Reisen til det ytterste hav

Tur til Europas slutt

Se bildene - og planlegg tur til fastlands-Europas nordligste punkt. (Ja, det er i Norge.)

DATO: 25.09.2017 / AV: Tekst og foto: Ingerid Jordal og Claus-René Bech Holm

Kinnarodden i Øst-Finnmark er så langt nord som du kan komme på det europeiske fastlandet. Fjellet ligger på spissen av Nordkynhalvøya, på grensa mellom Mehamn og Lebesby kommuner. Slutten av Europa, neste stopp Nordpolen. Ikke noen turistmagnet som krever inngangspenger, men et mål det likevel koster å nå. Selvsagt vil vi hit!

Sort løype
Turen er lang. Vi skal gå nesten fem mil fram og tilbake, og derfor har løypa fått fargen sort og graden "ekspert". Vi er en danske og en vestlending. Ikke akkurat eksperter noen av oss. Her kan mye gå galt, leser vi. Vi ringer til kommune og turoperatør for å få kart og turtips.
Turistinformasjonen er akkurat stengt for sesongen, men kartet finnes på kommunen. Turtipsene får vi av folk på gata. Gode sko, telt, kart og gps, sier de. Det er ingenting som stopper dere, sier de. Jeg hadde ikke snudd, sier de.
- Men været? sier jeg og ser søring ut.
- Det blir ikkje nokka vær.

Dagen for avmarsj har det regnet siden morgenen, og vi har ventet i håp om bedring. Om ettermiddagen kommer opphold og vind. Turen starter til venstre for flyplassen, gjennom en portal av to bautasteiner. Informasjonsskiltet forteller at turen tar 8 timer og krever en overnatting.
En mann forteller oss at Mette-Marit var her og åpnet løypa for noen år siden. Siden den gang har han vært med på redningsaksjoner ute i fjellet. Vi mener at kan Mette-Marit, kan vi.
Vandringen går sørover langs flystripa før stien går opp på fjellene sør for været. T-ene er godt synlige i landskapet. Vi ser etter multer og prøver å unngå for mange blaute myrer.
- Der er en varde! Vi sjekker gps og kart. Får det sånn noenlunde til å stemme. Vi fortsetter til neste. Motvinden er i kategorien småstiv kuling, og fjellduken blafrer.
Plutselig står vi ved  en elv der stien ligger under vann. Vi tar av oss på beina. Det er kaldt, og vi sjangler på glatte steiner, men vi kommer oss tørre over.
Da faller de første skikkelige regndråpene.

- Unnskyld at vi dro hit!
Skodda kommer krypende over toppene og ned i steinura der vi står. Det har regnet i timesvis. Her er det slutt på myr og mose, her er stien dekket av glatte, spisse steiner. Det blir mørkere. Vardene ser ut som mennesker som står og stirrer ned på oss. Vi finner ikke neste T-merke. Vi har ikke sett eller hørt tegn til liv på mange timer. Det er uhyggelig.
- Unnskyld at jeg tok deg med hit, sier jeg til følget.
På kartet ser vi at vi har ikke gått en tredjedel av vegen en gang. Etter fem timer. Vi fortsetter bare litt til. Over en liten ørken av stein. Så er det opp nok et fjell dekket av stein. Vi leter etter T-merkene. Vil så gjerne komme til et litt mer gjestmildt sted før vi setter opp teltet.

Druknete katter
Men så kommer bare nok et lite fjell. Vi ser ikke toppen, det er for mørkt og tåkete.
- Dette går ikke. Vi må stoppe her.
"Her" er et sted uten gress. Vi er omgitt av stein, litt myr, og en isnende vind med regnskyller i. Vi ser dårlig, men jeg husker at det var noe gress på andre siden av steinura. Med liten glede klorer vi oss tilbake over de sleipe steinhellene. Selv om vi går bortover må vi ofte bruke både hender og føtter for å holde oss på beina. Teltet blir klasket opp og ser ut som en blanding av druknet katt og havarert skute, omtrent som oss som kryper inn i det. Jeg tar en klunk portvin og håper at regnet skal gi seg, at vinden skal gi seg, at søvnen skal komme og at alt blir bedre i morgen. Så vi klarer å komme oss hjem igjen. For dette prosjektet har jeg mista trua på. (Se bilder fra turen under)

