Novellefilm

Sola mi

Er det slik at man faktisk kan reise vekk fra sorgen? Flykte inn i fjellet? Drømmen om Svalbard gikk i oppfyllelse for en tekststudent som skulle lage novellefilm.

DATO: 26.06.2017 / Tekst, foto & video: Ingvild Hegge Eriksen

Før du sovnet og sa god natt, pleide du alltid å stryke håret mitt bak øret og si at det beste du visste, var å flette beina dine sammen med mine under dyna tidlig på morgenen. Av alle jeg visste om og alle jeg så, var det ikke andre mennesker i verden enn deg.

Vi var i Jotunheimen. Steinene var glatte den dagen. På himmelen lå det noen skyer. Du gikk foran meg, sola mi, vi var på vei ned, svette, forelska. Du snudde deg, gliste mot meg, skyene på himmelen ble gradvis flere. Vi stoppet for å kle på oss. Noen tyske turister gikk forbi oss, de lo, tullet med hverandre, pekte på stupet på den ene siden. Vi så opp på toppen igjen. Så skulle du ta på deg sekken igjen, det skjedde så fort. Jeg husker måten du mistet balansen på og falt over kanten. Det føltes som det gikk hundre år, likevel var turistene bare ti-tjue meter lenger ned i ura. Jeg prøvde å løfte hånda, men sank ned på en stein, satt midt i fjellheimen og gråt hjelpeløse tårer. Hvor ble alt oksygenet av? Sola var borte nå. 

Jeg kjenner det med en gang jeg går av flyet at at vinden er annerledes. Og jeg vet med meg selv at jeg har liv hjemme i byen også, jeg trøster meg selv når jeg lengter sånn tilbake til en tid som ikke egentlig var en tid eller periode, det var bare et langt, eventyrlig øyeblikk som aldri tok slutt.
Det eneste jeg vil er å sove til det ikke er vondt mer. Jeg vil ikke ta på meg masse klær og gå langs fjellryggen, kjenne at ullgenseren klør litt for mye, eller gå opp trappa og inn døra hjemme, henge jakken på knaggen og rope hallo når jeg kommer hjem. For det er ingen hjemme, den følelsen kommer ikke tilbake igjen.
Og det er ikke det at jeg er dum eller syk, jeg klarer bare ikke være der lenger. Jeg klarer ikke å være på skolen, klarer ikke å sitte hjemme og ikke høre lyden av dørhåndtaket som trykkes ned, lyden av skoene dine som tørker seg mot dørmatta. Og her oppe kan jeg ikke dra noe sted heller. Jeg må bare være. Her. Nå.

Men jeg sier ikke til noen hva som skjedde. Jeg vil heller hoppe i Isfjorden enn å åpne munnen og snakke. Da kommer det en remse uforståelige, snufsende forsøk på å fortelle en historie. Så jeg kan prøve å skrive. Skrive at jeg blir lei meg fordi jeg bruker mer energi på å bestemme meg for hvilken dongeribukse jeg skal kjøpe enn å skrive brev til mennesker jeg gikk på folkehøgskole med, at de på jobben har planlagt noe uten meg, men det stemmer sikkert ikke. Hjemme blir jeg frustrert hvis det er dårlig trykk i krana, her kan folk i fangsthyttene bruke en hel dag på å hente vann. Er det jeg som skal være mest lei seg? Hvem er det som bestemmer hvem som kan være mest lei seg? Fordi jeg sovnet inntil kroppen din i flere år, det var den kroppen jeg kunne varme meg inntil hver sommer da sola hadde gått ned og vi satt ute på verandaen hjemme med brus og stearinlys og så på granskogen over byen. Fordi jeg heiet på deg og ambisjonene dine, fordi det var jeg som foreslo at vi skulle få oss sommerjobb på Fanaråken eller Norge på langs, fordi det var du som ville klatre i Lofoten. Jeg har tydeligvis ikke noe jeg skulle ha sagt. Men det var ikke jeg som gråt mest da jeg holdt tale i kirka. 

Jeg går omkring og tenker i Longyearbyen, denne forunderlige byen som ingen forlater før man har fått merker av den. En av dagene blir jeg med en båt. Overhører et par voksne menn snakke om en klatretur. Har kjøpt seg isbjørnøl i baren, han ene skryter av noe, jeg hører ordet sikring og steiner, og så foreslår en av dem at de skal lage et veddemål. Jeg går ut på dekket, takler det ikke. Det er som om det er noe som presser mot brystet, men det er en følelse som ikke finnes, for jeg har aldri følt det sånn før. Det er ikke sånn som med den følelsen når man har besteget en fjelltopp eller følelsen når man sjekker hvordan eksamen gikk. Det er ikke sånn. Denne er her til og med før jeg våkner. I halvsøvne kjenner jeg et uforklarlig tomrom, og når jeg står i dusjen er det en blanding av ferskvann og saltvann som renner nedover huden min. Jeg er ikke flau over det, alle har det sånn innimellom, men det var så vondt å være i byen, se vennene dine hver dag, bare det å se navnet på moren din som en av de siste telefonnumrene i samtaleloggen, det svir i øyekroken når jeg skrur fast koppen på termosen, for jeg vet at du drakk like mye av den koppen som meg, det er så teit å tenke på de tingene der, og det går ikke an å skrive om det, heller. Hvordan forklarer jeg til menneskene her at jeg tror du sitter ytterst ved sjøen hvis jeg går en tur, at du har brettet opp ermene, kjent på vannet, det er mai og iskaldt, null badestemning, men du har likevel gjort det. Og når jeg kommer gående mot deg, snur du deg og hele ansiktet lyser opp. Jeg klarer ikke å tenke lenger enn dit, kan ikke prøve å huske hvordan stemmen din er, da går hjertet mitt i oppløsning. Jeg er tjueto, til våren er jeg ferdig utdannet, og ting tar slutt, men jeg vil ikke at de skal ta slutt. Jeg vil at det alltid skal være noe å se fram til, noe som skal skje.

