Fottur

Livet langs Pacific Crest Trail

En trebarnsmor fra Tjøme går til fots gjennom USA. 1600 km, helt aleine.

DATO: 27.09.2017 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Anette L'Orsa

Dette er historien om et villmarkseventyr som har forandret meg for alltid. 1600 kilometer langs Pacific Crest Trail fra California til Canada, 30 kilometer om dagen i 53 dager, gjennom enorme skogsområder, over åpne sletter, vulkanske områder dekket av lavastein, store landskap nedsvidd av skogbranner, langs fossefall og elver og innsjøer, gjennom meterhøy snø og gjennom knusktørre landskap hvor du må bære vann i 30 kilometer før du kommer til en kilde. Fjell overalt, ti timers gåing om dagen, 4000 meter opp og ned før du kan krype inn i teltet og sove til du våkner klokka fem morgenen etter, spiser frokost, tar på deg klær, pakker sekken og gjør nøyaktig det samme som du gjorde i går.

Drømmen om Pacific Crest Trail
Jeg bodde på Frogner i Oslo, i en leilighet med to huskyer. Jeg var lei av storbylivet, jeg ville ut og vekk. Jeg fant et småbruk på Tjøme som jeg bygde opp fra grunnen etter permakulturprinsippet. Nå bor jeg der sammen med mine tre barn, et på fem, et på syv og et på ni. Vi har hester og sauer og høner og ender, og vi har folk som bor hos oss året rundt, unge mennesker fra hele verden som får kost og losji og som lærer om permakultur.
Jeg hadde en kjæreste i USA i mange år. Jeg besøkte ham ofte og jeg ble veldig glad i naturen på vestkysten. Den er fantastisk. Alt er så stort og så variert. Jeg er glad i den norske naturen også, i fjellet, men det er så mye stein der. Rondane, Jotunheimen, når du har gått der mye får du lyst på litt forandring.
Den norske naturen er stor, men samtidig veldig liten. Du kan krysse de fleste norske naturområder på ganske kort tid. Langs Pacific Crest Trail er det fullstendig villmark hele tiden. Det er bare natur, ingen mobildekning, ingen sivilisasjon. Du befinner deg utenfor alt, totalt isolert, og den følelsen er helt fantastisk. Det blir så tydelig for deg hvor utrolig mange forstyrrelser du er omgitt av i ditt daglige liv, mennesker og lyder og biler og informasjon. På Pacific Crest Trail er det bare deg og landskapet. Alle andre forstyrrelser er borte, de eksisterer ikke lenger, det gjør at du blottlegger deg selv, du blir helt åpen, og da skjer det noe med deg. Noe faller fra, du går inn i en meditativ tilstand, du bare går og går, hjernebølgene blir lange, du er i en konstant flow, som om du mediterer ti timer om dagen. Det er noe du aldri har opplevd før og kanskje aldri vil få oppleve igjen.

Jeg trenger ingen andre
Jeg har vært gjennom mange ting i livet. Jeg fikk tre barn ganske tett. Mannen min pendlet til jobb og var mye borte, så jeg var alene med barna nesten hele tiden, og dagene ble så like. Til slutt ble jeg deprimert, virkelig deprimert. Jeg gråt i et helt år, og så gikk jeg fra mannen min. Det var tøffe ting, men jeg trengte å gjøre det.
Jeg følte meg som et hullete menneske.
På Pacific Crest Trail ble jeg hel igjen.
Det høres ut som en klisjé, men det skjedde enorme prosesser der ute på stien. Jeg kunne gråte i timevis uten at jeg var ulykkelig. Jeg tenkte ikke på noen verdens ting, det bare skjedde. Hva skjer med meg nå? tenkte jeg. Alle opplever det på forskjellige måter, jeg hadde et lysbildeshow inne i hodet hele tiden, bilder dukket opp, barna som gjorde noe, bestemor i sommerhuset mens hun vinket fra terrassen. Det var en konstant strøm av sånne bilder, som om den mentale tilstanden som oppstår når du går og hele tiden er omgitt av natur åpner opp for underbevisstheten. Ting du ikke visste at du husket stiger til overflaten, og du stiller deg selv de mest grunnleggende spørsmål.
Er jeg lykkelig i det forholdet jeg er i?
Vil jeg virkelig sitte på et kontor resten av livet?
Det er et liv fullstendig uten filter.

