Ski, Spania, 1909

Et lite stykke Norge i Baskerland

Her er historien om hva som skjedde da fiskekrokbedriften Mustad i 1907 etablerte seg i Baskerland, og om følgene det fikk.

DATO: 29.03.2017 / AV: Tove Orheim

I 1907 etablerer industribedriften Mustad seg i Baskerland, i den lille byen Tolosa, drøye to mil fra Biscayabukta og ved foten av snørike fjellområder. To år senere blir Spanias første skiklubb etablert, og samme år står nasjonen for første gang på pallen i et internasjonalt skimesterskap. Og i byen er det opprettet en park, Norvegiarren Lorategia, til minne om den norske arven. Det er baskisk for "nordmennenes hage". Her er historien om hva som skjedde:

I november 2000 havnet jeg, ganske så tilfeldig, i Tolosa i Baskerland. En liten by hvor du finner norske etternavn og en egen park kalt nordmennenes hage. En by hvor enkelte familier feirer norsk jul, og interessen for langrenn og annen skisport er stor. Hva er det med denne byen, og hvordan havnet jeg der? For å forklare dette, må vi tilbake til starten, fire måneder tidligere, stedet er Blindern, Universitetet i Oslo.

August 2000
Det er varmt og sola slipper strålene raust fra seg mot det myldrende livet øverst på campus. Gamle og nye studenter surrer rundt på brosteinene fulle av virketrang, og uten tanke for eksamener eller vepsene som stiger og synker i søppelkassene. Jeg står inne, foran et vindu, i Niels Treschows hus og ser ned på plassen, folkene. Har akkurat vært hos min veileder for å diskutere hovedoppgava jeg skal skrive om utenlandsetableringer i historisk perspektiv. Timen var satt av til å finne egnet multinasjonal norsk bedrift, og for å være helt ærlig var jeg på jakt etter en mulighet som kunne bringe meg til Spania. Fantes det en norsk bedrift som en gang etablerte seg i Barcelona, kanskje, lurte jeg, neivel, hva med Malaga? Hadde liksom sett for meg et studieopphold med sol, sjøbad og sangria avbrutt av skrivende økter i et eller annet arkiv. 

Jeg ser ut av vinduet, følger en gutt på sykkel med blikket, han stanser foran et stativ, låser sykkelen og hele tiden tenker jeg på veiledningstimen, praten, og hvordan vi til slutt vinklet oss inn mot fiskekrokgiganten Mustad. Etableringen i Spania. Det tradisjonsrike konsernet, etablert i 1832, startet en omfattende internasjonaliseringsprosess mot slutten av 1800 og begynnelsen av 1900-tallet, og den spanske etableringen hadde ingen før sett på. I løpet av veiledningstimen trer oppgava stadig klarere frem: Jeg skal skrive om O. Mustad y Cia Tolosa, Mustads etablering i Tolosa, Baskerland. En fabrikk som ble opprettet i 1907 for å produsere hesteskosøm, altså spikeren som festes i hestenes hover for at hesteskoen sitter på plass. I den ene hånda har jeg et skriv veilederen ga meg, jeg krummer nakken, ser ned på det tørre papiret, maskinskrevet i stikkordsform. Tolosa. Hvor i huleste er Tolosa? På vei ut går jeg innom datarommet. Søker opp Tolosa, og et kart brer seg langsomt og hakkete over skjermen. Ikke ved kysten, nei, ser jeg, langt fra Middelhavet, helt oppe i nord, ja. 