Ny frisk
Alt blir bedre i morgen. Morgenen er mild, lett skydekke og stille. Vi vil ikke hjem likevel, vi vil fortsette. Så vi går. Det er langt. Først en ørken av stein. Så en stadig snillere sti som slynger seg nedover en dal langs ei elv. 4 timers marsj, og vi er fremme i Sandfjorden. "Velkommen til Kinnarodden", står det på skiltet. Men ennå er det minst to timer igjen før vi kan stå på den ytterste spissen. Teltet får ligge igjen, men vi er klok av skade og bestemmer oss for å ta med både mat, soveposer og kokeutstyr hele veien. Dette skal vi komme til å angre litt på, for det veier ikke lite.
Småregn skremmer oss på turen opp ryggen av fjellet. Ellers er det lett terreng, som flater ut og blir til en gresslette med mye stein. Avstandene ser vanvittige ut, men landskapet narrer oss. Tyve minutter, og vi har gått til varden som så milevis unna ut. Fjorden kommer snart fram på begge sider av odden vi går ut på. Vi går lenger ut enn yttersia av Finnmarkskysten.  Den jeg før bare har sett fra flyet. Nå er vi her. Den siste varden skimtes i det fjerne. Er vi virkelig framme? Håpet gjør slitne føtter lette å bære.
Så kommer kløfta.
For selv om vi bare er noen hundre meter fra målet, har Kinnarodden en siste hindring på lur. Vi skal et par hundre meter rett ned ei steinrøys, og opp igjen på andre sida, der varden står. På turen ned forbannes både  gudene, kartet, kartleseren og de tunge sekkene. Vi får fornyet respekt for Mette-Marit. Og et par blåmerker.
En pause i bunnen av kløfta og så opp igjen. Vi aner fremdeles ikke om det virkelig ER toppen som venter, eller om det er mer moro på lager. Så vi drar med oss begge sekkene.

Her slutter det
Så blir det plutselig lett. Turen opp er kort og enkel. Sekkene veier ingenting. Odden vi går på, blir smalere. Vi ser havet i vest, i øst, og endelig rett foran oss ligger Austhavet. Vi ser en gedigen varde som er delvis rast sammen. Jeg jubler. Enda en varde litt lenger ute-hvilken er den riktige? Samme det. Vi er glade. Går helt ut på kanten, der fjellet stuper rett ned i bølger som kverner mot klippene. Vi får et sug i magen. Her slutter det. Europas fastland.
Været er rett og slett vakkert. Vi ser Slettnes fyr i øst, og i vest skimter vi Nordkapp-platået. En liten tåkedott har nettopp sluppet grepet og sola skinner. Ute på havet er det fiskebåter og lystbåter, og vi føler oss ikke lenger alene midt i ingenting. Vi er jo på toppen av Europa! Og akkurat da kommer det to stykker gående-to som holder et betydelig høyere tempo enn oss. De hilser fort, går til varden og omfavner hverandre. Etterpå forteller de at de er turister fra Tyskland, og har gått i mange timer i dag for å komme hit ut. Vi er enige om at det er en tung og fantastisk tur.
- Dette var tøffere vi trodde, sier en av dem, Birte. Men en fantastisk følelse å stå her, på det aller ytterste.
Vi tar tusen bilder og skåler. Når Hurtigruta runder hjørnet, må vi tvinge oss selv til å gå. Kvelden er på vei, og vi må skyndte oss skal vi komme oss tilbake og få opp teltet før det er stummende mørkt. Her er det utfordrende nok å gå i dagslys.
Skumringen i fiolett og blått følger oss over fjellet. Vi er utmatta og glade. Tilbake ved teltet slår vi det opp der vi la det-omtrent midt på stien. Jeg orker ikke gå en meter lenger.

Mygghjelp på hjemveien
Vi har gått i snart fem timer og er kommet mistenkelig langt. Været er varmt og sola steiker. Ørkenen av stein ligger bak oss, og snart kommer vi til elva som voldte oss vansker i forgårs. Nå er vannstanden nesten halvert, og vi kan hoppe over tørrskodd. Men ellers er beina slitne. Vi har gått fire mil med tunge sekker, og har bare litt igjen, når to hold angriper oss samtidig: en totalt utmattelse, og tusen aggressive mygg.
Nesten hele turen har myggen holdt seg borte. Til og med den synes det er for værhardt på Kinnarodden. Men nå er den klar. Vi går fort. Fortere. Håper på vind. Skal det ikke blåse her vanligvis? I dag er slettene over Mehamn vindstille og varme. Jeg kaster nedpå noen peanøtter og sjokolade mens jeg langer ut i det tåpelige håpet å bli kvitt myggen. Vi går fortere. Og fortere. Beina skriker.
Været nærmer seg. Vi går langs gjerdet av flystripa med en liten sverm etter oss. Gjennom porten. Vi har klart det. Myggen får bite fritt i noen sekunder, mens vi filmer  oss sjøl og synes vi er verdensmestere. Så ser jeg på klokka og jubler: vi rakk ølsalget. (Se bilder av målet under...)

SLUTT