Sykkeltur med barn

- Vi skal bo i skogen, pappa, kan du huske å si det til mamma?

Bli med den utvidede storfamilien på sykkeltur gjennom Nordmarka.

DATO: 02.10.2016 / TEKST OG FOTO: Torbjørn Ekelund og Kjetil Østli

En fredag ettermiddag triller et underlig følge over Voldsløkka idrettsanlegg i Oslo. To voksne og to sjuåringer på sykkel, en fireåring i sykkelvogn og en sykkeltilhenger full av mat og klær og utstyr. De skal sykle gjennom Nordmarka. Underveis skal de telte, fiske og brenne bål. De ser ut som noe John Steinbeck kunne skrevet roman om. Tåka ligger lavt. Det regner lett. De fortsetter gjennom Nydalen, over Akerselva, forbi det høyt elskede Storosenteret, over Ring 3, der fredagstrafikken stamper i kø.
Du e elektrisk! synger fireåringen i sykkelvogna. Han er avslappet, han vet at han skal bli trukket hele veien hjem. Du gir meg støt når...hva betyr støt, pappa?
Det er noe oppjaget over resten av følget, de øker stadig farten i regnet. De har et tog å nå, og ankommer Grefsen jernbanestasjon idet toget på Gjøvikbanen kommer. Utsyr løftes ombord, toget tøffer ut av Oslo. Ah. Barna sitter på hver sin side av kupeen og ser ut. Hvor er vi nå? Kjelsås stasjon. Er dette havet? Maridalsvannet. Er dette utlandet? Nei, Åneby. Er vi der snart? Ja, etter Varingskollen.
Så er vi på Hakadal. Følget står der alene på en stille stasjon. Under ligger dalen, over dem Nordmarka. Herfra skal de klare seg selv. Det eneste de trenger å gjøre, er å komme seg tilbake på egen hånd.

Veien til toppen
Den oppbyggelige sykkelturen begynner nedbrytende. Det sprutregner. Utstyret har allerede den mørke fargen av væte. Foran dem ligger fire-fem kilometer med motbakker, slik de fleste turer i Nordmarka i Oslo starter. De voksne kaster et kort blikk på hverandre, slik mafiamenn gjør for å signalisere en viktig avgjørelse. Blikket betyr: Få barna under tak, finn frem chips og godteri. La dem kjenne sukkersjokkets søte førstefase (energi). Da det kicker inn, starter turen mot Nordmarkas hjerte.

Etter et par minutter kommer det. Barna stråler og ler, sprengfulle av selvtillit. De voksne husjer dem avgårde. I vogna sitter fireåringen med en greves ro og tilfredshet. Veien blir raskt brattere. De tar feil av veien og ender på en blåmerket sti fylt av steiner og gjørme. De må snu. Men barna ler fortsatt. Hvor lenge vil det vare? Svaret: En stund, men ikke så lenge.
De stopper i veikanten for å ta en drikkepause. En musvåk svever over dem. Rovfuglen henger som et truende omen på den mørke himmelen. Omtrent samtidig avtar den siste virkningen av sukkeret og sjuåringene får for første gang kontakt med den delen av hjernen som sier: Dette går ikke, du er sliten, det er tungt, du kommer ALDRI til å klare det.
Regnet tiltar i styrke. Det begynner å blåse. De beveger seg sakte framover, selv om all kraft er borte. De hulker sårt, men oppdager en meitemark i veikanten og glemmer smerten for en stund, bare for å komme på den igjen, hulke sårere, men likevel krumme nakken og fortsette.
Men da kommer det store. Etter en time avløses sukkerkicket, og slappheten etterpå, mirakuløst nok av det som på løpespråket kalles* "runners high"*, en euforisk følelse av at man kan løpe fort og så lenge man bare vil. Ungene spurter oppover bakkene! De jubler og vitser. De voksne vet å utnytte momentet. Litt til nå, så er de oppe på platået. Kun få kilometer i flatt terreng gjenstår før de er ved kveldens leirplass. Og de voksne sykler bakerst og hvisker til hverandre:
Hvorfor er vi så redde for å gi barna slike utfordringer? Hvorfor lar vi dem så sjelden få oppleve følelsen av motgang først, av å måtte streve litt og siden kjenne den intense følelsen av lykke når du skjønner at du har klart det?

