Serie: Samarbeid mellom Morgenbladet og Harvest

De forbannede lakseforskerne

Her er forskerne som har lagt seg ut med feil fiende: Sjømatnasjonen Norge.

DATO: 29.08.2017 / AV: Simen Sætre og Kjetil S. Østli / Ill: Jan Fekjan og Jon Arne Berg

Håpet er lyseblått.
Oppdrett skal bli fremtiden for Norge etter oljen. Fiskeriminister Per Sandberg tror på en femdobling mot år 2050. Ap-leder Jonas Gahr Støre taler visjonært om «havrommet». En «stor fremtidsnæring», sier statsminister Erna Solberg.
Eksporten av norsk sjømat stiger. I fjor kom enda en rekord, 91,6 milliarder kroner. I kystsamfunn som før slet økonomisk, bygges det palasser og kjøpes sportsbiler for oppdrettsmillioner. Lakseoppdrett er bra for klimaet, en redning for distriktene og viktig for bruttonasjonalproduktet, sies det. Og det er bra for helsen. Ifølge nasjonale kostholdsråd bør vi spise fisk til middag 2-3 ganger i uken, og store kampanjer ber oss velge laksen.

Men en gang i blant kommer det en forsker som pirker i den nasjonale fortellingen. De forsvinner fort. Det er «enkeltforskere», sier norske myndigheter eller deler av næringen, de er «kontroversielle» og «bedriver skremselspropaganda» eller er «laksefiskere». Fiskeriminister Per Sandberg kalte dem «mørke motkrefter». «Femtekolonnister», sa en annen.
Mange av dem forsvinner fort.
Vi merker en underlig stemning med en gang vi ringer dem: 
- Orker ikke, det vil ødelegge ferien min, sier en.
Andre slutter å ta telefonen.
En sier: - Skjønner du ikke? Fiskeridirektøren eier aksjer i oppdrettsselskaper. Tidligere fiskeriminister eide aksjer mens hun var statsråd. Politikere som former politikken på havbruk eier aksjer. Norge er en sjømatnasjon styrt av de næringsvennlige.
- Jeg er ikke naiv, sier en annen forsker, norsk sjømat er politikk. Å gå til pressen med kritiske funn kan skade karrieren. De får ikke forfremmelser, de baktales eller sliter med å få forskningsmidler.
I arbeidet med denne reportasjen har vi snakket med en rekke forskere som har støtt borti oppdrettsfeltet. De forteller om kolleger som har gitt opp, om press og brutale metoder. De hevder at den frie forskningen er truet. Denne helgen presenterer vi 20 av dem.

1. 
- Jeg ble nektet å presentere funnene
Jerome Ruzzin, tidligere ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES). Nå forsker ved Universitetet i Bergen.

Ruzzin ble tildelt stipendiet «Young Researcher Talent» fra forskningsrådet i 2013. Han fikk forskningsmidler til å undersøke helseeffekter av miljøgifter i sjømat, men «forsto av ledelsen på NIFES at dette ikke var prioritert».
- Det ble vanskelig å fortsette der.
Hvorfor?
- For eksempel: Hvis en journalist ringte meg, måtte jeg informere ledelsen og vi måtte ha et møte. Jeg måtte skrive ned spørsmålene, og fikk klar beskjed om hva jeg måtte svare, sier Ruzzin.
- Mens jeg jobbet på NIFES, ble jeg invitert til en internasjonal konferanse i Seoul i 2010 for å legge frem funn i en studie på fiskeolje og miljøgifter, publisert i tidsskriftet Environmental Perspectives Health. Studien dokumenterte at miljøgifter kunne stoppe effekten av omega 3 og gi type 2-diabetes, som var ganske oppsiktsvekkende. Det sies jo ofte at det sunne i sjømaten trumfer det usunne (som miljøgifter), men i forsøkene med rotter viste vi at det var motsatt. Internasjonalt var interessen for funnet stor. Jeg ville gjerne dra på konferansen, men NIFES-ledelsen nektet meg det. Jeg foreslo å dekke kostnader selv og ta av mine feriedager, men ledelsen mente at jeg hadde viktigere oppgaver og ikke hadde tid.

