SAMARBEID MELLOM MORGENBLADET OG HARVEST

- Jeg hater at ting er urettferdig.

Dagbladet omtalte hans hemmelige e-poster til fiskeriministeren. Forskere føler seg sjikanert av ham. Andre mener han har litt rett og kaller ham "sannhetssøker". Møt Frode Reppe, oppdrettslobbyisten.

DATO: 29.08.2017 / AV: Simen Sætre og Kjetil S. Østli / FOTO: Christian Belgaux/Morgenbladet

1.
Vi var på vei til Frøya da han ringte. Det var 18. april og vi hadde bedt Frode Reppe vise oss alt som var bra med norsk lakseoppdrett. Bedre guide fantes vel neppe. Reppe, selv fra Frøya, er fagsjef for kommunikasjon og samfunnskontakt i Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL) og oppdretternes militante forsvarer. Oppdrettskritikerne kan snakke om ham i timevis. Han er sleivkjefta, engasjert og nådeløs. Uttalelsene hans i sosiale medier blir nyhetssaker i seg selv, som da han skrev at Havforskningsinstituttet (HI) og Norsk institutt for naturforskning (Nina) «kunne kjøpes». Eller da Erik Sterud i organisasjonen Norske lakseelver kalte ham «en av Arbeiderpartiets løse kanoner» og han svarte ved å advare: «Tenk om en av Arbeiderpartiets løse kanoner sender en kule i din retning @SterudErik». (De skværet opp senere.) I sommer var han igjen i mediene, da Dagbladet over flere dager skrev om de hemmelige e-postene han hadde forsøkt å sende fiskeriminister Per Sandberg for å øve skjult påvirkning. Men denne gangen, i april, ønsket vi bare å forstå hans side i krigen mot etablerte lakseforskere, da han til slutt, mens vi satt i bilen mot Frøya, ringte og sa at han ikke kom.
 – Jeg har glemt dere, sa han. Han var i Trondheim.

2.
Etter timer i karrig, knausete landskap kom vi til Salmars anlegg i havgapet. Først en enorm parkeringsplass til selskapets 700 ansatte (totalt 1350), der vi skimtet registreringsskilt fra både Polen og Litauen, selskapet har nå ansatte fra 35 land. Runar Sivertsen, Head of Investor Relations, viste oss anlegget der 128 laks ble slaktet i minuttet og fortalte at det på en god dag gikk 35-40 trailere herfra til markeder i 45 land. ­Leverandørselskaper og familiebedrifter ble trukket med i oppgangen, tomme hus ble pusset opp. En gang var det fraflytting, nå ble stoltheten gjenreist. Om kvelden stakk vi innom den svetteluktende, gigantiske fotballhallen og kulturhuset med digital fremviser (Norgespremierer!), som var bygget med tilsammen 87,6 millioner i gaver fra Salmar og firmaets gründer Gustav Witzøe. Hans nye villa med svømmebasseng og kinosal var under bygging, og på Instagram poserte arvingen Gustav Magnar Witzøe (24) i preppy dresser ved stranden i Dubai og ved små fly («stikk og ser kamp. #privat»). Mens oljeeventyret munner ut og diskusjoner om utkant-Norge ofte spinner rundt fraflytting, skapes enorme nye verdier nå i små kystsamfunn som Austevoll, Lovund og Frøya, og de som jobber der, vil ha et ord med i laget og videre vekst. Da vi neste dag kjørte de svingete veiene tilbake til Trondheim, var det dermed med en forståelse av at vi ikke var på vei fra periferien til sentrum, men det motsatte.

