Aktiv ferie

Øyløping i Sandefjord

Er ikke løping en konkurranse, er det som oftest et middel på vei mot et mål. Det trenger ikke være slik. Noen ganger kan løping også være ferie.

DATO: 21.04.2017 / AV: Anders Aakre

Kap. 1 – En mann med en plan om å løpe på ukjente stier.
Han hadde en klar plan med denne løpeturen, men ingen tur blir akkurat slik man planlegger den. Eller, plan. Det høres ambisiøst ut. Turfølget er en gjeng som liker å løpe. Så ofte de kan. Gjerne i helgen, tidlig om morgenen og lengre enn mange andre. Løpegjengen har en fast runde på asfalt, en på grus. Og en relativt fast runde på sti. Så selv om de løper langt står de altså fast i de samme sporene de som regel ferdes. De er en gjeng menn i tretti- og førtiåra med barn og kone. Skal man få noe gjort, må man komme seg bort. Langt nok til at en rask retur blir umulig. Men ikke så langt at turen i seg selv blir uoppnåelig. Planen var å ta med denne gruppen til kyststiene i Sandefjord, et område han selv hadde løpt mange ganger, men som ingen av de andre hadde vært i.

Kyststiene i Sandefjord befinner seg i all hovedsak på de to halvøyene Vesterøya og Østerøya. De er godt merket og strekker seg nesten fem mil i lengde. De er kanskje på sitt vakreste fra april til juni fordi klimaet her gjør at blomstringen får starte tidligere enn i områdene rundt. Her finner du endeløse tepper med blåveis og hvitveis. Kaprifol. På noen områder samler ramsløken seg og fyller luften med lukten av hvitløk. Mannen med planen kan ta på seg løpeskoene her og aldri komme hjem. For ham er det løpingens Shangri-La, et sted som sender ham inn i drømmeland. Området inneholder en for ham optimal blanding av brune stier, nakne svaberg og grusveier som bryter seg gjennom ulendt terreng mot lange hvite strender. 
En får et visst press på seg når man skal vise frem noe man er så glad i. Men på et eller annet tidspunkt må man ta motet til seg for å få bekreftet av likesinnede at det du selv liker, universelt sett er så bra som du tror.
(saken fortsetter under bildet)

Kap. 2 – Planen endrer seg og det bekymrer arrangøren.
Avtalen var å dra fredag etter jobb. De skulle ha bankett samme kveld, få seg litt søvn og så løpe ut til tuppen av Østerøya lørdag morgen. Onsdag kveld kommer en mail:
– Jeg har sett litt på kartet. Det ser ut som om vi kan få oss en tur på Vesterøya fredag kveld. Jeg kan dra ned tidligere. Er noen med?
Før arrangementskomitéen rekker å reagere svarer nestemann:
– Jeg er med!
En tur er alltid avhengig av entusiastiske turdeltakere. Men en turguide må også utøve ansvarlighet på turdeltakerens vegne. Han kjenner terrenget. Det er bratt og kronglete. En kilometer her ute er som to på vei.  
Den planlagte turen lørdag morgen er 35 kilometer lang. Skal virkelig turfølget ut på en 20 kilometer tur kvelden før? Guiden er bekymret. Guiden er løpegruppens svakeste ledd. Men han må også tilpasse seg, tenker han. Han må være løsningsorientert.
– Let’s go! svarer han.