Hjernen og naturlandskapet
Hjernen vår forstår et naturlandskap veldig godt, den oppfatter og tolker det helt intuitivt. Et urbant landskap er mye vanskeligere å forstå, det krever mer energi, derfor blir vi også mer slitne i byen enn i naturen. Å forstå hva vi ser i naturen krever ingen energi, det er bare betryggende, og helt fritt for stress.
Landskapsformasjoner er oppleves beroligende. Vi forstår det vi ser, og da blir hjernebølgene våre flatere. Dette er det gjort masse forskning på, til og med et bilde av natur virker beroligende. Hvis vi ser et urbant bilde blir hjernebølgene derimot veldig forstyrret, og dette skjer uavhengig av om du er født i en by eller ikke. Hvis jeg var født i New York City og aldri hadde sett natur, ville jeg likevel ikke forstått det urbane bybildet, men hvis noen hadde vist meg et bilde av et landskap ville det vært både forståelig og beroligende. 

The long distance hiker
Det er stor forskjell på hvordan mennesker opplever å takle smerte og slit over tid. For det er det en tur langs Pacific Crest Trail er: Smerte og slit. Mange begynner å gå, men skjønner allerede etter noen dager at dette ikke er noe for dem. I begynnelsen er det en fysisk utfordring, men etter omtrent fire uker er kroppen så vant til den nye hverdagen at det fysiske nærmest går av seg selv. Da kommer det mentale inn, for å gå så langt og så lenge sitter kun i hodet.
I begynnelsen tenkte jeg: Jeg kommer ikke til å få gnagsår, jeg har gått masse med sekk, jeg er i god form og godt forberedt, så dette kommer til å gå bra. Det gikk bra den første uka, men så bare ballet det på seg.
Jeg hadde gnagsår inni gnagsår inni gnasår. På hælene og tærne, jeg mistet fem tånegler, fikk betennelse i akillessenen på den ene foten og i fotbladet på den andre. Jeg tapet føttene i alle retninger, jeg hadde blåmerker på ryggen, sår fra sekken.
Du sliter ned kroppen hver dag, men den bygger seg likevel mer opp enn den slites ned. Gnagsårene leger seg raskere enn nye oppstår, hvis man er flink til å stelle dem, passer på alltid å ha føttene i kaldt, rennende vann når man tar pause, drenere alle vannblemmer om kvelden før man legger seg, sove med tørre sokker, gjøre alt man kan for å holde det tørt. Vannblemmene forsvinner til slutt, de brenner ut og du får lærhud.
Alt dette er uunngåelig når du går så langt. Fra den første dagen gikk jeg minst 30 kilometer per dag i 53 dager, bare avbrutt av tre hviledager. Den vanlige dagsetappen er på ti timer. Du vil gjerne gå to mil før lunsj og litt kortere etter. Når du kommer fram spiser du, slår opp teltet og sover. Det er ikke noe annet.
De første fire ukene sov jeg ikke i det hele tatt. Jeg hadde så vondt. Det banket i føttene, de svellet opp selv om jeg prøvde støttestrømper og å sove med føttene høyt. Jeg gikk opp to skostørrelser og tok smertestillende på kvelden. Men etter fire uker ble det bedre, og jeg tenkte, gå, gå, gå – dette er livet!

Travel light
Nordmenn er vant til å gå tungt i fjellet, med stor sekk, fjelltelt og tunge fjellstøvler. For meg var det en åpenbaring å komme til USA, der hiking-kulturen er helt motsatt. Det var direkte revolusjonerende å få innblikk i hvilket utstyr amerikanere bruker i sitt friluftsliv. Alt kuttes ned til et minimum og alt er ultralett. Halleluja, tenkte jeg. Amerikanerne har helt suverene utstyrsbutikker, og dersom noe går i stykker får du nytt med en gang.
Jeg brukte ultralett telt, ultralett sovepose, ultralett sekk og ultralett liggeunderlag. Jeg hadde kun de klærne jeg gikk i, samt ullundertøy som jeg sov i. Kun en underbukse og kun ett ekstra par sokker. Det var alt. Ultralett hiking innebærer å kutte vekk all unødvendig vekt for å finne ut: Hvor lite kan du egentlig klare deg med? Basevekten på sekken min – uten mat og vann – var cirka 10 kilo. Så bar jeg med meg 2-3 kilo mat fra forsyningssted til forsyningssted, samt noen liter vann i tillegg.