3.
Frode Harry Reppe, som han egentlig heter, tok imot oss i NSLs lokaler i midtbyen. Under et utstoppet villsvinhode påført sydvest, snakket han uavbrutt i timevis. Kjeften gikk så fort på ham at vi raskt måtte gi opp noteringen og sette på båndet.
– Debatten må tas, sa han. – Hva aksepterer samfunnet av oss, og hva aksepterer det ikke? Vi kan ikke holde på som nå, der alle er imot oss og ingen vil ha oss. Og da må vi ha en faktabasert debatt. Det er vanskelig. Forskerne er imot, noen med agenda og noen uten. Samfunnet oppfatter at dette ikke er bra. Der har vi problemer. Vi kan ikke selv si at det ikke er skadelig, det må forskerne si. At laksen ikke er giftig. En oppdretter kan ikke si at det ikke er sant, og så ete en neve med fôr for å vise at det ikke er giftig. Det har vi gjort i for mange år. Røkterne er drit lei av å ete laksefôr for å vise at det ikke er farlig.
– Vi kan ikke forsvare oss, mente han. – Når fiskerne sier at vi ødelegger torskefisket, eller de sier at rekene er borte, så er vi forsvarsløse. Hvem som helst kan si hva som helst. Det kan være sant eller ikke, men oppslaget kommer i media. [...] Det er et kjempeproblem for oss. Vi kan kjøre en kjempekampanje i media, enormt kostbare, men så kommer et oppslag dagen etterpå om at rekene er borte, og da går de hundre millionene vi brukte, rett i dass.

4.
Han sveipet raskt innom følgende påstander: Forskere har estimert og kommunisert et for høyt antall rømt oppdrettslaks i elvene, til dels mot bedre vitende. Det er heller ikke bevist at lakselus tar knekken på sjøørretstammen. Kunnskapen er for dårlig.
– Det jeg har bevist, det som er fakta, er at ­ingen vet.
Reguleringen av oppdrettsnæringen, mener Reppe, er basert på et sviktende grunnlag. Han vil installere kameraer i elvene for å få bedre empiri.
– Problemet med forskning i Norge, spesielt på laks, er at miljøene er så små [...]. Det blir ­ekkorom, der det er vanskelig å komme inn for den som ønsker å bli lakseforsker[...] Den kritiske røsten er borte. VRL [Vitenskapelig råd for lakseforvaltning] vil ikke ha dem som er kritiske.
Med «kritisk» mener han kritisk til etablert lakseforskning.
– Når et råd er konsensusbasert, sier det seg selv hva det blir. Svakhetene er så åpenbare. [...] Og når du baserer forvaltning på det, har du tapt. Faren for at det oppstår feil, er kjempestor.
– Jeg har prøvd å ta opp en debatt om kvalitet på forskningen. Men debatten jeg får, er om jeg i det hele tatt skal få lov å stille spørsmål. For det er mange som hevder at jeg ikke får lov. Det er forbudt! Hvis du skal stille spørsmål til forskere, skal spørsmålene publiseres. Du må publisere dem i Science.
– Hvilken forskning er det som ikke er god nok?
– Mye forskning. Hovedproblemet vårt er at forskerne trekker for bastante slutninger basert på forskningsrapporten sin, og går ut i media med det. Og når vi går tilbake og leser rapporten, stemmer ikke uttalelsen. Men når du går i VG, Dagbladet, DN, eller Morgenbladet for den del, og sier en ting, og får det på trykk, så settes det opp et massivt trykk mot politikerne. Det handler jo om å bli valgt, være handlekraftig. Å ta avgjørelser basert på den info du har. Og ofte kommer den fra media, og ikke fra forskningsrapportene.
– Mener du at forskerne har gått imot oppdrettsnæringen?
– Laks og oppdrett er veldig betent. Laksen er et ikon, har alltid vært i Norge. Og når det er så mye følelser i sving, er det fort... spesielt når oppdrettsnæringen kommer inn, så er det mye penger i det. Å forske på humle er ikke det helt store. Det er ikke så mye penger der. Ikke på hjort heller. Men på laks er det masse penger. Kraftbransjen har tjent godt, og oppdrettsnæringen. Og NGO-ene, miljøorganisasjonene, vil gjerne manøvrere seg inn i en posisjon her. Og det samme med forskningsinstitusjonene. De vil inn og forske på dette. Men skal du forske på noe, må det jo gjerne være et problem. Og her er det gefundenes fressen for alle, for her er det jo både smitte og alt mulig rart du kan holde på og styre med. Jeg sier ikke at du ikke skal forske på det, bare at det har gått av skaftet for enkelte.

