Friluftslivets år

Hvor ble det av den enkle gåturen?

Om våghalser og nytingen av naturen.

DATO: 15.07.2015 / AV: Eirik Røkkum / FOTO: Privat

Det jeg setter pris på ved friluftslivet, er uten tvil den roen det gir meg. «Ûber allen Gipfeln ist Ruh» skriver Goethe i sitt kanskje mest kjente dikt, og det var akkurat det jeg måtte ha denne sommeren – freden over toppene. Etter et års stolliv på en banandunstende lesesal, var jeg endelig ferdig med masteroppgaven min. Utslitt av studiene og mett av Trondheim, trengte jeg annen luft og å røre på kroppen, men mest av alt en pause. Gjennom hele masterinnspurten hadde hyttelivet og fjelltur vært gulroten min for å skrive ferdig, det å knyte på meg skoene og traske innover i fjellet igjen, kanskje med Wildenvey og en flaske whisky som reisefølge i sekken.

Det er en merkelig glede ved det å bare gå, en glede det er vanskelig å si noe ordentlig om. Likevel er det å gå noe som ikke ofte nok prises. Når jeg sier «bare gå», mener jeg nettopp dette: ikke for å oppnå noe eller for å trene, ikke for å nå et bestemt mål, men bare det å komme seg ut, hvor avvekslingen er en verdi i seg selv – å gå og gå helt til man begynner å bli litt ørstemt og groggy av lukten av solvarmet lyng, og av den lange og jevne marsjens besettende rytme, helt til man merker man er en annen, kanskje seg selv, som når Rousseau et sted skriver: «jeg er helt meg selv og tilhører meg selv uten hindringer og avledninger.»

Dette året kalles i grunnen lovende for friluftsåret 2015. Standarden for året synes derimot å ha blitt satt med En naturlig helaften, som ble sendt på NRK i romjulen, hvor storparten av programmet var viet Wegge-brødrenes tur til Bjørnøya. I filmen om turen ble vi kjent med tre unge, entusiastiske og beundringsverdig dyktige typer, glade i friluftsliv og i å ha det gøy, og den var et godt stykke arbeid. Likevel var det noe med filmen som ikke stemte, noe som etterlot meg svært lunken og indignert. Til slutt ble jeg så ilter i fingrene av å se på, at jeg måtte sette meg og skrive det ned, og prøve å finne ut hva denne vrangviljen hadde sitt utspring i. 

Vanligvis er jeg ganske saktmodig av meg og setter pris nok på stillheten til å la være å bryte den. Nå var det annerledes. Nettopp den jeg er og det jeg verdsetter ved friluftslivet, følte jeg nå var under sterkt press. For Wegge-søsknene er langt ifra alene. Snarere er filmen deres nok et uttrykk for det jeg vil hevde er en rådende trend i norsk friluftsliv. Og presset jeg kjente var følge av hvor fjernt denne trenden er fra min egen tilnærming til naturen.

Men hvem er så jeg for en? Ikke at jeg er viktig – beklager! Jeg er litt treig av meg, og sikkert ualminnelig gretten (som dere snart vil se) til å være en sprek og ung fyr. Jeg liker å rusle langsomt, ikke snuble, og å se meg omkring, på blomster, på fugler, selv på noe så døvt som vannet i en bekk. Det jeg setter mest pris på er blide sæterdaler, å gå fra hytte til hytte eller bærende på telt i en fire-fem dager, lenge nok til å spise sekken tom og igjen legge merke til hvor godt det er med en dusj og å ha noen mennesker rundt meg. Som Rousseau går jeg gjerne «uten annet selskap enn mitt eget», selv om kompani med gode venner og med noe øl i sekken absolutt ikke er til å kimse av.
Og videre, etter en lang, oppildnende marsj, er det lite jeg synes bedre om enn å komme frem til en tom og enkel hytte, regnslitt og grå i tømmeret, slå meg ned inne, kjenne lukten av svette ullsokker idet jeg tar av skoene, for så å tenne opp i ovnen og merke en annen lukt, lukten av furuved, og dette imens den svake fargen av dag forsiktig trekker seg tilbake utenfor og parafinlampen tar over. Å virkelig kjenne da på stølheten, stillheten og ensomheten, og den dype gledesfølelsen som både i øyeblikket og i ettertiden binder disse sammen. Hva mer er det? Akkurat da – ingenting mer. En hinne er borte, roen røres, og man har sin pause.