Kap. 3 – Gleden ved å løpe overskygger bekymring rundt egen kapasitet.
Turfølget ankommer det som skal være turens base en time senere enn planlagt. De kaster sekkene inn i gangen og tar på seg løpetøy. Utstyr diskuteres.
– Tar du på deg lue? 
– Hva slags sko velger du? Sokker?
Guiden har ingen autoritet på dette området. Løpesko og utstyr er sterkt personlig. Det skal mye til før en objektiv part trumfer en løpers personlige preferanser. Snart er de ute på stien. Først opp en bratt bakke, så inn i en åpen furuskog. Stemningen er god. Været er med dem. Guiden drømmer om at hvert område skal være like flott som det bildet han  har av det i hodet. Men han er for usikker til å la naturen snakke for seg selv.
– Her er det flott!, sier han. 
– Masse steinsopp her om høsten, men ikke alltid!
– Dette er et av mine favorittsteder! fortsetter han og peker mot venstre.
Men å forklare hvor vakkert noe er, når man er der, er nytteløst. Løper man, spiller også fysikkens egenskaper inn i beskrivelsen av landskapet. Slikt kan ikke argumenteres for underveis, men følget nikker og smiler. Guiden prøver å roe seg ned. Ikke snakke så mye. Også han er her for å nyte.
De kommer opp en bakke og lukkes inn i en mørk skog med sølebunn og tunge skjermende trær. Snart åpner landskapet seg igjen. De hopper over et rotveltet tre og inn i åpen løvskog. Bakken er dekket av hvitveis, blåveis og bekkeblom. Solen kommer til syne bak skyene og treffer et gammelt tregjerde som en gang skilte utmark fra innmark. De fortsetter langs en gresskledd slette før de tar av på en ny sti opp en bakke. På toppen tar furuskog over og åpner landskapet ytterligere. Brune barnåler har skjøvet grønn blåbærlyng til side og viser vei. Stien er myk og spretten. Skogen forsvinner og åpenbarer svaberg, hav og horisont. Guiden holder kjeft. Ser at naturen leverer. Følget blir stående og kikke utover kysten. En etter en tar de opp telefonen. Pics or it didn’t happen. 
Videre ut mot havet. Ytterst på Vesterøya ankommer de det nedlagte kystfortet og dets ruiner. De har glemt tiden og er tidligst tilbake klokken ti. Solen er på vei ned bak dem. Sammen løper de på rekke og rad tilbake mot middagen som står og venter. De øker farten. Vel hjemme dusjer de, spiser og diskuterer kveldsøkta. Den ble litt lenger enn de hadde tenkt seg. Men etter et par glass øl kunne den også vært lenger. Noen timer før solen står opp, legger de seg.
(saken fortsetter under bildet)

Kap. 4 – En tur formes og blir et minne.
Nordmenn drar ofte på skiferie om vinteren. En tur til Sjusjøen eller opp på høyfjellet. Sykkelferie er også vanlig. Til Mallorca hvis man liker å trene, eller Rhindalen hvis man liker å nyte. I Norge sykler man Rallarvegen. Men løpeferier er det ikke mange som snakker om. Det finnes selvsagt konkurransedestinasjoner som New York, Boston og Berlin. De er det mange av og de som drar, snakker relativt mye om dem. Men folk drar sjelden til et sted for å løpe bare fordi det er fint. Er ikke løping en konkurranse, er det som oftest et middel på vei mot et mål. Som å komme i form eller gå ned i vekt.

Løpegjengen står opp lørdag morgen, spiser frokost og gjør seg klar. En har mistet stemmen. To har stive legger. Sistemann har aldri følt seg bedre. Den friske løper foran de andre, snur seg og tar et bilde. Så fortsetter reisen slik den avsluttet dagen før. Innimellom på grusvei og sti. Sjeldent innom asfalt. Snart over en kolle og inn i en skog. 
Etter to timer ankommer de reisens opprinnelige mål helt ytterst på Østerøya. Skjønt, reisens mål, hele reisen har i seg selv vært målet. Som det ble sagt på vei opp mot et utsiktspunkt:
- En løpetur er også en bomtur der alt mellom A og B er omtrentligheter.
Det guiden hadde sett for seg skulle bli ett høydepunkt er blitt en serie minner. Nå har de 16 kilometer igjen. I en lomme vibrerer mobilen. Det er de hjemme som lurer på hva som skjer. 
- Vi får komme oss hjem, sier guiden. Han har oppnådd det han ville. Han vet hvor langt det er tilbake. Sakte forsvinner praten. De legger seg på rekke og presser på. Flytter et kne foran det andre. Mot slutten vil en sliten sjel legge seg bak. Der vil han holde seg mens han stille ber om et mirakel: At antall kilometer tilbake er kortere enn antallet kilometer frem. En tur er formet og blitt et minne.

••

Ikke løp etter sakene på Harvest. La dem heller komme til deg! Snaut 10 000 får vårt nyhetsbrev hver fredag morgen. Bli med i klubben. Du får det gratis her.

SLUTT