Kyststien i Larvik

Stier mellom svaberg og skog

Å gå i et sommerparadis.

DATO: 03.06.2017 / AV: Simen Tveitereid / FOTO: Øyvind Næss

- I dag har jeg sett et helt annet Norge.
- Hva mener du?
- Noe annet enn jeg har sett før, og noe jeg kanskje aldri ville ha sett, hadde det ikke vært for denne jobben.
- Bor ikke du i Vestfold, i Horten?
- Nettopp. Jeg ville aldri dratt til Larvik på tur. Men naturen her er jo mye finere.
Vi er to menn rundt 40, over gjennomsnittet interessert i landskap og turer i fin natur. Fotografen bor i Horten. Skribenten i Kragerø. Omtrent midt i mellom oss går kyststien i Larvik kommune, ytterst i Brunlanes.
Ingen av oss har vært her før. Vi har ikke engang tenkt tanken. Det er merkelig, for turen vi har gått i dag kalles Oslofjordens fineste. 23 kilometer lang, fra Stavern til Nevlunghavn. Mange har anbefalt denne turen, Visitstavern skriver: Stien er en gåtur i et landskap du knapt finner maken til andre steder.
Men vi går sjelden turene som er nærmest oss. Det føles kjent, uspennende. 
Vi skjønner hvor feil vi har tenkt. Turen føles eksotisk, aldri har vi gått i så frodige skoger, så tett på havet.
Og ennå har vi ikke nådd Mølen, med en rullesteinstrand som kan imponere den mest blaserte naturelsker, som det står på ut.no.
Det må bli i morgen, bena orker ikke lenger, nå vil vi bare sitte på Nevlunghavn gjestgiveri med en øl, se på kartet og bildene og snakke om turen vi har gått i dag.

Den begynte i Stavern. En av de mange byene som kaller seg Norges sommerby, en av dem som hevder å ha flest soldager i året. Og sannelig, akkurat idet vi gikk gjennom porten på Fredriksvern Verft, startpunktet, sprakk solen skyene. Det glitret i havet ut mot Svenner fyr. Ved en innbydende liten bystrand, der heggen blomstret i en kløft helt ned mot sjøen.
Etter å ha gått gjennom Skråvika, med en klynge av gigantiske furutrær, og kommet ut ved Rakke, sier fotografen:
- Jeg føler en stor ro.
Bølgene bryter foran oss, svaler og viper og hundre arter synger bak oss. Det er salt i den rå lufta.
- Jeg trodde du måtte til Jæren for å få noe sånt.
Et så åpent landskap. Et sånt mektig utsyn. Mot de fryktede Rakkeholmene, der sjøen alltid er urolig. Losen bodde på Rakke, for å ha så kort vei som mulig ut til skipene. Her er også skytestillinger og bunkerser fra krigen.

Brunlanes-rivieraen.
I Fuglevika står høye strandvortemelk i gul blomst. Et langgrunt strandområde med fugleliv, sumpvegetasjon og strandenger. Uten dyr på beite kan slike områder raskt gro igjen av arter som bjørnebær, slåpetorn, einer og villroser. Vakkert, men ugjennomtrengelig. Med færre beitedyr er friluftslivet langs kyststien med på å holde terrenget åpent. 
Selv skiltene er vakre, i lakkert tre og blåmalt, som trebåter. Stiene er passe tilrettelagt, med gangbroer i noen få bløte partier. Informasjonstavler forteller om historie, botanikk og geologi. Og gir nøyaktige avstander. En forsommerdag før ferien får man likevel følelsen av å vandre i nærmest uberørt natur. En og annen hundeeier, noen joggere. Ellers bare bølgesus og fuglesang, et ekorn og en orm.
Mat og drikke bør en ha med. I skoleferien kan du kjøpe noe på campingplassene rundt Naverfjorden. Eller på Brunvall gård. En forsommerdag er det fiskestang eller medbragt som gjelder. Vi har et stormkjøkken som ligger og rister i sekken, nå blir det egg og bacon til lunsj, i en lun krok i Rørvik, etter tre timers gange. Lufter tærne, skifter til shorts, motstår trangen til en strekk på svaberget.  

Vi går rundt Naverfjorden, med syv campingplasser etter hverandre. Den såkalte Brunlanes-rivieraen. Hit kom badegjester på 1920-tallet, for de langgrunne sandstrendene. Norges første organiserte campingplass ble anlagt her, i 1933, på Kjærstranda. Dengang klarte folk seg med en leduk mot vær og vind, står det på en tavle. Nå er det møblement i forteltet, og tv-antenne på taket. Noen pensjonister pusler rundt vognene.
Vi går gjennom felt av hytter i små, sympatiske størrelser. Opp en bakke med en ale av mektig eik. Ut mot havet igjen ved Anvik. Opp til Vardeberget, med utsyn mot Tvistein fyr. Langs en kornåker ved Ødegårdsfjorden. Inn i en dyp skog av svartor, den største i sitt slag i Norge. 

