Kronikk

Ryddegenerasjonen

Mennesket og naturen hundre år fram i tid - hva møter barna våre?

DATO: 09.09.2017 / AV: Arne O. Walbye

Skolen reviderer nå planverket. Vi legger grunnlaget for opplæringen fram mot år 2030 og for barna som skal leve til rundt år 2100. Som lærer vet jeg hvordan skoledagen for en fjortenåring fortoner seg.
Øyeblikket her og nå.
Hjertevenner.
Den gode karakteren.
Grue seg til tannlegen.
Neste friminutt.
Dagens unge har samtidig et sterkt fokus på karriere og fremtiden. De har mål om gode, rike liv. Alt for mange sliter med prestasjonspress som gir stress. Ungdomstiden er en velsignelse og en forbannelse.

Nylig ble ny overordnet del for grunnopplæringen vedtatt. Den kan betraktes som grunnskolens grunnlov. Respekt for naturen og miljøbevissthet er et av elementene for skolens verdier i planarbeidet. Det kommer nye læreplaner for fagene i 2019, de blir utformet i disse dager.
Tverrfaglighet og dybdelæring vil bli viktige prinsipper for opplæring og utvikling for kommende generasjoner. Folkehelse, livsmestring, demokrati, medborgerskap og bærekraft skal gjennomsyre skolen. Mennesket og naturen vies flere avsnitt i skolens grunnlov. La oss dvele ved noen av visjonene.

«Skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet.»

Utdraget ovenfor, hentet fra planverket, stiller enorme forventninger: Barn, ikke gi opp! Hundre års dårskap hviler på dine skuldre! Den miljøbevissthet bestefar ikke utviklet, vil du selvsagt søke og finne. Framtidsoptimismen lille dreng, den bygger ikke på å herme fortidens valg!

Jeg tenker vi legger et stort ansvar på neste generasjon, men har de egentlig noe valg? Hva slags velstand kommer de unge til å strebe etter?
Lykke kjøpt for penger.
Mer fritid til å kose seg sammen.
Frihet til å utpine klodens siste reservater.
Dyrke sin nøysomme porsjon fødevarer på hustaket.
Krige om vannressurser og mineraler?

Hva skjer hvis de dystre spådommene om konsekvensene av klimaendringene slår til? Vil naturen være noe å respektere, eller en fiende å frykte, vill, voldsom og våt? Bygger vi kokonger i 2050, for å verne oss mot en brutal og rasende natur? Eller kan vi leke ute på handlefrie søndager? Får mennesket utfolde sine urinstinkter: livsutfoldelse ved å fiske, solbade, gå på ski, seile, høste bær og vekster i skog og mark?

(kronikken fortsetter under annonsen).

«Gjennom opplæringen skal elevene få kunnskap om og utvikle respekt for naturen. De skal få oppleve naturen og se den som kilde til nytte, glede, helse og læring. Elevene skal utvikle bevissthet om hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet, og dermed også våre samfunn, Skolen skal bidra til at elevene utvikler vilje til å ta vare på miljøet.»

Vi ser at disse overordnede prinsippene for opplæringen er sterkt verdiladet. Hvordan skal læreren undervise og overbevise elevene? Miljødebatten blir ofte oppfattet som politisk. Skolen må finne en nøytral plattform, og være fristilt politiske føringer. Vi trenger dyktige og uredde lærere som kan fronte de store utfordringene. La meg trekke fram en ledestjerne.

Filosofen Arne Næss formulerte på 1980-tallet åtte dypøkologiske punkter, de er nådeløst ærlige om hvorfor vi må respektere naturen.

  • Ethvert levende vesen har egenverdi.
  • Livets mangfold og rikdom har verdi i seg selv.
  • Mennesket har ingen rett til å redusere dette mangfoldet og denne rikdommen uten å tilfredsstille vitale behov.
  • Det ville vært bedre for menneskene om de var færre, og meget bedre for andre levende vesener.
  • I dag er størrelsen og arten av menneskenes inngrep i økosystemet ikke bærekraftig, og mangelen på bærekraft øker.
  • Avgjørende bedringer krever betydelige endringer: økonomisk, teknologisk og ideologisk.
  • Den ideologiske endringen vil i vesentlig grad bestå i søken etter livskvalitet snarere enn økt levestandard.
  • Den som aksepterer de foregående punktene, har ansvar for å virkeliggjøre nødvendige endringer.

Mye hviler på Ryddegenerasjonen. Hvilke økonomiske, teknologiske og ideologiske endringer kan vi håpe at de kommer opp med på vegne av vår felles Tellus? Hvilken pedagogikk skal lærere gripe for å formidle slik at elevene opparbeider den viljen og motivasjonen læreplanen foreskriver?

«Bærekraftig utvikling handler om å verne om livet på jorda og ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å dekke sine behov.»

