Skiing in Afghanistan

Jeg dro til fjellkjeden Hindu Kush i Afghanistan for å starte skiskole for jenter

Glede og pågangsmot i verdens vakreste fjellandskap.

DATO: 19.03.2017 / AV: Henriette Bjørge

Det er syv år siden jeg satte meg på flyet til Afghanistan for første gang. Jeg visste ikke da at jeg skulle komme til å starte en skiskole der nede, men slik ble det. Det har ikke gått på skinner, langt ifra. Av og til, når jeg har brukt en hel dag på å løfte jenter som har falt på ski og som ikke klarer å koordinere kroppen nok til at de kommer seg opp igjen, har jeg spurt meg selv:
Hvorfor gidder jeg?
Jeg har grått mine modige tårer i skjul etter lange og slitsomme dager til fjells, fylt av krangling, utakknemlighet og lite fremgang. Likevel, på uforklarlig vis har tanken om å gi opp vært fjern. Da seks jenter nådde 3800 m.o.h. på ski i Gumbatak Valley, og for første gang så sitt eget hjemsted omgitt av en fantastisk natur, var det flere som felte gledestårer. All motgang og alt fysisk strev var glemt, i hvert fall i noen timer.

Skiskole for jenter, i verdens verste land å vokse opp – for jenter
 Å starte skiskole for jenter i verdens verste land å vokse opp - for nettopp jenter, var en uvanlig ambisiøs idé, jeg har hele tiden vært fullstendig klar over det. Likevel, for en over gjennomsnittlig skiglad sjel med en sterk overbevisning om at verdien av sport og friluftsliv kan endre et helt samfunn til det bedre, skal man lete lenge etter noe mer givende å bruke vinteren på.
Sikkerehetsrisikoen ved å reise til Afghanistan for å stå på ski er et par hakk høyere enn å reise til Alpene, men siden jeg hadde funnet en forholdvis trygg rute, valgte jeg å hoppe i det.  Jeg var overbevist om at jeg hadde et godt utgangspunkt for å lykkes med prosjektet i et kvinnefiendtlig samfunn, men samtidig var jeg ydmyk overfor muligheten for å måtte endre planer underveis og på kort varsel. 

Møtet med Kabul
Jeg reiste til Kabul første gang i 2009, sammen med en kollega fra den afghanske ambassaden i Oslo. I tråd med afghansk gjestfrihet ble jeg invitert til å bo hjemme hos familien hans, vel og merke etter at de hadde forsikret seg om at jeg ikke hadde planer om å skrive bok om oppholdet.  
Til tross for intense uker med feiring av den muslimske høytiden Eid, enorme familieselskaper, deling av soverom med fem andre kvinner, tynn madrass rett på betonggulv, begrenset frihet og mange forholdsregler på grunn av den skjøre sikkerhetssituasjonen, var det likevel et bilde som ble værende i hukommelsen etter at jeg kom hjem:
Den fantastiske Hindu Kush-fjellkjeden som strekker seg fra sentral-Afghanistan til nord i Pakistan. De urørte fjellene, den uoppdagede skigleden, midt blant krig og lidelse og elendighet, i det største skieldoradoet man kan forestille seg.
Jeg hadde aldri sett en lignende natur før, så til å begynne med satt jeg bare musestille ved flyvinduet og stirret ut. Terrenget varierte. Et månelignende landskap med bratte fjellsider og flate, snødekte fjellvidder. De mest perfekte melistoppene trollbandt meg. Jeg knipset bilder til vi hadde passert langt over grensa til Iran.

Ideen
Da jeg var tilbake på jobb ved ambassaden i Oslo, spøkte jeg om å starte skiskole i Afghanistan. Til min overraskelse syntes alle at det var en fantastisk idé, spesielt ambassadøren. Men på grunn av den pågående krigen og en vanskelig sikkerhetssituasjon, konkluderte jeg med at det ble for vanskelig. Jeg la idéen på hylla. Jeg manglet de rette kontaktene, og visste ikke da at noen andre hadde tenkt lignende tanker som meg. 
Tre år senere befant jeg meg på topptur i Chamonix sammen en en gjeng språkkursvenner som alle var like middelmådige i fransk da vi reiste derifra. Livet handlet stort sett om en daglig dose bratt læringskurve innen frikjøring og fjellvett. På toppen av isbréen i Argentière møtte jeg Åsa, en svensk "chamoniard" som drev eget chalet, og hadde blitt fastboende. Vi kom i snakk, og hun kunne fortelle at hvert år hadde de en britisk gjest som var involvert i et skiprosjekt i Afghanistan. Etter en måned ringte hun og sa : “Ian er her, og han vil veldig gjerne treffe deg”.
Deretter fulgte et tre timers kafébesøk hvor han fektet med hender og  snakket non-stop om hvordan noe var i emning oppe i fjellene i Afghanistan.
Da var det gjort. Han hadde blåst liv i drømmen min, og jeg innså at dette var mulig å få til. 