Det blir altså ikke Malaga eller Barcelona, men Tolosa. Noen måneder ut i studiet drar jeg ned til Tolosa, jeg har en helg på meg til å foreta intervjuer og finne ut av om det finnes noe bedriftsarkiv og andre historiske kilder. En i Mustadfamilien har skaffet transport, en venn av ham henter meg på flyplassen i Bilbao. Grønne åssider strekker seg så langt øyet rekker, og langs veien renner Oria-elva raskt mot nord. På avstand ser jeg byen reise seg rød mot en blågrå himmel. Sjåføren stanser bilen langs elvebredden, vi går ut, jeg snur meg rundt, byen er liten i spansk målestokk, rundt 17.000 innbyggere. Det er sen høst, sol, men trekken fra elva er kald. Sjåføren peker mot andre siden av elva, der sto fabrikken, forteller han. Hovedbygget er revet for lenge siden, kun deler av et nybygg er det som står igjen, nå som Eroski matvarebutikk. Deretter vender han blikket mot elva, peker mot en konstruksjon i muren, spor etter ei bru. Forteller at ”el puente de los Noruegos” sto her før den ble tatt av en flom. Nordmennens bru. Han mener den ble satt opp slik at Mustad kunne frakte over maskineri uten at uvedkommende kunne se dem. De ville ikke bruke brua foran den ene papirfabrikken, de var redd for at noen kunne finne på å spionere forstår du, sier han og ler.

Vi går mot den gamle Mustadtomta, tomta som Halfdan Mustad valgte ut som egnet, da han sommeren 1906 kom syklende fra San Sebastián. Passerer ei bru, et idrettsanlegg, og går inn i en hage. Store hengepiletrær henger tunge mot nyslått gressplen, magnoliatrærne står på rekke og rad, alle plantet for lenge siden av de norske. Dette er Norvegiarren Lorategia, nordmennenes hage. Midt i parken står en bauta som kommunen fikk satt opp som et minne om den norske arven. Jeg kjenner munnen åpne seg langsomt, dette hadde jeg ingen ide om, en bauta med røde og blå ski her? Jeg takker for skyssen, omvisningen, og går mot det eneste hotellet i byen, et hotell med samme navn som elva. 

Senere på dagen møter jeg pensjonisten Gregorio Urruzola, en tidligere ansatt ved den norske fabrikken, i hotellbaren. Han forteller om en bedrift med stor innflytelse på lokalsamfunnet. Gregorios slekt drev med produksjon av hesteskosøm, og faren hans fikk jobb hos de norske, senere fikk han selv jobb der, på kontoret. Vi snakker sammen en god stund, Gregorio viser noen bilder, forteller om sin tid som Mustad-ansatt, om ulike jernvarer. Selv om jeg kan spansk, er det enkelte ord som jeg stusser over. Cremellera, hva betyr det, spør jeg. Han reiser seg opp og drar ned smekken og ler. A-ha, glidelås ja, sier jeg, kaster små blikk rundt i baren. Mustad utvider etter hvert produksjonen i Tolosa, og fra midten av 20-tallet produseres det både skruer og glidelåser.

Neste dag har jeg avtalt intervju med forfatteren av Cuando el esqui comienza, boka om Skiklubben i Tolosa, en skiklubb som ble opprettet av de norske arbeiderne. Francisco Tuduri er advokat, skientusiast og sønn av Francisco Tuduri Senior, et ivrig medlem av skiklubben. Senere på kvelden vil han og kona vise meg rundt i byen. Vi går rundt i gamlebyens trange smug, til den småskumle Santa Maria-kirka i baskisk og gotisk stil, vi spiser små pintxos, og jeg introduseres for folk de kjenner, det vil si så å si alle vi treffer på. 

Helga ble for kort, allerede i mars er jeg tilbake i Baskerland. Jeg leier meg et rom for en måned hos Eva i San Sebastián, og veksler mellom å reise til Tolosa og å skrive på biblioteket Koldo Mitxelena. Desstuen, Barcelona og Malaga kan gå og legge seg, San Sebastián er mye finere! Byen med den vakre bukta, stinnfull av gode pintxosbarer og gourmetrestauranter.
Jeg er i full gang med skrivingen, tema for oppgava er hvilken innvirkning Mustadfabrikken fikk på vertsstedet. Sidene fylles opp: Mustads samarbeid med det lokale næringsliv, oppkjøp av lokale konkurrenter, user-producer kommunikasjon, innovasjon og mye mer. Jeg skriver om hvorfor de etablerte utenlands: tollbarrierer, og hvorfor i Tolosa: infrastruktur/jernbanen og lokasjon nær franskegrensa, og hvordan: de flyttet norske arbeidere ned for å lære opp lokal arbeidsstokk. Dette er oppgava i svært korte trekk. Det er det siste punktet som opptar meg nå: Altså, hva skjer når det flytter en gjeng nordmenn fra Gjøvik-området til en by som viser seg å ha høye snørike fjell rundt seg? Under det første snøfallet i 1908 stimler de lysluggede til åssiden nedenfor Isazkun, de labber opp og setter ned skråninga og avslutter det hele med en Christiania-sving. Lokalbefolkningen, som har stilt seg opp for å betrakte det underlige skuet, slår seg på lårene, rister på hodet og ler. Snart stilner latteren, og baskerne tar sine første nølende skitak sammen med immigrantene fra nord.