Tidligere NIFES-direktør Øyvind Lie avviser å ha lagt bånd på Ruzzin, men sier at NIFES som institusjon måtte ha en klar og tydelig kommunikasjon utad. Lie, som var direktør på NIFES i 18 år, mener det Ruzzin sier må stå for hans egen regning. Lie kan ikke huske at Ruzzin ble nektet å dra på konferansen, tvert imot ble de ansatte oppfordret til å reise og presentere sine funn. Han sier påstanden ”må stå for Ruzzins regning”. Forskningsdirektør Livar Frøyland på NIFES innrømmer at de ikke ønsket at Ruzzin skulle dra på konferansen, men mener forklaringen er udramatisk: «Vi ville ikke fysisk ha nektet ham å dra, men som Nifes-forsker bør man ikke dra på konferanse og hausse opp en konklusjon vi mener det ikke var grunnlag for. Nifes var ikke uenig i tallene i studien til Ruzzin, men vi mente at fortolkningen av dem var for bastant.»

Ruzzin sier at temaet miljøgifter var sensitivt på NIFES.
- I et møte med min avdelingssjef, prøvde jeg å ta opp at effekten av miljøgifter kunne være sterkere enn det sunne i omega 3/fet fisk. Da ble han sint. Han reiste seg opp, pekte på døren og ba meg dra, sier han.
Livar Frøyland i NIFES vil ikke kommentere denne episoden. Han kaller den en ”personalsak”.
- Det gikk opp for meg, sier Ruzzin, - at funnene jeg begynte å få frem i studien kunne bli et problem for meg. Jeg ble bekymret. Derfor inviterte jeg inn flere medforfattere. De kunne gi meg råd og sikre at flere enn meg satt på disse oppsiktsvekkende funnene.
Men du fikk jo søke penger til studien?
- Ja, i begynnelsen var interessen for studien stor, men det var fordi ledelsen på NIFES var sikker på at det sunne i sjømaten skulle vinne over miljøgiftene. Studien spør: ”Er sjømat sunt – selv med miljøgifter i den?” Det trodde de. Så fant vi noe annet. Da oppsto problemene.

2 og 3.
Minister spredte rykte om at forskerne var korrupte
Ronald A. Hites, professor, Indiana University, og David Carpenter, University at Albany.

I 2004 publiserte Hites og Carpenter en studie av mengden miljøgifter i oppdrettslaks. Resultatene ble publisert i et av verdens mest anerkjente tidsskrift, Science, og vakte internasjonal oppsikt. Miljøgiftnivåene i fisken ble nå kjent for et stort publikum. Tallene ble ikke bestridt, analyser Mattilsynet satt på i Norge viste omtrent like nivåer som i studien. Striden sto om mengden miljøgifter kunne være helseskadelig, og ifølge rapporten Spinning Farmed Salmon satte store sjømatnasjoner umiddelbart igang et PR-apparat for å diskreditere både studien og forskerne. På et ministermøte på Island i juni 2004 sa fiskeriminister Svein Ludvigsen, ifølge talereferatet: «Ryktet sier at [Hites og Carpenters artikkel] var betalt av den amerikanske kjøttindustrien for å øke forbruket av kjøtt på bekostning av sjømat. En annen teori er at den var støttet av villaks-industrien».

Når vi i dag nevner studien for norske sjømatforskere, hinter NIFES-forskningsdirektør Livar Frøyland, på telefon og e-post, til at den var «kjøpt og betalt». Han viser til en kommentar i Dagens Næringsliv som spekulerte i om The Pew Charitable Trust, som finansierte studien, kunne ha en «skjult agenda» i å verne villaks. Folkehelseinstituttets Helle Knutsen, en av de mektigste i norsk sjømatforskning, mener at studien var «merkelig», at miljøgiftnivåene i laksen var gammelt nytt, at det var relativt få prøver, og at det var vanskelig å forstå at den ble akseptert i Science.

