Klima-kronikk

Skal vi redde verden eller vår egen levestandard?

Det er det uløselige dilemma. Kanskje må vi heller tvinge oss til å tenke igjennom hva i vår levestandard vi vil bevare, og hva vi (ganske) lett kan gi slipp på.

DATO: 16.04.2016 / AV: Ole-Jacob Christensen / FOTO: Jørn H. Moen

Det store flertallet i rike land, og et ikke ubetydelig mindretall i mellomrike og fattige land, lever bedre liv enn noen generasjoner før oss. Forventet levealder i Europa, Nord-Amerika, Kina og deler av Latin-Amerika nærmer seg det dobbelte av det vanlige i tidligere tider. Helsetilstanden er historisk god, sykdommer som til alle tider har vært dødelige eller medført store plager, kan helbredes eller lindres, nesten alle har tilgang til mangeårig skolegang, kunnskapsnivået er høyere enn noen gang, og gjennomsnittsinnbyggeren i rike land har et kulturtilbud som selv ikke eliten hadde tidligere. Verken Krøsus eller Solkongen kunne drømme om mye av den luksus som en vanlig nordmann tar som en selvfølge.

På den andre siden: Vi vet at denne levestandarden verken kan deles i tid eller rom.

På tross av en enorm stigning i verdens produksjon og rikdom de siste 40 årene, lever fortsatt en milliard mennesker i absolutt fattigdom; de mangler selv det mest grunnleggende, nemlig nok mat. Vi vet at både mange av de ressursene vi er avhengige av, er i ferd med å tømmes, og at utslipp av giftstoffer, plast og klimagasser truer med å gjøre jords ubeboelig. Tenker vi oss 30 år fram i tid, og en verdensbefolkning på 9 milliarder med en levestandard på dagens norske nivå – for ikke å snakke om den tredoblingen vi forventer – vil vi mange ganger ha oversteget jordas tåleevne:

* Vi har kanskje nok mineralressurser til en slik utvikling, men disse er stadig vanskeligere tilgjengelig, og det vil kreves stadig større energimengder for å utvinne dem. Naturinngrepene i form av dagbrudd og annen infrastruktur vil også være uakseptable. Enorme jordarealer og havområder vil forurenses, skoger vil forsvinne sammen med byer og landsbyer.

* Et norsk kjøttforbruk på 70 kg/innbygger/år vil innebære at verden må øke sin kjøttproduksjon 2,5 ganger på 30 år. Et amerikansk kjøttforbruk for verdens 9 milliarder i 2046, vil kreve en firedobling. Dette er en biologisk umulighet.

Vi kan neppe vente at ny teknologi kan løse disse utfordringene. Å satse på det alene, vil si å legge alle eggene i én kurv, og den kurven heter fri fantasi, siden mesteparten av denne teknologien ennå ikke er utviklet, og mye av det som er utviklet, er på forsøksstadiet, eller har ikke vist seg praktisk eller økonomisk gjennomførbart.

El-bilen kan illustrere problemet. Den løser bilens klimaproblem – forutsatt at  vi har tilstrekkelig ren, fornybar energi til at alle verdens (og morgendagens langt flere...) kan kjøre på strøm. Og det har vi altså ikke. Men, på samme måte som fossilbiler, krever produksjonen av en el-bil store mengder ikke-fornybare ressurser i form av energi, plast og metaller. Dessuten krever den like mye plass og asfalt som andre biler, enten denne plassen tas i byer (ødeleggelse av tradisjonell, urban infrastruktur), natur eller jordbruksland. Bilkøene vil heller ikke bli borte, og bilene vil fortsatt snegle seg fram med en gjennomsnittsfart av 10 km/timen hvis vi medregner alle tiden vi bruker til å finansiere bilen (Ivan Illich). Teknologien kan altså hjelpe oss å løse noen av utfordringene vi står overfor, men den kan også fungere som en sperre for nødvendig og mer kreativ nytenkning om hvordan vi vil forme morgendagens samfunn.