Leirliv
De finner en leirplass ved vannet Trehørningen, på en liten utstikker i vannet, 30 meter fra grusveien. Alle er våte, men gira. Det regner, er kaldt, blåser og snart er det kveld. Fireåringen, som har sittet stille i et par timer, er iskald. Nå gjelder det å gjøre ting i riktig rekkefølge. Teltene må opp raskt. De voksne sender ungene inn, sjuåringene i ett telt, dypt i hver sin sovepose og med hver sin neve Fox og Nox. Fireåringen havner i det andre teltet, og der sitter han og nynner på Markus og Martinus-sangen. De andre har nesten glemt ham når han en time senere roper forsiktig: Får jeg komme ut nå?

Klokka åtte avtar regnet. For første gang denne dagen ser de glimt av blå himmel. De får fart i bålet, snart gløder det rødt i kullene, deilig varme sprer seg, fullmånen dukker opp over vannet, sjuåringene finner frem spikkepinnene sine og fireåringen står klar med vannflaska og vil være Brannmann Sam og helst slukke bålet så snart som mulig. Det er leirliv på sitt fineste. Grillpølser som blir slukt før de er ferdig grillet. En dupp som vugger i brisen på vannet. Barn som gjesper av slitenhet og mestring og overdoser med frisk luft.


Dag to
Fireåringen våkner halv sju morgenen etter, smilende, som om han har fått livet i gave. Teltet er fylt av sollys. Regnet har blåst forbi, allerede begynner den våte jorda å dampe.
De blir liggende i soveposene og lese Donald-historien om Guffen og Petter Smart som flyr romskip til Guffens drømmeplanet, der alle ligner på Guffen og alle later seg. Men idet Petter Smart ankommer, setter han i gang modernisering. I sjokk ser Guffen at alle hans brødre begynner å jobbe knallhardt, den late planeten ligner mer og mer et effektivt og moderne samfunn: Man jobber mye - for å gjøre livet lettere. (Eksempel: Fremfor å børste smuler av bordet, tjener man penger for å kjøpe bordstøvsuger. Eller man arbeider hele uken for å kunne campe og ”leve enkelt” i Nordmarka i helga). Den voksne prøver å forklare moralen til fireåringen, men han er på vei ut av teltet. Da våkner syvåringen, som er påkledd på under 30 sekunder. Og fem sekunder senere har de allerede pinner i hendene. Dagen har begynt. Utenfor ligger Trehørningen speilblankt.

(saken fortsetter under annonsen)

Leirliv i sol er så mye lettere enn i regn at det knapt kan beskrives. De henger opp våte telt og klær til tørk. De fyrer opp primus og bål og steker pannekaker og koker kaffe. Barna surrer rundt, leter etter meitemark, spikker pinner, finner kvister til bålet, slukker bålet, slike Emil i Lønneberget-ting. Det er til å bli rørt av å se dem sånn. De er fine i byen også, men der konkurrerer alle påfunn med lekser, venner, fotballtrening, iPad, TV og is på nabolagskiosken. Her finnes ingen andre muligheter enn å surre rundt. Og som de surrer.
En million nordmenn har fulgt Lars Monsens råeste ferder i villmarka. Det må bety at Monsen treffer noe i oss. Vi drømmer oss bort i hans opplevelser. Som regel foregår drømmene i sofaen foran TV. Man bør reise seg opp, og pakke sekken. I Norge er villmarka aldri langt unna.
Vi kaster ut en dupp med mark. Vi ser et par fine vak, men aldri nær oss. Det er sjanseløst å fiske der barna gauler og kaster pinner og stein. Det er som om jaktlaget skulle hatt med et korps som spilte marsjer mens du lette etter elgen. Men det bryr ikke barna som raskt er over i noe annet.
De voksne samles over kartet ved bålet. Distansen til Oslo er ca 25 kilometer korteste vei. Man kan også sykle ned til Sandermosen stasjon. Men, skumler de voksne, hva med en omvei til Kikut, og lunch der? De ser på barna. Kan de greie det? Ideen selges sleipt inn: På Kikut har de brus, boller og is. Vil dere til Kikut? JAAA!

