Harvest-kommentaren

Oss. Og dem.

Hvem bryr seg om indere? Men vi lever under den samme sola.

DATO: 11.10.2017 / AV: Simen Tveitereid

I Al Gores nye dokumentarfilm "En ubehagelig oppfølger" er det en scene der et av klimakrisens vanskeligste dilemma går opp for seeren. Kan vi forlange at fattige land skal kutte sine utslipp, på linje med land som i 150 år har fosset fremover med fossil energi?
Indias energiminister forklarer at han skal kutte utslipp og gjerne gjør akkurat som Al Gore sier.
"Om 150 år".
Når 300 millioner indere har fått tilgang til energi. Når ytterligere en milliard indere har blitt løftet opp i middelklassen og tjener sine 50.000 dollar i året. Da, sier ministeren, om en 150 års tid, kan vi snakke om å kutte klimautslipp.   
Dette sier han ansikt til ansikt med Al Gore, rundt et forhandlingsbord i Paris. Hva gjør Gore? Han puster tungt. Han sier ingenting, blir mørk i øynene, som bare en amerikansk helt på film kan bli. Så spør han, rolig:
"Når står solen opp i morgen?"
Og til bilder av grå himmel over indiske byer forgiftet av kullkraftverk, sier indianerhøvding Gore:
"Jeg kan ikke se solen bak skyene".

Nå stiger oljeprisen igjen. 30 prosent opp. Det er opptur for Norge, slås det fast i mediene. Energiminister Terje Søviknes sier at det er bra at etterspørselen etter olje stiger. 
En annen god nyhet de siste ukene: En ny forskningsrapport sier at det kan være fysisk mulig å begrense temperaturstigningen på kloden til 1,5 grader, ikke kun 2 grader.
Dette har i mange medier blitt til at verden har fått bedre tid og kan bruke mer olje enn tidligere antatt. Men forskerne sier at landene må gjøre MER enn det som ble lovet i Paris. Det går for sakte. En av forfatterne av studien, Ragnhild Skeie, skrev på Twitter: Fra å være fullstendig umulig, er det nå så godt som umulig å nå 1,5 graders målet fra Parisavtalen.

I dag er temperaturen 0,9 høyere enn på slutten av 1800-tallet. Og allerede er det hyppigere og villere flommer, oftere og hardere hetebølger, indiske byer har dager med temperaturer over 50 grader. I Al Gores film ser vi indere sette kjip-kjappene fast i asfalt som smelter, og det graves massegraver for å være forberedt på neste hetebølge.
Slik er det i dag. Én grad varmere klode er det vi kaller å lykkes. Eller å løse klimakrisen.

Vi må løse klimakrisa, sier Trine Skei Grande og andre norske miljøpolitikere. Ofte som en del av partipolitiske forhandlinger, eller når et statsbudsjett debatteres.
Hva mener Skei Grande? Skal hun løse klimakrisa? Fra Norge? Det hun mener er vel at Norge skal kutte klimautslipp og oppfylle våre mål. Det må vi, men det er noe annet enn å løse klimakrisa.
Norske utslipp utgjør ca én promille, eller 0,1 prosent, av de globale utslippene. Det er like viktig å gjøre noe med denne promillen som de 999 andre. Likevel: Det er som et symbol at Norge kan bety noe, som et mulig forbilde.
Men er det da kun våre utslipp av klimagasser som teller? Hva med de mål Norge og andre rike land setter for økonomisk vekst og forbruk i tiårene fremover?

I India lever 700 millioner mennesker for mindre enn tre dollar - 25 kroner - om dagen. 
I Norge kan vi nå endelig se frem til lysere tider, etter to år der kjøpekraften har stått stille.
På valgdagen skrev Aftenposten at hver nordmann vil få 20.000 mer i lønn i 2020. "Opptur for folket" var tittelen på artikkelen. Forbruket skal opp 3 prosent, anslår SSB. På lengre sikt, mot 2060, er det tidligere anslått at forbruket vårt skal tredobles.

Kanskje kan Norge og andre vestlige land klare å kombinere vekst med kutt av klimautslipp. Men mesteparten av varene vi kjøper produseres i andre land og skaper utslipp der.
Verden vil ha behov for olje og gass i mange tiår til, pleier de oljevennlige politikerne å si. Noen ganger legger de til at fattige i verden trenger energi. Men det gjør også vestlige land, som mener at de trenger vekst og velstandsøkning. Og hver gang vi rykker videre frem gjør vi det også vanskeligere å kreve at India skal kutte ut nye kullkraftverk.

Det meste av gevinsten ved energieffektivisering går bort i økt bruk av energi (opp mot 90 prosent). Dette kalles rekyleffekten. Biler som bruker mindre bensin gir lavere utslipp per km. Men folk kan kjøre flere kilometer, uten å betale mer. El-biler sparer utslipp. Men endel av pengene folk tjener på å kjøre el-bil vil de bruke på økt forbruk, som f. eks flyreiser.

India kommer til å overoppfylle målene om fornybar energi de meldte inn før Parismøtet i 2015. Men den erstatter ikke annen energi. India tar all den energi de kan få tak i. Målet er fortsatt å øke kullproduksjonen. Det er kun dårlig infrastruktur og dårlig økonomi som bremser farten i utnyttelsen av 120 nye kullgruver. Så langt i år har klimautslippene i India derfor bare økt med 2 prosent.

Klimakrisen er også en kamp om sannheten. Ingen vet når temperaturgrensene er nådd, eller hvilke kriser vi vil oppleve på veien dit.
- Sett deg inn i de vitenskapelige fakta, og du vil føle hva sannheten er, sier Al Gore mot slutten av En ubehagelig oppfølger.
- Jeg er ikke forvirret, sier Gore.
Det tror jeg det er mange andre som er. 

LES OGSÅ: Arne Johan Vetlesen: Krisenes tidsalder -og veien ut

SLUTT