Vi sender anklager og påstander til Hites. Han svarer: «Over år har jeg merket meg at kritikerne våre kommer fra oppdrettsnasjoner».
Medforfatter David Carpenter ler da vi ringer ham.
- Norge var verdens største lakseprodusent, men vi slet med å få norsk laks til studien. Tonen fra Norge var aggressiv og mistenksom. Etter studien ble vi anklaget for alt fra «å bidra til opptil 100 000 menneskers død” til å være korrupte.
Han kaller Ludvigsens påstand «absurd».
- Jeg tror ryktet kom fra en som visste at jeg vokste opp på melkegård, som mente at studien var motivert av et ønske om å tjene penger på kjøtt, sier Carpenter. - Det er komisk, og svært alvorlig, hva folk finner på for å diskreditere en studie som kan ha betydning for folks helse.

4.
– Hvorfor bagatelliserer norske matmyndigheter miljøgiftene?
Henrik Huitfeldt, lege og toksikolog, Rikshospitalet.

Huitfeldt ble «vekket» av kritikken mot Hites og Carpenter. Han følte at norske matmyndigheter bagatelliserte miljøgiftene. Slik han ser det, er situasjonen alvorlig:
- Det er veldokumentert at nordmenn eksponeres for så høye nivåer av miljøgifter, som særlig finnes i fet fisk, at det ifølge anerkjente studier kan resultere i lavere IQ-score, økt forekomst av ADHD-liknende symptomer hos barn, og økt forekomst av fedme og diabetes type 2.
Han sier han er overrasket over at oppdrettsindustrien ikke ønsker å rense fiskeforet for disse giftene: «Det kunne gitt oppdrettslaksen like lave giftnivåer som annen mat». Renseteknologi har eksistert i 15 år.
- Da jeg uttalte meg om rensing av fôret, skrev Folkehelseinstituttet det på sine nettsider. Etter et par dager ble artikkelen fjernet, visstnok skulle kun Mattilsynet mene noe om dette. Er det en konspirasjon? Nei. Det er som med mosselukten. Bodde du i Moss, merket du til slutt ikke lukten, fordi du levde av den og i den.
Huitfeldt mener myndighetene «spiller på lag med næringsinteresser, uten å vektlegge helse- og forbrukerinteresser».
- Mattilsynet og Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) bærer preg av at de er underlagt departementet. Således har de vurdert om giftnivåene ligger innenfor de EU-fastsatte grenseverdier, uten å vurdere om disse grenseverdiene gir god nok beskyttelse for befolkningen, mener han.

Seniorrådgiver Mette Kristin Lorentzen i Mattilsynet avviser kritikken. Hun henviser til VKMs grundige og uavhengige vurdering fra 2014 som sier at «fordelene klart oppveier den ubetydelige risikoen som dagens nivå av forurensning og fremmedstoffer i fisk representerer.»

(Flere forskere forteller - under bildene...)

5.
– Laks kan ødelegge karrieren
Norsk forsker.

- Hvorfor må du være anonym?
- Jeg er ikke naiv. Norge er en sjømatnasjon og norsk sjømat er politikk. Å forske kritisk, og gå til pressen med funnet, kan skade karrieren. De som jobber med dette, får ingen forfremmelser, noen baktales eller bagatelliseres. Andre sliter med å få forskningsmidler.
- Kritikk kommer da jevnlig?
- Sjekk hvordan det har gått med disse forskerne.
- Norges fremste eksperter går god for sjømaten vår?
- «Norges fremste»? Hvem har definert at de er det? Og hvem legger grunnlaget for å si at norsk sjømat er trygg og sunn? De samme navnene, år etter år. Hvem i Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) laget rapporten som «friskmelder» laksen? NIFES og Folkehelseinstituttet er tungt representert. Begge instituttene mener at barn og gravide trygt kan spise 1,4 kilo oppdrettslaks i uka og at miljøgiftene i fet fisk er uproblematisk så lenge de ikke overskrider gjeldende grenseverdier.
- Men disse er de beste på emnet?
Det er mange bra folk, men ikke alle er sterke forskere. Og de fleste er fra et statlig institutt, underlagt et departement, ikke fra universitet der man er fri til å mene det en vil. Og hvilke nordmenn sitter i det europeiske EFSA? De samme. Dette er etter min mening et kunnskapsmonopol som er vanskelig å utfordre.
- Hvordan ser du på egen fremtid?
- Jeg prøver å unngå dette feltet og ikke ytre mine meninger offentlig.

