Verdier

Om sommeren er alle grønne

Om sommeren vil vi leve enklere, være mer ute, spise grønt. Men hvor blir disse verdiene av når høsten kommer?

DATO: 11.08.2016 / AV: Simen Tveitereid

I A-magasinets faste spalte Mat & drikke fortalte finansminister Siv Jensen nylig om sine sommervaner. På en liten hytte i Oslofjorden, med utedo og strømaggregat, men med bugnende bed av urter og grønnsaker hun hadde plantet og sådd selv. Disse spiste Fremskrittspartiets leder ved siden av makrell, sei og torsk som hun fisket selv.

"Jeg fisker det jeg trenger og har mulighet til å spise. Blir det overflod, kan jeg lage fiskesupper, koke kraft eller fiskekaker som jeg fryser ned".

Hun lød som en hardcore environmentalist fra USA, eller en husmor fra 50-tallet. Men det var altså landets finansminister, som snart skulle reise tilbake til kontoret og legge forholdene til rette for økt etterspørsel av varer og tjenester og stimulere til mer fart i økonomien, slik at Norges konkurranseevne styrkes ytterligere.
For Siv Jensen var nøysom selvberging i ferien en slags terapeutisk øvelse, en deilig kontrast til den hektiske hverdag hun snart igjen måtte leve i. Det lå antagelig ikke noe statement i Siv Jensens nedfryste fiskekaker. Likevel: Når finansministeren fra Fremskrittspartiet kan velge, lever hun altså enkelt og langsomt, grønt og miljøvennlig. Hun dyrker og fanger mat selv, fordi det gir glede og smaker godt.
Som politiker vil hun ha en jordbruks- og fiskeripolitikk som gir færre, men større enheter, effektiv matproduksjon og billig mat til forbrukerne. 

Siv Jensen er ikke alene om en slik dissonans. Snarere er det noe lignende mange av oss lever i. Det er som om sommer-mennesket ikke har så mye å gjøre med det mennesket vi er resten av året. Men i vår selvforståelse og i vår historie om oss selv er det de fire ukene i juli som gjelder. 

Om sommeren er det for eksempel mange som gir uttrykk for at de elsker livet på landet. Gårdene. Småbrukene. Med dyr og grønnsaker, bier og frukttrær. Dyrket land. Et vakkert kulturlandskap. Og en gårdsbutikk med hjemmelaget eplemost, produsert av gårdens epler. Eller et annet gårdsprodukt. Prisen spiller ingen rolle, 50 kroner for en squash, kom med den, så lenge den er dyrket her, rett foran øynene våre, av levende mennesker som bor her. 

Jeg bor på et slikt småbruk, la det være nevnt. Året rundt. På et idyllisk sted utenfor Kragerø. Sommeren er en rar tid her. Plutselig er det mengder av mennesker, og mange av dem gir uttrykk for at vi som bor her er svært heldige.
"For et herlig liv", sier de, sukker og reiser videre.
"Vi bodde også på småbruk engang", sier de og drar hjem.
"Det må være fantastisk her i august, når alle drar", sier hyttegjesten.
Så reiser han til storbyen og kjøper en leilighet på 50 kvadrat til fire millioner, kan bli kjekk å ha når barna skal studere. 

Vi som bor i slike sommeridyller utsettes nærmest for beundring i noen korte sommeruker, vi representerer liksom noe ekte, vi har jord på hendene og ungene springer rundt i Felleskjøpet-dress. Men det er et skuespill, ingen kan leve å selge linduker og solbærsyltetøy, uansett hvor gode de økologiske gulrøttene er, må vi ha andre jobber.
Gårdsutsalgene er et sommershow, en historie turisten vil høre, slik at han kan reise videre, og begeistret fortelle andre om den gode, lokale maten som endelig dyrkes og lages i det vakre bygde-Norge nå. Men, det er et bedrag. Virkeligheten er det industrielle landbruks seiersmarsj, hver dag legges syv nye gårdsbruk ned. Slik offentlige arbeidsplasser og skoler sentraliseres, samles i større enheter. Slik bussavgangene blir færre, og posten stadig lenger unna.
Men ok, vi har våre grunner til å bo her. Hva med turistene, sommergjestene?
En sommerdag tar de oppstilling langs veien og ser på folk som gjør noe sjøl, for selv har de solgt sin tid, for å kunne leve behagelig og kjøpe tjenester. Men i midtsommernatten dukker drømmen opp; hva om vi flyttet ut? Åpnet en cafe, eller et galleri, vi kunne bake pizza, mure en steinovn, lage tomatsaus med tomater fra gården, vi kunne være mer sammen, vi kunne jobbe hjemmefra, på småbruket.
Men når hanen galer om morgenen, sover de.
Og i august reiser de. Og i september jobber de overtid, for å kunne bo i et bedre nabolag, eller av gammel vane. Idyllen på landet blir i høstens middagsselskaper til det fortapte bygda, der ingen mennesker lenger bør bo, fordi det er langt unna alt, alt som teller ellers i året.   