Er jeg da rar for å føle det slik? Det ledes jeg iallfall til å tro de gangene jeg gløtter på TV eller blar i de utallige friluftsmagasinene vi har i Norge, for ikke å nevne En naturlig helaften. Behovet for ro er åpenbart ikke en ting i tiden, selv om det kanskje er nettopp det vi i vår tid har mest behov for.

Istedet skal alt være fart, spenning og eventyr. Denne trenden eller tendensen i norsk friluftsliv – som Wegge-filmen er en del av – er noe jeg vil betegne som en slags friluftslivets don juan-isme. For å vise på hvilken måte brødrenes film kommer inn under denne, kan vi først se hva dramaturgien i filmen forteller. (Aller først skal det skytes inn at jeg fikk et bedre inntrykk av brødrene i intervjuet med dem som ble publisert på Harvest; her fremsto de mer ydmyke og reflekterte). Ut ifra filmen er inntrykket derimot et annet, og det er filmen som her er verdt å ta opp, om så bare for å spørre hvorfor turen deres ble fremstilt slik den ble. Den historien vi vises i filmen er iallefall: Tre gode brødre – alle ganske sprø, hemningsløse og heloptimistiske – skal på en reise sammen. Den ene forlater sin gravide kjæreste i en nedsnødd campingvogn i to måneder, fordi brødrene skal til en av de mest utilgjengelige stedene i verden for å surfe, hvor det for øvrig ikke finnes noe særlig til bølger. Isteden får vi mange klipp hvor de halsbrekkende renner ned bratte fjellskrenter langs smale armer snø. Og moralen er: det var verdt det, fordi det var gøy.

Wegge-brødrene måtte til Bjørnøya for å surfe, fordi det var det vanskeligste stedet å komme seg til, og fordi ingen hadde surfet der før. Dette sier det meste. Særlig er det dét å måtte gjøre nye ting som er karakteristisk. Selv om enhver tur nå om dagen lider av California-syndromet og ikke kan omtales som annet enn helt fantastisk, er turen liksom aldri helt god nok likevel. Slik er det for adrenalinjunkies, som de jo diagnostierer seg selv som. Hvordan kan jeg presse meg til det ytterste, hvordan kan jeg gjøre noe ingen før har gjort, og hva har jeg igjen å utrette? Turen kan alltid overgås, det er det vesentlige.

Samtidig er det et natursyn som kommer frem hvor målet for det å gå på tur er å samle erobringer, apropos forføreren Don Juan. «Bjørnøya er det mest utilgjengelige stedet å surfe, og nå har vi gjort det!», som om Bjørnøya var ei nonne som hadde sverget ed. På et mer vanlig nivå ser vi ofte at motivasjonen for å være ute i naturen styres av såkalte bucket lists eller «samleprosjekter» (Fjell og Vidde kaller det dét regelmessig), f.eks. å måtte gå på de-og-de toppene, eller å klatre opp Norges verste topper for at man kan krysse dem av, klatring som en gang var forbeholdt filosof-raringer som Arne Næss, Zapffe og engelske gentlemen i altfor vide bukser. Det som var ekstremsport, later til å ha blitt det vanlige. Selv uføre opp steinura Snøhetta i NRKs Ingen grenser – hvorfor det forresten? Fordi det er umulig? Det eneste som betyr noe er iallfall å komme opp på toppen, og toppen i seg selv. Man tar fly til foten av Kilimanjaro for å bestige Afrikas høyeste fjell – drit i resten! Topper er topp, jo høyere jo bedre; og er det ikke bratt, så er det ikke godt. Slik er regelen.

Naturen betraktes og brukes som en slags lekegrind. Som fortellerstemmen i Wegge-filmen freidig og drømmesløret sier: «Bjørnøya skulle liksom være så hardcore [...], men vi hadde gjort den til en lekeplass.» Det er som om naturens verdi alene ligger i ordet lekeplass, og at de følgende verselinjene av Nordahl Grieg ikke har særlig klangbunn lenger:

Slik er det godt. Ett isnende sted,
som ikke vårt sind får nærme sig til,
ånde på, krænke så dypt som vi vil,
og så trække ned. 