I 1951 gir Jacob Vaage ut ei bok, den heter Norske ski erobrer verden. Han forteller levende om skiaktivitetene til de norske i Tolosa den første vinteren. Han forteller om Gunnar Ås: "Det ble en del skiøping sammen med noen spanjere som nordmennene hadde skaffet ski, han hoppet for dem, laget kristiania- og telemarksving og instruerte på sin blanding av norsk og spansk." (Vaage 1951, s. 127).
Vaage forteller at kursdeltakerne i Tolosa var meget uerfarne, men ivrige. Han skriver at ´de første spanjerne han [Ås] instruerte, fikk låne skiene hans. Disse var nyvokset og spanjerne gikk på ryggen med det samme de prøvde dem. Dette hendte med flere, så de trodde nesten Slåtten [sic. Ås] var en slags trollmann da han etterpå spendte skiene på seg og satte ned en liten bakke."

Det er ikke vanskelig å forestille seg den norske kolonien og alt de brakte med seg av språk, kultur og sedvaner kunne virke overveldende på et lite baskisk samfunn, kanskje skepsis? Over 40 nordmenn reiste til Tolosa gjennom årene. Enkelte ble i noen måneder, andre i flere år, opptil flere tiår. Andre igjen stiftet familie og ble værende for alltid. I dag er allerede etternavnet Kildal et vanlig navn i Tolosa. Skepsisen forsvant fort, Mustad lyktes med integreringen. For det første gjør Mustad noe nytt i Tolosa. I motsetning til tidligere utenlandsetableringer, hvor fabrikkene utelukkende sysselsatte nordmenn, ansetter O Mustad y Cia Tolosa lokale arbeidere fra dag én, og i 1908 arbeider det 45 baskiske og 10 norske ved fabrikken. Ledelsen er norsk, formennene norske, og på ”gulvet” i verksstedet og i sømsmia jobber baskere og nordmenn side ved side.  Da Mustad senere diversifiserer produksjonen til å omfatte skruer (1925) og fiskekroker (ca 1940) øker den baskiske arbeidstokken ytterligere. Antallet norske ansatte i Tolosa er likevel stabilt gjennom hele perioden jeg studerer (frem til 1945). Tolosa-fabrikken opprettes som et familieselskap der fem Mustad-brødre eier hver sin del. Brødrene holder seg i Norge, men ansetter to direktører til å ta av seg den daglige driften, Karl Enersen som fabrikkdirektør og Peder Christian Helsvig som salgsdirektør. Enersen fungerer frem til 1939, mens Helsvig reiser tilbake til Norge i 1929. Tilfeldighetene vil ha det til at sistnevntes sønnesønn blir min sensor i en muntlig deleksamen på hovedfaget. Historiker Kim Helsvig har da begrensede opplysninger om sin farfars historie i Tolosa, men flere år senere snakkes vi igjen, og han forteller at han har sett nærmere på hva som skjedde med slekta i årene de var i Baskerland. Da Mustad i 1909 oppretter komandittselskapet «Central Internacional» sammen med konkurrenten Frederico Echevarría e hijos, flytter Peder Helsvig til San Sebastián. Han blir komplemenær i «Sentralen». Helsvig bosetter seg i Calle San Martín 39, rett ved den flunkende nye katedralen i den mest moderne delen av byen. Helsvig blir snart kjent som Don Pedro Christian Helsvig, og dette blir også navnet hans i offisielle sammenhenger i Spania. 