5.
Reppe sier hans forskningskritiske engasjement ble vekket da en forsker løy til ham. Frem til rundt år 2000 hadde han selv vært laksefisker og tok femti laks årlig. Etter hvert ble fangsten dårligere, og han mente laksen var overbeskattet. En ettermiddag fikk han en hunnlaks på åtte kilo.
– Det var den største fisken jeg hadde fått i den elva. Og jeg tenkte, fy faen. Hvis jeg skal ta livet av denne fisken, blir det helt, totalt, feil. Hun var sølvblank og nettopp gått fra sjøen, jeg tror nesten ikke at det var lus på henne.
Han sier tankene om overbeskatning overmannet ham.
– Det var en vanvittig flott fisk. Den hadde stor betydning for elva og produksjonen i elva. En hunn på åtte kilo har masse rogn. Masse yngel skal komme ut av den fisken.
Han slapp fisken ut igjen og visste, sier han, at det var siste gang han fisket laks.

6.
Noen år senere var han på vei «til‘n Gustav» [Witzøe, Salmar-gründeren], for å konfrontere ham med hvordan oppdrett ødela laksefisket i elvedalene. Han ville bare lese seg opp på forskningen først. Da begynte han å stille spørsmål. På et foredrag om Nidelva opplevde han det han kaller «en vekker». Han oppfattet at en forsker løy til ham i en diskusjon om laksens overlevelse i sjøen.
– Jeg ble forbanna. Jeg trodde faktisk ikke at forskere skulle stå og lyve rett opp i øyene mine.
Hvem forskeren var, vil han ikke si. Han sier vedkommende har sluttet.
– Det var da det startet. Jeg måtte begynne å sjekke, kontrollere. (Artikkelen fortsetter under bildet, hold konsentrasjonen oppe, ikke gi opp, bli med videre.)

7.
Etter karriere i Forsvaret og partilederverv i Frøya Ap, ble han fra 2014 fagsjef for kommunikasjon og næringspolitikk i Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL), den minste av bransjeforeningene for oppdrettere. Fra nå av ble han virkelig en pain in the ass for lakse­forskerne.
I Morgenbladet 9. juni sto noen av forskerne frem. En opplevde at Reppe, som Ap-politiker, hadde krevd ham omplassert. En annen følte seg mistenkeliggjort som korrupt. I 2016 truet forskningsinstituttet Nina med rettslige skritt om ikke Reppe sluttet å spre «udokumenterte beskyldninger om alvorlige og/eller straffbare forhold» om Ninas forskere.
På HI følte forskerne seg trenert og under angrep da advokatfirmaet Steenstrup Stordrange (nå Sands) på vegne av en ukjent klient krevde innsyn i forskernes sms-er, e-poster og dokumenter fra mange år tilbake. Reppe sier at NSL bare sto bak noen av innsynsbegjæringene.
– Vi har kanskje fått 200 svar, 200 dokumenter, maks. Jeg tror ikke vi har fått så mye heller. Men jeg vet at det er andre som sender.
Han sier at andre også sender innsynskrav via samme advokatkontor.
– Når vi rører i dette, er det sikkert andre som vil røre i det også. Det er mange aktører som har interesse av dette. Det handler om 60 milliarder i året i verdiskapning.
På spørsmål om hva han var ute etter, svarer han:
– Vi ville ha noen mailer som gikk organisatorisk, hva ble sagt og gjort, hvilke kontrakter som forelå. Det er jo enkelt å skrive i Guddalselva og print på mailboksen din, så er jo det gjort automatisk. Det er bare å la arkivet gjøre det. Så ramler alt ut, om det er 2000 eller 5000 [mailer].

