Homo sapiens vs andre arter

Til forsvar for et nytt blikk på dyrene

Rovdyr merkes og telles, arter forsvinner, naturens bærekraft bestemmes av oss. Er det fortsatt mulig å bevare barnas blikk på verden?

DATO: 09.03.2017 / AV: Kjetil Østli / FOTO: Nasjonalmuseet

Now, except for behaving like apes much of the time and suffering genetically limited life spans, we are godlike. 
(Edward O. Wilson)

1. ALLE ROVDYR BØR SKYTES
Dette er ikke et forsvar for jerven, ulven, gaupa eller bjørnen, dyr som i kraft av å leve setter fyr på et land. Det handler om hva som skjer når vi ser på vår art, homo sapiens, som unik, og hvordan det former vårt blikk på naturen rundt oss. Fra balkongen står vi nå, som Pontius Pilatus, og skuer utover vår verden og alt som er, bevisst eller ubevisst, underlagt oss. Her oppe, fra vår keiseraktige posisjon, kan vi gi noen friheten, ta andre til husdyr og kjæledyr og dømme andre til døden. Hit har vi kommet. Og makten virker ikke å minske, heller motsatt.
Tittel på NRK.no: Høyre-politiker vil ikke ha rovdyr i Norge: - Gir oss ingen verdiskaping.
Fra artikkelen: – Jeg mener vi ikke trenger dem, og er generelt opptatt av at vi må ivareta næringsinteressene. Rovdyrene gir oss ingen verdiskaping. Det gjør landbruk og reindrift.
Alle rovdyr bør skytes, fortsatte politikeren.

Så kan man reagere med enighet eller med sinne. Det er gode argumenter, for oss, på begge sider av skyttergraven. Men la oss forlate den delen av rovdyrdebatten et øyeblikk, og heller spørre: Med hvilket blikk ser politikeren disse dyrene?
Hei dyra. Dere gir oss ikke verdiskaping. Vi trenger dere ikke. Vi burde skyte dere.
Hvilket syn på livet utenfor oss selv må man ha for å snakke slik om annet levende liv?
Dette gjelder ikke bare rovdyrkritikerne. Når folk i aviser og kjente i Facebook-feeden reagerer, og sier at vi må bevare disse artene, redde dem fra utryddelse, hvilket blikk ser de med? Som gir dem en følelse av makt og vilje til å redde akkurat ulven eller fjellreven, men kanskje ikke svartgubben, damfrosken eller polartorsken?
Det er lett å svare raskt på. Dette blikket tilhører en eneste art på jorda, en ape som reiste seg på to, fikk hender å gripe med, som temmet ilden, lærte å samarbeide og oppfant jordbruket, som har erobret de største dyp, høyeste høyder og kaldeste poler, apen Homo sapiens, som grunnet genetiske tilfeldigheter og adaptasjoner over tusener av år, har sendt den til balkongen i keiserens palass, øverst på planetens næringskjeder.
Ja, hva bidrar jerven med? Må vi ha så mye kongeørn? Og mens vi er i siget: Hva skal vi med myra og eventyrskogen, og er villsnøen  viktig når man har kunstsnø?
Hva er disse artenes og økosystemenes mening, om ikke verdiskaping eller restaurantbesøk, friluftsliv og forlystelse for oss?

Høyrepolitikeren er muligens tabloid i intervjuet. Men gjør vi henne mer unik enn hun er, mister vi noe større av syne. Alle har vi varianter av en instrumentell måte å se verden på. Et rasjonelt blikk som kan vurdere om en art eller et økosystem evolvert gjennom millioner år, er en plage vi bør bli kvitt, noe vi kan tjene penger på eller et gode vi bør ta vare på, gjerne av estetiske årsaker. Dette er ikke galt i seg selv. Men lar vi det instrumentelle blikket få styre, enerådende, får det konsekvenser. Da kjennes denne setningen sannere: Det er ikke lenger menneskene som må beskyttes mot naturen, det er naturen som må beskyttes mot menneskene.

