Reportasje

Nybyggerne på Nesodden

Drømmen om småbruket. Og de harde realitetene.

DATO: 13.09.2017 / AV: Lars Engdahl

- Folk sa det ikke ville gå. Alt var jo helt gjengrodd her, sier han og tenner en sigarillo. Lukta av nyttårsaften siver utover løkbeddet og blander seg med ringblomstene ingen har hatt samvittighet til å luke vekk.
Det er en julidag og småbruket Nylenda står med vinduene på vidt gap i ettermiddagssola.
- Det skal gjøre litt vondt, sier Dag Halvor Tveiten. Napper en neve vassarv opp av jorda og slenger den til side.
- Forresten må du ikke skrive det så sukkersøtt. Blomster i håret og sau på fanget... Det er jo ikke sånn det er, sier han.

I 2016 var «småbruk» det nest mest brukte søkeordet på finn.no – bare slått av «sofa». Byfolk, så vel barnefamilier som utbrente derivatmeglere, bryter opp og flytter ut, til markblomster og jordfriske gulrøtter. De fleste ankommer nok landsbygda med en forventning om mer tid til seg selv og familien. Noen få kommer med en plan om å leve av det jorda gir.
Dag strekker en lang arm i været og vinker. En dame i hjemmesydd kjole kommer syklende opp grusveien. Stopper ved kjøleskapet bak hønsehuset og plukker ut en kartong som hun legger i sideveska. Det klirrer idet noen tikroner finner seg til rette i skåla. På vei tilbake stikker hun en kvast groblader inn gjennom nettingen og småsnakker litt med damene. Det flakser til idet seksti bortskjemte høns griper etter dagens dessert.
- Hun er en av stamkundene våre, sier Dag.
På pinnestolen i solveggen ligger en svart katt i kanelbollestilling. Han strekker seg og gjesper.
- Og det der er Knut... Han kan forresten åpne dører.
En vintermorgen våknet de til minusgrader og snø på kjøkkenet. Siden har de låst ytterdøra om natta.
- Før så vi ofte gaupespor her, men den har nok blitt skremt av all aktiviteten. Gårdshunden Troll strammer båndet og strekker hals. Lykkes med å smiske til seg litt kos.
- Neste år sår vi blomstereng i stedet, sier Sara.
De står og ser utover åkeren der de i mai brukte så mange timer over potetsetteren. Fram og tilbake mens de slapp en og en potet ned i furene. Da mairegnet forvandlet den udrenerte åkeren til en andedam, råtnet en stor del av settepotetene. De som ikke druknet ble senere møtt av en tørkeperiode som skulle vare gjennom både juni og juli.
I motsetning til samboeren, har Sara papirer på at hun har peiling. Som utdannet agronom, ser hun klarere enn de fleste hvor vanskelig det er å få et avleggs småbruk som Nylenda opp og stå. Her er det lite som minner om effektivt og moderne landbruk. Likevel tar det ikke mange minuttene før blomsterenga og de negative tankene er glemt, og hun igjen snakker om vekselbruk og grønngjødsling. Ingen sprøytemidler, ingen kunstgjødsel – det er de enige om. De må forresten skaffe noen skikkelige hansker også, så de får trukket opp tistlene.

Fire år tidligere lå Nylenda brakk og gjengrodd. Det vokste trær på jordene og utmarka krøp nærmere for hver sommer som gikk. Så dukket Sara og Dag opp, med nysignert forpakteravtale og motorsag.
For første gang på tretti år hørtes igjen lyden av hardt arbeid fra det lille småbruket. Stammer deiset i bakken og nyslipte plogskjær skar opp og endevendte den sovende matjorda.
- Utfordringa i starten var å få tak i alt, sier han. - Før vi fikk traktoren, trakk vi trærne opp av åkeren med bilen.

Naboene lurte nok fælt, men foruten noen skjeve smil, har de ikke møtt annet enn velvilje og hjelpsomhet fra de innfødte nesoddingene.
Han forklarer at området der kjøkkenhagen nå ligger, var en blanding av kratt og blomstereng da de kom hit. Men så fikk de låne en jordfreser av naboen.
- Det gikk så jordrottene spruta, sier han.

Som gårdbruker holder det ikke bare å kunne dyrke jorda og stelle dyra, man må være snekker, rørlegger og mekaniker også. Den aldrende maskinparken finner det til stadighet for godt å bryte sammen. For øyeblikket står begge slåmaskinene stille. En nabo hjelper til med å bestille reservedeler fra Tyskland. Men målet om å være sjølberga på høy til sauene står ved lag.
Heldigvis gror enga sakte i tørrværet, så hesjene får henge nakne en stund til.