8.
Sentralt i kontroversen sto HIs forskning i Guddalselva i Hardanger. I mars 2016 sendte advokatene i Steenstrup Stordrange på NSLs vegne en «varsling/bekymringsmelding» til fiskeriminister Per Sandberg om denne forskningen. I brevet stilles en rekke tekniske spørsmål rundt HIs forskning, som størrelsen på en fiskefelle, tillatelse til bruk av lusemiddelet Substance EX og bruken av oppdrettsstammer i forskningen. NSL ber om en ekstern gransking av HIs forskning.
Per Sandberg tok «bekymringsmeldingen» alvorlig, og innkalte både NSL og HI til et møte. Han bestemte at et faglig råd skulle oppnevnes og vurdere HIs forskning. I Fiskeribladet omtalte Reppe møtet som en seier. «Endelig kan vi oppdrettere stå med hodet virkelig høyt hevet», sa han. «Sandberg tar oss på alvor». Fiskeribladet la til at Sandberg «påla [HI] å bli mer positivt innstilt overfor næringen» og mente NSL og Reppe hadde fått «fullt gjennomslag».

9.
Da vi spør Reppe om hvordan forskerne har reagert på spørsmålene hans, sier han at «det har ikke vært en eneste positiv opplevelse, bare våkenetter og elendighet».
– Jeg har ikke møtt en eneste forsker som jeg har stilt kritiske spørsmål til, som har oppfattet det positivt. [...] Forskere er veldig proteksjonistiske overfor sin egen forskning. Det er kanskje ikke så rart. Du kan tenke deg: Du har forsket i førti år. I førti år, og alt du har gjort er feil. Tenkt deg det. Du er den som har sagt at vi skal beregne produksjon i elva sånn, at det er rett, og det er livsverket ditt. Men alt er jo feil.
Han fortviler.
– De sier at det tar førti år å foreta et para­digme-skifte i forskning, til seniorene går av med pensjon. Er det mulig å kutte ned til det halve? [Nei], det er altfor mange som må innrømme at de har tatt feil. Jens Christian Holst bør du snakke med. Det er en forsker ved HI som innrømmer at han har tatt feil.

10.
Vi ringer Jens Christian Holst. Han sluttet på HI i 2013 og driver nå med rådgiving og utvikling. På spørsmål om hva han mener om Reppe, sier han at han diskuterer med alle parter, Reppe er bare én stemme i debatten.
Reppe anbefaler også at vi snakker med Anders Lamberg, «den som vet mest om laksens liv i elva». Lamberg driver Skandinavisk Naturovervåkning AS, med offentlige og private kunder. Da vi ringer ham, sier Lamberg at han oppfatter Reppe som en «sannhetssøker».
– Han kan virke provoserende, fordi han er så direkte og rett i fleisen på det han mener er feil, men Reppe har mye rett, sier Lamberg, som presiserer at han ikke har oppdrag fra NSL.
I Forskerforum (3. oktober 2016) uttalte Reppe at «de to siste årene har vi jobbet systematisk med å etablere et nettverk av uavhengige forskere og forskningsinstitusjoner over hele landet for å komme med bedre faktagrunnlag enn det som finnes i dag». Kritikerne har forstått det som om han vil omgå «etablert forskning».
– Vi jobber med flere, men mest med dem som driver overvåkning og drivtelling, sier han. – Vi jobber ikke med dem, men de svarer oss når vi ringer dem. Vi betaler dem ikke. Jeg har spandert på en av dem en middag. Å hevde at de er oppdrettsvennlige og betalt av oss, det er ikke tilfelle.