2. VI MENNESKER TILLATER ÅRLIG 39 JERVER Å FÅ UNGER
Vår art har tall for så mangt, ofte gode faktabelagte tall. Her er noen:
Norge har 65-68 helnorske ulver, og Stortinget har vedtatt at de kan få 4-6 valpekull i året.
Norge har omtrent 310 gauper på 52 familier, tallet er fra før kvotejakta i 2016.
Norge har omtrent 350 voksne jerver, og Stortinget tillot i 2004 at 39 jerver årlig kan få yngle.
Norge har vel 128 brunbjørner og snaut 1000 hekkende kongeørnpar, ifølge siste sjekk på Rovdata.
Tall er jo bra (selv om du har en viss grunn til å engste deg for fremtiden om du blir telt – og får en GPS-sender på deg). Men igjen sier det oss at vi står øverst, vi kan telle deg, og nå skal vi komme til enighet om et tall for din arts fremtid, vi kaller det bestandsmål, gjerne etter høringsrunder.
Ok, men hva er alternativet? Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke, det er derfor vi må tenke høyt, for også å kunne se verden med andre briller. Så tillat at jeg besvarer spørsmålet med enda et spørsmål: Når vi sier Hva skal vi med rovdyrene, hvor stopper det? Kan vi tenke oss at vi mister noe på veien om vi ønsker begrunnelser for andres eksistens, som om alt må ha en mening eller et formål vi må legge til grunn før vi diskuterer? La oss besvare det ved å ta en omvei via et herlig, men utryddet dyr.

3. MAN SPØR SJELDEN: HVA ER MENINGEN MED STJERNENE?
Michael Ruse, sjef for vitenskapshistorie- og filosofi ved Florida State University, spør i Aeon.com: Har biologisk liv virkelig et mål, en større hensikt? Ingen forventer at atomer og molekyler skal ha det, hvorfor etterspørre det om levende vesener?
Han starter med et eksempel: Stegosaurusen, det fabelaktige beistet, kjent for sine underlige plater på ryggen. Siden det første fossilet ble funnet i Wyoming i 1870, har mye blekk og papir blitt brukt på å forklare dinosaurens, for oss, pussige utseende. Den første forklaringen, at platene ble brukt til slåssing eller til å forsvare seg, er forlatt. Nei, platene er der for å tiltrekke seg noen å pare seg med, het det så. Også den teorien er tildels forlatt. Ble platene brukt til varmeregulering? Trolig ikke. Hva er da greia med de platene? Hvilket formål hadde de?
Det er som journalistene alltid spurte David Byrne i Talking Heads: Why the big suit? Hva er meningen med å ha så stor dress? Byrne ga dem såvidt jeg vet aldri et svar.
Man spør sjelden: Hvilket mål har molekylet, hva er meningen til stjernene. Med levende vesener tenker vi annerledes: Hvorfor ”ga” evolusjonen stegosaurusen plater på ryggen?
Michael Ruse, som så mange andre, må til Darwin: Darwin forklarte gjennom seleksjon og evolusjon hvordan arter eller organer som fremsto designet av “noe” eller ”noen”, kunne oppstå uten en Skaper, uten et høyere mål. I tilværelsens kamp om å få reprodusere vil noen overleve og reprodusere, mens andre dør uten avkom. Siden det er variasjoner i populasjoner, og nye variasjoner alltid oppstår, vil de som overlever være litt annerledes enn de som ikke overlever. Over tid vil endringene utgjøre en “ny vri”, en ny form, som ser designet ut, men som bare ble sånn, fordi endringen passet og overlevde omstendighetene der og da. Gud er da, strengt tatt, overflødig.

Så hva er greia med Stegosaurusen? Spør Michael Ruse igjen. Hvilket formål hadde platene på ryggen? Den fantastiske skapningen hadde ikke et formål. Den oppsto ikke på jorden av én bestemt grunn, med et mål. Den oppsto. Den bare er (var), i all sin dekorative, mystiske, plantespisende kraft. Den bare er. Og den så vilt bra ut.
Dette er et ekko av John Muir, den amerikanske biologen som fikk opprettet Yosemite nasjonalpark på slutten av 1800-tallet. Han skriver om en giftig plante:

Like most other things not apparently useful to man, it has few friends, and the blind question, 'Why was it made?' goes on and on with never a guess that first of all it might have been made for itself. (fra boka ”My summer in the Sierras”)

