Serie: Samarbeid mellom Morgenbladet og Harvest

De forbannede lakseforskerne (del 2)

Her er forskerne som har lagt seg ut med feil fiende: Sjømatnasjonen Norge.

DATO: 10.06.2017 / AV: Simen Sætre og Kjetil S. Østli / Ill: Jan Fekjan og Jon Arne Berg

Håpet er lyseblått. Oppdrett skal bli fremtiden for Norge etter oljen. Fiskeriminister Per Sandberg tror på en femdobling mot år 2050. Ap-leder Jonas Gahr Støre taler visjonært om «havrommet». En «stor fremtidsnæring», sier statsminister Erna Solberg. Eksporten av norsk sjømat stiger. I fjor kom enda en rekord, 91,6 milliarder kroner. I kystsamfunn som før slet økonomisk, bygges det palasser og kjøpes sportsbiler for oppdrettsmillioner. Lakseoppdrett er bra for klimaet, en redning for distriktene og viktig for bruttonasjonalproduktet, sies det. Og det er bra for helsen. Ifølge nasjonale kostholdsråd bør vi spise fisk til middag 2-3 ganger i uken, og store kampanjer ber oss velge laksen. 
En gang i blant kommer det en forsker som pirker i den nasjonale fortellingen. Det er «enkeltforskere», sier matmyndigheter og deler av næringen, de er «kontroversielle» og «bedriver skremselspropaganda» eller er «laksefiskere». Fiskeriminister Per Sandberg kalte dem «mørke motkrefter». «Femtekolonnister», sa en annen. Mange av dem forsvinner fort.  
- Orker ikke, det vil ødelegge ferien min, sier en.
Andre slutter å ta telefonen.
En sier: – Skjønner du ikke? Fiskeridirektøren eier aksjer i oppdrettsselskaper. Tidligere fiskeriminister eide aksjer mens hun var statsråd. Politikere som former politikken på havbruk, eier aksjer. Norge er en sjømatnasjon styrt av de næringsvennlige.
- Jeg er ikke naiv, sier en forsker, norsk sjømat er politikk. Å gå til pressen med kritiske funn kan skade karrieren. De får ikke forfremmelser, de baktales eller sliter med å få forskningsmidler.

I arbeidet med denne reportasjen har vi snakket med en rekke forskere som har berørt oppdrettsfeltet. De forteller om kolleger som har gitt opp, om press og brutale metoder. De hevder at den frie forskningen er truet. I del 1 presenterte vi 12 av dem. Her er 11 nye:

1.
«Dere er så korrupte at fy fan»
Torbjørn Forseth, seniorforsker Norsk institutt for naturforskning (Nina).

På en debatt på Hardangerfjordseminaret 2015 reiste en mann fra et oppdrettsfirma seg i salen og stilte spørsmål ved Torbjørn Forseths habilitet. Det ble litt forvirring. En ny person fra samme oppdretter reiste seg og spurte om summen «ti millioner kroner» kunne være et stikkord, ifølge et skriftlig referat fra møtet. Med det hadde det blitt hengende i luften et spørsmål om han, Torbjørn Forseth, hadde latt seg bestikke.
Senere fremmet Frode Reppe, fagsjef i Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL), påstander i Adresseavisen, under tittelen «Tvilsomt samrøre i norsk lakseforskning». Reppe skrev at Forseth, i tillegg til å lede Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) også deltok i forskningssenteret Cedren, et senter for forskning for miljøvennlig energi. «Forseth (…) tar seg betalt for å hevde at moderne kraftproduksjon kan være av det positive for villaksen», skrev Reppe på Facebook.
Siden strømmet beskyldningene på i flere ulike tråder. Kraftindustrien «fikk tak på våre fremste menn og kvinner i VRL og viftet med dollarbunken», hevdet en ansatt i et oppdrettsselskap. «Hva annet skal vi si om Forseth og resten av VRL/Cedren enn FY FAEN så korrupte at jeg har ikke ord».