* * *
Etter fotografering under en utstoppet laks blir vi denne aprildagen stående og prate, da Reppe kommer inn på faren, en av oppdretts-pionerene. Han sier faren gikk konkurs på grunn av lakselus. «Det må ha vært i 1972-73. Han laget en presenning rundt merdene, formalin rundt duken.» Han var selv 12-13 år, sier han. «Det var et skrekkscenario, lusa åt hodet av laksen.»
– Det var forferdelig. Ingen hadde sett noe slikt før, vi visste ikke. Hadde ikke peiling. Fisken hadde det ondt. Gamlingen fant ut at dette var ikke noe for ham. Men vi har aldri snakket om det.
– Hvorfor ikke?
– Det var ikke det viktigste som skjedde med ham. Og mye er skjedd på førti år.
– Hva driver deg?
– Rettferdighetssansen. Jeg hater at ting er urettferdig. Og jeg er kritisk. Jeg kjøper ikke det folk sier. Du må argumentere. Jeg hopper ikke på noe på Facebook uten at det er nøye kontrollert. Det skulle vært utvist mer kritisk sans hos flere. Det var hardt for meg da jeg oppdaget at forskerne ikke snakket sant. Da han så meg rett i øynene og løy til meg, da…
– Men rettferdighetssans?
– Og kjærlighet til kysten. At kysten blir fremstilt som miljøkriminelle. Jeg synes ikke noe om det. Det gikk for langt. De dro det for langt.
– Hvem?
– Forskerne. De gikk hakket for langt. Oppdretterne gruet seg til å åpne VG og Dagbladet. De visste aldri hva som sto der. Og da dere skulle komme, ut på Frøya… de hater det. Og jeg forstår det. De har opplevd for mye.

Han penser tilbake på «bekymringsmeldingen» om HIs forskning.
– Ikke noen journalist har vist interesse for den til nå. Hadde jeg som journalist funnet noe slikt, hadde jeg fått det travelt. Det ligger tre politianmeldelser av Havforskningsinstituttet der, hvis vi vil.
– Hva da?
– Det finner du ut.
– Lovbrudd?
– Ja. To lovbrudd. [...] Utsett av for mye oppdrettslaks. Genetikk, at vi påvirker, setter ut rogn, ulovlig. [....] Det var ikke søkt tillatelser. Da er det en politisak. Så var det bruk av et ulovlig stoff. Salmar ble stevnet for en tilsvarende sak. Substance EX.
Det siste vi hører på vei ut, er:
– Nå håper jeg at dere ikke pisker opp stemningen mer, for da gidder jeg ikke snakke mer med dere. Jeg har kastet journalister på dør før, jeg.

* * *
Da vi noen uker senere, den 2. juni, ringte Reppe for å få utdypet kritikken hans og få svar på flere påstander som var lagt frem for oss, satt han på fergen mot Frøya. Han hadde sendt en kronikk han hadde skrevet om «tvilsomt samrøre i norsk lakseforskning». Han brukte ikke selv ordet «korrupsjon», men formulerte på Facebook: «11 millioner kroner tildeles NINA fra Cedren [Senter for miljødesign av fornybar energi] for at de ikke skal påpeke skader kraftindustrien måtte forårsake laksen».
– Hva mener du beviser samrøret?
– Tingenes forhold beviser det. Det er slik jeg sier. Sammensetningen er slik. Nina bestemmer over Vitenskapelig råd for villaksforvaltning [VRL], og Nina mottar elleve millioner fra Cedren.
Cedren, som nå avsluttes, er et av Forskningsrådets forskningssentre for miljøvennlig energi. En av Reppes påstander er at Ninas seniorforsker Torbjørn Forseth, som leder Vitenskapelig råd for villaksforvaltning, sitter i en utilbørlig dobbeltrolle når han også leder et prosjekt i Cedren der man skal utvikle tiltak som bedrer forholdene for laksen i regulerte vassdrag.
Forseth avviser dette. Han påpeker at de fleste norske forskere arbeider både med private og offentlige aktører, men at forskernes faglige integritet sikrer at resultatene ikke påvirkes av hvem som finansierer dem. Han sier Cedren var finansiert av Forskningsrådet (50 prosent), forskningspartnerne selv (25 prosent) og brukerpartnere som Miljødirektoratet, NVE og kraftbransjen (25 prosent).
– Uansett hvordan du vrir og vender på det, så går det an å misbruke en sånn makt, insisterer Reppe. – Ved å si at kraftbransjen ikke har påvirkning, eller å si at det er stabilisert, som de har gjort.
– Er det noen lovbrudd her?
– Nei, men det strider i hvert fall mot min moral. Og etikk.
– Siden Nina-folkene er involvert i Cedren, har de fått en felles forståelse med kraftbransjen?
– Det er det jeg mener. Jeg sier ikke at de gjør noe galt.