Så begynner ferden sørover gjennom Nordmarka, i strålende solskinn, til lyden av tusen fugler og millioner av summende insekter, såpass tidlig at flommen av sykkelmenn på 40-50 år ennå ikke kan kjøre oss ned. Barna tråkker på, syngende, selvtilliten er intakt. Og i sykkelvogna sitter baronen med sine pinner og synger: Du e elektrisk...du e elektrisk...du e elektrisk. Denne skogen er et eventyr. Grusveier fra sør til nord og vest til øst. Stier imellom dem. Mange vann og bekker å fiske i. Leirplasser ved de fleste av vannene. Geologien har skapt Nordmarka for at norske foreldre skal tenke: Dette kan jeg klare.
Men som i går kommer motbakkene raskt. Koret synger en klagesang i moll. Alle går av syklene etter Langvann og triller bakkene opp til Fuglemyrhøgda. Bestikkelser om Kikut-boller har lav valuta nå. Men det går fremover. Og igjen skjer det snedige: Barna får runner’s high. Følelsen av endorfiner som skyter rundt i kroppen, til hjernen og ned til musklene. Farten øker. De tar igjen en ultraløper. De spør: Hva er det farligste i verden av lava, brann og vulkan? Hva er det farligste av bjørn, ulv, tiger? I sykkelvogna spør fireåringen engstelig: Er det ulv, bjørn, tiger her, pappa? Og de får tilbake sin hang til å spøke med bæsj, tiss, promp. Unngår man å tenke på slitet man står i, er livet lett å leve.
Minutter senere er vi på Gørjahytta. For en dag! Hvem utholder ikke ”Du er elektrisk” og litt prompehumor for å komme seg til Gørjahytta med tre småunger en lørdag morgen. Vi drikker vann og studerer demningen og samler flere pinner, som de spikker til spyd og kniver. De stikker nå opp som drapsvåpen ut av sykkelvogna. Hva er det med pinner? Hvorfor er barn genetisk bestemt til å samle på dem? Det orker vi ikke filosofere mer over, vi skal videre.

Fra Gørja og ned til Helgern, Fortjern og Bjørnsjøen er det eventyrlig vakkert. Som et postkort fra kongens signingsferd gjennom Norge. Smukke vann, frodige dalfører og skogen i lysende grønt. Dessuten er det nedoverbakker i flere kilometer. Fireåringen i vogna begynte å oppføre seg som en 18-åring på vei ut av heimen. Vi skal ikke hjem, pappa! Å? Vi skal bo i skogen, pappa. Vi skal telte mer og spise Fox og Nox. Det må du huske å si til mamma. Ok. Har du husket å si det til mamma? Sykkel er genialt. Vi kunne syklet til Kina eller New York, bare syklet og syklet, så lenge vi hadde karamellene Fox og Nox. Og endel nedoverbakker.


