seg litt mer Kjartan.

Ekspedisjonstankene hans virker ekte, rene, enkle. Ikke noe mikkmakk eller hokuspokus. Ikke noe image eller jåleri. Han tenker seg om før han svarer. Akkurat det kan jeg ikke huske noen sist har gjort. Vi har det som regel så travelt med å snakke. Snapper taletid så fort vi får sjans. Så travelt har vi det med å mene noe, at vi gjerne fyrer av en kommentar på facebook-posten som skal lenke til en sak (en sak som vi aldri leser.)
Nå går Kjartan og henter notatboka fra ekspedisjonen. Setningen fra dagboka på dag ni går rett i kjernen på det store hvorfor, mener han. 

Det er noko ved denne livstilen som tiltaler meg. Eg likar å væra på veg og leva hardt, eg vert sliten og finn roen. (dag 9, Valldalen)

- Dette kan du, sier jeg om bålet, som brenner massivt i den blåsvarte vossekvelden.
- Det her kalles et pagodebål, forklarer han. Indianerne gjorde det ofte på denne måten.

Store, fete bål kalte de ofte for white man's fire. De lyste opp nok til å påkalle en hvilken som helst fiende på mils avstand.
‒ Bål er vitenskap, legger han til. Men det viktigste for meg er at det brenner. At jeg kan lage den maten jeg skal og få den varmen jeg trenger. Å lage bål er bare et nødvendig verktøy, sier han.
Til å være en som drar på ekspedisjon og elsker naturlivet er han i grunn lite begeistret for mye av opplegget rundt. Han synes ikke noe særlig om å ligge i telt for eksempel, selv om han har tilbrakt år av sitt liv liggende i ett. Han får utslett av tynne liggeunderlag og i grunn liker han ikke så godt å padle heller.
‒ Jasså. Da høres det jo logisk ut å legge i vei i fire uker?
‒ Altså å padle. Det er helt greit. Men jeg digger det ikke liksom. Jeg gjør det fordi det er den beste måten å komme meg dit jeg vil. Det er en fin måte å være i nærheten av naturen på. Det er derfor jeg gjør det. Fordi det er i naturen jeg liker meg best og fordi det er mest praktisk. Ikke fordi jeg syntes det er så forbanna kult liksom. Dessuten får jeg så sykt vondt i røvo, på ekspedisjonen padlet jeg maks to timer før jeg måtte ta pause. Da var jeg nummen bak der og måtte på land for å bevege meg.

Følte seg puslete og veik
Vi sitter rundt bålet, han har med vosseøl, spekeskinke og lammekjøtt. Og et nydelig hjemmelaget moltesyltetøy eldstedatteren hans har laget.
Han forteller at interessen for naturen og villmarkslivet begynte tidlig. For han sugde i fotball og i sport generelt. Dette plaget han. Han ville være stor og sterk, ikke puslete og svak. Han måtte finne en annen arena. Så han gikk i skogen.
‒ Jeg likte meg dårlig i organisert idrett som fotball og ski som jeg fikk inntrykk av at "alle" skulle gå på. Ville jo gjerne væra tøff og sterk. Jeg tror jeg fikk veldig maskuline idealer av det, fangstfolk, tømmerhoggere, hvalfangere, fiskere, motstandsfolk, jeg brukte tida i naturen på å herda meg i tillegg til at jeg trivdes der, hadde det bra liksom. Jeg ble nok unektelig sett på som litt snål og rar.
Han dro etter hvert til Canada. Levde i villmarka, men også som uteligger.

‒ Det er jo klassisk at man er på søken etter identitet og det meste når man er rundt 20, det var også jeg. På et tidspunkt da jeg var ute og reiste mistet jeg lommeboka mi og var ei stund uten penger, budde under ei bru i lag med uteliggerne og spiste hos Frelsesarmeen. På den tiden leste jeg «Into the Wild», som var en bestselger der borte da. Personen i boka opplevde mye av de samme, han brente pengene sine og reiste til Alaska. Han overlevde ikke, men jeg ble ganske prega av det jeg leste, og alle de hjemløse som finnes i USA. Det var forresten fryktelig kjedelig uten penger, det var i grunnen det verste, ingenting å gjøre.
Men under årets ekspedisjon hadde han mye å henge fingrene i, han gruet seg litt på forhånd til at han kom til å tenke mye, og at det kunne bli kjedelig å være alene. Men det skjedde aldri. En tidlig morgen mot slutten av ekspedisjonen ble han for eksempel vekket av politiet.

Lokal tv i Halden skulle laga eit innslag om meg, tida drog ut og eg hadde lyst å gå opp til festningen for å overnatta der, men det vart for bratt å få kajakken med seg opp. Eg var lei og la meg lika godt rett ned i ein park, angra omtrent med ein gong, tog, bilar og mykje støy. Samstundes gjekk det ein del folk forbi, spesielt morgonen etter, fekk eg mange rare blikk. Og tydlegvis hadde fleire av desse folka ringt polititet og fortalt om den gale mannen og kajakken i parken. Litt lenger utpå morgonkvisten kom politiet, eg byrja umiddelbart å le, det gjorde i grunnen politiet også. Og dei kunne fortelja om fleire som hadde ringt og fortalt om ein merkeleg fyr som overnatta midt i sentrum, og gav meg beste rutevalg opp til Femsjøen. (fra dagboka, dag 26, Halden)

‒ Men nå som ekspedisjonene er over, hva tenker du, hva ga det deg?
‒ Når man er ferdig med en ekspedisjon er det normalt å føle et vakum, nesten tomhet. Jeg kjenner aldri på ei euforisk lykkefølelse, mer en konstatering av at jeg har klart det, og at jeg er fornøyd med det. Så har jeg alltid hodet fullt av planer om andre turer. Det driver jeg alltid med, når jeg er på ekspedisjon, planlegger andre ekspedisjoner. Tar det som et tegn på at jeg liker livsstilen veldig godt, trives veldig med å være på vei, det er jo en klisje, men ikke mindre sant. Tenker sjelden eller aldri at dette angrer jeg på.
‒ Men vil du tilbake til Canada?
‒ Ja.
‒ Jeg skal dø der, smiler han og sier neida, joda.
‒ Men først gå over Hardangervidda på ski.
‒ Eg må ha noko å gjer på, sier han.

Jeg begynner å fryse mer (det har regnet litt og vi har bestemt oss for å sove inni teltet og ikke under åpen himmel). Er det ok at jeg snart går inn i teltet og leser litt? spør jeg. Klokka er cirka 21.
‒ Er du gal?, sier han. Det er jo nå det begynner å bli fint. Ser du ikke månen der, den kommer snart til å stikke frem bak skyen der, og nordlyset, det er en stor sjanse for at vi kan se det i kveld. Dessuten må vi gå og hente ved og never, så alt er klart til bålet i morgen tidlig.
‒ Åh, sier jeg. Ja, riktig. Det må vi huske på, ja.
Jeg reiser meg opp.
‒ Nei, nei, nei, ikke stress, ta det rolig, sett deg ned og ta en øl til.  Følg med på det som skjer på himmelen. Snart vil det skje noe magisk.
‒ Ok.
‒ Nå?
‒ Du må bare sitte å vente. Og se.
Slik talte den langsomt reisende.

SLUTT