Det er annerledes her enn jeg forestilte meg. Alle snakker forskjellige dialekter, på butikken hilser de på meg, det er uvant, men hyggelig, spør hvor jeg er fra, hvor lenge jeg blir her. Er du på ferie? spør de.
Alle hverdagsrutinene opphører. Hvorfor skal jeg vaske opp? Hvorfor skal jeg gå på butikken? Hvorfor i helvete skal jeg gå på skolen? Det var jo vi som gikk på skolen. Hver morgen, og hver ettermiddag snakket vi om hva vi skulle lage til middag. Vi hadde sjelden lyst på det samme, likevel laget vi mat, dekket på glass, tallerkener og bestikk.  

Jeg synes det er tragisk og vakkert på samme tid, at naturen er som den er, rå og nydelig, samtidig som den tar nådeløst av menneskeliv. Ikke hundrevis, men at to hjerter i brann, berusende ord, bare ble revet fra hverandre, den dagen i Jotunheimen. Måten vi satte tennene i en rista, sprø brødskive med brunost på, som hadde ligget flatklemt inni matpapiret i sekken. Du er ikke her oppe, blant isflak og fjell, du vet ikke en gang at jeg er her. Det føles som det er hundre år siden vi pakket sekkene våre og gikk gjennom skogen, satte oss på gressbakken foran hytta, bretta opp buksa og lente oss på albuene, kikka på grantoppene som berørte himmelen.

Mange sier at når man mister noen, er det alt man ikke får gjort, som dukker opp. Alle julaftenene vi aldri skal ringes etter at vi har åpnet gavene og avbryte hverandres setninger med tusen takk, vi kommer aldri til å våkne i den trange skuvsenga på hytta til mamma første påskedag og drikke kaffe og spise oss sprekkmette på egg og bacon til det snart er middag. Jeg kommer ikke til å se smilet ditt i speilet når vi gjør oss klar til 17.mai. Hendene dine vil aldri stryke gjennom håret mitt eller klø meg på ryggen mer. De sier at det er sånne ting som farer gjennom hodet ditt, og de gjør jo det, jeg tenker på det nå, særlig når jeg er helt alene i den frie naturen, og var det noe du elsket, så var det naturen, faen heller, du forgudet den, du levde og åndet for naturen. Tanken på at vi aldri skal dra sammen på tur igjen, gjør at himmelen nesten faller ned og fyller alt tomrommet i lungene og halsen min.
Reima på sekken min strammet alltid på en annen måte da du levde. Jeg savner stemmen din om kvelden, da var den litt hesere, søvnigere, liksom, savner måten du dro av sokken min og satte på gnagsårplaster i steinura. Jeg savner måten du svingte bilen inn på gårdsplassen deres, at utelampa skrudde seg på og ytterdøra ble åpnet. Å prate med moren din er ikke å prate med moren din lenger, for du er ikke noe mer.  

Hvordan kan noe være fint nå, hvordan kan de nådeløse fjellsidene som stuper ned i Adventfjorden gi meg gåsehuden jeg pleide å elske, nå som du ikke er her mer? Hvorfor spiller ikke naturen på lag med meg mer? Hvorfor kan saltvannet og den sprø vårsnøen være så likegyldige til hverandre. Ingen av dem bryr seg om meg. Ingen spør hvorfor jeg sanseløst kaster småsteiner i bølgene eller hvorfor jeg tråkker ekstra hardt på stien opp mot Sukkertoppen. Heldigvis har jeg jegerprøven, hvis ikke ville jeg kanskje blitt bamsemat. Hvorfor dro jeg så langt vekk at jeg ikke lenger er i menneskenes verden, men isbjørnens rike?
Du var det jeg våknet for om morgenen, du var grunnen til at jeg gadd å tusle til butikken i regnet og kjøpe melk og brød, du var grunnen til at jeg sprang opp den siste bakken på den fjelltoppen. Men nå er det stille. Noen ganger føler man kanskje at man bør si så mye, og så er det ingen vits. Ingen vil skjønne hvordan det er, og hvordan kan jeg klandre dem, for det er kun jeg som vet hvordan det føles å være meg.

Hundrevis, nei, tusenvis av kvadratkilometer med is og fjell. Her får jeg lov å tenke i timevis uten å bli avbrutt. Her finnes det tydeligvis ingen svar, men heller ingen spørsmål. Ulykker vil alltid skje. Livet tar meg bestandig igjen bakfra, det nytter ikke å rømme. Ingen kan overgå naturen, en isbjørnlabb kan knuse ribbeina mine på tre sekunder, et fjell rikker seg ikke, selv om steinene oppå gjør det. All teknologi i verden kan ikke gi meg tilbake det jeg ønsker meg aller mest, men naturen kan kanskje gi meg tilbake den følelsen jeg hadde før, følelsen av friheten til å gråte, svette og løpe. Den er endeløs, naturen, og jeg vet at du hadde ønsket at jeg skulle fortsette å knyte på meg fjellskoa.
Snart skal jeg tilbake til byen og studentlivet, hvor månedene vil gå smertelig sakte. Jeg skal godta at noen skoledager ikke er til for annet enn å ligge i senga med en bok jeg ikke begynner å lese en gang. Jeg skal ta et sent fly herfra, et som sikkert blir forsinket, og at hele Gardemoen er badet i måneskinn når jeg lander.
Men først skal jeg sove.

SLUTT