1909 er også året skiklubben Ski Club Tolosano opprettes. Det er norske Mustad-ansatte som står bak, og blant initiativtakerne er Emil Pettersen, Halfdan Tollerud og Gustav Ås. Klubben består etter hvert av både nordmenn og baskere, og flere kvinner engasjerer seg aktivt i klubben. Samme år som klubben opprettes, deltar den, som første spanske skiklubb, i et internasjonalt skimesterskap. Gustav Ås kommer på andreplass i hopprennet i Eaux-Bonnes, Frankrike. Spansk sølvmedalje i et internasjonalt skimesterskap vekker stor oppsikt i Spania. Gratulasjonstelegram fra kong Alfonso III ankommer klubben like etter truimfen er et faktum, alle landets aviser skriver om det oppsiktsvekkende resultatet, og hele Tolosa ” står på hodet” denne dagen. Vaage skriver:

"Ryktet om Slåttens [sic. Ås] fór foran ham til Tolosa. Da han kom tilbake dagen etter, var det møtt frem en mengde mennesker på stasjonen. Da han trådte ut på perrongen under menneskemassens jubel, saluderte de med kanonene, som ellers bare var i bruk ved en kongelig begivenhet. En av avisene skrev at den fantes ikke den kanon i hele Spania som kunne ta knekken på Slåtten [sic. Ås] når ikke skihoppet borte i Eaux-Bonnes hadde klart det."

Mustad blir ikke bare en arbeidsgiver, men også en sportslig støttespiller. Den norske bedriften skaffer skiutstyr til lokale skientusiaster og arrangerer skikurs. En regnskapsoversikt bekrefter at ski og utstyr sendes fra Norge.

Skiklubbens første år blir en suksess. Sølvmedaljen til Ås følges opp året etter med bronse i samme renn. Klubben deltar i ulike renn i regionen, og utmerker seg med sine skiferdigheter. Mustad-ansatt Halfdan Tollerud vinner et regionsmesterskap i hopp i 1912, og klubben oppnår gode resultater gjennom hele tiåret. Stengte grenser og lite snøfall lammer klubben under første verdenskrig, men på 20-tallet opplever klubben en ny giv, og godt hjulpet av pressen brer skiinteressen om seg, både i Baskerland og over til fransk Baskerland. Folk er nysgjerrige og vil komme seg opp i høyden for å betrakte skiarrangementene. Skiklubben i Tolosa setter opp biltransport fra togstasjonene og frakter folk til fjells. Aralar og Huici er fjellområder i nærheten som er klubbens lekegrind, men snømangel bekymrer medlemmene. Derfor begynner arbeidet med å opprette et eget hotell i Candanchu i Aragón-fjellene. Hotellet reises, og på 30-tallet arrangeres det spansk-franske langrennskonkurranser der. Klubben får det franske jernbaneselskapet Midi til å sette opp tog fra Hendaye via Irun og San Sebastián, så folk og utøvere skal komme seg til fjells på linjen som på folkemunne blir kalt «den transibirske». Aragóns myndigheter fortviler over all trafikken som skiaktivitenen i Candanchu utløser, men Ski Club Tolosano vet råd og importerer en brøyteplog fra Norge. Candanchu-rennet, som Tolosa klubben står i spissen for, arrangeres hvert år frem til Borgerkrigen, da gjøres hotellet om til kvarter for militære skiløpere. Hotellet forfaller og de store reparasjonsutgiftene etter krigen gjør det umulig for klubben å beholde hotellet.