4. MENNESKET ER EVOLUSJONENS TOPPUNKT!
Fint nok. Men det er jo annerledes med oss, det ligger i vår natur å strebe etter forbedring og perfeksjon. Homo sapiens må vel på artsnivå ha en retning, et høyere mål? Nei. Hjernen kan bli større, kroppene sterkere, men evolusjonen har ikke ”et mål” om en høyere livsform. Adaptasjonene er ingen planlagt retning mot det bedre.
Denne delen av Darwin ble lenge oversett. Synet som festet seg, var som vi vet: Mennesket er evolusjonshistoriens toppunkt. Vi er senteret i universet. Vi er unike, fordi homo sapiens i denne lynkorte perioden av geologisk tid har fått evner som gjør oss totalt overlegne.
Og en slik objektiv, og selvopplevd, høy status former blikket - med de konsekvenser det kan få, også negative, når vi forringer natur, forbruker naturressurser og varmer opp verden.
Bibelen er full av historier om mennesker som straffes fordi de leker Gud. Det er grunnen, sier boken, til at vi ble kastet ut av Edens have. Nå er det vi som kaster andre arter ut av denne hagen, skriver forfatter Mark Lynas i boken The God Species.
Homo deus, eller the God Species, ifølge Lynas.

5. DET ER NÅ 1/3 FÆRRE VILLE DYR TOTALT ENN FOR 40 ÅR SIDEN
Da mennesker begynte med jordbruk og husdyrhold for omtrent 10 000 år siden, var vi mellom 2-20 millioner mennesker på jorden, trolig flere bavianer enn mennesker. På Jesu’ tid var vi kanskje 300 millioner. I år 1500 rundt 500 millioner. Størstedelen av jordens overflate tas nå i bruk av oss, for å dekke våre behov. Båter tråler havet døgnet rundt på jakt etter mer fisk, mer livsviktig marint fett, mer proteiner, for oss. I sum forbruker homo sapiens mellom ¼ og 1/3 av alt jordens planter produserer ved hjelp av solenergi. Globalt har mengden fugler, fisk, amfibier, reptiler, pattedyr (vertebrates) falt med nesten 1/3 mellom 1970 og 2006, ifølge Global Biodiversity Outlook (2010). Trenden stanser ikke, ifølge WWFs indeks. Utryddelse er en ting, reduksjon er en annen. Det er nå 1/3 færre ville dyr totalt på planeten enn for 40 år siden. Vi er nå i begynnelsen av det forfatter Elizabeth Kolbert kaller Den sjette masseutryddelsen, det geologer kaller antropocen (mennesker som geologisk påvirkende kraft).
- En menneskeskapt masseutryddelse av arter er i gang, uttalte Bob Watson, som leder det internasjonale naturpanelet IPBES. Watson og eksperter fra IPBES var nylig samlet i Oslo. Her jobbet de rapporter som det FN-støttede organet utarbeider. Om lag tusen forskere fra hele verden deltar. Hovedtemaene er biologisk mangfold, forringelse av landområder og tilstanden til jordas økosystemer. Situasjonen er alvorlig.
- Tapet av arter skjer mellom hundre og tusen ganger raskere enn det som ville vært naturlig, sa Watson til NTB. Dyre- og plantearter trues både av forurensing og menneskeskapte klimaendringer. Skog hogges for å gjøre plass til mer jordbruk, og mange fiskebestander er rammet av overfiske.
Tilbake til utgangspunktet: Med hvilket blikk ser vi disse nedadgående kurvene?
Vi kan si det kort med Stalin: En persons død er en tragedie, millioner av døde er statistikk. Det samme gjelder for arter. Vi er seriemordere og massemordere, men gitt vår unike status, som bidrar til å avsondre oss fra annet levende liv, føles det moralsk ikke slik. Men la oss utfordre vår unike status noe. Det er jo slektskap mellom oss og dem, kan den erkjennelsen nyansere vårt instrumentelle blikk noe? (Løsningen på det hele, om den finnes, får du under bildet...)