Kikut neste
I bunnen av alle bakkene kommer vi til the point of no return, selve krysset. Til høyre er Kikut, til venstre går veien opp Morderbakken og til Bjørnholt mot hjemmene. Men det er ikke noe å diskutere nå. Vi skal til høyre.
Selv de voksne lengter hardt etter vaflene der nå. Om disse tre kilometerne i varmen mot Kikutstua som ALDRI DUKKER OPP, ALDRI, VI KOMMER ALDRI FREM!!!, vil vi ikke si stort. Barnas språk må nemlig sensureres. Følgende kan heller sies: Idet de kom frem, var alle sorger glemt, de løp inn i kafeen til følgende beskjed: ”Kjøp det dere ønsker, det har dere fortjent”.
Den timen, på gresset utenfor, sittende, mens vi ser sola speile seg i Bjørnsjøen, mens vi spiser boller og drikker sjokolademelk, er lykke. Ekte lykke. Barna er stille. Vi tar av varme sko. Og er svært fornøyde med oss selv. Sykkelmennene rundt oss kjenner nok også glede. Men vår er betraktelig større enn deres. At vi har 15-20 kilometer igjen enser vi ikke. Vi frykter ikke distansen mer. Barna har bevist noe viktig: At radiusen vi beveger oss innenfor som regel bestemmes av hodene våre. Ved å overstige den, ser man alltid at man har mer å gå på. Alltid. Kunsten er å forsøke. Og ha tid når skjemaet sprekker.

Utvidelse av kampsonen
Vi har snakket om morderbakken siden vi satt på toget dagen før. Barna trodde det var en bakke full av mordere. De ønsker derfor å unngå den bakken. Vi forklarer at det her var snakk om en referanse til en bakke på den svenske skistadion Falun, som er så bratt at den nesten tar livet av skiløperne, men allerede på det tidspunktet har barna sluttet å lytte. Men noen meter opp i den forstår de referansen.
Fra Bjørnsjøens bredder stiger den nesten rett opp, i krappe serpentinsvinger, til gården Bjørnholt. Vi må av syklene. Må trille, må legge kroppen mot sykkelen med strake armer på styret. På Bjørnholt er det hvilepause. Ungene får en is av en hyggelig dame, de finner en fotball, møter hunden Maggie, som de leker med, og dermed glemmer hvor slitne de er, at de nettopp har forsert morderbakken.
Vi elsker deg, Maggie! Vi sees snart igjen! roper sjuåringene og hopper på syklene som om de var cowboyer i USA i 1855 og slike avskjeder var en naturlig del av tilværelsen.
Ved drikkevannsreservoaret Skjærsjøen tar vi tissepause. Ikke før det er for sent innser vi hvor uheldig valget av sted er. Vi sender en skamfull tanke til Oslos øvrige befolkning. Fra Skjærsjøen er det bare nedoverbakker, hele veien hjem. Vi kikker på kartet, regner på hvor langt vi har syklet og hvor langt det er igjen. 32-35 kilometer tilsammen i dag. Etappen er i boks, vi har allerede klart det - selv om turen herfra og hjem er så lang at vi et døgn tidligere ville tvilt på om det var mulig for to sjuåringer. Så lite skal det til for å forandre et verdensbilde. Sjuåringene er blitt sykkelryttere, ingenting vil noen gang bli det samme igjen.
Vi nærmer oss Sognsvann. Sjuåringene, høye og mørke nå, sykler fra de voksne. Du e elektrisk! synger fireåringen i sykkelvogna. Og det er nettopp det sjuåringene er.
Brems i bakkene! Hold til høyre! Sees ved Sognsvann! roper de voksne, med en følelse av at de som dagen før var smågutter med tannløse smil nå er førstereisgutter som står på kaia og skal gå ombord i ei skute på vei til Sør-Amerika.
Fra Sognsvann og hjem er det bare asfalt. Ved nærbutikken møter de en klassekamerat ute på lørdagstur med familien. Syvåringene har ikke tid til å stoppe, bare suser forbi med stolt blikk. Hvor skal dere? roper kameraten forundret. Hjem, svarte Per, Vi har sykla sju mil.

Så er reisen over. Det underlige følget stopper der de hadde startet. Alt er likt, men noe er likevel forandret. Kampsonen er utvidet. De vet nå at de kan klare ting de dagen i forveien ikke ante om de mestret. Det er lett å glemme at man vokser på sånt. Den eneste måten å huske det på, er ved å gjøre det.

SLUTT