Forskerne forsikret at finansieringen var åpen, at Cedren var en ordning under Forskningsrådet og at kraftindustrien var en av flere bidragsytere. Men anklagene stoppet ikke: «Vi har sett manipulering av tall innenfor lusetelling på sjøørret», hevdet næringens representanter og påstod at forskerne fisket gratis på de beste fiskestedene, betalt av kraftindustrien, og jaktet i kraftindustriens terreng. En annen la ut påstander om at Forseth dro på fisketur med lakseaktivister.
«Både Nina og HI (havforskningsinstituttet) kan kjøpes, noe som også har skjedd og fortsatt skjer», skrev Reppe. «Det hadde vært enkelt for oppdrettsnæringen å kjøpe seg fine rapporter fra Nina og HI». En annen oppdretter stemte i: «At det foregår fusk i elveforskningen har jo VRL og Nina mer eller mindre bekreftet med sine 'forskningsrapporter', men dette overgår de villeste fantasier».

Reppe sier i dag at han ikke har drevet med trakassering, men at han har forsøkt å stille legitime spørsmål rundt habilitet, etikk og moral.
Påstandene dukket senere opp i bransjemedier og hos stortingsrepresentanter. «Uheldige bindinger», sa Frank Bakke Jensen (H) om Forseths deltakelse i Cedren. «Dersom det nå såes tvil om Nina sin uavhengighet og integritet, er det problematisk», sa Ove Trellevik (H), som også hadde aksjer i oppdrett.

Forseth hadde forsket på villaks i årevis, publiserte internasjonalt og var vant med faglig kritikk. Angrepene på integriteten hans var imidlertid nytt. Han tok det tungt, slet med å få sove. Ingen av de påståtte lovbruddene ble dokumentert, anmeldt eller meldt til de forskningsetiske komiteene, alt hang bare i lufta.
– Jeg hadde god støtte på Nina, men Forskningsrådet og kraftbransjen tiet, sier Forseth. Til slutt gikk han til arbeidsgiveren med dokumentasjon på sjikanen. Nina utarbeidet en juridisk vurdering, og truet ryktesprederne med rettslige skritt.
- Det er bred faglig enighet om oppdrettens konsekvenser for villaks, sier Forseth, – men deler av næringen bygger opp alternative forskningsmiljøer, som slakter all forskning på mitt område.

2.
Den celebre svartelisten
Stein Mortensen, seniorforsker, Havforskningsinstituttet (HI).

– Du ringer meg sikkert på grunn av denne saken med Marine Harvest?
I 2013 fikk Stein Mortensen en overraskende, feilsendt e-post fra Marine Harvests forskningsdirektør: «Da får den gode Stein Mortensen plass på den celebre listen sammen med AB Skiftesvik over forskere vi ikke vil samarbeide med i fremtiden (...) snakk om å skape negativ vinkling omkring en i utgangspunktet meget positiv sak for næringen! Om vi ikke hadde pyntet hadde det blitt enda kjipere».
– Etter den saken, sier Mortensen, – er jeg blitt samtaleemne. Ikke bare hos Marine Harvest, men også i andre bedrifter. Og så blir de skeptiske. Fram til jeg oppdaget at Marine Harvest ikke ville ha ut resultatene fra forskningsprosjektet de var med på, hadde jeg gode relasjoner til dem.
– Hva skjedde?
– Må du blåse liv i den saken? De opplevde meg som negativ, fordi jeg basert på vårt felles prosjekt uttalte meg negativt om oppdrett av berggylte. Det var et prestisjeprosjekt for dem, og jeg pirket i det. Så kom den e-posten. Jeg skjønte ingenting, så jeg sendte den til kolleger. Så gikk den på vandring. 
– Fikk du noen forklaring?
– Jeg fikk en unnskyldning om at det var «en morgengretten mail til en kollega». Men det var også uenighet om hva vi skulle gå ut med av informasjon fra prosjektet. 
– Er det praksis å pynte på forskningsresultater?
– Hvis du pynter på noe, er du jo død som forsker. Det er juks.
– Møter du ofte krav om å holde forskningsresultater hemmelig?
– Jeg har aldri sett forskere underslå noe, men denne saken er et eksempel på at næring og forskere kan ha ulikt syn på hva som skal publiseres. Det er ikke sikkert at næringen egentlig er interessert i resultatene som kommer fra disse prosjektene. De vil ha forskning som kan hjelpe dem med noe. Bedre vaksine, bedre fôr, høyere overlevelse. Jeg jobber med smittespredning og sykdomsproblematikk. Da kan det komme frem ting som viser at fisken ikke er så frisk som den burde, eller ikke burde vært flyttet fra A til B. Og næringen vil ikke ha restriksjoner og nødslakting. Det er forståelig, men da kommer vi opp i noe som ikke er så vitenskapelig. Og hvis du konfronterer Marine Harvest med at ting holdes tilbake, vil de si: «Nei nei, Mortensen har et helt skakkjørt bilde av dette, selvfølgelig er vi helt åpne, han kan publisere hva som helst». Det er uangripelig.

