Utenriks

Pingvinkjærlighet

På den forblåste øya Sør-Georgia lever alle i harmoni;
sel, pingviner og tre Babes med ski på beina.

DATO: 15.10.2013 / AV: Kristin Folsland Olsen / FOTO: Emma Simonsson & Kristin Folsland Olsen

– Det her er helt rått!
En velkomstkomité kledt i kjole og hvitt kommer spankulerende mot oss. Kongepingviner. Hundrevis, tusenvis. Hundre tusen pingviner! De er overalt. Langs hele stranden, innover slettene, opp i bekkedalene og langt oppover fjellsidene. Det lukter pingvin, alt jeg ser er pingviner. Det øredøvende kakkelet fra tusenvis av kongepingviner blir bare avbrutt av en brølende elefantsel som klart og tydelig forteller sin rival at ”det er bare å pelle seg til hælvete vekk fra denne stranda, for dette haremet er mitt!” 
Utenfor skalljakka er verden ny og spennende, og oppleves som lettere kaotisk. Inne i meg kan jeg kjenne at hjertet setter seg, tankene faller på plass, følelsene flyter lett. Det finnes ikke snev av tvil. Jeg er forelsket. 
I sel og pingviner.

Fire dager ut i havet.
Sør-Georgia er en liten øy som ligger midt ute i Sør-Atlanteren, 1300 km fra nærmeste nabo, Falklandsøyene. Til spissen av Sør-Amerika er det 2150 km, til den Antarktiske halvøy litt lenger. Verden er så langt unna. Når man er på Sør-Georgia, så eksisterer bare Sør-Georgia – og havet. Det store, stormende havet, med albatrosser som seiler på sterke vinger over bølgene. Det er for store avstander til å kunne bruke helikopter ut hit, og ingen fly kan lande på øya. Det er båt-transport som gjelder. Seilasen fra Falklandsøyene tar fire dager. Magesekken vrenger seg. Nok om det.
– Se, der fremme står alle kidsa! Så utrolig søte de er! 
Vi entrer pingvinbarnehagen. Her er alle de fluffy, brunkledte kongepingvin-kyllingene samlet mens foreldrene er ute i havet og skaffer mat. 
– Jeg tror jeg dauer. Dette er det søteste jeg har sett noen gang!
Pingvinkyllingene er enda mer nysgjerrige enn de voksne, og omringer oss så fort vi stopper opp. Jeg tenker at slik er det å befinne seg midt inne i en stor porsjon levende kyllinggryte.
Dyrene på Sør-Georgia har ingen naturlige fiender på land. De er ikke redde for hverandre, ikke redde for mennesker. Tvert imot er de nysgjerrige på oss, og kommer frem for å hilse. Pingvinene lurer på hvor vi kommer fra, hva vi gjør her, hva disse lange plankene vi bærer på skal være godt for. Skal vi bygge rede? Vi forteller våre nye venner at vi er tre Babes som kommer fra andre siden av jordkloden hvor det ikke bor pingviner, men isbjørner. ”Vi ville så gjerne treffe dere, se hvordan det er her hvor dere bor, gå på tur i disse fjellene.” 
Pingvinene flokker seg rundt oss, inspiserer oss, prøver nebbet mot pulkene våre. Vi forteller at plankene vi har med ikke er materiale til rede, men ski. Vi forklarer at både nordmenn og svensker må gå noen mil på ski hver vinter for å få orden på tankene sine. ”Ok, hyggelig. Velkommen skal dere være”, sier pingvinene og vagger videre for å drive med sitt. 

Å rulle med selunge. 
I et par uker turer vi frem blant spisse tinder og over store breer. Vi kjemper mot vinden og brøyter oss frem gjennom tåka. Iblant sprekker skyene opp, og naturens skjønnhet velter imot oss, inn i oss, hvor den pumpes rundt med blodet og ut i cellene. Det banker i brystet og jeg tenker at etter dette blir ordet vakkert mer bredspektret, får større tyngde, mer innhold. 
Vi kommer til nye strender. Treffer flere pingviner, reinsdyr, fugler. Ruller rundt på stranda sammen med en elefantsel-unge en hel dag. Ser den dypt inn i øyene, og sier høyt ”jeg elsker deg!” 
Det er et år siden vi var på tur på Sør-Georgia. Men var det egentlig virkelig? Har dette skjedd, eller var det bare en deilig drøm? 

SLUTT