PS. VKM kom med sin rapport i 2014. Forskere fra både NIFES, Folkehelseinstituttet og VKM imøtegikk nylig, i legetidsskriftet, flere forskeres advarsel om for høyt miljøgiftnivå i norsk kosthold, ved å henvise til VKM-rapporten. De skrev: "I den systematiske gjennomgangen fra 2014 fant man ingen negative helseeffekter av å spise fisk". 
For ordens skyld: Et søk i PubMed gir 136 treff på "pcb + dioxin + adverse + health" på studier publisert før 2014.
At fisk er en hovedkilde til PCB og dioksiner ble også bekreftet av det europeiske mattrygghetsorganet EFSA i en stor studie av miljøgiftnivåer i 68 "population groups" i Europa (Norge var ikke med). Kilde: Update of the monitoring of levels of dioxins and PCBs in food and feed, (EFSA), Parma, Italy. 2012.

6.
«En tilfeldig lege»
Anne-Lise Bjørke Monsen, overlege og forsker på Haukeland sykehus.

10. juni 2013 sto det på forsiden av VG: «Ikke gi laks til barna». Anne-Lise Bjørke Monsen hadde sagt til avisen at hun ikke anbefalte barn og unge damer som ville bli gravide å spise oppdrettslaks.
- Miljøgifter lagres i kroppen og har en halveringstid på mer enn ti år, sier Monsen. - Det betyr at det du spiser som liten, er lagret i kroppen når du er 25 år og skal ha ditt første barn. Da overføres store deler av mors lager med miljøgifter til fosteret, eller til den nyfødte gjennom morsmelken. Dette skjer i en fase i barnets liv, da hjernen og kroppen utvikler seg raskt. Vi vet at laks er en av hovedkildene til disse miljøgiftene, og at disse, ifølge studier publisert i anerkjente tidsskrifter, har en negativ effekt på hjerneutviklingen. Da mente jeg det var riktig å si nettopp det.
Alarmen gikk i sjømatnasjonen Norge. Og Bjørke Monsen fikk raskt kraftig motstand. Helseminister Jonas Gahr Støre sa til VG: «Det er ytringsfrihet, men jeg synes VG gir dette et oppslag som ikke stemmer med proporsjonene. Det ansvaret må VG ta.» Andre avskrev kritikken med at den kom fra en "en enkeltlege".

Helle Knutsen ved Folkehelseinstituttet, som også sitter i Vitenskapskomiteen for mattrygghet og er representant i det europeiske mattrygghetsorganet EFSA, avviser i dag Monsens advarsel: «Det er riktig at noen studier gir oss grunn til ettertanke og bekymring, og vi forsker nå på hvorfor vi finner det vi finner. Men det er ikke grunn til bekymring for kvinner som vil bli gravide, så lenge eksponeringen for miljøgifter er lavere enn tolerable inntak.»

Etter Bjørke Monsens uttalelse til VG gjorde ledelsen på Haukeland sykehus  noe uavnlig. De sendte ut en pressemelding om at forskeren ikke representerte sykehusets syn.
- Vi som advarte mot miljøgiftene i laksen fikk ikke lov av sykehuset å uttale oss, sier Bjørke Monsen. 
- Det fikk derimot ansatte på samme sykehus som, finansiert av sjømatnæringen, forsket på hvor positiv fisken var for helsen vår, sier hun og presiserer at sykehuset i ettertid har lempet på reglene. 
Kommunikasjonsdirektør Mona Høgli ved Haukeland sier at «det nok var tolket feil» at Bjørke Monsen ikke kunne uttale seg om laks, «det var ikke ment slik». Alle der kan uttale seg og delta i fagdebatter, men ikke på vegne av sykehuset.