Ifølge en ny rapport om klimaendringene fra Framtiden i våre hender, En framtid vi ikke vil ha, av sivilagronom Thomas Cottis, er klimaendringenes betydning for verdens matproduksjon kraftig undervurdert. Prognosene fra f.eks. FNs klimapanel tar bare hensyn til forventet temperaturstigning; ikke til de forventete større klimavariasjonene, økt og mer uforutsigbar nedbør eller ekstremvær. For eksempel har avlingsnivået i norsk landbruk ikke økt i takt med økte temperaturer og lengre vekstsesong. Endret nedbørsmønster har trukket i motsatt retning.

De samme observasjonene er gjort av hjelpeorganisasjonen Oxfam, som rapporterer at bønder i områder med regntid mister avlinger og såfrø når regnet ikke kommer til vanlig tid. Fenomenet kalles årstidsforskyvning. I rapporten heter det blant annet at ved 2 graders oppvarming, en sannsynlig prognose for 2050, vil «mellom 1 og 2 milliarder mennesker, måtte forlate sin hus og hjem og eiendeler i tropiske land». Altså tusen ganger flere flyktninger enn Europa mottok i fjor!

Årsakene er blant andre disse, sitert fra rapporten:

* Landbrukets matproduksjon vil mest sannsynlig bli redusert med 20 prosent på verdensbasis, med størst nedgang i tropene. Variasjonen i avlinger fra år til år vil øke i alle verdensdeler.

* 25 prosent av alle arter av planter og dyr er betydelig redusert. Menneskene må bruke store ressurser på å rydde opp i skader på for eksempel skog.

* Betydelig skade på økosystemene og viktige arter av matfisk i verdenshavene.

* Oppvarmingen vil sette i gang store utslipp av klimagasser fra havene, skogene og områder som i dag har permafrost i en selvforsterkende prosess.

Vi er da på full fart mot en global oppvarming på både tre og fire grader. 
Men så langt er det neppe interessant å foreta beregninger siden en total sivilisasjonskollaps vil inntreffe lenge før. Vi har ingen konkrete planer for å forebygge dette. Og hvor er planene for å møte et globalt klimakaos? Like ikke-eksisterende som planene for å håndtere katastrofen som inntreffer siden vi ikke har planer for å forebygge.

Enten vi leser slutterklæringen fra klimatoppmøtet i Paris, eller følger den politiske debatten hjemme og ute, er det umulig å konkludere med annet enn at verdens ledere verken tenker eller handler på høyde med situasjonen. Dilemmaet: skal vi redde verden eller redde vår egen levestandard, synes å skremme bort enhver debatt. Løsningen vi skyver foran oss er «går det så går det» eller «det kommer vel en råd». Ole Brum er kanskje en sympatisk bamse, men han er definitivt en dårlig politisk rådgiver.

Kanskje bør vi prøve å formulere dilemmaet på en annen måte. For eksempel: kan vi bevare det som er viktig for oss i vår måte å leve på, og samtidig dele den i tid (barn og barnebarn) og rom (verdens fattige)? Stilt på en slik måte, kan spørsmålet tvinge oss til å tenke grundigere gjennom hva i vår levestandard som vi vil bevare, og hva som vi (ganske) lett kan gi slipp på. I Norge har brutto nasjonalprodukt pr. person økt med rundt 70 prosent siden 1990 (jappetiden...), og blitt nesten tredoblet siden 1960-tallet (forbrukersamfunnets gjennombrudd), så vi skulle ha nok å ta av. Hvis det er riktig som økonomen Torstein Veblen hevdet, at forbruket drives oppover av konkurransen om å vise fram et mer overdådig forbruk enn naboen, kan dette være en inngang til å skrelle bort en del. Dette var også noe av hovedpoenget i suksessboka «Fremtiden i våre hender» av Erik Damman fra 1973.
Allerede da følte mange at forbruket ikke bare var unødvendig høyt, men at det i stadig større grad  fortrengte viktigere verdier som ga livet mening og glede. Damman illustrerte dette slik:
«Gleden ved å steke sin mat på et spidd over glør i naturen er blitt en tusenkroners fornøyelse som krever regulerbar grill med vindskjerm, grill-lue, grillforkle, grillvotter, grillspyd, grillgafler, grillklype, grillbrett og rullende grillbord, rødsprit og trekull, grillputer, engangstallerkener, kopper, bestikk, servietter, instruksjonsbok og en hel kokebok av kryddere, smakstilsetninger, olje, snacks og drikkevarer».