The Afghan Ski Challenge
Et halvt år senere fikk jeg tilbud om å reise ned og bidra som frivillig skiinstruktør gjennom en hjelpeorganisasjon som heter Aga Khan Foundation. Jeg skulle hjelpe til med å lære 25-30 gutter å stå på ski frem mot et nyoppstartet, lokalt skiløp kalt "The Afghan Ski Challenge". Dette var del av et innovativt økoturisme-prosjekt som skulle prøve å lokke turister i regionen til området.   
Jeg hoppet i taket av glede og spenning, før jeg fikk summet meg og tatt en virkelighetssjekk. Tidspunktet kunne nesten ikke vært verre. Jeg hadde akkurat kjøpt meg flunka ny leilighet ved Nordmarka i Oslo og var jobbsøkende. Det var ingen hurrarop å få når jeg ringte hjem og sa: «Hei mamma og pappa, jeg har tenkt å reise til Afghanistan og jobbe som frivillig!»
Søsken og venner var naturlig nok skeptiske, flere syntes det var uansvarlig og dumdristig. Men så er det heldigvis alltid den ene vennen eller venninnen som sier: "Følg drømmen din!"
Ofte er det den ene kommentaren eller klappet på skulderen som skal til for at man tør å ta steget. Og når til og med bestefaren min, som da var 88 år og meget oppdatert på tingenes tilstand i Afghanistan, tilbød seg å sponse flybilletten, så ble dette prosjektet en selvfølgelighet for meg. Bestefar sa:
«Vær forsiktig, og husk at for enkelte er et liv der nede ikke like mye verdt som et liv her hjemme».

Crowdfunding i Norge
Jeg organiserte en crowdfunding-kampanje før avreise fra Norge, og tok med det jeg fikk plass til. Jeg valgte å investere det venner og familien hadde donert i skredutstyr, skistaver, som det var veldig mangel på, og et kamera som de kunne ha glede av for å se sin egen fremgang. Firmaet Kari Traa bidro med litt ullundertøy og skiklær til jentene, vel vitende om at det var stor usikkerhet rundt om jeg i det hele tatt kunne gjennomføre prosjektet.  
Etter en halvtimes flytur fra Kabul, landet vi på en rullebane bestående av en grusvei i Bamiyan, på 2500 meters høyde, midt i Afghanistan. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke følte meg så høy i hatten da jeg steg ut av det slitne Antonov-flyet, hvor lyden av skuddtrening i PRT-militærbasen til New Zeland fungerte som velkomstfanfare.
Alt jeg så var sandsekker og piggtråd, og et flyplasskontor i en container. Bagasjebåndet besto av en liten moped med lasteplan. Bagasjemannen stusset veldig over hva den store skibagen min var.
Bamiyan er ansett som den tryggeste provinsen i Afghanistan, på grunn av Talibans mangel på fotfeste og tilstedeværelse i området, men jeg var uansett bevisst på å holde en veldig lav profil. Ull-hijaben var på og den nye vinterjakka rakk meg nesten til knærne, slik at jeg fulgte kleskoden for kvinner. Og der var jeg, midt oppe i fjellene i Afghanistan og skulle lære ungdom å stå på ski.
Ski, liksom.
Det hele var litt uvirkelig. 

Begynnelsen i Bamiyan
Takket være det nettverket jeg hadde opparbeidet meg av afghanske diplomater og innflytelsesrike personer gjennom den tidligere jobben min, følte jeg at jeg hadde et relativt godt utgangspunkt. De sto klare til å hjelpe om jeg skulle havne i byråkratisk trøbbel, men eventuelt andre situasjoner som kunne oppstå var jeg innforstått med å måtte klare meg selv i.
Storparten av befolkningen i provinsen tilhører Hazarafolket, som historisk sett har blitt behandlet som annenrangs borgere av Taliban og pashtunere. Det var ikke mer enn 10 år siden Taliban hadde vært innom området og drept kvinner og barn, noe som naturlig nok skapte avsky og politisk motstand. I tillegg sprengte Taliban de berømte Buddha-statuene i 2001, statuer som tidligere hadde representert en populær turistattraksjon. Bamiyan by var et viktig knutepunkt på Silkeveien, og har fortsatt mange historiske steder å by på, men på grunn av krigen har turistnæringen lidd betraktelig. Provinsen er blant de fattigste i landet, samtidig blant de mest liberale når det gjelder syn på kvinner. Befolkningen i Bamiyan priser seg lykkelig over en fredfull tilværelse, men er veldig klar over at ting kan snu fort.