Flere medier, som TV2 og Bergens Tidende, trakk Monsens også motiver i tvil. De hadde fått vite at hun lå i konflikt med et oppdrettsselskap der hun hadde hytte. Fiskeribladet Fiskaren skrev at Monsen hadde kritisert oppdrettsindustrien på Facebook, og hadde oppdrettskritiske venner der. Saken ble dreid over på Bjørke Monsens person, og en talsmann for sjømatnæringen kalte det «en tragisk sak».
- Jeg fikk en drittpakke mot meg, mener Bjørke Monsen. - Slik klarer de å avfeie referanser til publiserte studier. Men vi har et ansvar for å gi barna optimale utviklingsmuligheter. Da reagerer jeg når norske myndigheter anbefaler laks til barn og gravide. 
- Mange er kritiske til ditt syn?
- Jeg gir snart opp dette temaet. Men en debatt ønsker jeg å reise: Når mye forskning på oppdrettslaks støttes av oppdrettsindustrien, er det da vitenskap eller content marketing? Medisinske tidsskrift diskuterer dette nå. Man finner overvekt av positive resultater i næringsstøttede studier. Mange studier i Norge er delfinansiert av industrien mens kritiske forskere sliter med å få midler. Hvor skal da kritikken komme fra? Jeg har orket å stå i dette av en grunn: Jeg ser disse barna som lege og forsker. De får helseproblemer vi kunne unngått. Det er på grensen til grotesk.

7.
Fikk reprimande
Bjørn J. Bolann, professor i medisinsk biokjemi og overlege.

Bjørn J. Bolann ga et sitat i VG-saken der Anne-Lise Bjørke Monsen uttalte seg. Han sa at det var miljøgifter overalt, og at man får det i seg enten man vil eller ikke, men «at det er om å gjøre å spise minst mulig av det, særlig for gravide, barn og unge. Hvorfor er de nødt til å produsere laks med giftstoffer?» Da avisen kom ut, fikk Bolann beskjed om å kontakte arbeidsgiveren, Haukeland sykehus. 
- Jeg fikk en reprimande, sier han. - Mine synspunkter «skulle vært fremsatt som «privatperson». Men det var jo gjennom arbeid ved Haukeland og Universitetet i Bergen at jeg hadde fått innsikt i saken.
Mona Høgli ved Haukeland sier at hun ikke har hørt at Bolann fikk noen muntlig reprimande, og at ansatte kan si hva de vil, men at de ikke skal uttale seg på vegne av sykehuset uten at de har fått delegert myndighet til det.

Nylig var Bolann medforfatter på en kronikk om hvordan miljøgifter (fet fisk er en hovedkilde til dem) kan skade barns helse. 
- Selv den norske Mor & barn-undersøkelsen, som inkluderer 100 000 norske gravide, viser at selv inntak som er vanlig i norsk kosthold, har negative effekter på småbarn. Likevel opplever jeg ingen nysgjerrighet fra norske myndigheter. Jeg mistenker mer og mer at det som ligger bak er å beskytte næringen og Norge som sjømatnasjon, sier han.

Professor Janneche Utne Skåre, som i Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har ledet arbeidet med to store rapporter om fiskespising (og oppdrettslaks), avviser kritikken og mener det er «uetisk» når forskere, «ofte basert kun på en enkeltstudie eller forenklede resonnementer», gir råd om hva man skal spise og ikke.

8.
- Grenseverdier for miljøgifter bør settes ned
Harald Breivik har i mer enn 30 år arbeidet med omega-3-produkter og marine oljer, først ved Norsk Hydros forskningssenter i Porsgrunn, og de siste tolv årene på egne ben.  