Marine Harvest poengterer at e-posten ble beklaget, benekter å ha noen svarteliste over forskere og avviser at resultater pyntes på.

3.
– Jeg har lagt saken død
Anne Berit Skiftesvik, forsker ved Havforskningsinstituttet.

Vi viser til den lekkede e-posten fra Marine Harvest, der det sto at Anne Berit Skiftesvik var på en liste over «forskere vi ikke vil samarbeide med i fremtiden». Hun sier:
– Det var bare en liten periode at det var litt kluss.
– Hvorfor «kluss»?
– Jeg er ikke sikker. Det hadde med berggylte å gjøre. Jeg har lagt saken død. Vi jobber godt sammen nå.

4.
– Advokatkrav tok halve arbeidstiden
Øystein Skaala, forsker ved Havforskningsinstituttet (HI).

Den første e-posten kom i januar 2016. «Det bes med dette om innsyn i samtlige eposter sendt og mottatt fra e-postadressen til Øystein Skaala som gjelder forsking i, og forvaltning av, Guddalselva». Kravet var sendt av advokatfirmaet Steenstrup og Stordrange. Klienten var hemmelig.
Senere krevde advokatene innsyn i eposter og SMS også fra to andre forskere, Terje Svåsand og Kevin Glover. Slettede eposter og SMS-er ble krevd gjenopprettet.
Øystein Skaala hadde jobbet på Havforskningsinstituttet (HI) i 30 år. I mange år var det vanskelig å få finansiert forskning på miljøeffekter av oppdrett, sier han — det ble omtalt som «elendighetsforskning». Det bedret seg imidlertid, og Skaala og kollegene jobbet med overvåkningsprogrammer på rømt oppdrettsfisk og lakselus. De utviklet blant annet en DNA-basert metode for å spore rømt fisk. HI og partnere opprettet dessuten en elvelab i Guddalselva. 

I 2015 søkte han Forskningsrådets fornyprogram om midler til å lage et system for fangst av rømt oppdrettslaks i elver. Sammen med en kollega presenterte han søknaden i Oslo. Der opplevde at de hadde en «grei diskusjon», men at havbruksnæringens representant i ekspertpanelet argumenterte «aggressivt imot behovet for prosjektet». Søknaden ble avslått. Forskningsrådet opplyser at prosjektet ikke ble innstilt av panelet fordi det hadde «for svakt kommersielt potensial (markedsmuligheter, kunder)», og at «forskningen ikke var kommet langt nok til å gå videre i en verifiseringsprosess».
I fjor kom innsynsbegjæringene. «Advokatkontoret og deres klient skulle se alt, eposter, telefonlogger, og utvidet kravene årevis bakover i tid», sier Karin Kroon Boxaspen i HI. «Folk på HI følte at de var under angrep». Skaala og andre følte seg samtidig hengt ut på sosiale medier.
I mars 2016 sendte advokatkontoret på vegne av Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL) en «bekymringsmelding» til fiskeriminister Per Sandberg om HIs forskning i Guddalselva. Resultatet var et møte, der fiskeriminister Per Sandberg møtte representanter fra NSL og HI. Ministeren uttalte etter møtet at HI «er og skal være et næringsvennlig institutt». Til Bergens Tidende sa han at «politikerne har lagt rammene for hvordan oppdrettsnæringen skal vokse, og HI skal dele ambisjonene for de vedtakene. Vi skal ha en vekst på fem-seks ganger frem til 2050». «HI skal legge til grunn at det er forsvarlig».