6. DET ER ALTSÅ NAIVT OG UVITENSKAPELIG Å SI AT ANDRE ARTER ENN HOMO SAPIENS FØLER SORG OG GLEDE
Vårt indre øre var en gang i vår evolusjonære historie var et kjevebein i et reptil. Fostre begynner livet med hale. Mange trekk setter homo sapiens inn i en lang forhistorie. Men følelsene, da, de er vel unike for oss?
Helt siden Darwin har man debattert om dyr har følelser utover det som assosieres med å få og passe barn/avkom, samt overlevelse. Darwin sier det er så mange forbindelser mellom mennesker og andre dyr, at emosjoner går igjen på tvers av arter. Å mene dette har lenge vært risikabelt. Det vet forskeren Barbara J. King, som i artikkelen When Animals Mourn i Scientific American, spurte: Når en delfinmor oppfører seg høyst besynderlig rundt sin døende unge, hva kan en forsker tillate seg å kalle det? Sørger hun for den døde ungen sin?
- For ti år siden ville jeg sagt nei. Som forsker på dyrs kognisjon og emosjoner ville jeg anerkjent at delfinmoren oppførte seg spesielt, men ikke kalt det sorg, heller noe sånt som: ”Delfinmoren uttrykker ”endret adferd som respons på noens død”. Hvorfor? Tradisjonen sier at det er soft og uvitenskapelig å projisere menneskefølelser, som f.eks sorg, over på dyr. Men etter flere års research til boken How Animals Grieve, har jeg endret konklusjon: en rekke arter reagerer, avhengig av situasjon og karaktertrekk, med sorg når en slektning eller en nær venn dør. Røttene til menneskers sorgfølelse strekker seg langt tilbake, trolig langt utenfor vår egen art, sier King.

Elefanter kan føle sorg og andre kjente følelser. Afrikanske elefanter i samme familie eller gruppe hilser hverandre, etter å ha vært borte fra hverandre, med et høyt kor av blåselyder og brøl mens de flapper med ørene. Delfiner og hvaler kan uttrykke glede. Papegøyer kan bli sure, griser og kuer kan bli livredde, kyllinger triste og aper brydde, og listen fortsetter.
Selv har vi hatt to hetterotte-søstre. Den ene tilsynelatende engstelig, den andre mer livat og nysgjerrig. Da den ene døde, ble gjenværende søster værende i huset sitt. Hun kom ikke ut på åtte dager. Den sluttet å bevege seg, ble fet, omsider syk. Deprimert, ingen tvil, sa vi.
Eksperimenter har vist at rotter blir nervøse når de tvinges til å overvære kirurgi gjort på en annen rotte. Dette er opplagt viten for noen. Men det har i årtier vært kontroversielt å si det.

7. Å TVIHOLDE PÅ VÅR ARTS UNIKHET HAR EN ELENDIG FORHISTORIE, OG DEN BLIR BARE VERRE 
"Humankind can neither be understood nor saved alone", skriver moralfilosof Mary Midgley i klassikeren Beast and Man (1978).
Midgley så det problematisk og faretruende å skille skarpt mellom menneskedyret og andre dyr. Vi befinner oss på et kontinuum, i et slektskap. Dyrenes oppførsel og menneskenes er ikke to helt adskilte fenomener, sier hun.
Frans de Waal, primatolog og forfatter av Chimpanzee Politics (1982), fortsetter Midgleys resonnement. Han sier noe så uhørt som dette: Aper kysser som mennesker kysser.
De Waal ser på dyr som handlende subjekter med intelligens, følelser og karakter (personlighet). For dette har han måttet tåle hardkjør i offentligheten: Du menneskeliggjør dyrene! Antropomorfisme! Uvitenskapelig! Dyrenes indre liv er utenfor vitenskapens grenser.

Andre kritikere av påståtte likheter mellom dyr og mennesker går i retning av Richard Dawkins og hans The Selfish Gene: Dyrs adferd kan reduseres til automatisert genetisk nytte-tenkning. Å koble inn menneskelignende følelser er både dumt og galt.
Frans de Waal lot seg ikke stanse (NOTE: har ennå ikke lest hans ferske bok, kun bokomtalen Thinking about how they think, av Francis Gooding, i magasinet LRB).
De Waal fant i primatene, sjimpanser spesielt, at et ”menneskeliggjørende” språk sa noe presist om dyrene han forsket på, som glede og empati, men også politiske strategier. Når aper møter hverandre ”by placing their lips gently on each others mouth”, så ligner det på et kyss. Måten aper reagerer på når de blir kilt, ligner på menneskers latter og glede.
Igjen får han kritikk: Å kalle det kyssing eller kiling skaper en uønsket og uvitenskapelig assosiasjon til menneskelige handlinger. Under kritikken ligger blikket vårt og lurer, og kanskje bedrar oss: At homo sapiens er helt unik.

