Norgesferie

På sykkel kan du lukte landskapet

En sykkeltur langs Jærens strender er en sanselig opplevelse.

DATO: 06.05.2017 / AV: Simen Tveitereid

Kanskje er du fri i en bil. Du kan kjøre hvor du vil og se mye, høre musikk og åpne vinduet. Du er din egen herre, liksom. Men du kan jo ikke høre ærfuglene. Og du må ha blikket fremover, du sitter stille hele tiden og pausene, hvor tar du pausene?
Blir det på en bensinstasjon eller i en sanddyne?
Bilen er praktisk, du kan stappe inn alt, og derfor vinner den ofte. Men hvis du skal oppleve et landskap med sansene, må du ut av metallboksen. Skal du kjenne frihetens dypere gleder i en reise gjennom vakker natur, må du frem med sykkelen. Og sykkelvesker.
Å kombinere sykkel med tog gir friheten en ekstra dimensjon (og er den ultimate miljøferie). Du må ikke returnere til et sted du har parkert en bil. På Jæren tar Sørlandsbanen deg til start. Siden kan du hoppe av og på den lokale jærbanen etter hva du ønsker og hvor lenge kreftene holder. På flate Jæren holder de lenge. Her sykler den utrente lett fire mil på en dag, med tid til sightseeing og lunsj i sanddynene. Vel å merke så lenge man husker å sjekke vindretningen.
Å sykle med vinden er her like essensielt som å ha luft i dekkene.

Fire etapper av en kort helgetur:

1. Egersund-Gamle Vestlandske Hovedvei-Ogna. Bilfrie grusveier.    

Du kan ta lokaltog på denne strekningen, men det er bedre å sykle. Et steinkast bak togstasjonen starter en drøm av en sykkelsti, en sju kilometer gruslagt turvei til Hellvik.
Men hoj! Den begynner bratt. I løs grus. Går det an å trille i første bakken? Ja. Det går også an å sette seg på den første benken med utsikt over skjærgården, eller som to vennepar har gjort ved et skogsvann vi passerer: Sette fra seg syklene, vippe en flaske rosevin opp av sekken og utbringe en lunsj-skål for den norske forsommeren!
Vi traff på et høytrykk tidlig i mai, sommervarm luft, nyutsprungen bjørk, ennå hvitveis-tepper under bøkeskog bak steingjerder ned mot fjorden.
Dette er altså på veien mot Hellvik, en prolog på selve Jæren, en romantisk ferd forbi små vann, gjennom løv- og furuskog, kupert, men korte bakker, inn i en mørk tunnel og en trang kløft sprengt ut av fjell. I bakkene etter Hellvik beiter sauer på tidlig irrgrønne jorder. Her går Nordsjøruta et par kilometer inn i landet på bilveien, før skiltet Gamle Vestlandske Hovedvei dukker opp. Den første veien som ble bygget på Vestlandet, tidlig på 1800-tallet. Bønder ble tvunget til å arbeide åtte dager på veien hver sommer. Uten dynamitt, de brukte håndbor og krutt, de slo med slegger, gravde med krafser og spader fram en vei over heia.

Den går bare 100 meter over havet, men gir en fjellopplevelse. Nakne knauser og koller i den sjeldne bergarten anortositt, som betyr skrinn jord. Et og annet vann, snø på fjerne fjelltopper. Må holde godt i sykkelstyret på grusen, noen steder er den nokså løs. Åtte kilometer, før veien stuper ned mot de jærske viddene, bokstavelig talt gjennom et gartneri med enorme drivhus fylt av sommerblomster.
- Å, så deilig med asfalt.
Hybridsykler uten demping har fått litt juling over Gamle Vestlandske. Tid for lunsj, ved en elv som renner under Hølland bru - en 34 meter lang vernet steinhvelvbru i naturstein, skapt av brubygger Andreas Aanonsen i 1843.
Vi har medbrakt niste, kokte egg og brødskiver, det er et stykke mellom serveringstilbudene på denne delen av turen.

2. Ogna-Obrestad. En åpenbaring.

Fra hei til hav: Å klatre over den karrige heia for så å rulle ut til sommeren på Ogna, der bølgene bryter inn over en vakker strand med hvit sand og siv som vaier i vind. I en helt annen, mye varmere luft. Som å komme ut av et fly i Syden.
Er dette det forblåste Jæren? Om sommeren dominerer den kjølige nordøsten, om vinteren den kalde sørøsten. Leste vi et sted. Men nå blåser det varm sønnavind, og en far og sønn spiller fotball i shorts og bar overkropp på Ogna strand. Og rett etter en ny strand, opp bak sanddynene ved Brusand henger fem-seks drager i lufta.
1/3 av jærkysten består av sandstrender, i alt 25 kilometer. Det største sanddyne-systemet i Skandinavia, årlig besøkt av 500.000 mennesker, og et viktig hvilested for trekkfugler.
Vi trenger ikke hvile, med hybridsykler spiser vi kilometer på flat asfalt. Enorme åkre i mellom havet og oss. Kommer til å tenke på et sitat av Hamsun: "Det er virkelig en mangel ved meg at jeg aldri lærte å sykle". Han spurte jo også om fremskritt betød å kjøre fortere på veiene. 
Sykkel er et kjøretøy der passasjeren er motoren, frokostens kalorier brennes til framdrift, en fart tilpasset landskapet, tiden, humøret. På sykkel må du være tilstede i øyeblikket, kan ikke overse et hull i asfalten eller en bjeffende hund. Du husker et landskap du har svettet i, ikke latt deg frakte til toppene av.
Å gå er fint, særlig om du har god tid og landskapet gir stadige høydepunkter. Men på sykkel kan du rekke lenger, og i et litt kjedelig parti av reisen koble inn et tyngre gir, sette farten opp og kjenne bevegelsens egen glede.
Som nå, oppover Jæren, noen kilometer der Nordsjøruta følger bilistenes Nordsjøvegen. I det rike jordbrukslandet, i det ikoniske slettelandskapet med mil av steingjerder.
Det går så lett at vi sykler forbi Kvassheim fyr. Det skulle være servering der, muligheter for en panorama-kaffe. Vi snur, og det er da vi straks forstår: Vindretningens fundamentale betydning.
Til nå har vi knapt tenkt over vinden, selv om den visstnok har vært oppe i 10 m/s. Å sykle mot sørøsten forandrer alt. Lukten av gjødsel er ikke lenger naturlig, men plagsom. Bilene som sneier forbi blir nå bråk og irritasjon. Og Kvassheim fyr er utleid til konfirmasjon. 

