Sjølberging

Skal jeg bli frisk må jeg ut

Å leve med naturen har gitt meg tilbake noe jeg ikke en gang visste at jeg hadde mistet.

DATO: 19.10.2014 / AV: Kristine Natvig

Mitt liv som gårdeier begynte liggende på sofaen med kyssesyke, uten evne til å komme meg opp. Og jeg ble ikke frisk. Sykdommen tappet meg fullstendig for energi, og det forble tomt. Noen ganger klarte jeg ikke en gang å snakke. Jeg var syk, og livredd. Vi hadde overtatt Odde med 30 overgrodde mål og 5 slitne bygninger. Hvorfor ble jeg ikke frisk?
Kanskje var det bare virus og ikke noe annet, men det føltes som noe annet, noe jeg hadde gjort, måten jeg hadde levd på. Hvordan hadde jeg levd? Januar kom og gikk, februar, jeg ble ikke bedre. Så fikk jeg det for meg som en slags eneste mulighet; skal du bli frisk må du ut.

En kald morgen i begynnelsen av mars, det snødde lett. Jeg stablet meg på beina, bar med meg et par ullpledd og noen saueskinn, karret meg gjennom snøen, opp mot benken under grantrærne i skogholtet bak huset. Jeg la meg ned, pakket meg inn i den varme ullen og stirret opp mot tretoppene, lyttet til vinden og elven bak huset. Dette skulle bli min medisin. Etter at ungene var dratt på skolen, la jeg meg her på benken hver dag de neste ukene.

Den første gangen klarte jeg ikke å slappe av. Jeg oppdaget at jeg var litt engstelig for å være alene ute. Dette skogholtet tilhører rådyrene, elgen, grevlingen og reven. Det var engstelsen for å treffe på elgen som gjorde det vanskelig å lukke øynene den første gangen.
Naturen var fremmed.
Det skulle bli min første erkjennelse: du har kjøpt 30 mål natur og er redd for å være alene i naturen. Get over it.

Morgenen etter var engstelsen borte. Jeg lå stille på benken over saueskinnene, innpakket i skjerf og ullpledd, og lyttet. Jeg lukket øyene og lyttet til trærne, vinden, lyttet til snøen, små lyder som kom inne fra skogen, det knakk i kvister, kanskje var det en kongle som falt. Jeg lå stille til kinnene ble numne av kulde, lyttet til den hule akustikken fra elven som rislet under isen, fuglene som kvitret. Andre dager kikket jeg bare opp på himmelen, på skyene, grantoppene og de nakne bjørkene, og jeg følte at jeg var i nærheten av noe, noe som kunne gjøre meg frisk, jeg visste bare ikke hva helt ennå.

Så kom det, den store og enkle erkjennelsen. Det var nettopp dette jeg var blitt så dårlig til. Å lytte. Jeg hadde mistet evnen til å lytte til omgivelsene, og til meg selv. Når hadde det skjedd?
Jeg måtte tenke meg langt tilbake i tid. Jeg mistet evnen til å lytte til meg selv den dagen det ble viktigere å lytte til hva andre måtte mene om meg. Hva andre mente om det jeg var glad i, det som var verdifullt for meg, det som ga meg mening. Den dagen jeg ble flink på andres premisser.

Som barn og ung voksen var drømmen min å bli forfatter. Litteratur var den store lidenskapen. Jeg elsket å lese, jeg elsket å skrive, og jeg skrev i timer hver dag. Om jeg ikke skrev, tenkte jeg at jeg skrev. Jeg skrev meg inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland og hoppet ut i voksenlivet skråsikker på at jeg måtte bli forfatter. Drømmen om et lite småbruk lå der også, ord og jord hører sammen.

Jeg skulle bare studere først. Gradvis ble diktbøkene og romanene erstattet med fagbøker, samfunnsteori, og politikk. Da jeg begynte å jobbe ble bokhyllene sjeldent besøkt, litteraturen støvet i hyllene. Jeg var rå på fag, organisasjonsutvikling og forvaltning. Litteraturen var ren svada uten kontakt med virkeligheten. Jeg kunne åpne en diktbok som en gang hadde betydd alt for meg, nå var den totalt meningsløs og litt tåpelig.
Hvordan hadde jeg kommet dit hvor jeg foraktet alt jeg hadde vært så glad i? Hadde noen spurt meg da ville jeg svart noe slikt; jeg har blitt voksen.

Å lytte. Så enkelt, men så vanskelig. Å lytte krever øvelse, og det startet der på benken ved skogen i vinterkulden. Jeg ble litt flinkere for hver dag, og litt friskere for hver dag. Kanskje hadde jeg blitt frisk med tiden uansett, men jeg liker å tro at det er evnen til å lytte som gjorde meg frisk. Å lytte til hjertet, til naturen, omgivelsene, og årstidene. Hva er det som betyr noe? Hva er det som gir deg mening? I åtte år leste jeg ikke en eneste skjønnlitterær bok. Nå kan jeg lese en bok og gråte fordi teksten er vakker. Om kvelden skriver jeg, slik jeg har gjort siden jeg var barn.
Og hva har naturen med dette å gjøre? Alt.

Det er høst, og det føles som en lettelse. Vi visste at vårt første år som småbrukere ville bli vanskelig, at visjonene var uoverkommelige store, og vi fikk rett, vi fikk ikke en gang gjort halvparten av hva vi hadde håpet. Likevel er vi stolte. Over alt vi har høstet, alle potetene vi fått pakket i sekker i kjelleren, litervis med ripsgelé, stikkelsbærchutney, eplemos og eplejuice, forvellet bønner, tørket og lagret urter, kålroten som vi ikke helt vet hvordan vi skal få lagret godt nok ennå. Vi har lært så mye, og har så uendelig mye mer å lære.  

Solen skinner, men høstvinden er kjølig. Jeg tar på strikkejakken og støvlene, så rusler jeg nedover veien, ned til stranda og bort til Haugen-brødrenes vesle fiskebu. Fire karer lener seg over arbeidsbenken som står skakt mellom gresstuene, plukker lågåsilden ut av garnet og legger dem i kasser. Fangsten var bra i dag, ikke fullt så bra i går. Vi måtte ut på 30- 40 meters dyp i dag, sier fiskeren. Det er lenge siden silda kom helt inn til strendene her på Vingromlandet.

Han veier opp en kilo sild til meg, det koster en femtilapp, så rusler jeg hjemover, forbi jordene på Øyre gård, sauene som går her sendes snart til slakt. De høye hengebjørkene rundt gården og stranda er full i gul lauv som rasler i vinden.  

Jeg rusler opp fra stranden med en pose fersk sild i hånden, og det regner gule bjørkelauv rundt meg. Jordene og hagene, alt er på vei til å bli dekket med gult lauv. Før lauvfellingen brytes klorofyllet i bladene ned, næringsstoffene trekkes tilbake til grenene og stammen. Trærne feller lauv for å forberede seg til den frosne tørre vinterjorden og de korte dagene. En slags prioritering det også. Bruk energi på det som gir mening. Treet kan ikke stå med grønt lauv hele året. Det er ingen som er skapt for å gjøre alt på en gang, hele tiden, heldigvis.

SLUTT