Spis fet fisk rik på omega 3, har lenge vært kostholdsrådet. Det sunne i fisken skal gi oss essensielle helseeffekter og oppveie for uønskede fremmedstoffer i samme fisk, som PCB, dioksiner, dioksinlignende PCB, bromerte flammehemmere og potensielt hormonforstyrrende stoffer i fisken m.m. Dette rådet kritiseres nå fra flere kanter.
Bakgrunn: Sjømat inneholder større mengder av enkelte miljøgifter enn landbasert mat. De fettløselige miljøgiftene i havet oppkonsentreres i den marine næringskjeden, og lagres i det sunne fettet til villfisken, både den ville fisken som spises direkte av oss, og den som blir fanget og omgjort til fôr til oppdrettslaks. Det er grunnen til at internasjonale matmyndigheter tidlig måtte tillate høyere grenseverdier for miljøgifter i fisk, enn for landbasert mat: Så mye som opptil ti ganger mer miljøgifter i fisk enn i kjøtt ble tillatt. 
Ble grenseverdiene satt for lavt, ville flere land, Norge inkludert, ikke fått eksportert fisken, og vi forbrukere ville ikke kunnet spise den, og dermed gått glipp av viktige næringsstoffer. 

Imidlertid: Grunnet mangel på marint fôr til oppdrettslaksen, blir fôret mer og mer vegetabilsk. Likevel blir grenseverdiene stående - som om oppdrettslaksen er en villfisk:
-Vi lager nå en oppdrettslaks med fôr som nærmer seg det grisen spiser. Rundt 70 prosent av laksens fôr er vegetabilsk, og andelen er økende. Mengden marint omega 3 i oppdrettslaksen går da ned. Man bruker altså marint fôr rikt på omega 3, som verden ellers burde spist, og blander det ut med vegetabilsk fôr rikt på omega 6, som mennesker ikke bør ha for mye av. Poenget blir da: Hvorfor blir grenseverdiene stående, som om oppdrettslaksen er en villfisk? Grenseverdiene bør settes ned, nærmere det som gjelder for grisen, eller andre animalske matvarer som er produsert med vegetabilsk fôr. Fettet i oppdrettslaks fjerner seg stadig lenger fra det sunne fettet man finner i villfisk, det bør grenseverdiene reflektere, sier Harald Breivik.
- Fiskeoljen som inngår i fôret til oppdrettsfisk er kilden til de sunne marine omega-3-fettsyrene næringen markedsfører. I mange år har det vært teknisk mulig å nesten fullstendig rense denne oljen for fettløselige miljøgifter. Når det blir gjort, vil mengde miljøgifter i forhold til mengde sunn marin omega-3 gå ned i oppdrettslaksen, sier han.
PS. Breivik er medforfatter på en stor studie om rensing av miljøgifter og uønskede fremmedstoffer fra laksens fôr. Studien viste at miljøgifter forsvant mens det sunne ble bevart. Deler av sjømatnæringen og norske matmyndigheter mener likevel det er unødvendig å rense laksens fôr siden man allerede er godt under gjeldende grenseverdier. Dette kommer vi tilbake til i en senere artikkel.
(Flere forskere forteller - under bildet)

9 og 10.
«Femtekolonnisten»
Claudette Bethune, tidligere forsker ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES)