3. Kongevegen. Sti langs havet.

Jo smalere stien er, jo gladere blir man av å ferdes på den. Vi sier det sånn. Å sykle på Kongevegen blir man i hvert fall glad av. Og overrasket. At Nordsjøruta også byr på sykling på sti.
Kongevegen er en 10 kilometer lang merket sti fra Varhaug til Hå gamle prestegård, stort sett helt ute langs havet, i et landskapsvernområde. Det villeste, mest værharde partiet av turen. Her slår lukten av salt hav og tang inn over stien og blander seg med eimen fra jordene innenfor. Her hører du ærfugler og sniper blant bølger som slår mot rullesteinene, her går du blant beitende kyr på grønne enger, forbi et og annet naust, gravhauger og rester av båtvrak.  
Lenge kan stien sykles, men rett før Grødaland-tunet (se hvordan folk bodde i typiske jærhus på 1800-tallet), må du stige av, om du vil fortsette på Kongeveien.
Fra Obrestad havn til Hå gamle prestegård blir stien kupert, steinete, men lett å gå. Her er det uansett passe å slå leir for natten, leie seg inn på Obrestad fyr, kanskje. Eller i hytter og hus på gårder helt ute ved sjøen. På Brekkebua og Høyloftet er det havutsikt fra stua. Så er de da også utleid. Men i Stolpabua får vi et ombygd stabbur og en gammel skolebygning med sløydbenk i stua. Gjennom gamle vinduer med enkle glass høres havet, som et sus bak steingjerdene. Hører også en svak during fra en landbruksmaskin, men det er fint å bo i et levende kulturlandskap.
Det Jæren mangler, som Danmark har, er trivelige landsbyer, kroer med nystekt rødspette og bajer. Turisten i Norge må kunne berge seg selv.
- Du kan sykla bort til Varhaug, sier husverten, som selv bor på gården.   
Det er bare noen få kilometer, der er pizza- og kebab-sjapper, ikke akkurat det vi følte for, men det store supermarkedet har ferdig bacalao som bare skal varmes opp. Verre er det vel ikke. Sitter snart i kveldssol med bare føtter i gresset utenfor Stolpabua og en kald Tou-pils. Med den gode følelsen etter en lang dags sykling, ha tråkket noen mil og vært ute i sol og vind.
Og litt senere sitter vi i le av et steingjerde, oppe på en irrgrønn kolle og ser sola gå ned i Nordsjøen bak Obrestad fyr. Selv kveldsbrisen er varm på Jæren denne kvelden.

4. Obrestad-Orre. Norges lengste strand.

Kaffe i morgensol på trammen. Intens fuglesang over nypløyde åkre. Utsyn mot grønne jorder, fjell i flere lag innover Rogaland. Varm morgendis. Dette blir en søndag da jærbønder skal cruise med en gammel cabriolet, da barnefamilier tar årets første tur til Orrestranda for kanskje, kanskje å bade.   
Men vi er på syklene. Litt møre i lårene, men det går lett med vinden i ryggen, ut til Hå gamle prestegård, der du kan se kunst og kjøpe kake og kaffe. Fortsetter fullstendig bilfritt over en smal hengebru. Så et par lette mil på stille veier og snart ser vi Orre, med Norges lengste sandstrand. Og Friluftshuset, et informasjonssenter, med atrium i le av vinden og utstilling om fuglelivet og sandstrendenes kretsløp.
Marehalmen, de tykke stråene i sanddynene, bidrar til å holde sanden på plass med sine dype røtter. Først plantet av en lensmann i 1870-årene. I 1977 ble strendene landskapsvernområde, inntil da var de mye brukt som avfallsplass...  
På Orre er det kilometervis med sanddyner. Eller klitter, som danskene sier.
Dette er jo akkurat som i Danmark. Tenker vi. Slik vi tenkte; dette minner om Hellas, da vi kjente lukten av varme nåletrær i barskogene før Hellvik. Eller som i Portugal, da vi så de to parene med rosevin til lunsj ved et vann. Ferie-assosiasjonene går til utlandet, shame on us: Norgesferien har så varierte opplevelser at selv en helgetur kan gi følelsen av å gjøre en reise. 

SLUTT