Listen kunne sikkert forlenges med minst ett nytt produkt pr. år siden teksten ble skrevet. Vi kan spørre med Damman: kunne vi hatt det like godt, kanskje bedre uten en del av dette? «Er jeg i stand til å se hvordan mine egne handlinger er i tråd med den store veven som heter menneskets utvikling?».

Å formulere spørsmålet slik, åpner for en miljøpolitikk som ikke kjører seg fast mellom uakseptable krav til forsakelse på den ene siden og utopiske teknologiske endringer på den andre. Ved å gjøre livet enklere – i flere av ordets betydninger – kan vi også gjøre det bedre å leve.

Dammans geni er å koble vår solidaritet i tid og rom til et prosjekt for et bedre (og ikke tristere) liv:

«Nei, vi skal sannelig ikke gi fra oss gleder! Vi skal finne de egentlige. For vi skal bli mennesker og ikke forbrukere».

Svakheten i det engasjementet Erik Damman vakte for over 40 år siden, var at appellen til individuelt ansvar aldri ble utviklet til et politisk prosjekt. Det gode grønne liv var ikke lett å praktisere i et samfunn der alt var innstilt på økt produksjon, forbruk og konkurranse. Nå haster det å trekke de samfunnsmessige konsekvensene av denne appellen.

For: vi behøver ikke gi avkall på det som de fleste av oss vil kalle grunnverdiene i vårt gode liv: helsestell, utdanning, kultur, frihet og demokrati legger ikke beslag på store naturressurser, og blir bare mer verdt jo flere som tar del i dem. I motsetning til mer forurensende statussymboler. Kanskje er problemet vårt at skiftet til et grønt og bærekraftig samfunn er billig og ikke dyrt, og derfor truer selve rammeverket for vår politisk-økonomiske tenkning, den evige veksten? At vi til nå har løst våre problemer ved å gjøre (produsere) mer, mens vi nå er nødt til å gjøre mindre (redusere vårt økologiske fotavtrykk)?

Albert Camus formulerte utfordringen slik i sitt Nobel-foredrag i 1957:
«Hver generasjon mener ganske sikkert at den er kallet til å forandre verden. Min generasjon vet at den ikke kommer til å gjøre det. Men vår oppgave er kanskje enda større. Den går ut på å hindre at verden går i stykker. Vår generasjon er arvtagerne etter en forkvaklet historie bygd på mislykkete revolusjoner, vanvittige teknologier, avdøde guder, forvitrete ideologier, hvor middelmådige krefter i dag bare kan ødelegge, men ikke lenger overbevise».

Politikken må altså omdefinere utgangspunktet sitt, og vi må like mye spørre hva vi kan unnlate å gjøre, som hva vi ønsker å gjøre. Vi må finne «den gylne middelvei», for igjen å sitere Camus, bestemme hva vi vil ha mer av, og hva vi vil ha mindre av; ikke si ja til alt som vokser. Vi må gi det konservative slagordet «forandre for å bevare» en radikalt ny mening, finne ut hvilke grunnverdier vi vil bevare, og forandre det som truer disse. Dette kan løse opp noen av de paradoksene vi sitter fast i:
Vi kan bli rikere ved å dele vår rikdom (Terje Vigen: «stort har jeg mistet, men stort jeg fik»).
Vi kan få et rikere liv med enklere midler (Arne Næss)
Vi kan (på nytt) gjøre produksjon til et middel og ikke et mål.
Kan dette oversettes til politisk språk og handling? Kan vi klare å bryte ut av politisk/økonomisk logikk som synes å føre oss mot et totalt sivilisasjonssammenbrudd? Kan statslederne klare å frigjøre seg fra konkurransen om å yte minst mulig i internasjonalt miljø- og klimaarbeid, og tvert i mot se at de vil tjene mest ved å yte mest? Eller vil vår generasjon for framtiden stå som den generasjonen som kunne hindret verden i å gå i stykker, men som ofret verden for ideologier vi ikke klarte å frigjøre oss fra?

Slik kan du hjelpe Harvest til å publisere flere kronikker: 

SLUTT