I ekstremsport, som filmen jo selv er et eksempel på, virker det som om naturen ikke er nok i seg selv, men alltid må settes på spissen, tas til det ytterste, ris som av en mare for alt det den er verdt – eller kanskje heller alt det den ikke er verdt. «Rondane må oppleves på sykkel» husker jeg å ha lest en gang, men da opplever man vel strengt tatt heller sykkelen og steinene i stien, kanskje også å få vondt i ballene. Slik er dessuten det overhengende inntrykket mitt av DNT ung, hvor det alltid reklameres for basecamps og spenstige aktiviteter, og hvor vi på hjemmesiden møtes (i skrivende stund, 20. januar) av en mastodont av en ungdom som surfer på svære bølger ved hjelp av et vindseil, eller hva det nå kalles.

Hva slags form for natursyn dette er, er én ting, og noe annet hva som menes med nettopp lek. Lek? Det er iallfall ikke barnets lek, slik jeg husker at jeg selv holdt på – klatring i trær, spikking, bretting av papirbåter, skyting med bue, den slags – men en lek med de dyreste og farligste leketøyene. I sin Sva marga skriver Arne Næss et lite avsnitt om å leve et rikt liv med enkle midler. Han kommer inn på de som blir fort lei og som har «en liste med tyve ting» de skal oppleve, og spør: «men er du da tyve ganger så lykkelig?» Analogien til Næss handler om turister med mye penger som skal på ferietur, men den kan  like godt gjelde for folk med mye utstyr og konstruerte mål for turen.

Jeg fant aldri mot eller lyst til å bli med på fellesturene til DNT ung, medlemsbladene skremte meg fra det, den overveldende optimismen og gøy-faktoren i dem, organisasjonen syntes å være en eksklusiv klubb bestående av ekstroverte våghalser og elevrådslederemner fra Drammen. Jeg trodde derfor at jeg ikke ville føle meg hjemme der, rolig og beskjeden som jeg var og fortsatt er. Antakelig tok jeg feil. Men kanskje er det også slik at DNT ung gjør en for god jobb med å friste ungdommen og istedet skremmer mange vekk. «Helt ekte» er det nye slagordet til DNT ung, men aktivitets- og spenningsmanien har for meg ikke noe å gjøre med naturglede, og virker heller å være bommende erstatninger, som dessuten utgjør et stadig mer utbredt imperativ om hvordan man skal nyte naturen.

Et argument som taler for den ekstremtenderende vinklingen i media, er at det skaper forbilder og er til inspirasjon. Vi trenger helter, hører vi, vi trenger inspirasjonen og gode forbilder, trenger det på grunn av «folkehelsa», hva nå den egentlig er for noe, selv om det er et ord vi hører støtt. Folkehelsa! Tiltak! Ungdommen ut av sofa'n, etc. Hvis det nå likevel er slik at forbilder er noe vi absolutt må ha for å komme oss ut og røre på skrotten, må et videre spørsmål være; nøyaktig hva slags forbilder?

Inspirasjonskildene er nesten alltid hentet fra den øverste enden av skalaen, de det gjerne er umulig å leve opp til og som har motivasjoner som virker heller fjerne for «vanlige» folk. Hvorfor er det slik at heltene våre være de som brenner byer og dreper drager? Hva er det egentlig som fascinerer oss slik ved det? Utvilsomt er det noe ved det uvisse og ved det nye som fanger vår interesse, og det er alltid ved det store – enten i gjerninger eller i naturen – noe som vekker vår beundring. De som tråkker nye stier og går sin egen vei, de som strekker seg til det ytterste av menneskelig evne og utholdenhet, de fortjener den oppmerksomheten og den rosen de får. Slik føler også jeg det.

Men av og til er ikke interessen og beundringen til stede, av og til – og for min egen del oftere og oftere – har ikke ekspedisjonene og anstrengelsene vi i media presenteres for, noe nytt ved seg og heller ikke noe stort. Fra bunnslammet av hjernen min pipler det frem spørsmål: hva er det de prøver på, hva er det de vil? En vranghet i meg antakelig forårsaket av selfie-tendensen som brer om seg, nærbilder av fjes, selvskryten foran kamera om hvor fantastisk man har det, uttalelser som er ment å være dype, men hvor ettertanken tok kvelden sammen med stupet utfor en skrent, og ikke minst flaksingen og jublingen foran en solnedgang, som gir inntrykk av at de heller ønsker å kvitte seg med følelsen enn å kjenne ordentlig på den. For ikke å nevne det å absolutt måtte filme alt sammen, lik de som «opplever» konserten gjennom mobilskjermen. Å ta bilder er å bevare et øyeblikk, men som konsekvens av fotograferingen er det ingenting å bevare – øyeblikket gikk forbi. 