12.
På Facebook har Reppe også skrevet at «representanter fra NINA, VRL og Miljødirektoratet fisker gratis», «betalt av kraftindustrien», og at de jakter i kraftindustriens terreng. På spørsmål om dette stemmer, svarer han:
– Det går ikke an å skrive. Det er sånt som folk forteller meg. Det har jeg ikke gått ut med offisielt. Det har jeg bare andrehånds.
– Du skrev [også på Facebook] at «NINA og HI kan kjøpes, noe som har skjedd og fortsatt skjer»?
– Det var jo, den uttalelsen var vel, hvor kom den? [...] Det gikk ei kule varmt akkurat der. For det er jo klart at Nina kan jo kjøpes. De er jo på salg. De tar imot private oppdrag.
– Kan du fortelle nøyaktig hvordan de kan ­kjøpes?
Han viser tilbake til Cedren-saken.
Nina-direktør Norunn Myklebust avviser at instituttet «kan kjøpes» og at kraftbransjen skal ha påvirket Ninas forskningsresultater. Hun sier alt ved Cedren-samarbeidet er transparent og redegjort for på nett. Hun avviser påstandene om at forskere fisker betalt av kraftindustrien.

13.
– Hva med Havforskningsinstituttet (HI)?
Reppe viser til «bekymringsmeldingen» om Guddalselva.
– HI er ikke en institusjon som skal hente inn private midler [...]. De kan ikke forske for enkeltselskap. De kan ikke favorisere enkeltselskap.
Han mener at HI har «et samkvem med Marine Harvest», verdens ledende produsent av atlantisk laks.
– Vi har ikke noe bevis for det, men jeg våger ikke annet enn å si det. Hvis det er slik jeg tror, hadde det ikke vært lenge til Marine Harvest hadde hatt enerett på produksjon av laks i verden, ved hjelp av HI, sier Reppe.
– Hva tenker du på?– Det som skjedde, var jo at de forsket på noen familiegrupper av Mowi-stammen, laksestammen. Den er det Marine Harvest som eier.
Reppe mener at HI, ved å forske «utelukkende på Marine Harvests» laksestamme, har favorisert selskapet. Han mener at dette kan føre til at alle andre stamfiskstasjoner langs kysten må legges ned.
– Fordi [HI] forsker på denne laksen, så må alle kjøpe den?
– Ja. Jo.
– Hvorfor er det sånn?
– Det ender opp sånn. Har du hørt om Global gap? Og MSC og ASC.
Dette er sertifiseringsordninger for arbeids- og miljøstandarder.
– Og hvis Global gap får vite [...] at det finnes en laks i Norge som er miljøvennlig og som dør i elva hvis den gytes der, eller den dør på sjøen. Da sier jo Global gap at «ok, da kan vi jo begynne å bruke den laksen da». Da gjør vi om sertifiseringen og sier at hvis du skal selge i markedet med Global gap-approvement, må du bruke Mowi-stammen. Jeg har ikke noe bevis for det. Men når du har jobbet med dette så lenge, og gått gjennom alle forskningsrapportene [...] og funnet så mye feil, så kunne jeg til slutt ikke la være å stille spørsmålet.