Et av fjellområdene skiklubben bruker er Sierra de Aralar, Aralarfjellene. Tuduri forteller at det mot slutten av 20-tallet tas initiativ til å bygge en refugio, hytte, i dette området, og at en av initiativtakerne er hans egen far. Tuduris far er i en periode i praksis på en cellulosefabrikk i Vestfossen, og under oppholdet i Norge blir han kjent med den norske tradisjonen for å bygge hytter av tre. Tuduri returnerer til Tolosa, drømmen om en norsk hytte i egne fjell bærer han stadig i seg, og når den første snøen kommer, henvender han seg til Mustadfabrikken for å skaffe seg et par ski. I løpet av 1927 får han flere med seg, og en gruppe entusiaster fra Tolosa og San Sebastián, deriblant nordmenn, danner Amigos del Aralar (Aralars venner) og refugio de Igaratza reises. Skepsisen blant baskerne er for stor til å bygge en hytte av tre, så den reises av murstein, men med en sidevegg av tre som blir kalt ”den norske delen”. Hytta blir et viktig utfluktsmål for skiklubbens medlemmer. 

På 1930-tallet fortsetter skiklubbens aktivitet, klubben domineres nå av baskere, men de norske Mustadansatte er selvskrevne medlemmer. Det arrangeres et eget Mustad-skirenn ”Trumfeo Mustad” , hvor vinneren får et lite vikingskip i sølv. Skiklubben deltar i alle mulige disipliner, langrenn, utfor, slalåm og hopp. Medlemsmassen øker utover 30-tallet, men aktivitetene får en bråstopp i 1936 ved utbruddet av den Spanske borgerkrigen. Fjellvandring på ski og til fots fortsetter, det eksisterer egne ”organizaciones de Mendigoziales” (fjellvandrergrupper). Baskerne bruker nå fjellene til å utøve sin kultur, snakke språket som Franco forbyr dem å ta i bruk. Om Mustadarbeiderne deltok i disse hemmelige fjellsamfunnene, har jeg ingen opplysning om, men gitt det tette samholdet med lokalbefolkningen, er det ikke grunn til å tro at de holdt unna seg fjellvandring i de tre årene borgerkrigen varte.

Etterkrigstiden er tøff i Baskerland, flere av medlemmene har gått bort, og det er vanskelig å holde aktiviteten oppe. Klubben holder det gående til 1959. Klubben er død, men skiferdighetene lever. I samtalen med Tuduri understreker han hvor stor innflytelse Mustad har hatt på lokalsamfunnet, og han mener den norske arven er merkbar fremdeles. Det er stor interesse for langrenn i området rundt Tolosa. Joseba Rojo fra Tolosa ble for noen år siden spansk mester på ski, han deltok også i ski-VM i Oslo 2011. Det finnes også en «kirolak», sportsforretning, i Tolosa som er viden kjent for sitt gode utvalg av skiutstyr. Langrennsutøvere fra hele landet har handlet ski hos Aralar Kirolak, den tradisjonsrike forretningen som ble opprettet i 1976 av ingen ringere enn Mustad-ansatt Markus Kildals barnebarn, Anate Iturralde.

Fikk Mustad noe igjen for all den tid og penger som ble lagt ned i skiaktiviteter? Jeg tror at for Mustad, som nyetablert i et fremmed marked, ga denne uformelle «networkingen» bedriften verdifull informasjon om markedet, om konkurrentene, om myndighetene og liknende. At norske arbeidere og lokalbefolkningen ble integrert på denne måten, kan ses som en nettverksprosess som var viktig for bedriften. Formålet med alle skikursene og skirennene var å lære bort kunnskap om ski og skape entusiasme. Det er imidlertid ikke usannsynlig at det vedvarende sosiale samværet og kommunikasjon mellom nordmennene og baskerne førte til at det ble utvekslet teknologisk kunnskap. Ser vi tilbake på oppstartsåret 1909 var det flere fabrikkeiere blant medlemmene, blant andre Irazausta og Arcaude som eide papirfabrikker, Calparsoso som eide et jernverk, og Goni som senere etablerte en skruefabrikk.

Juni 2003
Tilbake på Blindern, juni 2003. Hovedoppgava er levert, og jeg går ut på den samme plassen jeg sto med det korte skrivet, de sløve vepsene glimrer med sitt fravær. Veilederen er fornøyd, og det er jeg og. Økonomisk teori dominerer oppgava, og det kulturelle aspektet vies liten plass. Likevel, tenker jeg nå, 13 år senere, at det kanskje er nettopp dette som er det interessante. Den norske kolonien i Baskerland og sporene de satte etter seg.

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT