Naturvern

Om det ville i harr og i stryk

Tolgafallene i Glomma utgjør Norges viktigste gyteområde for harr. Nå har regjeringen bestemt seg for å legge elvestrekningen i rør.

DATO: 21.10.2017 / AV: Jostein Henriksen / Illustrasjon: Jan Fekjan

Sell your cleverness, and buy bewilderment.
Rumi, persisk dikter og mystiker

Rett før sommeren bestemte regjeringen seg for å legge Tolgafallene i rør. Fallene ligger mellom Røros og Tynset og er den siste gjenværende lengre strykstrekninga i Glomma, Norges lengste elv. Strekningen som berøres er en av få strekninger med såkalte selvreproduserende fiskebestander, bestander uten innslag av settefisk. I likhet med strykene selv, er fisken vill. Strekningen inneholder også Norges viktigste gyteområde for harr. Da kraftselskapet søkte om konsesjon, skisserte de flere løsninger. Bare det mest omfattende ville ødelegge Glommas siste foss (Eidsfossen) og områdene nedstrøms. Områdene er spesielt viktige for fisken og ville gi marginalt mer strøm enn det neste alternativet. Så selv om NVE var positive til utbygging i sin innstilling, advarte de tydelig mot å røre fossen. NVE sendte innstilligen til Olje og Energidepartementet, som satt på den i to år, før departementet ved Terje Søviknes rett før sommeren godkjente det mest omfattende alternativet, stikk i strid med alle faginstanser.

Avgjørelsen er en del av en større trend. 15 av Norges 20 høyeste fossefall er allerede regulert, og 70 prosent av de største vassdragene våre er for lengst berørt av kraftutbygging. Bare i Glomma er det i dag 13 elvekraftverk. Det samme gjelder også øvrig natur. På 50-tallet var 50 prosent av Norges natur uten inngrep. I dag er det ti prosent urørt natur igjen. Fra 1998 til 2012, forsvant 2500 kvadratkilometer med villmark fra Norge. Det tilsvarer halve arealet av Akershus fylke. I Sør-Norge har vi nesten ikke villmark igjen lenger. Det bygges stadig mer i strandsonen, og snaufjellet er etter hvert så utbygd at villreinen i Sør-Norge nå er delt opp i 23 separate stammer (villrein krysser ikke veier, men går langsetter og leter etter steder den kan krysse). Ekte urskog er praktisk talt borte, og det samme er snart også myrer og våtmarker. Det er kanskje nærliggende å tenke at utviklingen bremser ettersom det blir mindre natur igjen, men det motsatte er tilfellet. Det forsvant mer inngrepsfri natur i fireårsperioden fra 2008 til 2012 enn det gjorde i periodene fra 2003 til 2007 og fra 1998 til 2002. Utviklingen akselererer. Trenden er den samme i resten av verden. Ti prosent av globale villmarksområder er blitt borte de siste 20 årene, og hvert eneste år mister vi to prosent av verdens dyreliv, med tap av habitat som klart viktigste årsak.

Kombiner dette med klimaendringer, og du har det stadig flere omtaler som antropocen eller menneskets tidsalder. En verden der natur ikke lenger finnes, og mennesket har blitt klodens primære drivkraft. Utviklingen har gått så langt at enkelte naturvernere har resignert. Såkalte øko- pragmatister argumenterer for at det eneste vi nå kan gjøre, er å akseptere at det ikke lenger finnes urørt natur og heller forme verden etter beste evne. I stedet for å jobbe mot utryddelse av dyrearter, skal naturvernet fokusere på å opprettholde «økosystem-tjenester». Tradisjonelt naturvern har vist seg å være ineffektivt og bør skrinlegges. Det finnes ikke lenger noe som er vilt. Stewart Brand, en kjent representant for bevegelsen, oppsummerer det slik: «We are as gods and might as well get good at it”.

(saken fortsetter under bildet).

I Sverige har det blitt populært med såkalt «put and take-fiske». Konseptet går ut på at man setter ut svær regnbueørret i små vann. Fisken, som ikke er vill, er relativt lett å fange, og fiskere kan betale for å kroke fisk med størrelser man ellers bare har sjanse på i Alaska eller på Kamtsjatka- halvøya på den russiske stillehavskysten. Jeg er glad i å fiske, men etter en time ved en kunstig dam i Småland, sitter jeg ved en parkbord på en frisert plen, og lengter etter kilen fisk på 300 gram i et norsk fjellvann. Det høres kanskje jålete ut, men de fleste som har tilbrakt litt tid i naturen vil kunne kjenne seg igjen. Det er forskjell på å stå ski ned en preparert bakke og å stå ned en fjellside. Det er forskjell på å se en ulv i dyreparken og å se en på en åsrygg gjennom teltåpningen. Det er forskjell på å se en spekkhogger ta salto i et basseng på Seaworld og en som bryter overflaten for å trekke pusten ved siden av kajakken din utenfor Senja. Og det er forskjell på å se Melkeveien i et planetarium og å se den på åpent hav, så kraftig at du kaster skygge på dekk. Vi snakker kanskje ikke så mye om det ville lenger, men det har fremdeles en verdi som er like selvfølgelig som den er vanskelig å forklare.