Toyota Hilux og en skredekspert fra New Zealand
Jeg ble innkvartert på et gjestehus sammen med skiguide og skredekspert Simon fra New Zealand. Sammen  skulle vi utgjøre skiskolen i to måneder. I tillegg kom Mads Drange, en ivrig frikjører som hadde lest om crowdfundingkampanjen min på internett, ned og hjalp oss i et par uker.  
De første ukene holdt jeg tett om planen min om en skiskole for jenter. Jeg fokuserte på å lære guttene å stå på ski med "The Afghan Ski Challenge" som det store målet.  Hver morgen sto vi opp grytidlig, pakket bilene i tjue minusgrader og satte avgårde på isete, humpete veier mot en av de mange nærliggende dalene.
Jeg lærte fort at egenskapene til en Toyota Hilux med sommerdekk på vinterføre er uslåelige med en herdet afghansk sjåfør bak rattet. Vi kom oss frem overalt. Tilgjengelig skiutstyr var av ymse slag. Mye var donert over flere år av noen få utenlandske skiturister, hjelpearbeidere i området eller humanitære organisasjoner. Det aller meste hørte hjemme på museum, og kun noen få skipar hadde bindinger med gammeldags gå-funksjon. Likevel klarte mange å utvikle en teknikk der de gikk rett oppover på slalomski, uten å ty til fiskebein. Improviserte skifeller ble laget av skinn og tau som ble surret rundt skiene. 

Skiing in Afghanistan
Konseptet ski er ikke nytt i Afghanistan. Enkelte bønder lager sine egne ski av tre, blikkbokser og tau for å sanke inn dyrene når det er dyp snø og vanskelig å komme seg frem. Men konseptet ”ski for å ha det gøy” var helt nytt. Den sveitsiske journalisten Christoph Zuercher kom på ideen om å introdusere skisport til området da han var innom på jobboppdrag i 2010. Ett år senere returnerte han med 15 par ski donert av den sveitsiske hæren, og han dro i gang idéen om et årlig skiløp. I begynnelsen var det lite forståelse for hva har prøvde å etablere, og få skjønte greia. Men det hjalp å ha premier som gulrot for innsatsen, selv om forståelsen for verdien av en sveitsisk Tissot-klokke oppe i de afghanske fjellene ikke akkurat var stor.
Det var mye knall og fall, latter, smil, smerter og slitne kropper. Men ingen klagde, ikke en eneste gang. Når man aldri har sett en skiheis i hele sitt liv, og ikke vet om bedre, ja, da er det jo ingenting å klage over. Jeg opplevde stor takknemlighet over gleden de hadde av å lære noe nytt og morsomt, til tross for mangel på fasiliteter. Mange smågutter laget sine egne treski og trestaver og fulgte etter oss til topps, og brukte skisporene våre for bedre gli på vei nedover.
Så tok jeg endelig mot til meg og foreslo å arrangere et skiløp også for jenter i området. Jeg søkte først råd hos Gull, en av få turistguider i Afghanistan, som drev gjestehuset jeg bodde på. Han tente på idéen, og sammen med kona hans la vi en plan. Først måtte jeg få tillatelse fra Aga Khan Foundation, deretter måtte vi ta en prat med religiøse ledere i området for å sjekke om dette ville møte motstand.
Jeg var veldig spent. Noen uttrykte bekymring for hvordan jentene ville kle seg for sportslige aktiviteter som dette, og jeg måtte forsikre dem om at vi til tross for at det var meget upraktisk, ville holde oss til tradisjonelle kleskoder.
Så kom den største utfordringen.
Hvordan få jenter til å melde seg på et skikurs uten å egentlig vite hva det er? Og ikke minst, i et konservativt samfunn, hvordan få tillatelse fra foreldre til å delta?
Vi løste det ved å arrangere piknikdager for lokale familier. På den måten fikk både ektemenn, fedre, brødre og barn se at det ikke var så farlig å la jentene og kvinnene få prøve  seg på ski. Etter tre slike dager med over 60 jenter og kvinner innom, hadde jeg 10 stykker i alderen 16 til 24 år som hadde meldt seg på. Jeg var så glad og spent som jeg kunne få blitt, og fikk ståltro på at dette var gjennomførbart.