I ettertid sier Skaala at han grunnet advokatkravene og etterspillet ble tvunget til å bruke halve arbeidstiden sin i fjor på «meningsløse ting». Forskningen ble skadelidende.
Advokat Lars Alsaker ved Steenstrup og Stordrange, nå kalt Sands, gir uttrykk for at omfanget av innsynsforespørslene ble overdrevet i media, men vil ikke kommentere saken.
– Når vi ser at lekpersoner og advokatkontorer blir kontrollører av vitenskapelig kvalitet, er samfunnet på villspor, sier Skaala. – Vitenskapen har etablerte kvalitetssikringssystemer. Hvis forskningen skal underlegges vilkårlige lekpersoner, er vi tilbake i middelalderen, der inkvisisjonen kontrollerer forskningen.
(Flere forskere forteller under bildet)

5.
- Folk er redde for negative forskningsfunn
Anonym forsker.

Forskeren jobbet for Sintef, men vil være anonym. Forskeren sier presset for å skaffe finansiering var stort, og anslår at en tredel av all arbeidstid ble brukt på å skrive søknader og finne finansiering for prosjekter.
- Du må ha et tett og positivt forhold til næringen og du er avhengig av at næringen stoler på deg. Det er det første skritt for å skaffe finansiering hvis du vil samarbeide med næringen.
- For eksempel, alle er enige i at luseproblemet må løses. Men jobber du med miljøperspektiver, vil folk være redd for at forskningsfunnene dine kan være negative for industrien. Da blir det også vanskeligere å skaffe finansiering.

6.
– Jeg vil ikke ha noe med slike å gjøre, sa fiskeriministeren
Jon Olaf Olaussen, professor ved NTNU Handelshøyskolen.

Det ble aldri sagt rett ut at en Sintef-forsker burde være positiv til oppdrettsnæringen, sier Jan Olaf Olaussen. Det var mer indirekte, uangripelig.
– Skaffet man ikke nok midler fra næringen, skjedde en slags seleksjon. De kritiske forsvant eller forsket på andre felt.
For ham, som hadde doktorgrad på lakseforvaltning, fremsto Sintef-miljøet ukritisk. Sjef i Sintef Fiskeri og havbruk, Karl Andreas Almås, sa åpent til Klassekampen hvor han stod: «Laksenæringen trenger all den positive oppbackingen den kan få, og der vil vi bidra med vårt». Ifølge aksjonærregisteret hadde Almås aksjer i oppdrettsgiganten Salmar.

Da vi spør administrerende direktør Vegar Johansen i Sintef Ocean AS om dette, sier han at en av drivkreftene hos dem er «å utvikle det store potensialet i havnæringene», og «hvis man ikke tror på det, kan det sikkert være krevende å jobbe her». Han kjenner seg ikke igjen i at man må være positiv til havbruksnæringen, og sier Sintefs forskning er uavhengig.

Olaussen sluttet på Sintef, men møtte næringen igjen som forsker ved NTNU. I 2015 ble han intervjuet i forskningsbladet Gemini om lakselusas kostnader. Da tok Jon Arne Grøttum fra bransjeorganisasjonen Sjømat Norge kontakt med NTNU. Han hevdet i en e-postkorrespondanse vi har fått tilgang til at professor «og laksefisker» Olaussen ikke uttalte seg på faglig grunnlag, og minnet om at Sjømat Norge hadde «et godt samarbeid med […] NTNU».
I fjor ble Olaussen invitert til å debattere med fiskeriminister Per Sandberg på NRK. Sandberg hadde omtalt kritiske stemmer i laksedebatten som «mørke motkrefter» og bedt om «næringsvennlig forskning». Olaussen argumenterte imot. Slik Olaussen gjenforteller episoden, kjeftet ministeren på ham etter sending:
– Jeg vil faen ikke ha noe med slike folk å gjøre, skal ministeren ha sagt før han vendte ryggen til.