Jeg stoler altså ikke noe videre på oppriktigheten hos dem som tar friluftslivet til det ytterste. Det er ikke noe der som overbeviser, som synes ekte, fordi jeg har sett det før, lest det før, hørt det før. Slik friluftsfolket fremstilles på TV synes det ikke som om de engang har overveid eller kjent på sine egne motivasjoner og målsetninger, men følger tidligere eventyreres eksempel, mumler noe om «gøy», «kult», «vilt», «uberørt» og slipper det inn i friluftsmedienes maskineri. Når heltene våre jo er erobrere, hva skjer da når Mount Everest og Nordvestpassasjen allerede er tatt? Slik som da Wegge-brødrene dro til Bjørnøya for å finne bølger, og ikke fant bølger, da står vindmøller for tur. Virkelige turmål viskes ut, eller mer presist, turen blir ikke målet, men målet blir målet for turen. Hva er det som da går tapt? Som D.H. Lawrence skriver et sted: hva skal vi egentlig med en erobret verden, en verden uten Pan og mysterier – hva har vi da igjen å leve for?

Jeg ser nemlig ingen frihet i dette, og jeg ser heller ingen naturglede: Jeg ser bare det Theodor Adorno om noe lignende kalte en ond sirkel, og Gilles Deleuze et simulakra, som er en gjentakelse som ikke lenger innser at den er det, hvor kopien blir vår virkelighet. I en eksponeringens hverdag tror jeg ikke vi har innsett og kjent følgene av dette ennå.

Et mer uskyldig kjennetegn på don juan-ismen, eller kanskje det isteden bare er et fenomen av vår tid, er den såkalte fjellselfien, eller fjellfie blant kjennere. Anders Braarud Hanssen spurte i Harvest 14. januar: «Hva skjer når naturen blir hipp?», og jeg tror det er resultatet av dette vi nå ser i topp- og eventyrfikseringen, og videre at fjellfien er utviklingens stempel. Det er derfor verdt å si litt om den.

Selfien er iallfall et merkelig fenomen, og nådde nye høyder på En naturlig helaften, godt hjulpet av den såkalte selfie-stangen. Kan noe så idiotisk faktisk være problematisk? Det går i grunnen ut på det samme som punktet ovenfor. Ansiktsnærbildene på naturfilmer brukes ofte til å kommentere naturens skjønnhet og storhet slik den som filmes oppfatter det, en natur vi ironisk nok ikke ser noe til på grunn av nettopp nærbildet, som tar opp all plassen. Det samme vil jeg si gjelder for nymotens dyreprogrammer, særlig de på Animal Planet, hvor fokuset kun er på den naive programlederens reaksjoner i møte med dyret, snarere enn på selve møtet eller dyret; programlederen kan gjerne ingenting annet enn med blikket å vise at denne tarantellen er en skummel kis, og at å treffe på den var en one in a million, en sensasjon vi skal begeistres av, siden programlederen jo er så dum og uerfaren at han godt kunne ha vært en av oss; men hva er sensasjonen, når tarantellen uansett – lar det forstås – er mindre interessant enn en skuespiller fra Australia? 

Imidlertid er selfien ikke ironisk først og fremst i denne folkelige forstanden av ordet, men ironisk i betydningen distanse og skille – det moderne menneskets uunngåelig ironiske forhold til naturen, det at vi på ingen måte kan forenes med den. Dette er selvsagt ikke noe nytt. Tankene mine driver til Caspar David Friedrich sitt kjente maleri av mannen stående på en klippe foran tåkehavet under (Der Wanderer über dem Nebelmeer). Det er ikke akkurat en selfie (han har ryggen til), men viser likevel til skillet mellom menneske og natur, og i dette også til det sentimentale (i Schillers forståelse) og det sublime i opplevelsen, på mange måter romantikkens forståelse av menneskets tilstand.

Med vår tids selfie er det en forskjell. Man har ikke lenger ryggen til. I begge betydningene av ironisk som jeg var inne på ovenfor, er det en vending bort fra naturen, og dette er det vesentlige. Mennesket ser ikke lenger på naturen, opplever den ikke. Samtidig er det angivelig naturopplevelsen som formidles.