Å gå handler om å finne rytmen. Slik det er en rytme i landskapet. Variasjoner - i et mønster som gjentar seg. Ut mot havet, rundt bukter, langs åkre, inn i skogen, ut mot havet, bukter, skog, åkre.
Å gå er en luksus i vår tid. Noe vi sjelden tar oss tid til. Noe man vil gjøre som pensjonist. Men å gå langt er en lykke som ikke bør utsettes. Vandre, snakke sammen, stoppe opp for virkelig å se detaljene. Tenke litt over livet, minnes mennesker man ikke har møtt på lenge, mens musklene gradvis mørnes.
Vi kunne gitt oss nå, i ettermiddagssol, leid oss en campinghytte, eller et rom på Brunvall gård, fornuftig å spare på kreftene, men vi kjenner en dragning etter å fortsette, få den følelsen i beina som en solid dagsmarsj gir. Det begynner å gjøre litt vondt, langs kålåkre rundt Hummerbakkfjorden, under fotsålene, i leggene.  

Men litt motstand gir turen dybde. Det blir enda finere å gå gjennom portaler av slåpetorn, med hvite blomster på bar kvist. Eikestammer omslynget av kaprifol og blomstrende hegg.
Det er en botanisk hage, der vinden er gartner. Overalt er trær og busker preget av vinden. Rekker av svartor med kronetak som skråner innover mot land. Ytterst mot sjøen gjør saltholdig vind fra havet at toppskuddene tørker ut. De døde kvistene beskytter kollegialt de som står igjen og fortvilet strekker seg innover.  
Det er værhardt, men mildt. En klimasone med mye edelløvskog. Varmekjære sorter som alm og ask, eik, lind og svartor. Også rogn, kirsebær, osp, hegg og hassel. Områder med lav, skjevvokst furu. Og tette kratt av einer.
Et landskap modellert av isen. Rundsva og renner, groper og jettegryter. I dypbergarten larvikitt. Harde berg, myk skogbunn. Opp på nakne fjell, ned i kløfter bak lune koller, der plantene beskyttes og hjelpes av steiner som lagrer varme i det tynne jorddekket.
Klimaet og jordsmonnet i Brunlanes gjør at distriktet er blant de første i Norge som leverer grønnsaker om våren. Våronna starter gjerne ved påsketider.

Turen er lengre enn vi trodde, gitt. To mil i slikt terreng krever sitt. Sekken kjennes på skuldrene. Vi snakker ikke så mye lenger. Hviler i en skråning over Ødegårdsbukta, ved et geologisk underverk ved Styggås, og vi ser de lagdelte, annerledes bergartene, men hvor langt er det til Nevlunghavn?
Enda fem kilometer. Javel. Men da vi runder Smørvika ser vi en liten klynge av hvitmalte hus på andre siden av bukta. Det står en stripe av sol over Nevlunghavn. Nye krefter kommer, det er alltid en reserve som ligger der, og reservene er større enn man tror. Vi går raskt rundt Omrestranda, vi har gått i syv timer og ser vertshuset for vårt indre.
Nevlunghavn har fisk og skalldyr i verdensklasse, skryter turistguiden. Vel. Gjestgiveriet serverer en helt grei sei. En liten idyll av en by, med velholdte, hvitmalte hus, skrånende opp fra havna, med stakittgjerder og rosebusker, trebåter og fiskeskøyter. Et godt hvilested i natt, fullt av liv i juli. 

Neste morgen klatrer vi opp på Havneberget og ser alt ovenfra. Det er vindstille og tåke, nedbør på vei. En snau mil opp til Helgeroa, der det går buss til Larvik. Første stopp Oddanesand. En bukt, omgitt av grønnkledde fjell, krystallklart vann og havet rett ut. Har vi sett en finere strand i Sør-Norge? Her kreves årelang ansiennitet for å få plassere campingvogn.
Videre i skog med høye løvtrær og gjøk som synger, opp på fjell med tett buskvegetasjon, ut mot surfernes paradis ved Saltstein.
Og der.
Et grønt teppe som brått blir til et hav av stein, runde stein i alle farger. Mølen. Der iskanten stoppet, der steinene ble ført, bergarter og løsmasser fra store deler av Østlandet.

Vollen som bygges opp foran en smeltende isbre kalles en endemorene. Raet heter den største, sammenhengende endemorenen i Skandinavia. Den går fra Finland, via Sverige og langs norskekysten til Kolahalvøya. På Mølen forsvinner den i havet, før den dukker opp igjen noen sjømil lenger sør, som Jomfruland.
Mølen i morgendis, uten mennesker. Et nasjonalklenodium, med 230 store og små gravrøyser, trolig fra yngre jernalder (800 e. Kr). Her var god utsikt for de døde, og rikelig med byggematerialer.
Kraftige bølger har laget stormvoller, avsatser i steinmassene.
Et lett regn siger inn fra Langesundbuka, overgangen til Sørlandskysten.  Alt er stille, og fotografen sier:
- Jeg blir salig av å være her ute.   

SLUTT