Tilsvar fra Per Sandberg: Sandberg sier at han gjerne vil kommentere spørsmål om forskning, men ikke fra Olaussen, da han under TV-debatten på NRK skal ha kommet med en parallell til forskningens kår under nazi-Tyskland.

7. og 8.
Ble krevd omplassert 
Kjetil Hindar og Tor Næsje, forskere ved Norsk institutt for naturforskning (Nina).

Kjetil Hindar har jobbet ved Nina siden 1987.
– Først sa de, «dere har ikke vist at det er vår fisk som har rømt». Da forskning viste det, sa de, «dere har ikke vist at oppdrettslaksen gyter». Da vi viste det, sa de: «Dere har ikke vist at de etterlater seg levedyktig avkom». Da forskning viste det, sa de: «dere har ikke vist at de konkurrerer med villaks om mat og plass», eller « … at de krysser seg med villaksen og skaper endringer i genmaterialet», som begge deler er vist før. Hele tiden «dere har ikke vist at».
I 2012 ble han krevd avsatt. Han hadde uttalt seg «for raskt», som han sier, om andelen rømt oppdrettslaks i Sautso i Altaelva.
Frode Reppe, som da var leder for Frøya Ap, beskyldte ham for forskningsjuks. Tross et oppklaringsmøte, fortsatte anklagene. Da Nina i 2012 publiserte en forskningsrapport i forkant av et møte med fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen, mente Reppe at Hindar hadde opptrådt som politisk aktør. I en e-post til Ninas ledelse, krevde Reppe at «det skal finnes en annen jobb til Hindar». Om Hindars kollega Tor Næsje var involvert i den aktuelle saken, skulle det «finnes en annen jobb også til ham».

Reppe, som nå jobber i Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL), sier at han ble lovet fra Nina at tallene om andel rømt oppdrettslaks i Altaelva skulle rettes opp, men at dette ikke skjedde, og at han da sendte e-posten.
I fjor ble Nina i likhet med Havforskningsinstituttet bedt av advokatfirmaet Steenstrup og Stordrange/Sands om å legge fram en rekke tillatelser fra sin virksomhet. Disse gikk tilbake til 1973.
– Noen av forskerne har blitt engstelige. Vi som står i det, er blitt mer forsiktig. Nå gjelder det også for e-poster og sms-er, sier Hindar.
Kollega Tor Næsje sier:
– Deler av næringen betviler for eksempel våre anslag på rømt oppdrettslaks. Vi bruker fem metoder for å måle dette. Alle har usikkerhet ved seg. Ingen tall er skjult. Når noen fra næringen da står på et seminar og sier de har bevis på juks, blir det alvorlig.
(artikkelen fortsetter med flere forskere under bildet)

9.
– Jeg ville ikke ha trodd at dette fantes i Norge
Janne Sollie, tidligere direktør i Direktoratet for naturforvaltning (DN).

