Eksistensielt utbrudd

På vei inn

Jeg stikker av. Et klassisk forsvinningsnummer. Mann (34) er borte i skogen.

DATO: 23.06.2015 / AV: Anders Aakre

Jeg bestemte meg for å ta en tur ut, så jeg tok på meg skoene og løp. Først forbi bolighusene. Så forbi trafostasjonen, friluftsområdene langs skoggrensa og inn i skogen. Etter ti minutter var jeg alene. I flukt fra et liv så komplekst at ingenting lenger gir mening. Det tar for lang tid å forstå. Det er alltid noe nytt. Alltid noen som krever et svar. Hva skjedde med «vet ikke»? Hvor ble det av tvilerne? Det er det første jeg tenker på når roen senker seg rundt meg. Men å flykte fra alt. Å løpe av sted. Hva slags mening gir det? For en klisjé! Men man kan ikke snu. Ikke før man finner mening.

Bob Dylan: «There must be some kind of way out of here, said the joker to the thief. There's too much confusion, I can't get no relief.» Er 10.000 syriske flyktninger et reelt måltall eller bare en frase? For det må ligge noe bak et slikt forslag i 2015. En kan ikke bare gå inn for at det kommer ordne seg. Det gjør det aldri.
– Dette vil Høyre og Frp tjene på ved neste stortingsmåling, sier noen.
– KrF vil, men de har bundet seg til en budsjettavtale, sier andre.
Dessuten er det kanskje bare et utspill fra et politisk parti som ønsker posisjon i 2017. Samme det. Ingenting blir gjort uansett. Ingen ting som betyr noe. Livet er blitt så komplekst at vi ikke klarer å løse problemene lenger. Vi bare diskuterer dem og skjuler dem under en haug av nye diskusjoner. Slik tenker jeg på vei inn i skogen. En bør vel ikke gi opp, men det er det jeg gjør nå. Jeg stikker av. Et klassisk forsvinningsnummer. Mann (34) er borte i skogen. De lette lenge, men han var ikke å oppdrive.
– Syke greier, han virket da så fornøyd!
Bort fra boligprisene han selv har vært med å presse opp. Han hadde et perfekt rekkehus i et perfekt nabolag. Måtte bare jobbe 12 timers dager de neste tretti årene for å betale det ned. Og som han elsket den jobben!

Men hva med klimaet og tograders-målet? Kun et politisk nummer. Vi er kjørt uansett. Slik tenker jeg i det pulsen begynner å stige. Det nytter ikke med ideologi lenger. Da er du bare dum og naiv. Tidligere ledere av Rød ungdom begynner med stand-up. Nihilistiske kommentatorer plukker pragmatisk fra hverandre en hver radikalers drøm om å redde verden. Det finnes grunner til at ingen ting skjer. Det må vi forstå. En Miljøvernminister lanserer kampanjen «Summende hager» for å lære folk flest å legge til rette for livsviktige insekter. Folk må ta ansvar. Vi må redde biene. Her kan vi gjøre en forskjell! Men Førdefjorden kan vi fylle. Rett opp i gyte- og oppvekstområdene til blålange og pigghå. Det er visst ikke fare for å utrydde de rødlistede artene, men det vil kunne ta tid før bestandene er tilbake på ønsket nivå. Dette sier Miljøvernministeren. Dagen før hun klipper snoren i en summende hage faretruende tom for summing.
Vi kjøper billett og er tilskuere til et show der vi selv har hovedrollen. Og showet korrumperer alle de som mener noe, men som ikke får det ut på 180 tegn. Er det rart man løper? Er det rart man løper til svetten i panna oversvømmer øynene med salt og sviende kroppsvæske?
(teksten fortsetter under annonsen)

Det har gått en time siden jeg brøt inn i skogen. Over en høyde har trærne trukket seg til side og sluppet til utsikten. Jeg tørker svetten bort fra øynene. Ubemerket har juni tilsatt granskogen femti variasjoner av grønt. Bjørka lever nå. Det samme med bøk og or. Blomsterengene er fylt med blå, gul og oransje. En potpurri uten moderne virkemidler. Som å lese Brødrene Karamasov etter å ha sett filmene i triologien Lord of the Rings på rappen. Man må tømme hodet for å finne mening i det subtile. Jeg har ikke sjangs. Ikke enda. Det er så naivt å sette pris på storheten i det å være liten. En burde skamme seg. En burde snu og komme seg tilbake til der de viktige tingene utspiller seg. Hjem til diskusjon om glasstak for kvinner i næringslivet. Hjem til Twitter. Deilige Twitter. 
Vi må vel snu nå? Nei, vi må mye lenger inn. La meg være i denne klisjéen. La meg løpe til det ikke er mer igjen av livet utenfor skogene.

Jeg må glemme tunnelbråket i Oslo og sinte hyttebilister. Dessuten er grekerne ute av det økonomisk. Igjen. Men ingen blir enige om vi skal hjelpe eller straffe, så vi lar dem tømme bankene for kontanter mens vi bestiller sydenbillett til Kreta da juni-været er alt for dårlig. Men i dag er det jo aldeles strålende ute! Et varmt vinddrag omfavner meg på vei over to planker langs en søkkvåt myr. Det begynner å lette nå. Klisjéene er i ferd med å komme. De deilige klisjéene. Her ute gir de fullkommen mening. Og du overser at folka i byen tror det har rabla for deg. At en profilert Aftenposten-kommentator lurer på hva vi driver med her ute: «Kanskje skal de bare ha et friminutt fra familien eller onanere bak et tre. Hvis det da ikke er en hel livskrise under oppseiling.»
Men her skal det ikke onaneres. Ikke når hodet er så tomt at det plutselig gir fullstendig mening i å observere hvordan føttene ubevisst navigerer mellom steiner, røtter og søle. Jeg faller ikke nå. Ikke her ute. Etter to timer balanserer jeg på skarpe steiner langs et øde vann. Jeg er Urmannen. Jeg er fullstendig fokusert. Her ute eksisterer ikke nettbanken. Jeg tramper uti iskaldt bekkevann og kjenner kulden omfavne foten. Og jeg simpelthen elsker Hans Børli.

Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jordet.
Men også lengselens kongevei av lys
der guds fotspor står tegnet i stjernestøvet.
Jeg er et menneske,
jeg har erkjent storheten i det å være så uendelig liten.

- Hans Børli

SLUTT