De to nybyggerne på Nylenda har signert en forpakteravtale for 10 år. Det innebærer at jorda de dyrker og bygningene de bor i bare er til låns.
- Det ligger jo i bakhodet på slitsomme dager – at det ikke egentlig er vårt dette her. Men ellers tenker jeg ikke så mye på det, sier han. På den annen side er det en slags befrielse i det også.
- Man slipper en del bekymringer når man ikke eier.
I løpet av forsommeren har de blitt tilkoblet det kommunale vann- og avløpsnettet. 
- En slik kostnad ville ellers blitt et økonomisk kjempeproblem.
Det skal selges noen kartonger med egg for å betale et arbeidslag med gravemaskin.

- Tyskerne liker godt å sitte her og titte ut på kjøkkenhagen.
Han setter seg på den solbrune pinnestolen og legger beina på bordet. Det rødmalte annekset under eika står som en tidskapsel fra sekstitallet. Teakmøblement, Sølvsuper og smårutede vinduer. Platespilleren i hjørnet og de veggmonterte høyttalerne forteller om en nostalgiker med sans for å nyte øyeblikkene I blant leier de det ut til turister gjennom Airbnb.
I sesongen selger de egg og grønnsaker på torget, og i tillegg til det selvbetjente eggutsalget, leverer de ukentlig varer til det lokale handelskooperativet Nesoddliv. Det går rundt, men bare så vidt. Det frister med en skikkelig ferietur igjen. Derfor har de begge bestemt seg for å jobbe mer utenfor gården fra høsten av, Dag øker fra 20 til 60 prosent stilling i barnehage. De vurderer også å kaste seg på Workaway-bølgen. Et Airbnb-lignende konsept der kost og losji byttes mot arbeid.
- Jeg har alltid likt å dyrke ting, sier Dag.

På hybelen hans i Bergen vokste det potetris i blomsterpottene. Før Nylenda dukket opp, var han og Sara på langtur i Asia. De havnet på en jungelgård i Malaysia der de dyrket biodynamiske peanøtter. De fleste andre arbeiderne på gården var fra Burma, og Dag fikk ansvar for å sørge for middagsmaten. Det ble poteter, noe som var ganske fremmed for dem.
- Men jeg rakk å få dem ganske hekta før vi reiste, sier Dag og smiler.

Når han skal unne seg noe ekstra, setter han seg på nesoddbåten til byen for å gå på kino. Fra gårdsbruket til Aker brygge tar under en time.
- Det føles like absurd hver gang jeg kommer tilbake hit igjen utpå kvelden. Kontrasten til byen er enorm. Stillheten. Og når det først blir mørkt, er det mørkt på ordentlig.»

Han tar bestandig en runde på bruket før leggetid. Tenner en sigarillo i tussmørket og rusler mellom de bugnende bedene. Kniper av en sukkerert idet svarttrosten drar sine siste strofer. Så stenger han hønsehuset for natta og låser ytterdøra.
- Egentlig har jeg alt jeg trenger her, sier han.

Kanskje ligger det et stille opprør et sted i bunnen av alt dette. En anelse forakt mot det moderne samfunnet og dets menneskeskapte nevroser. Men ikke mer enn at de holder det for seg selv.
Noen meter bortenfor den tørste potetåkeren ligger restene av gamle rydningsrøyser. De vitner om hvilke tradisjoner disse to er i ferd med å føre videre her. Arkeologene har datert dem til 500 e.kr. På den tida hadde de vel sine metoder mot tørke. Offergaver til gudene kanskje, eller en liten regndans.

En rådyrbukk i skogkanten skvetter til idet dieselmotoren våkner. Setter stjerten i været og forsvinner inn bak stammene. Dag retter på panamahatten og klatrer opp på den gamle potethypperen. Rekker en tommel i været når han er klar.
En god del planter har likevel klart seg, konstaterer han idet Sara lirker Forden i gir og tøffer utover de brune pagodene med kjæresten og potethypperen på slep. At de står sammen om dette prosjektet er det ingen tvil om. Innimellom jobbene som henholdsvis pedagogisk leder i barnehage og agronom ved Kongsgården, deler de to både entusiasme og bekymringer på det lille gårdsbruket på ryggen av Nesoddlandet. 
 

SLUTT