14.
HIs forskningsdirektør for akvakultur, miljø og teknologi, Geir Lasse Taranger, kaller Reppes påstander om HI «en smørje» av «konspirasjonsteorier og noen legitime spørsmål», som «er svart opp grundig tidligere». Han sier at det forelå tillatelser til bruken av Substance EX og at utsett av rogn skjedde i dialog med miljømyndighetene. Han sier at det var mangler ved noen av søknadene, som senere er avklart med Fylkesmannen. Han mener påstanden om at forskning på Mowi-stammen kan gi Marine Harvest spesielle fordeler «faller på sin egen urimelighet». I sitt svar til departementet påpeker HI at man i andre forsøk har brukt andre oppdrettsstammer, og at Mowi-laks i den aktuelle forskningen ble brukt av praktiske ­årsaker.
– Har dere gått til det forskningsetiske rådet med dette? spør vi Reppe.
– Nei, vi leverer ingenting dit. Det er bukken og havresekken. Ikke noen vits.
– Hva med anmeldelser?
– Nei, det er ikke vår oppgave å anmelde slikt til politiet.
– Har det fått noe etterspill i departementet?
– Vet ikke. Det må departementet svare på.

* * *
Da vi en uke senere publiserte første artikkel i denne serien («De forbannede lakseforskerne», 9. juni 2017), fikk vi ikke lenger tak i Reppe på telefon eller e-post.
Så dukket han opp igjen – i Dagbladet.
Han hadde sendt e-poster, ment å være hemmelige, til fiskeriminister Per Sandberg og hans statssekretær Roy Angelvik. Uheldigvis hadde han tatt feil av Sandbergs private gmail-adresse, og e-postene havnet i Dagbladet.
Den første (datert 23. november 2016) lød slik: «Hei! Vi går til Økokrim med denne. Oppdretterne er redde, vi må finne en vei som ikke kan spores tilbake til dem fram til KLD [Klima- og miljødepartementet] også. Så kunne vi ha trengt hjelp med å få det fram til Riksrevisjonen [...]». I vedlegget ble Miljødepartementet anklaget for å ha brutt anbudsreglene i etableringen av en genbank for villaks.

Den andre e-posten (13. januar 2017), lød: «Hei Roy og Per! Dette dokumentet er på langt nær ferdig, men Ove Trellevik og Høyre har bedt om å få utkastet, og da tenkte jeg at dere kunne få det også. Jeg vil anbefale dere på det sterkeste­ å snakke med Ove. Oppdretterne sitter nemlig til hest med harnisken på». Vedlagt lå et notat om oppdrettsnæringens påvirkning av sjøørret og villaks.
E-postene bar preg av fortrolighet og forsøk på skjult påvirkning. Stortingsrepresentant Ove Trellevik tok avstand fra fremgangsmåten. Fiskeridepartementet beklaget at e-postene ikke ble journalført. Sandberg og Angelvik avviste at de hadde fulgt opp Reppes henvendelser. Robert Eriksson, som i juni tok over som administrerende direktør i NSL, sa at han «ikke var bekvem» med saken.

Reppe selv sa at han i sin lobbyvirksomhet «bruker absolutt alle midler. Noen ganger bommer jeg, noen ganger treffer jeg».
Sist uke ba vi Reppe om en oppdatering av dette intervjuet og en kommentar til sommerens sak. Han svarte kort: – Jeg har ingen kommentar til noe som helst. Hvis du lurer på noe, ring sjefen i NSL.
Robert Eriksson henviste til sine tidligere kommentarer.
På gjentatte spørsmål til Reppe om han ville lese gjennom sitatene før trykking eller ønsket å oppdatere noe, svarte han: «Dette er et veldig gammelt intervju og du har ikke min tillatelse til å trykke det». Han ville ikke utdype nærmere.

PS. Morgenbladet og Harvest har valgt å trykke intervjuene med Frode Reppe fordi det generelt i norsk presse ikke er adgang til å trekke intervjuer, og fordi han er en helt sentral aktør i diskusjonene om norsk lakseforskning, som denne artikkelserien handler om.

Denne serien om Norges sjømatindustri er gratis å lese, men koster å lage.
Støtt Harvest: Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her. 

SLUTT