Samtidig som skillet mellom oss og omgivelsene med selfien er gjort skarpere og mer betent, er skillet i vår bevissthet gått i bakgrunnen. Og samtidig gjør vi vold på naturen, dens verdi speilet gjennom oss. Med selfien vil vi kanskje ikke engang være klar over hva vi gjør, fordi det for oss bare er dette «vi». Jeg tror ikke dette er en for drøy påstand.

Til forskjell fra hos romantikerne føler vi ikke lenger skillet som trist (kanskje like greit), det vi har isteden er en ekstase over å ha beseiret naturen, av å ha trosset den verste bakken eller klatret det høyeste fjellet. Jakt- og fiskelivets troféfotografier gjelder nå alt mellom bakker og berg. Likevel fortelles det, som sagt, at det er naturopplevelsen som er målet for turen, når målet verken er naturen eller opplevelsen, men erobringen av naturen og fremstillingen av opplevelsen. Det er slik falskhet som skaper «bilder». Hva er uansett dette rene, uberørte – «den uberørte naturen»? Det er som å høre en viktorianer braute over det døde neshornet han skrever over, med et smil under barten som sier: «Dette har jeg mestret». Hvis vi – som friluftsretorikken ellers – betegner naturen som noe opprinnelig og autentisk, har slik oppførsel ingenting med naturglede eller det såkalt naturlige å gjøre. Istedenfor er det en innrømmelse av nettopp avstanden til naturen, og gjør samtidig ingen bot på denne, men feirer den. Det urørte og utilgjengelige tilnærmes ikke først og fremst som en opplevelse eller tilstand man hensettes i, noe man oppsøker så å si på dens egne premisser, men snarere en bragd, noe å overvinne.

Hvor fjernt alt dette er fra Heideggers ord om at mennesket ikke er det værendes herre, men Værens hyrde. Lærdommen er: jo mer vi prøver å kontrollere, jo lenger fjerner vi oss fra det. Naturen er i lang tid blitt tilnærmet av oss som en ressurs, som vil si noe vi disponerer over som vi vil; og denne gangen, i vår overflod, en ressurs i egenskap av ordet lekeplass. Menneskets herredømme innebefatter alt vi legger øynene på, og for igjen å snakke med Heidegger: naturen står ikke i sin egen fremtredelse, med andre ord vi ser den ikke for hva den virkelig er. Det er hvor blindt dette bekreftes i friluftsmediene som får meg til å riste på hodet. Leken er vel på mange måter uskyldig, men er likevel et tegn på avstanden og hvor lite denne bryr oss, hvor villige vi er til å betrakte omgivelsene som ting å gjøre seg til herre over.

Et slikt forhold til naturen gjelder selvsagt ikke for alle de vi kaller helter. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg synes det er allright med folk som f.eks. Andhøy, Ousland og Monsen, hvordan de – til tross for at de jevnlig er i rampelyset – skiller seg fra det øvrige bildet jeg her har tegnet opp. Som eksempel vil jeg trekke frem en av Berserks første turer, da Jarle, Alex, David og en merkelig russer seilte på vennskapstur til Shetland, Bjørnøya, Arkhangelsk, St. Petersburg og videre over vinterhavet til Shetland igjen. For det første hadde serien et klart og spennende mål, både i kulturmøtet og i den heyerdahlske ånden, for ikke å nevne reisen i seg selv. Reisen var virkelig et eventyr, en lang og hard seilas, hvor været og humøret ikke alltid var på topp, hvor det var farer, men hvor farene så å si kom av seg selv, da de jo befant seg på en seilbåt, i havets vold, og ikke fordi de med vilje liksom oppsøkte den (at de ikke fristet skjebnen). Det var en ydmykhet i møte med disse kreftene, en holdning vi også ser hos Monsen og hos den saktmodige Ousland. Musikken fra Das Boot var helt på sin plass, slik den også ville ha vært under Jarles ferd alene fra Norge og rundt Kapp Horn bare 17 år gammel. Og et annet betydelig poeng, iallfall i denne serien, er at hovedrollen ikke var Andhøy, selv om media kanskje har gjort ham til det i ettertid. Snarere var det Berserk, båten, som hadde hovedrollen, dens ferd over havet. Konfliktene og følelsene som oppsto var ikke interne i en søskenflokk, men hadde med turen og den trange båten å gjøre, livet på havet, tett på hverandre som de var over lang tid. Serien tok oss med snarere enn å bare vise oss, og tilhører derfor ikke selfie-tendensen, til tross for mange fish eye-nærbilder av et brautende og svært frittalende mannskap.