Jenter i silkehijab, småsko og bling-bling-vesker
Den første dagen glemmer jeg aldri. Jentene dukket opp ikledd silkehijaber, sine fineste kåper, med småsko og bærende på bling-bling håndvesker. De visste knapt nok bak eller frem på en ski. Siden da har de gjennomgått skredkurs, lært å vokse ski, stolt vist frem sine skiferdigheter langt til fjells når den lokale militsen dukket opp på en tungt bevæpnet marsj i området, samt deltatt i årlige skirenn og i økende grad uttalt seg om kvinners rettigheter i afghanske og internasjonale medier.
Det har krevd stor tålmodighet. Jentene har aldri tidligere fått mulighet til å utvikle muskler for sportsaktiviteter, og det gamle og utslitte skiutstyret i oppstarten gav ekstra utfordringer. Vi opplevde ofte vanskelige snøforhold med stor skredfare, og brukte i tillegg mye tid på å finne områder uten gutter og menn som satte seg ned og stirret på oss dagen lang.
I år ble det femte "Afghan Ski Challenge" for jenter arrangert. Jeg har vært med fire år på rad og det har vært en fantasisk reise å se hvordan den motstanden enkelte av jentene møtte i starten nå er fullstendig borte for de fleste av dem. Flere opplevde at brødre ble banket opp fordi søstrene fikk tillatelse til å delta i noe de opplevde som truende mot kulturen og i strid med religionen. Nå mottar jentene lykkeønskninger og positive ord fra de fleste, og til og med enkelte lokale mullaher snakker åpent og positivt om likestilling. 

Afghanistan får sitt eget skiforbund og historiens første FIS-renn arrangeres i Pakistan
Det var  en stor gladnyhet for alle involverte da Afghanistan offisielt ble registrert med skiforbund i fjor. Det har åpnet mange nye dører, selv om mye gjenstår hva gjelder administrasjon og koordinering. Nylig deltok to jenter på det første FIS-rennet noensinne avholdt i Pakistan, mens en annen ble sendt til Kazakhstan på trening, og to juniorjenter fikk reise til Sør-Korea på skileir. Det var første utenlandstur for alle sammen, og første gang de har sett og prøvd skiheiser. Alle er fortsatt på et nybegynnerstadie, men blir møtt med stor entusiasme fra andre land for sin deltagelse.
På guttesiden er det håp om deltagelse for to av guttene i neste års vinter-OL i Sør-Korea. De har fått muligheten til å trene tre vintre på rad i Sveits, hvilket har betydd mye for den sportslige utviklingen deres, samtidig som det har skapt gode rollemodeller og nytt fremtidshåp for ungdommen i Bamiyan.

”Thanks Allah, for the snow!”
For seks år siden eksisterte ikke konseptet skikjøring i området i det hele tatt, og det var veldig lite å finne på for ungdommen på vinterstid. Nå er det stor aktivitet på sosiale medier når den første snøen faller i området og de gleder seg til å kunne dra på ski sammen, både gutter og jenter, og å trene mot årets "Afghan Ski Challenge".  
Bildetekster som "Thanks Allah for the snow!", akkompagnert av smilende mennesker som leker i snøen, gjør meg glad, på samme måte vissheten om at skiskoleprosjektet har skapt mange arbeidsplasser på vinterstid gjør meg glad. Det har vært utrolig givende å se hvordan en årstid som før var forbundet med kjedsomhet, ventetid og å sitte inne og varme seg ved ovnen i uisolerte hus, har blitt endret til noe positivt. Skiskolen er et eksempel på hvordan sport kan være et unikt verktøy for å bygge selvtillit, ferdigheter, laginstilling, lederegenskaper, skape etterlengtet glede i en vanskelig hverdag, og ikke minst: legge til rette for kvinnefrigjøring i patriarkiske samfunn. Det er fantastisk å se jentene la seg intervjue på afghansk TV og oppfordre andre jenter til å komme ut og delta, enten det er innen sport eller andre områder. De har en veldig lang vei å gå, og må ta kampen selv, men en gnist har blitt tent oppe i fjellene i Afghanistan.
På grunn av ski.
Ski, liksom.

*

PS: Jeg har alltid følt meg trygg i Bamiyan. Folk er ekstremt vennlige, gjestfrie og de er vant til å se utlendinger. På grunn av gjeldende reiseråd fra Utenriksdepartementet, som fraråder å reise dit så sant det ikke er strengt nødvendig, har jeg aldri oppfordret noen til å ta turen, men jeg deler gjerne erfaringer med de som er interessert i å vite mer. Hvis du ønsker å støtte skiskole-prosjektet i Bamiyan, sjekk ut organisasjonen Operasjon Skiglede på Facebook. 

*

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. Vipps til 71085. Gi et beløp til konto 6039.08.22084. Eller en fast sum som støtteabonnent her

SLUTT