Camphill-bevegelsen

Økologi og det gode liv

Ingen ting tyder på at høyt energiforbruk og en overflod av ting gjør oss lykkelige. Det er på høy tid at vi kommer oss ut av denne destruktive blindgaten, som representerer det motsatte av bærekraft.

DATO: 19.06.2017 / AV: Thomas Hylland Eriksen

Vi mennesker blir født med muligheten til å leve tusenvis av forskjellige liv, men vi ender uvegerlig opp med bare å ha levd ett. Mange av de andre mulige livene kan vi riktignok forestille oss, ved å reise og sette oss inn i andres liv, ved å lese skjønnlitteratur, reiseskildringer og antropologi, ved å bli kjent med fremmede og ved å bruke fantasien.

Gjennom sin lange kulturhistorie har mennesket altså utviklet mange tusen oppskrifter på å leve. De fleste av dem er nå dels glemt, dels latterliggjort og dels utsatt for hard kritikk. I denne globaliserte, moderne, nyliberalistiske og ikke så lite selvtilfredse verdenen får vi i stigende grad beskjed om at det bare er én type liv som er verdt å leve, nemlig det individualistiske forbrukerlivet basert på økonomisk vekst, høyt energiforbruk og tung markedsføring av produkter og tjenester ingen hadde hørt om for et par generasjoner siden. Alle som mener noe annet, blir parkert som romantiske svermere, upraktiske idealister med dårlige mattekunnskaper eller religiøse fanatikere.
Ikke desto mindre har det lenge vært kjent at akkurat denne typen liv, som nå nesten er enerådende som ideal, ikke er bærekraftig. Med utgangspunkt i Christian Egges fire søyler for bærekraft er det lett å se at den forbruksbaserte individualismen i den fossile tidsalderen bryter med samtlige aspekter ved bærekraft: Økonomisk skaper vekstkapitalismen ulikhet, oppmuntrer til egoisme og bidrar til økologisk katastrofe; sosialt er denne typen samfunn preget av avmakt og demokratiske underskudd, og kulturelt blir livsformene og alternativene stadig færre jo flere som melder seg inn i forbrukersamfunnet. Ikke minst på bakgrunn av den kanskje mest fundamentale selvmotsigelsen i vår tids globale sivilisasjon, mellom økonomisk vekst og økologisk bærekraft, er det mange gode grunner til å lete etter alternative oppskrifter på det gode liv.

Camphill-landsbyene som beskrives av Egge, representerer et slikt alternativ. De tar utgangspunkt i et syklisk syn på ressursene, der innbyggerne vet hvor tingene deres kommer fra og hvor de skal etterpå. Det meste er økologisk, og det er mye gjenbruk. Det er dessuten et høyt utviklet lokalt demokrati, og en stor del av landsbyboernes virkelighet foregår på et håndterlig skalanivå der både oversikt og medvirkning er realistisk. Ikke minst er målet for økonomien at den skal bidra til å tilfredsstille menneskelige behov, ikke å generere profitt for kapitaleiere.
Flere av Camphill-landsbyene fra undersøkelsen legger vekt på at livsrytmen skal tilpasses et naturlig menneskelig tempo, i kontrast til den frenetiske rytmen som kjennetegner både produksjon, forbruk og kommunikasjon i storsamfunnet ellers. Dette tror jeg er en nøkkelkvalitet ikke bare ved landsbyene, men ved det gode liv. Det viser seg jo at mennesker ikke blir mindre fornøyde av å redusere forbruket, så lenge de kan bruke den frigjorte tiden til å utvikle sine relasjoner til andre mennesker. Alle vet dette, men av mystiske årsaker later mange som om de har glemt det.

Forskning på livskvalitet har ofte vist at det som skal til, er en opplevelse av rettferdighet, gode relasjoner til andre, og muligheten til å utfordre seg selv og gjøre noe som er vanskelig og meningsfylt. Ingen ting tyder på at høyt energiforbruk og en overflod av ting gjør oss lykkelige. Likevel er det denne livsformen som har hegemoniet. Det er på høy tid at vi kommer oss ut av denne destruktive blindgaten, som representerer det motsatte av bærekraft ettersom den er i ferd med å ødelegge sitt eget livsgrunnlag.
Det er verken mulig eller ønskelig at hele menneskeheten skal leve i Camphill-lignende landsbyer. Det ville i så fall bryte med idealet om kulturell variasjon. Derimot trenger vi en bred vifte av bærekraftige samfunn som representerer noen av de samme grunnverdiene som Camphill, som motvekt, som alternativ og som veivisere ut av hjørnet vi har malt oss inn i. 

SLUTT