På livets grense

De første på verdens høyeste fjell

Hva skjer i kroppen når den blir utsatt for ekstrem kulde, varme, høyde eller dybde? Ny bok gir svar.

DATO: 29.10.2017 / AV: Erik Sveberg Dietrichs / FOTO: Wikicommons

Klokka viste halv 12 om formiddagen da Tenzing Norgay endelig befant seg nesten ni kilometer over havoverflaten. Sammen med den newzealandske birøkteren Edmund Hillary tilbragte han 15 minutter i den tynne lufta på toppen. Likevel er det bare et bilde av Norgay som kan dokumentere at noen var på Mount Everest den 29. mai 1953. I intervjuer gjort flere år etter tindebestigningen forklarte han at Hillary ikke ønsket å bli avfotografert. Derfor er bildet av Norgay vårt bevis på at nepaleseren og newzealenderen var de to første på toppen av verdens høyeste fjell.

Men var de egentlig det? Den britiske 1953-ekspedisjonen var ikke den første som forsøkte å erobre fjelltoppen. Britene hadde forsøkt seg mange år tidligere. Lenge før utbruddet av annen verdenskrig klatret en 37 år gammel lærer og en 15 år yngre student inn i det ukjente fjellmassivet.

Klokka var i ferd med å passere ett da sola brøt gjennom skylaget. Utspringet i bergveggen tårnet over George Mallory, som i samme øyeblikk ble sett av utenforstående for siste gang på 75 år. Han var neppe klar over at solstrålene som reflekterte seg i snøbrillene hans og samtidig traff dalbunnen noen tusen meter lenger nede, kom til å gi grobunn for et av fjellklatringens store mysterier. Studenten Andrew Irvine fulgte Mallory oppover i dødssonen, da tåken på nytt omsluttet fjellet og visket mennene vekk fra samtiden. I likhet med Norgay og Hillary hadde de med seg et kamera som kan gi svar på hva som skjedde denne junidagen i 1924, dersom det noen gang blir funnet. Om klatrerne ante hvilken skjebne som ventet i fjellet, kan vi ikke vite, men de fortsatte målrettet mot verdens tak. Oksygentankene på ryggen kom til å gå tomme før de nådde tilbake til den øverste leiren. Så langt kom de to mennene aldri, det vet vi.

Det var britene som startet å utforske området rundt toppen av Mount Everest i 1920-årene og Mallory var med på den første ekspedisjonen. Han var en engelsk fjellklatrer, utdannet i historie ved Universitetet i Cambridge, hvor han hadde blitt introdusert for klatring. Få år tidligere hadde han deltatt i slaget ved Somme og overlevd første verdenskrig. Kanskje ble universitetslivet for rolig for ham etter krigen. I 1921 sluttet han som lærer for å utforske verdens høyeste fjell. Den første ekspedisjon til Himalaya hadde som formål å lage kart over området og å finne en mulig rute opp til fjelltoppen. Allerede året etter returnerte Mallory med en ny ekspedisjon for å gjøre et forsøk på å bestige Mount Everest. Her oppe var de eksponert for en mengde farer. Snøskred, bresprekker, jordskjelv, kulde og uvær kunne i løpet av kort tid forandre ekspedisjonen til et mareritt. Et problem var likevel en konstant, allestedsnærværende trussel for britene – mangelen på oksygen. Klatrerne var selvfølgelig klar over at luften i fjellene var farlig tynn, men de valgte å ikke forholde seg til det. I datidens britiske ekspedisjonsmiljø var det mange uskrevne regler. Bruk av oksygenflasker ble av mange fjellklatrere sett på som uakseptabelt. Til tross for at de tre klatrerne ble sinket av den lave oksygentilførselen og at de beveget seg i ukjent landskap, nådde de så høyt som 8225 meter før værforholdene tvang dem til å snu. I den tynne luften, der tettheten av oksygen bare er en tredel av det vi puster inn ved havoverflaten, måtte de innse at den harde klatringen ble en for stor utfordring. Under samme ekspedisjon valgte et nytt klatrelag ledet av George Finch å trosse klatrermiljøets fordommer. De brukte oksygenflasker i et forsøk på å nå toppen av Everest. Slik kunne de mette blodet med det livsviktige surstoffet og sørge for at hjerte, hjerne og muskler ville fungere bedre under oppstigningen. Mallory observerte hvordan Finch og hans klatrelag taklet forholdene bedre enn hans egen gruppe. De var i stand til å klatre raskere, noe som førte til at de nådde helt opp til 8321 meter før de snudde.

Inspirert av opplevelsene fra den første ekspedisjonen, gjorde 37 år gamle Mallory sitt siste forsøk på å nå toppen i 1924. Formålet med turen var klart. På spørsmål om hvorfor han ville bestige Mount Everest, svarte han: «Fordi den er der». Nå helliget målet midlene. Etter observasjonene av Finch som klatret bedre med oksygen, hadde han også lagt fra seg motforestillingene mot å bruke gassflasker for å nå toppen. Den 4. juni 1924 klatret han derfor sammen med den 22 år gamle studenten Andrew Irvine oppover fra base camp på 6500 meters høyde. På ryggen hadde de oksygenflasker.