Ordet vill har samme rot som vilje, og betegner noe som styrer seg selv, noe egenrådig. Vill natur er natur som ikke eksisterer i kraft av å tilfredsstille menneskelige ønsker eller behov. Natur som ikke er der for friluftsliv, sport, forskning, ressurser eller fremtidige medisiner. Natur som ikke er styrt av oss, men som bare er der. Uavhengig av oss. Idéen om det ville har alltid vært sentralt i Naturvern. I introduksjonen til boka American Earth skriver den amerikanske miljøaktivisten Bill McKibben: “Of all the images and metaphors that have fueled environmentalism in the past, and that have been strong enough to accomplish these good and necessary works, the most important has been that of the wild. The wild, the pure the clean [...] that’s been the key idea, the emotional trigger». Her i Norge stod idéen om det ville sterkt både i det klassiske naturvernet fra 60-tallet og i dypøkologien på 70-tallet, gjennom begrepet om naturens egenverdi. I dag framstår allikevel begrepet som både fremmed og radikalt. I den samlede høringsuttalelsen fra Naturvernforbundet, Norsk Friluftsliv, Norges jeger- og fiskerforbund og SABIMA til NVE argumenterer de systematisk og overbevisende mot Tolga-utbyggingen. De snakker om konsekvensene for fiskestammen, for friluftsliv, den økonomiske betydningen av sportsfiske og fisketurisme, forringelse av folks opplevelse av landskapet og tap av biologisk mangfold («naturtypene kalkskog, kildebekk, rikmyr, naturbeitemark, kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti, hvorav tre av lokalitetene er vurdert til å være av regional verdi og de resterende er av lokal verdi). Ordet vill nevnes ikke en eneste gang.

Hvordan man tenker om natur- og miljøvern er hele tiden i endring. Naturvernere samler seg gjerne rundt konsepter, med egne verdisett og idéer om hva som bør beskyttes og hvorfor. Fra 1800- tallets romantikere som la vekt på villmarkas guddommelige egenskaper, til et utilitaristisk ressursfokus på begynnelsen av 1900-tallet, til 70-tallet og begrepet om «bærekraftig utvikling» og 80-tallets fokus på truede dyrearter. I dag har biologisk mangfold langt på vei blitt det sentrale begrepet – i større grad enn tidligere på bekostning av andre konsepter. Begrepets suksess henger ikke bare sammen med at det i stor grad omfavner flere andre eldre naturvernbegreper, men også at det har et klart vitenskapelig tilsnitt. Biologisk mangfold ble omfavnet av fremtredende biologer på 80-tallet, og tilknytningen til vitenskapen har gitt det et snev av objektivitet tidligere begreper har manglet. Idealet om biologisk mangfold har til og med avstedkommet en egen fagdisiplin, den såkalte bevaringsbiologien, en disiplin som henter elementer fra en rekke fag og som har som formål å møte trusler nettopp mot det biologiske mangfoldet. Bevaringsbiologien har vist seg som et nyttig og noen ganger helt nødvendig verktøy i en verden med klimaendringer og tap av habitat. Allikevel representerer den ofte en paradoksal bevegelse der man søker å bevare villmark ved å underlegge den stadig mer overvåkning og kontroll. Villmark «forvaltes». Den kartlegges, isoleres og manipuleres. Ørreter settes ut, ulver skytes, bjørner radiomerkes og ørnereder monitoreres med «nest cams». Vill natur avgrenses i økologiske øyer vi kaller nasjonalparker, fluefiskesoner eller naturreservater, der den eksisterer på vår nåde. Bevaringsbiologien liker å telle, veie og måle og misliker å omgås begreper som ikke lar seg håndtere av vitenskapelig positivisme. Det lover ikke bra for det ville. Den britiske naturverneren Paul Kingsnorth påpeker et sted at å nærme seg det åndelige med diskursiv tenkning er som å prøve å løse algebraiske ligninger med metaforer. Han har helt rett, og resultatet er at naturvern unngår det ville til fordel for det håndfaste og det nyttige. Dermed har hele samtalen om natur tatt en materialistisk dreining som det er nærliggende å se i sammenheng med utviklingen i samfunnet for øvrig: Miljøengasjerte klimakommentatorer i Aftenposten sier at de vil ta vare på naturen, men bare så langt det tjener menneskene. Professorer på Norges Handelshøyskole tar til orde for å utrydde villaksen fordi den er mindre lønnsom enn oppdrettslaksen. Stortingspolitikere fra det største regjeringspartiet vårt spør hva vi egentlig skal med rovdyrene.