Thomas Piketty tenker utenfor boksen om økonomi. I følge ham finnes det sterke krefter i markedsøkonomi med privat eiendomsrett. De kan trekke i flere retninger, mot økt likhet eller den andre veien. Den mest utjevnende kraften er økt spredning av kunnskap, altså skolens kraft! Piketty mener at når den private avkastningen av kapital overskrider øvrig økonomisk vekst, produksjon og lønninger, vil ulikheten hemme kollektiv utvikling. Konsentrert kapital og svakere lønnsutvikling kan bremse den dynamikken som motiverer til økofilosofiske reformer.
I teorien vil markedet altså regulere seg selv. Jeg tenker, i prinsippet vil den bevisste borger søke seg vekk fra miljøfarlige produkter og tjenester, den «usynlige hånden» vil kvele miljøsinkene og gjødsle miljøspirene. Men det fungerer ikke hvis massene erfarer at eliten bevilger seg goder. Eksemplets makt er sterk.

Hva observerer elevene i sin samtid, likhet eller ulikhet? Kan vi bruke Piketty så direkte mot elevene? Økonomi har en annen politisk status enn vitenskap. Hva skjer hvis befolkningen oppfatter at skolen tar et politisk standpunkt? Det er kanskje ikke så rart at miljøreformene går så sakte i dag? Vi pakker inn elendigheten for ikke å tråkke noen på tærne.
Kan barnegenerasjonen vinne over rådende multinasjonale konsern som stadig får en større andel av kaka? Vi hører om politikere som er kjøpt og betalt, korrupsjon og lobby.
Vil ungdomsgenerasjonen avskrive sin individuelle rett til livsutfoldelse for et kollektivt prosjekt hvis de ser ulikheten øke? Utforskende elever kan finne kritikkverdige forhold som like gjerne medfører resignasjon eller grådighet som djervhet og askese.
Tenk om ungdommen svarer:
- La orkesteret spille til skipet synker i havet!

”Gjennom arbeid med temaet [bærekraft] skal elevene utvikle kompetanse som gjør dem i stand til å ta ansvarlige valg og handle etisk miljøbevisst.”

Hvor risikosøkende er våre barn? Gir skolen virkelig rom for å utforske og tenke alternativt? Debatten om skoletester og prestasjonspress tyder på at den skjulte læreplanen formidler at høye karakterer er veien til det gode liv. Det gjelder å være innafor pensum. Svare rett, være over middels i flokken, men ikke stikke seg ut. Mens jeg skriver dette sier finansministeren på radioen at flere må jobbe mer skal vi klare oss. Produksjonen må opp! Statsminister Erna Solberg har brukt fire år på å hevde at elevene må bli bedre. Hva skjer hvis pensum blir å tenke utenfor boksen slik det nye planverket faktisk ønsker? Har vi vedtatt et omvendt ungdomsopprør der vi voksne nå sier: Unger ikke gjør som vi valgte å gjøre!

Vidar Sandbecks barndom på Åsta i mellomkrigsårene satte et bittelite økologisk fotavtrykk. Gjennom hans forfatterskap får vi innblikk i en barndom som i dag fortoner seg stusselig, langt under dagens fattigdomsgrense. Nordmenn er verdens lykkeligste folkeslag, leser vi. Men hva kreves egentlig for å føle seg rik?
Hva skal vi strebe etter for å komme oss «opp og fram»?
Hvor mange fotavtrykk av Vidar Sandbecks størrelse må til for å fylle avtrykket til en tiåring fra Rena i dag? 
Og hvor mye lykke genererer egentlig en ny leke til et barn som har 500 fra før?

Barn som er mye ute i naturen blir glad i naturen, mennesker som er glad i naturen vil også verne om den. Denne hypotesen har vi hørt lenge. Jeg er veldig redd at den ikke holder helt til mål. Det må mer dyptinngripende ideologiske endringer til for å justere en nasjons søken etter livskvalitet.
I dag klarer ikke myndighetene i Norge å bevilge penger til en ukes leirskole for alle barn. Skolene sentraliseres slik at barna transporteres vekk fra sitt nærmiljø. Bekken, tjernet og hestehagen ser de fra bussvinduet på veg til sentralskolen i byen. Slett ikke alle bybarn har hytte på Hafjell med ski inn og ut. Skjermtid og styrte aktiviteter definert av populærkultur og voksne spillutviklere har tatt over. Samfunnet må ta aktive grep om langt mer enn å vedta en læreplan. Den må følges opp på alle nivåer.
Pliktoppgaver i heimen er nær tabu. 
Barnefattigdom eksisterer også i vårt land, men vi ser få eksempler på familier eller alternativsamfunn som har hoppet av forbrukerkarusellen. 
Konformitet råder. I dag er det ikke lett å hoppe av og leve av et fiskegarn, en åkerlapp, ei ku og ei geit, slik mange klarte før, da det ikke var noe alternativ og hele familien tok i et tak på fiskebanken eller åkerlappen.

Vi løser ikke miljøutfordringene ved å kjøpe flere elektriske biler, lage kuer som promper mindre, hugge mer skog for å fange klimagass. Kanskje må vi gjøre som filosofen Arne Næss, glede oss over kun en rosin til dessert? Pur nøkternhet, men det er ikke gøy å skrive inn i en læreplan.

Utdragene i teksten er hentet fra planen som ble vedtatt 01.09.2017, "Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen". 

Åtte dypøkologiske punkter er hentet fra Arne Næss: Livsfilosofi, 1998.

SLUTT