Stien og jeg
Stien er et spor i landskapet, et synlig tegn på at noen har tatt en avgjørelse før deg, om hvor du skal gå, om hvilken vei som er den enkleste. Stien betyr alt, den er objektet du stirrer på hele dagen. Det er som å gå inn i et forhold. Du møter noen, først kjenner du dem ikke, men etter hvert blir dere bedre kjent og til slutt innser du at du både elsker og hater den personen. Sånn er det også med stien. Det du er aller mest opptatt av hver eneste dag er hvordan stien er, for den varierer hele tiden. Noen dager er det bare snø og dritt. Andre dager er det ikke noen sti i det hele tatt, og atter andre dager er det stein, glatt skifer, hele dagen, eller enorme, nedfalne trær som er så store at du må klatre over dem for å komme videre. Du blir helt ødelagt i føttene, du hater stien så intenst, og du tenker: Jævla sti! Jeg orker ikke mer!
Men så kommer en dag da den er helt fantastisk, bred og flat og uten steiner. ”The trail is kind to us today”, sier de som går den da.
De berømte stiene i USA, John Muir Trail, The Appalachian Trail, Pacific Crest Trail, er mye bedre tilrettelagt enn stiene i Norge. De går gjennom enorme villmarksområder som blir mye brukt, men det er veldig strenge restriksjoner og du må ha tillatelse til å gå der. Det koster ingenting, men de vil vite hvem som til enhver tid befinner seg på stiene. Jeg fikk en ”PCT hike through permit”, den er som en interrailbillett og lar deg gå hele korridoren opp til Canada, gjennom de ulike nasjonalparkene.
I år var det vanskeligste året på Pacific Crest Trail noensinne. På de siste 300 årene har de aldri hatt så mye snø der. Det var enorme mengder. Jeg gikk kontinuerlig i snø de fire første ukene. Og da er det ikke noen sti å orientere etter, kun navigasjon med GPS. Ingen kom seg gjennom Sierra Nevada på grunn av elvekrysningene, som var livsfarlige. Fem stykker har mistet livet på stien bare i år.

The kindness of strangers
Det er grenser for hvor mye mat du kan bære med deg når du går. Derfor er hver etappe fem-seks dager. Da kommer du til en vei eller en sidesti som leder fram til en vei. Derfra haiker du til nærmeste by. Enten har du sendt en pakke med nye forsyninger til deg selv på forhånd, eller så sender du fra ett sted til det neste. Pakken ligger på postkontoret, men før du går dit går du innom en ”PCT hiker box”, en kasse som inneholder ting andre hikere ikke har hatt bruk for, mat, sjampo, sånne ting. Du tar noe og legger noe du selv ikke trenger tilbake i boksen. Det er det første du gjør i hver by du kommer til, og så kjøper du resten.
Pacific Crest Trail og de andre store stiene har såkalte trail crews, folk som rydder og vedlikeholder stiene, frivillige som jobber uten lønn i alle de forskjellige seksjonene av stien. Alle langdistansestiene i USA  har et enormt community rundt seg. De som bor langs stien lever og ånder for de som går den. Jeg opplevde kjærlighet og giverglede og en enorm uselviskhet. Jeg har aldri opplevd så mye omsorg fra andre mennesker som jeg opplevde langs Pacific Crest Trail. De vet at de som går den går veldig langt, de tar oss inn i hjemmene sine, vasker tøyet vårt, gir oss mat og en dusj før de kjører oss tilbake til stien.  

(saken fortsetter under annonsen).

Som å finne selve skatten
Du går og går. Du er stiv om morgenen, og du stivner etter hver pause, men til slutt blir du en robot. Det fysiske går av seg selv, men du blir aldri en robot mentalt. På et tidspunkt ender alle som går Pacific Crest Trail i kjelleren. Alle de store livsspørsmålene melder seg og du innser:
Wow! Jeg trenger så lite i livet mitt, nesten ingenting, bare dette!
Du er glad hele tiden, selv om du har vondt, vekkeklokka ringer klokka fem hver morgen, du strekker deg og kjenner at du er lykkelig. Du gjør akkurat det samme hver eneste dag. De våte klærne fra i går tar du inn i soveposen og varmer i to minutter, av med ullundertøyet som du har sovet i fordi du er så skitten at du må beskytte soveposen, så tar du på seg gå klærne, pakker sammen sovepose og liggeunderlag og telt, koker opp vann, har i melkepulver, sjokoladepulver og proteinpulver, alt i samme bolle, du rører det sammen, koker det opp, putter litt granola oppi og heller det i deg. Så pakker du snackslomma for dagen, så mye du får plass til av nøtter, sjokolade, beef jerky og energy gel. Du kan aldri få nok, du må spise hele tiden.
Sånn er livet langs Pacific Crest Trail. Jo lenger du er der, jo mer hjemme føler du deg. Du innser hvor viktig det er å være der ute, du blir uendelig takknemlig for hvert eneste minutt du har, jeg er et bittelite menneske i et øyeblikk av tiden, og så får jeg oppleve dette. Det er høytidelig, nesten religiøst, det er som å finne selve skatten. Du tar det aldri for gitt fordi du vet at det er midlertidig, det er ikke livet ditt sånn som du er vant til å leve det, det er noe helt, helt annet.

Du har nettopp lest en Harvestsak helt gratis. Vi skal fortsette å lage gode saker, men det blir enklere med din støtte.
Bli støtte-abonnent her.
Vipps til 71085. 
Eller gi et beløp til konto 6039.08.22084

SLUTT