I april 2006 uttalte Svein Berg, direktør i Eksportutvalget for fisk, at enkelte forskere forverret omdømmet til norsk laks ved «å opptre som femtekolonnister». Han bekreftet overfor Fiskaren at han tenkte på Claudette Bethune. Hennes navn er fortsatt betent i Norge. I intervjuer vi har gjort, sier noen at hun var dyktig, andre kaller henne "kontroversiell", "aktivist" eller "villaksvenn".
Hun var ansatt av NIFES for å undersøke miljøgifter i sjømat. I undersøkelsene fant hun at nivåene av miljøgiftene persistente organiske miljøgifter (POP) og bromerte flammehemmere var høyere i oppdrettslaks enn i villaks og annen fisk. Hun advarte offentlig om dette. Hun og kollegene fant også ut at oppdrettslaks tok opp i seg opptil ti ganger så mye miljøgifter (POP) som husdyr på land fra det samme fôret.
Da Russland i 2005 varslet importstopp av norsk laks på grunn av høye kadmiumforekomster, mente norske myndigheter at Russland tok feil. Bethune på NIFES regnet på det og sa at russerne kunne ha rett. «Fra det øyeblikket var hun egentlig ferdig hos oss», sier en kilde på NIFES.
- Jeg fikk støtte fra endel kolleger. Men andre ble veldig sinte. Folk sluttet å hilse på meg. Noen så vekk da de så meg. Jeg ble mer og mer isolert på NIFES, og jeg ble nervøs av det. Jeg begynte å se meg over skulderen fordi jeg var redd for at noen skulle ta meg. Jeg følte at jeg hadde mistet alt. Til slutt signerte jeg på en kontrakt som løste meg fra jobben. Da forlot jeg Norge, sier Bethune. 
Flere vi har snakket med hevder at Bethuns største feil var å "snakke stygt" om laksen offentlig. 

John Nielsen, som var avdelingsingeniør på NIFES og som jobbet sammen med Bethune, mener Bethune ble «dårlig behandlet» og at det var «ille å se på.»
Hva fant hun egentlig ut?
Hun fant ut at for høyt kadmiuminnhold i en mineralmiks til laksefór, ga kadmiuminnhold i laksen som var høyere enn tillatt grenseverdi. Dette fortalte hun pressen.
- Hva skjedde?
Hun ble fratatt adgangen til laboratoriet. Hun fikk ikke vise seg der. Hun ble plassert på et kontor uten tilgang til lab eller mennesker. De prøvde alt de kunne å motbevise hennes funn. Det var ille å være vitne til.
Andre regnet annerledes på kadmiumfunnet? 
- Ja, men sannsynlighetsberegning var hennes fag. Hun var meget flink, og jeg vet at flere var enige med hennes beregning. Feilen, slik jeg ser det, var ikke utregningen, men at hun snakket med pressen uten ledelsens godkjenning.

Daværende NIFES-direktør Øyvind Lie kaller dette «en personalsak» og vil derfor ikke kommentere noe vedrørende Bethune. At flere som har forsket på miljøgifter og laks har forlatt jobben i NIFES, mener han er naturlig: — Faglig uenighet er vanlig i forskningsinstitusjoner. Turnoveren kunne like gjerne vært større. Mange som har jobbet lenge med miljøgifter på NIFES jobber der fortsatt.

11.
Orker ikke snakke om det
Victoria Bohne, tidligere forsker på NIFES

Bohne har fått ME og vil ikke snakke om tiden på NIFES. Hun henviser til publiserte studier og uttalelser om mattrygghet i internasjonale media. Der fremgår det at hun forsket på et syntetisk tilsetningsstoff i laksens fôr, ethoxyquin. Dette ble først brukt av dekkindustrien for å minske sprekkdannelser. Nå brukes det i laksefôr for å stoppe harskning i fettet, og for å minske risiko for at fôret skal ta fyr under transport. Ethoxyquin er tillatt brukt i fôr, men er ulovlig som plantevernmiddel i landbruket, fordi man ikke vet nok om de potensielle negative helseeffektene.