Jeg tror likevel det er et vesentlig poeng at friluftslivet mer og mer fremstilles som avveksling ikke fra bylivet, men fra det Monty Python i en sketsj kaller «the dull life of a city stockbrocker». De naturlige behov som mat, klær og tak over hodet er sikret til gagns, slik at faren er borte fra hverdagen og må oppsøkes. Friluftslivet skal tilby fart, spenning og nervepirrende aktiviteter. Akillevs og de greske heltene var gode til én ting, å myrde, og friluftsheltene våre er gode til flere ting, men iallfall én: å være så nær fare som det lar seg filme. De utmerker seg som regel ved sitt mot eller kanskje heller ved sin mangel på frykt, som vi jo fra Aristoteles vet at ikke er det samme. Det gjelder ikke her å tenke, men å kastes ut i instinktene – i frykt, kulde, tilstander hvor man overhodet ikke har anledning til annet enn å overleve.

Det handler med andre ord om å gå ut av seg selv. Dette er jo også en form for pause, men det er ikke hva jeg mener med å gå. Man går inn i seg selv, når man går langs stien. I et liv med støy og distraksjoner er også dette en pause, og kanskje et privilegium vi i Norge ennå er heldige nok å ha. Fjellet er et pusterom eller en fluktlinje fra det Lawrence i The Rainbow kaller «the fabricated world» og «the weekday world», med gjenklang av Rousseau når han omtaler det avsidesliggende landlivet som å være «trukket ut av tingenes normale orden». Når derfor Vinje skriver i et dikt at «til fjells vil eg draga [...] og gløyma meg sjølv», mener han vel egentlig det å glemme alt rundt seg, bekymringene og det som tynger ham.

Det er en vid varme over denne måten å være på, tenkningen er en annen, uten de samme bekymringene og konvensjonene; man gir, som Tomas Espedal skriver i , litt faen og tenker farligere, med evne til brudd. Løsrevet fra omverdenen og alene med veien, kommer spørsmål slik som hvem man er og hva man gjør med livet sitt av seg selv. Man glemmer hasten, man glemmer til og med langsomheten, kategoriene forsvinner, og tilbake står en dyp og merkelig glede, det Espedal igjen i kaller «en varm og jublende klarhet i kroppen». Ingen overraskelse da, etter alt dette, at Nietzsche i sin selvbiografiske Ecce Homo skrev at han ikke skjenket tiltro «til en tanke som ikke er født i det fri og under fri bevegelse – hvor ikke også musklene feirer en fest.»

Er ikke dette da en glemt verdi? Det er jo dette som er så himla godt og så rett og slett nødvendig med å være på fjellet. Fart er overhodet ikke et behov jeg kan sidestille. Skal mediene tros må jeg åpenbart være skrudd sammen annerledes enn friluftsfolk flest, men jeg tror ikke at jeg som nordmann er alene med å være litt langmodig av meg. Er det da ikke inspirerende nok med en kortere tur, for den saks skyld det å sette pris på «luften» i «friluften»? Hvorfor må turer alltid frontes som eventyr og fylt med fart og spenning?

Hverdagen er kanskje kjedelig for de fleste. Det er vel dét hverdagen er. Selvsagt vil det da iblant være behov for spenning og det Ravi kaller utadæsjælopplevelser. Noen, f.eks. heltene, finner kanskje ro i nettopp fart og støy. Friluftslivets vinkling tror jeg i stor grad speiler utviklingen i samfunnsskipet ellers. For å snakke med Goethe igjen: det er ikke lenger ro over topper, men bråk over blokker. Det som tidligere var et behov for ro i livet, er blitt et behov for livsstøy, eller riktigere; i støyen og farten finner det moderne mennesket sin ro. Dette har samtidig i seg en skummel snøballeffekt som krever mer og mer forstyrrelser, slik folk f.eks. trenger musikk i heiser for å overdøve stillheten, og igjen musikk på øret for å overdøve den musikken, for ikke å snakke om på bussen, hvor alle stenger seg inne bak øreplugger. Fjellheimens stillhet, ensomhet og kjedsomhet (fjellets lange timer) er blitt uutholdelig; de er blitt å regne som tilværelsens nye plager, og dette tar friluftslivet til brystet når det skal oppfinne naturen på nytt og friste folk ut i den med konserter, aktiviteter og flatskjerm-TV. Hva er naturen? En lekegrind.