Om sommeren elsker alle sauer. Geiter, kuer, alle dyr som går på beite og spiser grass og busker og bidrar til et åpent landskap. Men i september er det glemt, det som gjelder er en kyllingfilet til en god pris, bare den er uten narasin. Helt til vi neste vår møter en enda høyere skog på vei mot havet. Da elsker vi igjen sauer.
Om sommeren elsker alle små samfunn. Landsbyliv, med bondens marked på torget, galleri i gamle bedehus og sommerbasar på grendehus. De tette, oversiktlige samfunn med et fellesskap der hver og en er betydningsfull, om ikke annet som deltager på neste dugnad. Ja, mange flyr til Italia, Frankrike og Spania for å oppleve landsby-idyllen, der traktoren kjører i gatene og maten kommer fra jordene bak.
Om sommeren er vi som bor på slike små steder selve nordmennene, i kontakt med våre røtter. Resten av året kalles vi reaksjonære, dessuten klimaverstinger. Som kjører for mye bil, spiser for mye rødt kjøtt og hva driver vi egentlig med her ute, når vi ikke skyter elg eller eter kaker?

Men hvis alle skal bo i høyblokker eller rekkehus med to minutter til t-banen, blir det få idyller på landet å beundre om sommeren. Lite lokal mat å få kjøpt. Og hva skal det gode, grønne livet, med mer tid og mindre forbruk, inneholde, i alle disse høyhusene i byene?

Økobonden som lever et fritt liv i et vakkert landskap er en heltefigur i stadig videre del av den nordiske middelklassen. For eksempel blant lesere av Dagens Næringsliv-bilaget D2. I en stor reportasje denne sommeren ble Österlen i Skåne presentert som et sommerparadis av økomat og bohemsk livsstil. ("Alt de serverer – unntatt sitroner og olivenolje – kommer fra gården. Han står opp samtidig med solen og melker kuene oppe i åsen. Hun lager egen halloumiost, baker brød, jobber i hagen.")

Er den lokale maten bare trendy sommerpynt på bordet, eller mener vi noe med det? Hva skjer med den kortreiste maten når det drar seg til utpå høsten og fem millioner mager skal mettes? Gone with the wind. I Siv Jensens landbrukspolitikk er det melkemengde per forenhet, såkalt avdrått, som gjelder. 
Og hva skjer med nordmenns kjærlighet til naturen, som leves så sterkt ut om sommeren, hvor blir den av om høsten? Hvor er den i politikken, i livene vi lever, i bedriftsledernes målsetninger om litt høyere driftsmarginer enn i fjor?
Ja, hva skjer med alle de grønne tankene som tenkes om sommeren, om å leve enklere, ha mer tid, være mer ute og bake eget brød. Blåses bort med høstvinden, de også. Men kanskje er det her de sterkeste røttene til det grønne skiftet finnes? Ikke i ny teknologi og grønn vekst. Ikke i teknologioptimismen alle statslederne klamrer seg til, sci-fi-løsninger som å suge CO2 ut av atmosfæren. Røttene til det grønne skiftet finnes i den norske sommeren, i vandringen til fjells og i finansministerens egne sommervaner! Siv Jensen, som i mangel av en blender, bruker morteren flittig.  

Det handler ikke om å ha ferie hele året, men om å gi det gode liv et annet innhold enn karriere og konsum. Et enklere liv som en nødvendig del av løsningen, ikke en sommerdrøm i D2. Å gjenreise det gode, bærekraftige liv som politisk prosjekt. Det er hva Eivind Hoff-Elimari prøver på i boka Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv, som lanseres i neste uke.
Han viser blant annet til forskning fra Wales, som handler om hvilke budskap og fortellinger som best kan mobilisere folk i klima- og miljøspørsmål. Svaret er ikke grønn teknologi eller mål om verdens laveste utslipp, men å bevare natur og vakre landskap.
Hoff-Elimari skriver: Gir du folk valget mellom å bygge vindmøller eller nytt kjøpesenter, er sjansen stor for at de velger det siste. Gir du dem valget mellom å bevare naturen eller et av utbyggingsprosjektene, er sjansen god for at de velger natur.

Eller hvis vi gir folket valget mellom å få mer tid eller tjene mer penger. Undersøkelser har vist at et flertall nå vil velge det første. Det vil ikke være et egoistisk valg, snarere det beste vi kan gi våre etterkommere. 
Og så kan vi jo gjøre som finansministeren: Koke kraft av restene og fylle fryseren med fiskekaker. 

LES OGSÅ bokaktuelle Eivind Hoff-Elimari: Politikk for det gode grønne liv 

SLUTT