De Waal svarer: ”Dubbing an ape’s kiss ”mouth to mouth contact” so as to avoid anthropomorphism deliberately obfuscates the meaning of the behaviour.” Det ville være som å gi Jordens gravitasjonskraft et annet navn enn månens bare fordi vi synes Jorden er så unik. Man må kunne se på dette uten å fornekte menneskelignende trekk i dyr - og dyrelignende trekk i mennesker, er hans poeng.
– Homo sapiens er et veldig spesielt dyr, men å tviholde på vår arts unikhet har en elendig track record, og den blir bare verre og verre for hver nye studie.
Studier på studier forteller det samme. Noe av det vi har sett på som unikt menneskelig, er altså ikke det. Kanskje endrer ikke dette på alt. Men erkjennelsen kan nyansere blikket vi står på balkongen og ser ned med. Jo mer distanse vi konstruerer mellom oss og dem, desto lettere å se instrumentelt på dem, overse slektskapet, glemme at noe kan ha en verdi i seg selv.

8. IKKE BARE LEVER DYRENE VI BESTEMMER OVER, DE HAR FAKTISK SINE LIV
Forsker og forfatter Michael Jawer sier i artikkelen Do only humans have souls, or do animals possess them to? (”Sjel” - det som gjør oss til den vi er): Forskningen gjenoppdager nå det Darwin skrev i The Expression of the Emotions in Man and Animals (1872): “that the variations between humans and other species in their capacity to feel and express emotion are differences in degree rather than in kind.“
Ikke bare lever dyrene vi bestemmer over. De har sine liv.
Å se på verden slik, med den kunnskapen vi har, kan være et viktig skritt for mennesker i å forstå ens plass i naturen. Og til å anerkjenne arven vi har til felles med andre skapninger på en mer og mer utsatt planet, sier Jawer.
Kan det endre blikket vårt? Kan politikeren fra innledningen blunke litt før hun uttaler seg neste gang? Kan det forandre mening på foreldrene som lokket grevlinger inni bur og ville avlive dem, fordi de feilaktig trodde at barna deres var i fare? Kanskje, kanskje ikke.
Men kanskje ser man litt annerledes neste gang, kanskje ser man i den fangede grevlingen, noe man gjenkjenner: redsel. Kanskje ser man at den har et liv, den også. Det er ikke naivt å si. Det er sant. Det er jo bare å se inn i buret. Kanskje er det naivt å tro på endring. Men heller det enn en slags rettssak der myra, jerven, gammelskogen eller himmel uten lysforurensning må bevise sin eksistensberettigelse for oss, mennesker.

9. HVORDAN LÆRER VI BARNA AT NOE HAR VERDI I SEG SELV? VEL. BARNA VET DET. DET ER VI SOM MÅ LÆRE DET
Så hvordan lærer man dette perspektivet til barna? Vel. Man trenger ikke det. Barna vet det. Instinktivt. Det er vi som må lære av dem, som en ørliten motvekt til det rådende natursynet nesten alle før eller siden får. For det er ikke alltid en hensikt eller dypere mening der ute. Skogen er der, fjellet, fjordene, himmelen, skyene, stjernene, reptilene, fuglene, jervene, gaupene, mosen, laven, soppen, de er bare der. Javisst har tilpasninger over millioner av år gjort at de ble akkurat sånn. Men det skjedde ikke for en høyere grunn, slik det ikke skjedde med en dypere hensikt for vår art. Vi bare er her, lever våre liv, og det er i seg selv stort.
Skogen er for elgjegere å jakte i, for rovdyr å leve i, for sauebønder å arbeide i, for tømmer å hente eller friluftsliv å hente krefter i. Og, holdt jeg på å glemme, skogen bare er der.

*
Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere slike saker, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. Eller fast sum som støtteabonnent her

SLUTT