Men når noe er uutholdelig, så er det av en grunn, og distraksjonene og farten viser til at vi ikke ønsker å konfronteres med denne grunnen, men isteden skyve den stadig lengre tilbake eller fly så fort forbi at vi ikke har mulighet til å ta den innover oss. Det uutholdelige forsvinner imidlertid ikke, bare utsettes, og jo lenger, jo hardere. Og det ironiske og urovekkende er at det vi skynder oss forbi og knapt klarer å nyte for det den er, er nettopp det vi i en støyende og moderne hverdag trenger, en avveksling som går i en annen retning enn parallelt med samfunnets raske ferd, nemlig den ordentlige roen som jo finnes på fjellet. Det er den som er «helt ekte». Evnen til å tåle denne roen og til å ta oss tid til den, synes snart å være fremmed for oss. Hva vi får i denne roens sted – skulle den forsvinne – kan bli rett ut skadelig.

For meg vil det derimot alltid være slik at jeg i gåturen og det enkle hyttelivet får i både pose og sekk. Ikke bare opphører det kjedelige å bry meg, jeg slås dessuten av den rare velværen og roen jeg her tidligere har prøvd å beskrive. Dette med tur og inspirasjon handler i bunn og grunn om å ha en drøm, og poenget er at det ikke absolutt trenger å være en fjelltopp eller noe som ikke når opp til en slags forestilling om «den perfekte turen». Langt eller kort, fjernt eller nært, regntungt eller høyrød sol, selv en skog full av skjegg – er det et eventyr? Nei. Turen er en tur, og har ikke behov for noe pent navn, den gjør likevel godt for sjelen. «A rose by any other name would smell as sweet» som det heter hos Shakespeare. 
Det å kunne finne litt ro er f.eks. en deilig drøm, og stadig vanskeligere i en tid hvor fart, utbygging og ikke minst medieeksponering bare øker og øker. Alle kan riktignok ikke være saktmodige epledyrkere og poeter fra Hardanger, men som motvekt er det et eksempel av verdi. Dødsfaren og dyktigheten er ikke alt. Friluftsliv handler også om å bli kjent med seg selv og å møte naturen med litt ydmykhet, å verdsette nettopp dens annerledeshet, at jeg ikke der vil snuble over irriterende naboer, motorstøy og Facebook, at det vil være rom for en nødvendig omstilling og pause fra det som Whitman kaller «indoor complaints», rett og slett at det vil være mulig å samle seg.

I Espedals før nevnte bok finnes en fin passasje, hvor fortelleren møter noen likesinnede på et gjestgiveri. Det står:

vi ruller ut liggeunderlagene, kryper ned i soveposene, drikker av brennevinet, snakker, og her i hjertet av Europa, i høyden, stifter vi et Langsomhetens Parti. Vi er imot alt som går for fort. Vi er imot fly, biler, raske tanker, hurtigbåter og ekspresstog. Vi er for alt som går langsomt, og etter noen slurker brennevin går det opp for oss hvor radikalt dette partiet i sannhet er; vi setter opp et program, velger sneglen som emblem. For langsomheten og latteren.

Tenkende tilbake på Arne Næss og andre gode navn som her er nevnt, ikke minst på Espedal og hans duse venner, vil jeg derfor slå et slag for det enkle og den enkle turen - i den grad vi kan. Ikke nødvendigvis den lette og nære turen, men den upretensiøse, hvor opplevelsen ikke er begrenset av å måtte være spektakulær og av at naturen er noe man må legge under seg. Derfor tar jeg også til meg snegleemblemet, for ikke å skynde meg forbi opplevelsene og det de kan gi meg, og håper – gjennom noen langsomhetsintervaller – å bevare både meg selv, den ekte gleden og naturen slik den er utenfor mitt grep. Naturen er ikke noe å trenge seg inn på, men noe å gå til. Den er det den er. I dette ligger friluftslivets verdi.

SLUTT