I 2009 uttalte Janne Sollie at oppdrettsnæringen kunne forårsake kollaps for norsk villaks. Reaksjonene var sterke. Personer i næringen krevde hennes avgang. Hun sier at hun ikke har uttalt seg om dette siden hun gikk av for fire år siden.
– Hvorfor tok du debatten?
– Det ansvaret var jeg tillagt fra Miljøverndepartementet. Det var et press på Norge, blant annet fra North Atlantic Salmon Conservation Organization (Nasco), om å analysere næringens påvirkning på villaks. Samtidig merket jeg at det var sterk motstand mot å få fram fakta, sier hun.
Da Sollie jobbet i Statens forurensingstilsyn på 1980-tallet, merket hun seg at oppdrett «hadde færre reguleringer og forskrifter for å beskytte miljøet enn andre næringer». 
– Vi var naive, og samarbeidet i to år med Fiskeridirektoratet for å lage felles miljømål for havbruk. Så forsto vi at direktoratet ikke ville ha slike mål, sier hun.
Fiskeridirektoratet svarer at det er vanskelig å ta stilling til påstander så langt tilbake i tid, og sier dette uansett ikke er dekkende for deres arbeid de siste 15-20 årene.
– Da jeg startet i Direktoratet for naturforvaltning i 2001, kom dette tettere på meg, sier Sollie. — Det er sterke næringskrefter Norge, miljøhensyn og langsiktighet kommer ofte i andre rekke.
Folk i oppdrettsnæringen hevdet feilaktig at hun og kollegene var villaksfiskere, sier hun, og at direktoratets kritikk var styrt av personlige interesser. De satte også oppdrett opp mot villaks, og spurte: hva gir mest penger til Norge?
– Det er alltid noen som hevder at vi «ikke vet nok til å handle», for å utsette regulering av næringen. Eller det kommer «alternativ kunnskap» som skal være like bra som vitenskapelige fakta. Spillet kan holde på i det uendelige. 
Sollie oppfattet at det «skjedde mye i kulissene» etter at hun kritiserte oppdretten.
– I tillegg til avisoppslagene kom enkeltpersoner med info til meg, med ulike sannhetsgehalter og motiver. Noen krevde meg fjernet fra jobben. Summen av alt dette ga meg et nytt inntrykk av det norske samfunnet. Jeg opplevde at det var mangel på åpenhet for faginnspill og forskning, og at fakta ble motarbeidet. Før jeg kjente på det selv, ville jeg ikke trodd at dette fantes i Norge.

10.
Fikk ikke forskningsmidler på tre år
Are Nylund, professor i fiskehelse, Universitetet i Bergen.

Are Nylund hadde forsket på fiskesykdommer siden 1987. Samarbeidet med oppdrettsnæringen hadde vært godt. Det var først da Nylunds forskergruppe kom fram til at lakseviruset ILA kunne smitte vertikalt, fra mor til barn, at motstanden vokste. 
I 2005 advarte Nylund om smittefaren. Han følte at han ikke fikk gehør.
I 2007 ble Chiles oppdrettsindustri rammet av en ødeleggende ILA-epidemi. I 2008 sendte fiskeavlsselskapet Aqua gen AS ut et notat til sine kunder der de hevdet at Nylunds forskning var uetisk.
I 2009 publiserte Nylund og stipendiat Siri Vike en studie som viste at primærsmitten til Chiles epidemi trolig kom fra Norge via rognen. Aqua gen meldte forskerne inn til det nasjonale granskingsutvalget for uredelighet i forskning. Saken ble behandlet i tre instanser. Forskerne ble frikjent hver gang.
– I de tre årene fikk vi ingen forskningsmidler. Forskningen ble lammet, sier Nylund.
Samme dag som Nylund ble frifunnet, trykket Fiskeribladet Fiskaren en sak der anonyme kilder hevdet at Nylund hadde «dårlige hygieniske forhold ved sitt laboratorium». Nylund og universitetet avviste påstandene, som aldri ble dokumentert eller tatt videre til relevante organer.

11.
– Jeg var ikke vant til å ha fiender
Siri Vike, tidligere doktorgradskandidat ved Universitetet i Bergen.

– Jeg er ikke vant til å ha fiender. Jeg lå mye våken og grublet. Jeg var redd, knekt, sier Siri Vike, som sammen med Are Nylund brukte tre år på å renvaske seg fra påstander om uredelighet.
Les historien om Siri Vike, "En ung forskers mareritt", neste uke på Harvest og i Morgenbladet. 
Les del 1 i denne serien her.

Støtt sjømatserien vår - så kan vi lage flere artikler.   
Gi en fast månedlig sum som støtte-abonnent her. 

Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller Vipps til 71085.

SLUTT