Rødlista

Lurer kåte vepser opp i stry

Flueblomsten (orkidé) driver med seksuell narrepollinering. Den utnytter kåte gravevepshanner som drømmer om et ligg.

DATO: 08.09.2014 / AV: Anna Blix / FOTO: Bernt-Gunnar Østerkløft

Flueblomst Ophrys insectifera.
Finnes: På tre atskilte steder i Norge. På nedre Østlandet, i Nord-Trøndelag og i Salten.
Status: Nær truet (NT)

Hvis du først kommer over en flueblomst, er det lett å se hvorfor den har fått navnet sitt. Eller – den burde kanskje hete gravevepsblomst, men la oss ikke dvele for mye ved insektet, det er planten som er i fokus denne gangen.

Flueblomsten er en orkidé som driver med seksuell narrepollinering. Det er en tørr betegnelse på regelrett utnytting av kåte gravevepshanner, som ikke har lyst til noe annet enn å få seg et ligg og på den måten videreføre genene sine før de dør. De lures trill rundt av flueblomsten, og oppnår ikke annet enn uvitende å være en helt nødvendig befruktningsmedhjelper for den lille orkidéplanten. Flueblomsten har skjønt at sex selger.

Flueblomsten er altså en av våre mellom 35 og 40 ville orkidéer. Den vokser bare på tre atskilte steder i Norge, på nedre Østlandet, i Nord-Trøndelag og i Salten. Om våren vokser en spinkel, ti til tretti centimeter grønn stengel opp av en knoll fra bakken. Ikke mye å se til, og lett å overse. I juni blomstrer den med mellom to og ti blomster. De som har sett den, sier at når du først legger merke til den, da kan du ikke forveksle den med noen annen norsk plante.

Blomstene ligner nemlig ikke på en vanlig (hvis det finnes, da) orkidé, men på en graveveps. Nærmere bestemt hunner av gravevepser i slekta Argogorytes. Blomsten er brunsvart med blå tegninger, avlang, og med to blader som ligner på antenner øverst. Den skiller sannsynligvis også ut feromoner, kjemiske stoffer, som gjør at den lukter som en gravevepshunn. Flueblomsten ligner og lukter ikke bare som en hunngraveveps, den har tilpasset seg totalt til gravevepsenes livssyklus. Hanngravevepsene klekker nemlig en ukes tid før hunnene. Da kan de være klare med en gang når hunnene klekkes, og risikerer ikke å gå glipp av moroa. Akkurat til samme tid som gravevepshannen klekker, blomstrer flueblomsten, den sleipingen.

Gravevepshannene leiter febrilsk etter damer. Det er ingen ekte damer til stede, så de lar seg lett lure av flueblomsten. Der sitter de plutselig da, og humper på en blomst. Samtidig som de gjør det, fester en pakke med pollen seg på vepsens hode. Og når vepsen flyr videre til neste blomst, begeistret over alle hunnene som sitter klar til å ta imot hans sperm, tar han med flueblomstens pollenpakke og gnikker den mot neste blomst. Pollenpakken sprekker, og pollenet overføres til den nye blomsten. Flueblomsten har blitt befruktet, og hvis gravevepsen visste hva som skjedde ville den nok følt seg temmelig utnyttet.

Flueblomsten er truet fordi den er knyttet til kalkfuruskoger, kalkmyrer og kalktørrenger, naturtyper som blir borte i Norge. Noen steder gror området den lever på igjen, andre steder bygges det veier eller hus, eller skogene den trives i hugges ned. Flueblomsten har skjønt at feromoner og brunblå farger er veien å gå for å lure gravevepshannene. Hva skal til for at myndighetene også blir lurt, og slutter å plassere veier og hus der flueblomsten og andre trua arter bor?

SLUTT