Bohne ville undersøke om tilsetningsstoffet ble overført fra fôr til laks til menneske. I en pilotstudie fant hun at oppdrettslaksen hadde spor av ethoxyquin eller dens nedbrytningsprodukter, som forskere omtaler som «ekle». Hun fant at stoffet gikk videre til rottene. Hannrottenes testikler skal ha svulmet. I et annet forsøk, for en dokumentar i TV-kanalen ZDF, fant hun også ethoxyquin i brystmelk-prøver hos mødre på laksediett. Hun mistenkte at ethoxyquin kunne trenge forbi blod-hjernebarrieren, som skal beskytte mot virus, bakterier og fremmedstoffer, og inn i hjernen.
Hun og NIFES mottok midler fra Forskningsrådet for å forske videre på ethoxyquin. Etter hva vi kjenner til, følte Bohne seg uønsket på slutten, hun skal ha mistet prosjektlederansvaret og sluttet før kontrakten utløp. Hun vil ikke kommentere dette i dag.
Tidligere NIFES-direktør Øyvind Lie har en annen versjon, han sier at han ikke kjenner seg igjen i påstander om at hun ble dårlig behandlet, og at Bohne sluttet og at det ble oppnevnt en ny prosjektleder fordi hun sluttet. Han fremholder også at det er institusjonen, ikke den enkelte forsker, som eier forskningsprosjektene.
Seniorforsker Anne Katrine Lundebye ved NIFES skal ha ledet studiene videre. Vi har spurt henne om det Bohne fant er bekymringsfullt. Lundebye skriver i en e-post: "Uten å kjenne bakgrunnen til studiene på EQ (ethoxyquin) i brystmelk og hjerne har jeg ikke noe grunnlag for å kommentere disse uttalelser."
Og videre: "Pilotstudien er ikke publisert og jeg har ikke tilgang på disse resultatene nå så har jeg ikke grunnlag for å kommentere disse funnene. I et lignende rottestudie på EQ som ble publisert av Robin Ørnsrud og medforfattere ble (det) ikke observert slike effekter på hanrotter."
På spørsmål om hun hvorfor hun overtok studien, som Bohne hadde gjort pilotstudien på, svarer hun: "Jeg var prosjektleder på NFR-prosjektet på toksisitet av syntetiske antioksidanter, og Victoria Bohne var postdoc på prosjektet inntil hun sa opp stillingen sin på NIFES."
EU har varslet at ethoxyquin skal fases ut. NIFES forsker videre på stoffet.

12.
- Vi kan ikke la være å melde fra
Anders Goksøyr, professor i miljøtoksikologi, Universitetet i Bergen

Grenseverdier (på maten vi spiser og fôr) skal gi oss forbrukere, gravide og spedbarn, gamle og unge, trygghet. Men hva da når studier finner negative helseeffekter ved inntak av mat som er innenfor gjeldende grenseverdier?
-Vi må tørre å snakke om grenseverdier uten å bli beskyldt for å skremme folk fra å spise fisk, sier Goksøyr.
Han har forsøkt. I en kronikk viser han sammenhenger mellom miljøgiftnivåer og diabetes og stoffskiftesykdommer. ”Også de nivåene av miljøgifter som forekommer i norsk oppdrettslaks er påvist å gi diabeteslignende symptomer og fedme i foringsforsøk med rotter, uten at omega ­3-nivåene i laksen har kunnet motvirke disse effektene”, sto det, med henvisning til norske studier fra 2010 og 2011.
Goksøyr sier at det kan være «ubehagelig å diskutere laks» og at noen forskere trekker seg fra debatten. Han sier også at han forstår myndighetenes redsel for å skremme folk, men:
- Jeg tror ikke det er klokt å avvise bekymringer rundt dagens matpolitikk med å si at «laks er mer sunt enn usunt».
Han sier at det man finner i forskningen, bekymrer ham.
– De som oppfatter faglig kritikk som angrep på lakseindustrien, misforstår. Dette handler om grunnlaget for vår mat- og kostholdspolitikk. Dette er et folkehelsespørsmål. Flere og flere studier antyder at miljøgiftene har konsekvenser for folks helse gjennom hormonforstyrrende effekter og metabolske sykdommer. Øker diabetes 2-raten fra 10 prosent til 12 i befolkningen, har det stor betydning for folkehelsa og for norske helsebudsjetter. Vi bør ikke la mulige skadevirkninger oppstå fordi vi ikke tør å snakke om det – eller fordi man er redde for reduksjon av folks fiskekonsum.

Les del 2 her: 10 nye forskere, på bl.a villaks, lakselus og rømming, forteller om manglende forskningsmidler, sjikane, korrupsjonspåstander - og hvordan det er å få advokater etter seg.

Støtt Harvest - så kan vi lage flere saker i denne serien.  
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her

SLUTT