Tolgafallene, som de fleste andre norske elver, renner langs et bebodd dalføre og regnes ikke som villmark. Villmark defineres nemlig som områder lenger enn fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep. Harren i Glomma er kategorisert som «livskraftig» av verdens naturvernunion, kategorien lengst unna utryddelse. Både fisken og fallene har dermed på mange måter mer til felles med den mosen som gror på hyttetrappa, ugresset i hagen eller flua som er fanga i vinduskarmen din, enn de har med nasjonalparker: De er ikke spesielt spektakulære og har ingen umiddelbar appell til andre enn fiskebomser og Tolgas new age-entusiaster. De er bare ville. De følger sin egen logikk. Elva renner og fisken vaker. Hvordan argumenterer man for å bevare noe slikt? Har den autonome, egenrådige naturen en plass i det antropocene. Kan vi virkelig ta oss råd til å la store deler av planeten bare være seg selv i en verden med fattigdom og klimaendringer? Er ikke det ville en gammelmodig idé fra en fordums verden, et uttrykk for svermeriske tanker fra 1800-tallet eller dypøkologisk utopisme fra 70-tallet?

Virkelig erkjennelse kommer ikke fra abstraksjoner, men fra erfaring. Du kan for eksempel oppleve flom, tørke eller tornadoer, men sammenhengen med konseptet «global oppvarming» er kompleks og lite umiddelbar. Det samme gjelder begreper som biologisk mangfold, truede dyrearter og bærekraftig utvikling. Alle er teoretiske størrelser, abstraksjoner vi i beste fall kan erfare avtrykkene av: Én rype mindre på årets jakt, at det begynner å gå litt lenger mellom hver torsk man får i Oslofjorden eller at det er litt færre snødager på hytta. Det ville er derimot en helt umiddelbar kvalitet. Det er hverken et sted eller en abstraksjon, men en egenskap som finnes rundt oss hele tiden. Det ville opptrer i alle målestokker og i alle grader, fra en fugl på fuglebrettet til uendelige skogområder i Alaska.

Verden er gammel, og i den nesten uendelige rekka med millennier som kom før oss, har kloden utvikla seg til noe mørkt, vakkert og uoverskuelig. I dag kjenner vitenskapen til to millioner dyre- og plantearter. Det store flertallet av disse er bare gitt et latinsk navn. Vi vet ingenting om dem annet enn at de eksisterer. Det siste anslaget av det totale antallet arter er nå på ti millioner. Det betyr at 80 prosent av verdens arter er uoppdagete. De fleste av disse artene er mye eldre enn oss selv. Harren som svømmer i Glomma er 20 millioner år gammel. Den beiter på døgnfluer som er mange hundre millioner år gamle. Fiskeren er bare drøye 100.000 år. Alle artene er kulminasjoner av evolusjonære kamper som har gjort hver enkelt til en spesialist i akkurat sin økologiske nisje. De har utviklet trekk og egenskaper vi fremdeles skjønner lite av. Av samspillet mellom artene, skjønner vi enda mindre. Økologien har så vidt pirket emnet i overflaten. Avhengighetene i bitte små, avgrensede økosystemer er så komplekse at de bare til en viss grad kan modelleres med komplekse matematiske modeller. Den levende planeten er overveldende, og det ville er en helt umiddelbar forbindelse med det som overvelder. Og det lar seg erfare bare man er villig til å se etter. «Verden blir bevart gjennom det ville» skriver Henry D. Thoreau i essayet «Kunsten å gå». «Hvor nær det gode er ikke det ville? Livet stemmer overens med det ville. Det mest levende er det som er villest. Det som mennesket ennå ikke har underkuet, oppliver oss ved sitt nærvær».

Vi omgir oss med det ville hele tiden. Det eksisterer i bakteriefloraer i våre egne kropper, i stjerneskyer og dypt nede i våre egne apehjerner. Det vil aldri kunne utryddes, men kan gjøres så lite at det forsvinner fra vår egen forestillingsverden. Og i løpet av en drøy mannsalder ser det ut til at vi har skjøvet det ville så langt ut i periferien av våre egne liv at vi har glemt hva det er for noe. Den kjente biologen E. O. Wilson har kalt perioden vi lever i for eremozoikum, ensomhetens tidsalder. En klode som bare eksisterer i kraft av oss selv og for oss selv. Et landskap med domestiserte planter og dyr. Landbruk, veier og byer så langt øyet kan se. En verden redusert til funksjonalitet, der ekkoet av alt som har vært har stilnet, og det eneste selskapet vi har er vårt eget speilbilde.

I Tolga er det tidlig mai, og fremdeles kaldt ved siden av elva. I elveøra vokser det små bjørkebusker der man kan se våren i fargen på bladene. På veien bak meg er lastebiler på vei nedover Østerdalen mot Oslo fylt med hvitevarer fra Røros eller meierivarer fra Dalsbygda. Himmelen er gråblå og vannet flyter så tjukt at alle strømninger og virvler viser seg i overflaten og seiler nedover som om de var fast materie. Jeg venter på vårfluer, men det er en døgnfluenymfe som først bryter overflaten i en bakevje. Den driver sakte mot en søm, men før den blir tatt av hovedstrømmen løftes to vinger ut fra nymfeskallet. Den river den seg fri fra overflaten og blir borte, og innimellom lastebilene på fylkesveien er alt som er igjen bruset fra strykene. 

Du har nettopp lest en Harvestsak helt gratis. Vi skal fortsette å lage gode saker, men det blir enklere med din støtte.
Bli støtteabonnent her.
Vipps til 71085. 
Eller gi et beløp til konto 6039.08.22084

SLUTT