Amerikaneren Conrad Anker var i 1999 en del av et team som lette etter likene av Mallory og Irvine på nordsiden av Mount Everest. I en høyde på 8157 meter fikk han øye på et stykke tøy. Det befant seg under noen steiner i ura, som skråner ned fra fjellet. Å komme over tøystykker er ikke uvanlig på Mount Everest, rester av telt ligger igjen mange steder på fjellet. Anker stoppet likevel opp og så seg rundt i det grå landskapet. 30 meter unna skimtet han noe hvitt, det lignet ikke på snø eller is som ble reflektert i sollyset, men hadde en blekere fargetone. Da han nærmet seg, så han at det var en bar fot som stakk opp blant steinene. Med unntak av ryggen og den bare foten, var kroppen dekket av tøy, men det var ikke moderne Gore-Tex stoff eller annet syntetisk materiale som omga liket. Den omkomne klatreren hadde hatt på seg syv eller åtte lag med ull, silke og bomull. Anker skjønte straks at dette var en person som hadde ligget i fjellet svært lenge. Håpet om at han hadde funnet det de lette etter, begynte å spire. For å ikke avsløre seg over det åpne radionettet, som potensielt kunne høres over hele Nepal, varslet han de andre i teamet ved å snakke i kode. Jake Norton var den som befant seg nærmest og hørte den første meldingen fra Anker. Over den skurrete radioen hørte han ordet «boulder», kodeordet for body (lik eller kropp). Da han over radioen ble invitert ned i steinura på te og sjokolade, nesten 8200 meter over havet, skjønte Norton at noe spesielt lå under steinene.

Navnelapper på klærne til klatreren som Anker fant på ekspedisjonen i 1999, avslørte at det var Mallory som lå foran ham, frosset fast i bakken med ansiktet begravet i grusen. Armene var utstrakt med hendene plantet i ura, slik at han tilsynelatende klamret seg fast i bakken. Rundt livet på den mumifiserte kroppen fant klatrerne et tau som var røket i den ene enden. Dette var klatretauet, livlinen som hadde holdt Mallory sammen med Irvine. På et ukjent tidspunkt, enten på vei opp eller ned fra toppen av Mount Everest hadde det sviktet. Det var tydelig at Mallory hadde falt stygt etter at tauet røk. Den høyre albuen så ut til å være ute av ledd, mens hans høyre legg hadde et tydelig og stygt brudd som omfattet begge de to leggbeina. I en lomme fant man et par uskadde snøbriller, noe som kan tyde på at Mallory og Irvine snudde først etter solnedgang. Det er usannsynlig at han ville ha tatt av seg brillene i dagslys. Hvor høyt var de kommet før de snudde?

George Mallorys datter har kommet med opplysninger som har næret videre spekulasjoner om faren virkelig kan ha besteget fjellet. Med seg hadde Mallory et bilde av sin kone, som han hadde lovet å legge igjen på toppen av Mount Everest. Til tross for at liket ble funnet godt bevart, med nærmest intakt tøy og flere andre dokumenter i lommeboken, var bildet sporløst forsvunnet. Begge funnene – eller snarere fraværet av dem – er blitt tatt til inntekt for at Mallory og Irvine kan ha besteget Mount Everest. Indisiene peker likevel ikke ensidig mot at de to noen gang nådde toppen. Noel Odell var den siste som så de to klatrerne i live. Odell var geolog og lette etter fossiler i fjellet, samtidig som han hadde en støtterolle for Mallory og Irvine i deres forsøk på å nå toppen. Idet et skylag som skjulte Everest sprakk opp, ble Odell oppmerksom på lysglimt fra to små svarte prikker. De befant seg under et utspring høyt over ham. Sollyset som reflekterte seg i fjellklatrernes snøbriller, traff Odell flere tusen meter lenger nede. Man regner med at Mallory og Irvine ble observert under det første av Everests tre «steps». Da Odell så dem, var de fortsatt på vei oppover fjellet. Ni år senere ble Irvines isøks og en av oksygensylindrene funnet i samme område.

Først 29 år etter at Mallory og Irvine forsvant inn i skylaget, skjedde den første verifiserte bestigningen av Everest, da Tenzing Norgay nådde toppen sammen med Edmund Hillary. Mange indisier tyder på at Mallory og Irvine var på vei nedover da de falt. Mallory ble funnet lenger ned enn de øverste sporene vi har etter de to klatrerne. Vi vet ennå ikke om Irvine døde i samme fall. Uansett kan påkjenningen fra kulden, den fysiske anstrengelsen og det at de mest sannsynlig gikk tom for oksygen – med påfølgende konsekvenser av høydesyke – ha forårsaket de to klatrepionernes død. Vi har ingen bevis for at de var på toppen av verdens høyeste fjell, før de omkom. Om liket av Andrew Irvine og kameraet hans noen gang blir funnet, kan vi kanskje få svar på gåten.

Teksten er basert på utdrag fra boken: «På livets grense» av Erik Sveberg Dietrichs, Humanist forlag (2017).

Referanser
1. Edmund Hillary. Wikipedia. [Internett] https://en.wikipedia.org/wiki/Edmund_Hillary#1953_Everest_expedition.
2. Anker, Conrad. The Lost Explorer: Finding Mallory On Mount Everest. s.l. : Simon & Schuster, 1999.
3. Goldfarb-Rumyantzev, Alexander S. og Alper, Seth L. Short-term responses of the kidney to high altitude in mountain climbers. Nephrol Dial Transplant. 2014.

SLUTT